Nyskilt alenemor som bor hos foreldrene sine, går det an å synke dypere?

[AnonymBruker]

Jeg valgte å gå ifra mannen fordi jeg var lei et ulykkelig ekteskap. Nå sitter jeg her og føler meg helt fortapt. Jeg bor hos foreldrene mine fordi vi får ikke solgt felles bolig. Jeg har eneansvar for barnet vårt på 3 år fordi mannen har rygget helt ut og gidder ingenting. Det er kjempevanskelig å få det til å gå rundt med jobb, lang kjørevei til barnehagen fordi jeg bor hos mine foreldre. Og for å ikke snakke om usikkerheten rundt hva som skjer videre hvis felles bolig ikke blir solgt  

Synes det er kjempevanskelig! Og på toppen av det hele så har jeg kommentarer fra familie og venner som er veldig sårende. Det er ikke stas å være 33, nyskilt og bo hos foreldrene sine med barnet sitt på 3 år. For å gjøre vondt verre gnir enkelte familemedlemmer dette inn. Synes det er kjempevondt alt sammen. Det eneste lyset jeg ser i enden av denne lange mørke tunnelen er at når boligen blir solgt vil jeg trolig ha råd til å kjøpe egen bolig og flytte inn i eget hjem igjen. 
 

Har dere noen råd til meg? 

Anonymkode: 66c4c...920

[AnonymBruker]

Da er den lagt ut for dyrt. 

Alt selger til rett pris. Senk prisen.

Anonymkode: 18361...ca2

[AnonymBruker]

Ja , 40 år gammel mann som fortsatt snylter på moren sin. Det er bånn i bøtta. 

Anonymkode: c10d0...d2f

[AnonymBruker]

Vært der selv og skjønner så godt🥹 men DU vet hvem du er ❤️

Anonymkode: 38d38...479

[Maleficenta]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Vært der selv og skjønner så godt🥹 men DU vet hvem du er ❤️

Anonymkode: 38d38...479

jeg har hørt denne. Once you hit rock bottom, things can only go one way, and that is up 

[AnonymBruker]

Slutt å se ned på deg selv, og begynn å lukke øra, for dritt som ramler ut av kjeften til andre.

Du har tatt et valg,  om å bli alene, høres foresten svært fornuftig ut iht ex. Du har tatt et godt valg økonomisk,  å bo hos mor i en trang periode.  Nyt tiden der, bidra i heimen hennes. Smør deg med tålmodighet iht å selge bolig. 

Vr stilt at du tar gode valg , i vanskelig situasjon.  Å se ned på seg selv, eller la andre se ned på deg , har ingen verdi for noen, bortsett fra å trykke deg ned psykisk.  Så la det ligge.

Anonymkode: e3ac9...15a

[AnonymBruker]

Surt. Her må man velge mellom å vente i situasjonen du er i, eller selge raskt ved å senke prisen (noe som ikke sikkert er mulig for dere).

Ønsker deg lykke til. Og familien din virker ikke så veldig bra for deg når de holder på sånn. Kanskje du skal si bye bye til de slik at du kan bygge gode relasjoner som støtter deg i vanskelige tider?

Anonymkode: 63c07...9ed

[AnonymBruker]

Synes ikke du har synket spesiel dypt. Skillsmisse er svært vanlig og det er jo bare midlertidig du bor oss foreldrene dine. Du har jobb, barn, du eier halvparten av en bolig. I tillegg er du jo også heldig som har foreldre som kan la deg bo hos dem i denne perioden. 

Kan legge til at lignende skjedde med min søster som også er på din alder. Hun bodde hjemme hos foreldrene frem til mars i år hvor hun fikk flyttet inn til boligen hun hadde kjøpt, etter å ha fått solgt fellesboligen med mannen. 

Anonymkode: e3cf5...541

[AnonymBruker]

12 minutter siden, AnonymBruker said:

Synes ikke du har synket spesiel dypt. Skillsmisse er svært vanlig og det er jo bare midlertidig du bor oss foreldrene dine. Du har jobb, barn, du eier halvparten av en bolig. I tillegg er du jo også heldig som har foreldre som kan la deg bo hos dem i denne perioden. 

Kan legge til at lignende skjedde med min søster som også er på din alder. Hun bodde hjemme hos foreldrene frem til mars i år hvor hun fikk flyttet inn til boligen hun hadde kjøpt, etter å ha fått solgt fellesboligen med mannen. 

Anonymkode: e3cf5...541

Edit: Jeg skjønner selvsagt at det ikke er en gøy situasjon å være i. Hverken det å bo hos foreldrene, en eksmann som ikke gidder å bidra og familiemedlemmer som gnir det inn. 

Men synes ikke du bør tenke at du har synket dypt. Du har ikke noe å skamme deg over! At man er i en ubehagelig periode er ingen skam. Og du kommer i løpet av rimelig tid til å få ditt eget sted å bo. 

Anonymkode: e3cf5...541

[Norja]

Jeg var klar med et bitende svar om hvor mye verre det er å gidde å lage en forumtråd om en nyskilt alenemor som har flyttet hjem til foreldrene sine 🤭

Kjære deg, ikke vær så hard mot deg selv! Det er flott at du har kunnet flytte hjem til foreldrene dine for en periode. Det gir forhåpentligvis litt avlastning med treåringen, og det gir barnet ditt følelse av trygghet og å bli ivaretatt av noen det et glad i i en sikkert ganske rar fase av livet.

Så heldig du er som har et sånt forhold til foreldrene dine at det er mulig å ha en sånn løsning, at de har plass til dere begge to, at dere klarer å bo sammen uten å kverke hverandre. I mellomtiden før fellesboligen blir solgt, bruk tiden på å orientere deg i markedet, få enda bedre ideer om hva du er ute etter, søk på Pinterest etter inspirasjon hvis du liker sånne ting…pønsk ut nye tradisjoner du vil starte med barnet ditt! Hvordan ser morgenen ut på julaften for eksempel, når dere har deres egen bolig og bare dere selv å tenke på?

Det er lov å drømme seg bort og la fantasien ta litt overhånd når hverdagen går trått.

Jeg heier på deg!

[AnonymBruker]

Vent til livet er stabilt før du får nestemann. 

Anonymkode: 50be5...741

[AnonymBruker]

Du har ihvertfall mulighet til å kjøpe noe eget jeg leier. Ellers har vi gjennomgått noenlunde likt

Anonymkode: 5c7cc...811

[AnonymBruker]

Jeg synes du burde snakke med nav om du synes det er vanskelig å bo med foreldrene dine med en unge. Alenemødre får støtte. De kan også fikse deg en leilighet å bo i til dere får solgt den andre osv. 

Anonymkode: c1326...8e1

[AnonymBruker]

Du har jo både barn og jobb ❤️

Anonymkode: df52c...f30

[fru Alving]

Du er ikke den første som har flyttet hjem til foreldre en periode. Vær heller glad du har foreldre som tar deg imot og nyt å ha flere voksne rundt deg og barnet ditt. 

Boligen deres vil bli solgt også, kanskje kan du bytte barnehage og jobb for å få noe nærmere.

Lykke til, du vil se tilbake på denne tiden om noen år og kanskje le litt av det som har skjedd. Vær stolt av deg selv som klarer deg og tar vare på barnet ditt så godt du kan.

[AnonymBruker]

Som flere sier, du og andre i lignende situasjoner må ikke se ned på dere selv. Det er ingenting galt i å ta imot hjelp fra familie i situasjoner man trenger det. Hadde heller ikke vært noe galt om du bodde hos foreldrene dine bare fordi du/dere hadde hatt lyst til det heller. Så lenge dere har plass nok å trives sammen så er det ikke et problem. 

Anonymkode: 8910d...6b4

[Ginny]

Det er laaaangt igjen til bunnen! Tenk på det hvis du føler du har nådd den 😊 

Du er i en mellomfase. Det tar tid å komme gjennom, og så skal du og barnet lande på et nytt sted. Det tar tid. Bruk tiden godt, og finn et sted dere kan lande godt. Du er heldig som ikke trenger å leie, eller å måtte ta det første du finner for å ha tak over hodet. 

Det kommer til å ordne seg. Kanskje må dere redusere prisen litt, eller kanskje dere bare ikke har funnet den rette kjøperen. Uansett kommer det til å ordne seg. Og du kommer styrket gjennom det. Bare hold fokus, gjør hverdagen så grei for barnet som du kan, og nyt at du bor med noen andre voksne som kan bidra 😊

[AnonymBruker]

Å herregud, kutt nå ut selvmedlidenheten. Det finnes ikke noe verre enn folk som synes synd på eller snakker ned seg selv. Ta ansvar for livet ditt. Rett ryggen, brett opp ermene. Ikke inviter andre til å mene noe om livet ditt. Prøv å få mellomfinansiering, gjør grep for å få solgt huset. Hvorfor bor du ikke der mens du prøver å selge forresten?

Anonymkode: 9ad39...121

[AnonymBruker]

Shit happens...jeg har vært der selv. Det ordnet seg! Det ordner seg for deg også. Som andre sier: du har både barn og jobb. Huset blir solgt etterhvert.

Men altså, det kunne vært verre. Du kunne ha vært narkoman, kriminell, mistet omsorgen for barnet og sittet i fengsel.

Anonymkode: 668b9...75c

[anonym78910]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg valgte å gå ifra mannen fordi jeg var lei et ulykkelig ekteskap. Nå sitter jeg her og føler meg helt fortapt. Jeg bor hos foreldrene mine fordi vi får ikke solgt felles bolig. Jeg har eneansvar for barnet vårt på 3 år fordi mannen har rygget helt ut og gidder ingenting. Det er kjempevanskelig å få det til å gå rundt med jobb, lang kjørevei til barnehagen fordi jeg bor hos mine foreldre. Og for å ikke snakke om usikkerheten rundt hva som skjer videre hvis felles bolig ikke blir solgt  

Synes det er kjempevanskelig! Og på toppen av det hele så har jeg kommentarer fra familie og venner som er veldig sårende. Det er ikke stas å være 33, nyskilt og bo hos foreldrene sine med barnet sitt på 3 år. For å gjøre vondt verre gnir enkelte familemedlemmer dette inn. Synes det er kjempevondt alt sammen. Det eneste lyset jeg ser i enden av denne lange mørke tunnelen er at når boligen blir solgt vil jeg trolig ha råd til å kjøpe egen bolig og flytte inn i eget hjem igjen. 
 

Har dere noen råd til meg? 

Anonymkode: 66c4c...920

Kjære deg det trenger ikke være sånn for alltid, men for en liten periode. Tenk hvor kjekt det er for foreldrene dine og barnet, ikke bry deg om kommentarer de er kanskje litt misunnelig for du bryter ut. Ta kontakt med kommunen etter denne langhelgen og undersøk for muligheten for startlån til egen bolig i nærheten av barnets barnehage. Snakk med de om utleie leilighet hvis du ikke ønsker å kjøpe. Tenk langsiktig og fremover masse lykke til ❤️