Hvordan er det vanlig å føle seg i sosiale lag? Autisme hjelp

[AnonymBruker]

Jeg tror jeg er en slags autist eller adhd eller noe sånt, men jeg har virkelig aldri forstått sosiale relasjoner. Begge foreldrene mine er også rare og har ingen venner, så har aldri lært vanlig adferd av dem.

Jeg savner veldig å ha venner og ha noen å gjøre ting med, men jeg får det ikke til. Sitter mye alene.

Hvis jeg møter nye mennesker så er de kontaktsøkende i starten, men så trekker de seg vekk og jeg blir ikke invitert igjen. Jeg gjør feil, men jeg er blind for hva det er. Har aldri fått noe svar hvis jeg har spurt folk heller, annet enn at jeg er rar.

Så jeg vet at jeg er rar, men jeg aner ikke hvordan man oppfører seg urart?

Jeg mangler liksom noen egenskaper som andre har, men hvis jeg får inn med teskje hvordan andre folk er så kanskje jeg kan lære meg å herme etter denne adferden og lykkes likevel…  Er det noen snille og tålmodige folk her som kan gi meg ett tips?

Jeg har grublet på dette daglig hele livet kjennes det ut som. Hvorfor får jeg det ikke til? Og jeg tror det koker ned til to faktorer:

1) Jeg føler egentlig ikke så mye glede i samvær med andre. Føler mest stress. Jeg føler at jeg gjør og sier feil ting, eller er redd for å gjøre det. Jeg får mest negative følelser og lengter hjem til en tom leilighet og daten. Jeg kjeder meg lett, vet ikke hva jeg skal si, føler ingen tilknytning til andre kun avvisning. Kunne noen ha gitt noen refleksjoner om hvordan det er vanlig å føle seg i sosialt samvær? Er det en god følelse? Hva er forskjellen på en god og dårlig sosial opplevelse? Jeg har ikke noe instingt som forteller meg dette, jeg trenger hjelp for å skjønne elementær sosial oppførsel.

2) Jeg er mest opptatt av å løse problemer, og de eneste gangene jeg lyser opp og føler på ekte engasjement i sosiale sammenhenger er hvis det er et problem som man kan gå planmessig til verks og løse. Dette gjør også at jeg stort sett liker å diskutere samfunn, politikk, nyheter, lovbrudd, ulykker, krig, økonomien, fremtiden. Tema som er litt «farlige» sosialt sett og som andre fort kan kjede seg av eller bli slitne av. Så da har vi en ond sirkel. Andre blir slitt ut hvis jeg skal ta opp slile ting, mens jeg blir sliten og kjeder meg hvis vi ikke snakker om problemer og potensielle løsninger. Hva snakker egentlig vanlige folk om? Hva slags følelser får dere av å snakke? Hva er det som gjør samtalen bra? Er det selve temaet aom er spennende, eller er det bekreftelsen på at alle er enige i hva nå enn man diskuterer, eller er det at hver får fortelle en historie? Jeg skjønner ikke hvilke tema andre liker eller hvorfor disse temaene er interessante. Trenger hjelp til å forstå hva man typisk snakker om og hva andre liker, for jeg skjønner det bare ikke selv om jeg prøver.

Alle innspill settes stor pris på, særlig detaljerte forklaringer av «åpenbare» ting… Jeg føler meg som en annen art fra en annen planet. Jeg forstår hverken meg selv eller andre. 
 

hilsen,

En som prøver men ikke får det til

Anonymkode: d8d3f...7b9

[AnonymBruker]

En har normalt sett ikke venner for å diskutere. Vennskap er ikke en debattklubb.

Selv om en selvsagt kan snakke om nyhetssaker og aktuell politikk, men det vanlige er å holde det på et generelt og overfladisk nivå. Og ikke dra det ut.

Vennskap handler først og fremst om relasjoner mellom mennesker

Så det vanlige er å vise interesse for venners liv og laden. Spørre hvordan det går med dem, gjerne konkret relatert til noe som skjer i deres liv og hverdag. Og å fortelle om og dele store og små ting i eget liv. Det er kjernen i gode vennskap.

Kanskje en har felles interesser eller lidenskap, da er det naturlige samtaleemner. Kanskje en planlegger å gjøre aktiviteten sammen også?

Å finne på ting sammen, dra på tur, gå på kino, kjøretur til et sted, trene, fiske osv er ganske vanlig. Slik en bygger minner, å opplevd ting sammen. Vennskap handler mye om å ha noen å finne på ting med.

Venner er noen en liker å tilbringe tid sammen med, som en slapper av med og har det hyggelig sammen.

Anonymkode: 9950d...dd6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

En har normalt sett ikke venner for å diskutere. Vennskap er ikke en debattklubb.

Selv om en selvsagt kan snakke om nyhetssaker og aktuell politikk, men det vanlige er å holde det på et generelt og overfladisk nivå. Og ikke dra det ut.

Vennskap handler først og fremst om relasjoner mellom mennesker

Så det vanlige er å vise interesse for venners liv og laden. Spørre hvordan det går med dem, gjerne konkret relatert til noe som skjer i deres liv og hverdag. Og å fortelle om og dele store og små ting i eget liv. Det er kjernen i gode vennskap.

Kanskje en har felles interesser eller lidenskap, da er det naturlige samtaleemner. Kanskje en planlegger å gjøre aktiviteten sammen også?

Å finne på ting sammen, dra på tur, gå på kino, kjøretur til et sted, trene, fiske osv er ganske vanlig. Slik en bygger minner, å opplevd ting sammen. Vennskap handler mye om å ha noen å finne på ting med.

Venner er noen en liker å tilbringe tid sammen med, som en slapper av med og har det hyggelig sammen.

Anonymkode: 9950d...dd6

Tusen takk for et godt og innsiktsfullt svar. 
 

Har du noen eksempler på hvordan man slapper av og har det hyggelig? 

Jeg som ikke forstår disse tingene forbinder jo sosiale settinger med stress og det motsatte av avslapping. Hva får andre til å slappe av? Hva gjør at en samtale er hyggelig?

 

Anonymkode: d8d3f...7b9

[AnonymBruker]

Det er vanlig å føle glede og energi av sosialt lag. 

Politikk er helt ok og normalt å snakke om, men ingen orker de bedreviterne som skal til bunns i absolutt alt. 

 

Anonymkode: b4646...498

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Det er vanlig å føle glede og energi av sosialt lag. 

Politikk er helt ok og normalt å snakke om, men ingen orker de bedreviterne som skal til bunns i absolutt alt. 

 

Anonymkode: b4646...498

Takk for et godt svar.

Jeg har jo ikke noe mål om å fremstå som en bedreviter, heller tvert i mot. Men jeg skjønner nå at jeg kanskje bør holde igjen mer slik at andre ikke oppfatter meg sånn.

Har du noen tanker om hva slags samtaler/tema som gir energi vs tar energi?

Anonymkode: d8d3f...7b9

[Nowayback]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Jeg tror jeg er en slags autist eller adhd eller noe sånt, men jeg har virkelig aldri forstått sosiale relasjoner. Begge foreldrene mine er også rare og har ingen venner, så har aldri lært vanlig adferd av dem.

Jeg savner veldig å ha venner og ha noen å gjøre ting med, men jeg får det ikke til. Sitter mye alene.

Hvis jeg møter nye mennesker så er de kontaktsøkende i starten, men så trekker de seg vekk og jeg blir ikke invitert igjen. Jeg gjør feil, men jeg er blind for hva det er. Har aldri fått noe svar hvis jeg har spurt folk heller, annet enn at jeg er rar.

Så jeg vet at jeg er rar, men jeg aner ikke hvordan man oppfører seg urart?

Jeg mangler liksom noen egenskaper som andre har, men hvis jeg får inn med teskje hvordan andre folk er så kanskje jeg kan lære meg å herme etter denne adferden og lykkes likevel…  Er det noen snille og tålmodige folk her som kan gi meg ett tips?

Jeg har grublet på dette daglig hele livet kjennes det ut som. Hvorfor får jeg det ikke til? Og jeg tror det koker ned til to faktorer:

1) Jeg føler egentlig ikke så mye glede i samvær med andre. Føler mest stress. Jeg føler at jeg gjør og sier feil ting, eller er redd for å gjøre det. Jeg får mest negative følelser og lengter hjem til en tom leilighet og daten. Jeg kjeder meg lett, vet ikke hva jeg skal si, føler ingen tilknytning til andre kun avvisning. Kunne noen ha gitt noen refleksjoner om hvordan det er vanlig å føle seg i sosialt samvær? Er det en god følelse? Hva er forskjellen på en god og dårlig sosial opplevelse? Jeg har ikke noe instingt som forteller meg dette, jeg trenger hjelp for å skjønne elementær sosial oppførsel.

2) Jeg er mest opptatt av å løse problemer, og de eneste gangene jeg lyser opp og føler på ekte engasjement i sosiale sammenhenger er hvis det er et problem som man kan gå planmessig til verks og løse. Dette gjør også at jeg stort sett liker å diskutere samfunn, politikk, nyheter, lovbrudd, ulykker, krig, økonomien, fremtiden. Tema som er litt «farlige» sosialt sett og som andre fort kan kjede seg av eller bli slitne av. Så da har vi en ond sirkel. Andre blir slitt ut hvis jeg skal ta opp slile ting, mens jeg blir sliten og kjeder meg hvis vi ikke snakker om problemer og potensielle løsninger. Hva snakker egentlig vanlige folk om? Hva slags følelser får dere av å snakke? Hva er det som gjør samtalen bra? Er det selve temaet aom er spennende, eller er det bekreftelsen på at alle er enige i hva nå enn man diskuterer, eller er det at hver får fortelle en historie? Jeg skjønner ikke hvilke tema andre liker eller hvorfor disse temaene er interessante. Trenger hjelp til å forstå hva man typisk snakker om og hva andre liker, for jeg skjønner det bare ikke selv om jeg prøver.

Alle innspill settes stor pris på, særlig detaljerte forklaringer av «åpenbare» ting… Jeg føler meg som en annen art fra en annen planet. Jeg forstår hverken meg selv eller andre. 
 

hilsen,

En som prøver men ikke får det til

Anonymkode: d8d3f...7b9

Har aldri klart det med sosiale relasjoner heller. Ikke i voksen alder, i alle fall. Føler også det er mest stress. I motsetning til deg liker jeg ikke å debattere eller diskutere. Jeg har aldri noe å komme med.

Kanskje jeg har et autistisk trekk eller noe, men jeg vil ikke vite det. Jeg var så skoleflink på barneskolen, men så raste bare alle forbi meg. Akkurat som om hjernens utvikling stoppet opp hos meg. Jeg hadde ikke problemer hverken faglig eller sosialt før ungdomsskolen/videregående.

Alt jeg kan si er at det suger balle å ikke være normal.

Endret 16. mai 2023 av DelvisPresley

[AnonymBruker]

DelvisPresley skrev (1 time siden):

Har aldri klart det med sosiale relasjoner heller. Ikke i voksen alder, i alle fall. Føler også det er mest stress. I motsetning til deg liker jeg ikke å debattere eller diskutere. Jeg har aldri noe å komme med.

Kanskje jeg har et autistisk trekk eller noe, men jeg vil ikke vite det. Jeg var så skoleflink på barneskolen, men så raste bare alle forbi meg. Akkurat som om hjernens utvikling stoppet opp hos meg. Jeg hadde ikke problemer hverken faglig eller sosialt før ungdomsskolen/videregående.

Alt jeg kan si er at det suger balle å ikke være normal.

Syns du virker veldig hyggelig, har ikke tenkt at du er noe unormal 😊 Ikke at det er feil å være unormal 

Anonymkode: dcfac...8bb

[YOSHIMITO]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Jeg tror jeg er en slags autist eller adhd eller noe sånt, men jeg har virkelig aldri forstått sosiale relasjoner. Begge foreldrene mine er også rare og har ingen venner, så har aldri lært vanlig adferd av dem.

Jeg savner veldig å ha venner og ha noen å gjøre ting med, men jeg får det ikke til. Sitter mye alene.

Hvis jeg møter nye mennesker så er de kontaktsøkende i starten, men så trekker de seg vekk og jeg blir ikke invitert igjen. Jeg gjør feil, men jeg er blind for hva det er. Har aldri fått noe svar hvis jeg har spurt folk heller, annet enn at jeg er rar.

Så jeg vet at jeg er rar, men jeg aner ikke hvordan man oppfører seg urart?

Jeg mangler liksom noen egenskaper som andre har, men hvis jeg får inn med teskje hvordan andre folk er så kanskje jeg kan lære meg å herme etter denne adferden og lykkes likevel…  Er det noen snille og tålmodige folk her som kan gi meg ett tips?

Jeg har grublet på dette daglig hele livet kjennes det ut som. Hvorfor får jeg det ikke til? Og jeg tror det koker ned til to faktorer:

1) Jeg føler egentlig ikke så mye glede i samvær med andre. Føler mest stress. Jeg føler at jeg gjør og sier feil ting, eller er redd for å gjøre det. Jeg får mest negative følelser og lengter hjem til en tom leilighet og daten. Jeg kjeder meg lett, vet ikke hva jeg skal si, føler ingen tilknytning til andre kun avvisning. Kunne noen ha gitt noen refleksjoner om hvordan det er vanlig å føle seg i sosialt samvær? Er det en god følelse? Hva er forskjellen på en god og dårlig sosial opplevelse? Jeg har ikke noe instingt som forteller meg dette, jeg trenger hjelp for å skjønne elementær sosial oppførsel.

2) Jeg er mest opptatt av å løse problemer, og de eneste gangene jeg lyser opp og føler på ekte engasjement i sosiale sammenhenger er hvis det er et problem som man kan gå planmessig til verks og løse. Dette gjør også at jeg stort sett liker å diskutere samfunn, politikk, nyheter, lovbrudd, ulykker, krig, økonomien, fremtiden. Tema som er litt «farlige» sosialt sett og som andre fort kan kjede seg av eller bli slitne av. Så da har vi en ond sirkel. Andre blir slitt ut hvis jeg skal ta opp slile ting, mens jeg blir sliten og kjeder meg hvis vi ikke snakker om problemer og potensielle løsninger. Hva snakker egentlig vanlige folk om? Hva slags følelser får dere av å snakke? Hva er det som gjør samtalen bra? Er det selve temaet aom er spennende, eller er det bekreftelsen på at alle er enige i hva nå enn man diskuterer, eller er det at hver får fortelle en historie? Jeg skjønner ikke hvilke tema andre liker eller hvorfor disse temaene er interessante. Trenger hjelp til å forstå hva man typisk snakker om og hva andre liker, for jeg skjønner det bare ikke selv om jeg prøver.

Alle innspill settes stor pris på, særlig detaljerte forklaringer av «åpenbare» ting… Jeg føler meg som en annen art fra en annen planet. Jeg forstår hverken meg selv eller andre. 
 

hilsen,

En som prøver men ikke får det til

Anonymkode: d8d3f...7b9

Wow, Jeg synes du burde søke Dps om utredning snarest mulig Utredning for Adhd. My tyder på at det er der det ligger. Autisme spekteret, finner de ut av da. Men du tenker likt en med Adhd, mange med Autisme har også adhd. 

Lykke til videre ❤️