Sjelevenn

[Gjest Gjest]

Jeg er litt usikker på hva jeg skal gjøre nå, og ber om råd her.

Først vil jeg si at jeg er gift med mannen i mitt liv, og aldri har ønsket å såre ham.

Saken er den at jeg kjenner en mann som jeg har en helt spesiell kontakt med. Dersom sjelevenner finnes (teit ord, men dere forstår hva jeg mener), så er han definnitivt en sånn for meg. Han er også gift på sin kant, og det har aldri vært noe romantisk mellom oss.

Vi møttes for 8 år siden på jobb, og arbeidet i noen år ganske tett. For 4 år siden flyttet han til en annen kant av landet, men jobber fremdeles i samme konsern. Vi har litt kontakt via jobben, men ikke så mye. Innimellom mailes vi, og forteller store og små ting fra livene våre. Men vi sliter begge med dårlig samvittighet ovenfor våre ektefeller. De vet begge at vi har litt kontakt, og at vi pratet mye da han bodde her. Som sagt før er det ingenting romantisk mellom oss, men vi har denne helt ubeskrivelige kontakten, og er veldig glad i hverandre. Han er mitt "pusterom" i hverdagen, og en person jeg kan fortelle alt til. Han støtter meg når ting er vonde, og forstår meg kanskje mer en noen annen.

Grunnen til at vi holder tilbake på vennskapet begge to, er våre ektefeller. De vet at vi mailes, men jeg tror ikke de forstår den dype forbindelsen vår. Alt hadde vært mye lettere om han var en jente!!

Dette virker helt rart, jeg ser det når det skal formuleres og settes svart på hvit.

Selv om ingenting er hemmelig (min mann har alltid hatt full tilgang til min mail og mobil osv da jeg ikke ønsker hemmelighetskremmerier) føler jeg at dette ikke passer seg for en gift kvinne. Hva skal jeg gjøre? Er dette ok, eller må vi ut av hverandres liv?

Min mann og denne vennen min har aldri møtt hverandre. Har spurt om min mann vil treffe kompisen min, men han sier at det er ikke så viktig siden det er min venn. Han har heller ingen problemer med at jeg har kontakt med ham.

[Gjest Miloine]

Hva er problemet? egentlig

Dette er et vennskap, så hvorfor ha dårlig samvittighet for det?

Flott at dere har dette vennskapet, og så lenge din mann synns det også, skal du vel ikke ha noe dårlig sammvittighet.

Er det noe mer som ligger bak kanskje, som du ikke har nevnt?

Er du litt forelsket i han, er det derfor du har dårlig sammvittighet!

Her kan du være ærlig å si alt!

Dersom du har sagt alt, er ikke ditt vennskap med han et problem!

Er du forelsket, kan det vel bare være at du er forelsket i forelskelsen, men at du aldri vil kjøre løpet fullt ut!

Ville du syns det hadde vært ille om din mann hadde hatt et slikt vennskap med ei venninne?

Hvorfor?

Venner er til for å bla. snakke med dem om ting du kanskje ikke vil ta opp med hvem som helst, og her har du en slik venn, og han finner en slik venn i deg!

Dette gjelder alle mennesker det, enten om de er gift eller ikke.

Endret 7. januar 2006 av Miloine

[Gjest hovedinnlegger]

Takk for svar.

Det burde ikke være noe problem, men jeg synes likevel det er litt ubehagelig. Jeg har aldri vært forelsket i ham, og klarer ikke se oss for meg i en romantisk situasjon. Han er mer som en bror. Litt slik jeg kan tenke meg at det er å ha en enegget tvilling, vi tenker mye likt.

Jeg ville ikke vært veldig glad om min mann hadde hatt et slikt vennskap med en jente. Det er klart jeg stoler på min mann, men hva om denne eventuelle jenta ble forelsket i ham? Og han kunne forsovet blitt forelsket han også.

En ting er hva jeg vet, men det er umulig å bevise følelser. Hva om min mann blir usikker og tror det ligger mer her? Da kan ikke jeg bevise at jeg ikke er forelsket i vennen min.

Men nå tar jeg sorger på forskudd. Det hjalp litt på bare å få ting ut av hodet. Vi får fortsette som før, og bare være takknemlige for gode venner. Men som sagt, han skulle vært jente.

[Gjest Miloine]

Takk for svar.

Det burde ikke være noe problem, men jeg synes likevel det er litt ubehagelig. Jeg har aldri vært forelsket i ham, og klarer ikke se oss for meg i en romantisk situasjon. Han er mer som en bror. Litt slik jeg kan tenke meg at det er å ha en enegget tvilling, vi tenker mye likt.

Jeg ville ikke vært veldig glad om min mann hadde hatt et slikt vennskap med en jente. Det er klart jeg stoler på min mann, men hva om denne eventuelle jenta ble forelsket i ham? Og han kunne forsovet blitt forelsket han også.

En ting er hva jeg vet, men det er umulig å bevise følelser. Hva om min mann blir usikker og tror det ligger mer her? Da kan ikke jeg bevise at jeg ikke er forelsket i vennen min.

Men nå tar jeg sorger på forskudd. Det hjalp litt på bare å få ting ut av hodet. Vi får fortsette som før, og bare være takknemlige for gode venner. Men som sagt, han skulle vært jente.

←

Hvis du ikke hadde likt at mannen din hadde hatt samme vennskapet med ei jente som du har med din venn, fordi du var redd for at hun skulle bli forelsket i mannen din, hva så?

Så smigrende da!

Det vil jo bare bety at mannen din er et flott menneske.

Tror du at vennen din er forelsket i deg?

...og hvis han er det eller blir det, kjenner du deg selv godt nok til å vite om du er det eller vil bli det.

Hvis du tror at han er forelsket i deg, og du forteller det til din mann - hva tror du han sier da?

Tror du han vil nekte deg å ha kontakt med han, eller tror du han vil bli stolt!?

Han blir stolt så klart, og dessuten bør han stole såpass på deg, og du beviser jo her at du er til å stole på

Et vennskap som det du og "tvillingbroren" din har er uerstattelig og bør bevares.

Tror heller at det du er redd for her, er at du skal gå hen å forelske deg i han!

Uansett, du gjør ikke noe galt ved å ha en venn som han, så sant din mann sier det er ok, og at det forblir ved vennskapet.

Endret 7. januar 2006 av Miloine

[Gjest Gjest]

Jeg er litt usikker på hva jeg skal gjøre nå, og ber om råd her.

←

Jeg leser alt du skriver men det er noe som skurrer og jeg forstår ikke helt hva du mener? Du er usikker på om du skal gjøre hva?

[Gjest Gjest]

Tror du egentlig er forelsket i denne vennen din.

[Gjest Gjest]

Det spiller vel ingen rolle om hun er forelsket så lenge hun ikke gjør noe med det? Selv om man er gift, kan man oppleve å forelske seg i andre i perioder.

Jeg har også mannlige venner og får jeg en kjæreste som ikke godtar at jeg beholder kontakten med dem, så vil jeg ikke akseptere det og velge vennene mine. En sjalu kjæreste som ikke aksepterer at man har et eget liv, skaper bare problemer...

[Gjest Gjest]

Synes det eneste riktige her er å la de treffe hverandre, alle fire mener jeg. Hvis dere er så utrolig gode venner og har så god kontakt uten at det er noe romantisk, kan jeg ikke se noen grunn til at ikke alle skal bli kjent med hverandre. Din mann kan vel nesten ikke si at han ikke vil heller, for dette er jo din venn og hvis han skal være gift med deg må han vel nesten godta å ha en viss sosial omgang med dine venner. Fortsetter du sånn du gjør nå, med dårlig samvittighet og "hemmeliggjøring" kan du risikere at din mann tror det er en du har romantiske følelser for, og i beste fall nekte å ha noe med han å gjøre. Eller nekte DEG å ha noe med han å gjøre. Det samme gjelder for hans kone (?), at hun ser på deg som en fiende.

Synes dere bør invitere de til dere en helg.

Har også en sånn venn som var singel i mange år, men som til slutt fant seg en dame. Det var helt naturlig at jeg skulle hilse på og bli kjent med henne! Og det har vi også blitt, selv om vi bor langt fra hverandre. Nå reiser vi og besøker hverandre i ferier og sånt. Fungerer utmerket, og han er fortsatt en god venn som JEG har et helt spesielt forhold til. Det tror jeg hun setter pris på også.

[Gjest Gjest]

Selvfølgelig vil du oppleve reaksjoner på en forbindelse som går dypt hos andre enn partneren din. Det er temmelig sikkert at du ikke kommer til å kunne beholde begge og da må du velge.