Jeg er en lystløgner, hvordan forteller dere sannheten?

[AnonymBruker]

Så en annen tråd om lystløgner som fikk meg til å tenke. 

 

Jeg har vært en lystløgner siden jeg var liten. Jeg TROR at det startet med at foreldrene mine skilte lag og min at min mor ikke ville ha meg og mine søsken på samvær osv. Så da mine venner spurte hvor moren min var etc. så løy jeg masse om hvor hun var, hvorfor hun ikke var på skoleavslutninger og alt sånt. Malte et bilde av en mor som var god men som jeg ikke bodde sammen med. 

 

Etterhvert i tenårene ble dette en vane, jeg begynte derfor å lyve om andre ting, veldig små, men ting som fikk meg til å føle meg bedre. Her prater vi om alt fra hva en spiste til middag til hvilken karakter en fikk på prøven. Jeg har slitt med selvtillit siden 8 års alderen og tror det er rundt da løgnene mine begynte å utfolde seg til hverdagslige ting. De siste seks årene har jeg vært bevisst på at ting jeg sier er løgn. Jeg har forsøkt å telle til 10 før jeg svarer, eller når jeg sier en løgn, så følger jeg opp rett etter på "at nå vet jeg ikke hvorfor jeg løy, men .. (etterfulgt av sannhet). Dette har fungert greit, men kjenner det er utrolig slitsomt å ikke kunne la "skravla gå i ett" uten å være redd for at løgner kommer ut. En gang husker jeg at jeg til og med løy om at jeg tok en master istedenfor en bachelor som jeg faktisk tok. Er så sykt uggent og jeg angrer etterpå hver gang. Den siste uken har jeg gått til folk jeg vet jeg har vært uærlig med å sagt at jeg er en lystløgner, og bare tatt skammen på meg. Men altså, hvordan sier en sannheten for dere "normale" folk? kommer den bare naturlig? jeg føler jeg har så mye å skamme meg over at det faktisk tar av energien min til å si at "Du, jeg jobber i et lavtlønnet yrke med en utdanning fra en helt ok høyskole og familien min er helt middels". 

 

Anonymkode: 5b982...b36

[AnonymBruker]

Du må lage deg nye vaner. Fortsett å jobbe med å fortelle sannheten og etterhvert blir det lettere. Når det er sagt skjer det vel ofte at «vanlige folk» også kan ønske å pynte på sannheten innimellom og må ta seg litt i det. 

Anonymkode: 6b94d...7ca

[Paneera]

Ja, det kommer helt naturlig. Jeg er heller motsatt, ute av stand til å lyve.

[AnonymBruker]

Høres ut som du skamner seg over hvem du er, jobben, utdanningen og familien din. 

Jeg tror ikke du er lystløyner.  Jeg tror du bør jobbe med aksept og skam. 

Da vil du ikke lengre ha noen grunn til å lyve. 

Anonymkode: eadfc...b5c

[AnonymBruker]

De aller fleste, ts, gjør det du har gjort. Det store flertallet gjør det til og med ovenfor seg selv. 

«nei, jeg har ikke lyst til å gå fra mannen selv om han var utro. Vi jobber med forholdet» sier enkelte. Sannheten er ofte en helt annen. Kanskje er den at man ikke bryr seg fordi man selv er utro. Kanskje er den at man ikke tjener nok til å flytte for seg selv. Kanskje at man bare ikke orker, og finner det mer behagelig å bli.

«ja, det går bra på den nye jobben» svarer vi kanskje, mens sannheten er at vi føler oss på dypt vann og angrer. Vi føler vi ikke aner hva vi gjør og ikke mestrer våre oppgaver.

»ja, vi trives på studiet» svarer vi. Og det gjør vi kanskje. Men det vi ikke sier er at vi ikke mestrer det sosiale og sitter alene på hybelen 7 kvelder i uka og lengter hjem. 

«ja, jeg liker jenter/gutter» svarer vi kanskje vår konservative bestemor. Sannheten er at kanskje heller at man liker både gutter og jenter, men ikke finner verdi i å ta den samtalen med et menneske som ikke betyr all verden. 

Så har du tatt det litt lengre enn det som er ansett som sosialt akseptabelt. Men du må huske at å alltid fortelle sannheten er like sosialt uakseptabelt. Spør en gammel bekjent deg om det går bra? Da sier du ja. Uansett sannhet. Spør bestemor om du liker gaven? Da nikker du ivrig, selv om du hater den.

Anonymkode: 01cc7...f5f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

jeg angrer etterpå hver gang

Da er du ikke lystløgner. En lystløgner har glede av å lyve og lure folk. 
Du lyver fordi du har (måttet) skapt deg en uvane for å beskytte deg selv. Det er noe helt annet enn lystløgn. Det du driver med er en mestringsstrategi, kanskje noe uhensiktsmessig nå men en strategi som har hjulpet deg i yngre år.

Jeg tenker at du allerede er på god vei mot endring. Du har selvinnsikt og endringsvilje. Da gjenstår bare øvelse og tid. Dette går seg til med tiden. 

Og til sist: folk flest lyver mye, mye mer enn du tror. Folk lyver først og fremst for seg selv, som regel fordi sannheten gjør for vondt. 
Du er forbi det stadiet og du våger å se deg selv slik du virkelig er, så du har all grunn til å være stolt over deg selv. Antagelig lyver du faktisk mindre enn vennene eller kollegaene dine. 

Anonymkode: 53458...23e