Hva avgjør om man (fortsatt) er seksuelt tiltrukket av kjæresten?

[AnonymBruker]

Etter 8 år sammen, et barn og en lengre periode hvor forholdet ikke har fungert så bra, er jeg usikker på mine følelser for samboer og hvor seksuelt tiltrukket jeg egentllig er av han. Jeg har nemlig ikke så mye å sammenligne med, og tror jeg generelt kanskje ikke er så veldig seksuell av meg. Men jeg vet ikke.

Noen dager har jeg kjæresten litt i vrangstrupen og har mest lyst til å gå. Andre dager føler jeg meg takknemlig for å ha han, og får skyldfølelse for å ha følt at jeg innimellom vil bryte opp samlivet. Som at jeg får dårlig samvittighet for å se så tydelig det negative ved han og forholdet, for så å plutselig gjøre det motsatte. Skulle jeg bedømt forholdet utenfra, ville jeg nok beskrevet det som noe destruktivt og at vi på papiret nok er en ganske dårlig match.

Men hva avgjør om jeg fortsatt er seksuelt tiltrukket av han eller ikke? Jeg kan innimellom tenke at han er ordentlig kjekk når jeg ser han komme gående mot meg og føle meg heldig for å ha kapret en så attraktiv fyr. Men så er det enkelte ting (vil jeg tro), som har gitt meg litt avsmak på han også.

Hvordan kommer jeg meg eventuelt tilbake fra det? Har nemlig bestemt meg for å satse på forholdet og prøve å få det til og fungere. Også fordi det er et barn inni bildet.

Anonymkode: 21a0b...53e

[AnonymBruker]

Det er to ting;

 

1) at man har vært sammen under 1 år

2) at man er den med lavest status / minst attraktiv i forholdet

 

Om en av disse stemmer er det sannsynlig at man fortsatt er tiltrukket av partner

Anonymkode: 18a16...cb4

[AnonymBruker]

For meg er det viktig med en veldig attraktiv mann som har sex appeal, for jeg vet at ting dabber av i et langvarig forhold og å fortsatt være tent på hverandre er det viktigste limet i mine øyne. Jeg sørger også for å være så attraktiv og sexy som mulig for han og kunne aldri tatt til takke med en gjennomsnittsmann. 

Det er hvertfall et godt tegn at du fortsatt har tider du kan se på han og tenke hvor kjekk han er! Men det at du andre ganger har han i vrangstrupen og at forholdet generelt er destruktivt setter naturligvis en sperre for seksuell tenning siden tillit og kjærlighet og ømhet forsvinner når ens partner oppfører seg dårlig. Sånn sett så tror jeg ikke det er mulig å skru tiden tilbake og glemme disse negative sidene, kanskje best å finne seg en ny? 

Anonymkode: 653f5...c16

[Fremmed fugl]

TS, handler dette egentligen om at hovedproblemet er at forholdet er destruktivt, eller handler det først å fremst om det med fysisk attraksjon?

Svarer som om det første ikke er relevant. Tenker du bør omformulere spørsmålet til hva kan du gjøre for å gjøre han attraktiv?

Det sies fra folk som forsker på forhold at en modell som ser på hvordan relasjoner utvikler oss, kan ha en del å si. Er man i et forhold der man opplever at man som person utvikles og vokser på grunn av partner og relasjonen så blir man mer seksuelt tiltrukket og fornøyd. Du tenker kanskje at da handler det hva han kan gjøre, men du kan gjøre mye selv. Alt ifra å se til at du utvikles og vokser på egen hånd i relasjonen, men også at dere gjør nye ting (eller ting på nye måter). Da gjelder det alt mulig. Skap rom for forandring og brudd på rutiner.

[~white lady~]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Etter 8 år sammen, et barn og en lengre periode hvor forholdet ikke har fungert så bra, er jeg usikker på mine følelser for samboer og hvor seksuelt tiltrukket jeg egentllig er av han. Jeg har nemlig ikke så mye å sammenligne med, og tror jeg generelt kanskje ikke er så veldig seksuell av meg. Men jeg vet ikke.

Noen dager har jeg kjæresten litt i vrangstrupen og har mest lyst til å gå. Andre dager føler jeg meg takknemlig for å ha han, og får skyldfølelse for å ha følt at jeg innimellom vil bryte opp samlivet. Som at jeg får dårlig samvittighet for å se så tydelig det negative ved han og forholdet, for så å plutselig gjøre det motsatte. Skulle jeg bedømt forholdet utenfra, ville jeg nok beskrevet det som noe destruktivt og at vi på papiret nok er en ganske dårlig match.

Men hva avgjør om jeg fortsatt er seksuelt tiltrukket av han eller ikke? Jeg kan innimellom tenke at han er ordentlig kjekk når jeg ser han komme gående mot meg og føle meg heldig for å ha kapret en så attraktiv fyr. Men så er det enkelte ting (vil jeg tro), som har gitt meg litt avsmak på han også.

Hvordan kommer jeg meg eventuelt tilbake fra det? Har nemlig bestemt meg for å satse på forholdet og prøve å få det til og fungere. Også fordi det er et barn inni bildet.

Anonymkode: 21a0b...53e

Hva er det som er destruktivt mellom dere? 
 

Generelt sett vil de fleste forhold ha opp-og nedturer. Både ytre (økonomi, barn) og indre faktorer (mental helse) spiller inn. En del hevder at et forhold består av hardt arbeid. Til en viss grad er jeg enig i dette. For å leve sammen med et annet menneske kreves evne til kompromiss, aksept, forståelse, empati og tålmodighet. Også en aksept for at man endrer seg, både fysisk (kropp, seksuell helse/lyst) og innvendig, i form av at man modnes, får andre interesser, skifter standpunkt. 
Derfor handler mye av «jobben» i å bli kjent med partneren sin på nytt og på nytt. Og ta et aktivt valg i å velge sin partner, og dermed samtidig velge vekk andre potensielle partnere. 
Fokus på det positive (han er kjekk, snill, god til å lage mat) fremfor det negative (han er rotete, mobilavhengig, humørsyk) hjelper til å holde på interessen for hverandre. 
Så må man gjøre en innsats selv, for å være en attraktiv partner for den andre. Å vite hvordan dere utrykker kjærlighet til hverandre, enten det er via gaver, tjenester, kvalitetstid sammen, anerkjennende ord eller fysisk kontakt, er også en viktig faktor i et fungerende forhold. Når de ytre rammene er på plass, det er gjensidig respekt mellom dere, og dere begge to investerer i forholdet, kommer som regel kjærlighetslivet i gang av seg selv, uten at man skal prøve å tvinge det på plass.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (32 minutter siden):

For meg er det viktig med en veldig attraktiv mann som har sex appeal, for jeg vet at ting dabber av i et langvarig forhold og å fortsatt være tent på hverandre er det viktigste limet i mine øyne. Jeg sørger også for å være så attraktiv og sexy som mulig for han og kunne aldri tatt til takke med en gjennomsnittsmann. 

Det er hvertfall et godt tegn at du fortsatt har tider du kan se på han og tenke hvor kjekk han er! Men det at du andre ganger har han i vrangstrupen og at forholdet generelt er destruktivt setter naturligvis en sperre for seksuell tenning siden tillit og kjærlighet og ømhet forsvinner når ens partner oppfører seg dårlig. Sånn sett så tror jeg ikke det er mulig å skru tiden tilbake og glemme disse negative sidene, kanskje best å finne seg en ny? 

Anonymkode: 653f5...c16

Hmm. Huff, jeg skjønner jo at det er vanskelig å bare «skru av» det negative og glemme alt, men samtidig er det kjipt om ting ikke skal gå an å reparere. Jeg merker at terskelen for å gå, er mye høyere hos meg når det er et barn inni bildet. Samtidig vil jeg jo ha det bra i forholdet og kjenne på de gode følelsene. 

Det du sier om sex appeal kjenner jeg også er viktig for meg. Samboer er opptatt av utseendet og å kle seg pent, så er sånn sett utad en attraktiv mann. Men så er det småting som dårlig munnhygiene, tafsing på penis i tide og utide, pilking i nesen, stadig høylytt fising og at han generelt er sløv og rotete, som trekker ned. Av og til føler jeg meg ikke respektert av han heller (uten at han ser det selv og det sikkert ikke er bevisst), og det er vel også en faktor.

Vanskelig dette..

Ts

Anonymkode: 21a0b...53e

[AnonymBruker]

Fremmed fugl skrev (14 minutter siden):

TS, handler dette egentligen om at hovedproblemet er at forholdet er destruktivt, eller handler det først å fremst om det med fysisk attraksjon?

Svarer som om det første ikke er relevant. Tenker du bør omformulere spørsmålet til hva kan du gjøre for å gjøre han attraktiv?

Det sies fra folk som forsker på forhold at en modell som ser på hvordan relasjoner utvikler oss, kan ha en del å si. Er man i et forhold der man opplever at man som person utvikles og vokser på grunn av partner og relasjonen så blir man mer seksuelt tiltrukket og fornøyd. Du tenker kanskje at da handler det hva han kan gjøre, men du kan gjøre mye selv. Alt ifra å se til at du utvikles og vokser på egen hånd i relasjonen, men også at dere gjør nye ting (eller ting på nye måter). Da gjelder det alt mulig. Skap rom for forandring og brudd på rutiner.

Forholdet er nok noe destruktivt, så det er nok en avgjørende faktor. Vi har gått i terapi, men føler ikke helt at det har hjulpet - samtidig som jeg har hatt vondt for å dra opp ting som skjedde for 1-2 år siden. Det er også spesifikke ting samboer ikke ønsket at jeg tok opp i terapien. Som hans dårlige vaner.

På mange måter føler jeg at jeg må oppdra samboeren min, i tillegg til barnet mitt. Og det er jo heller ikke akkurat sexy. 

Ts

Anonymkode: 21a0b...53e

[frøkna]

Hvis forholdet er destruktivt og du tenker dere er en dårlig match så krever det en stor innsats fra dere begge to for å få det til å fungere. Prøv å gjør det til vane å gi hverandre en lang klem hver dag f eks. Gå til parterapi. Gjør hyggelige ting for den andre og jobb for at forholdet ikke skal være destruktivt. 

 

Edit: vil bare legge til at jeg selv er i et krevende forhold som vi jobber for å få til å fungere. Kanskje alle forhold egentlig er litt sånn her? Kanskje vi har for høye forventninger til hva et forhold skal være? Jeg vet ikke helt..

Endret 16. mai 2023 av frøkna

[AnonymBruker]

Syntes det er nærmest umulig å svare på. Det handler om en totalitet/hele pakka.

Jeg kan ikke identifisere enkeltfaktorer som x og y liksom avgjør om jeg finner partner attraktiv eller ikke.

 

Anonymkode: 12fb5...372

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (50 minutter siden):

Hmm. Huff, jeg skjønner jo at det er vanskelig å bare «skru av» det negative og glemme alt, men samtidig er det kjipt om ting ikke skal gå an å reparere. Jeg merker at terskelen for å gå, er mye høyere hos meg når det er et barn inni bildet. Samtidig vil jeg jo ha det bra i forholdet og kjenne på de gode følelsene. 

Det du sier om sex appeal kjenner jeg også er viktig for meg. Samboer er opptatt av utseendet og å kle seg pent, så er sånn sett utad en attraktiv mann. Men så er det småting som dårlig munnhygiene, tafsing på penis i tide og utide, pilking i nesen, stadig høylytt fising og at han generelt er sløv og rotete, som trekker ned. Av og til føler jeg meg ikke respektert av han heller (uten at han ser det selv og det sikkert ikke er bevisst), og det er vel også en faktor.

Vanskelig dette..

Ts

Anonymkode: 21a0b...53e

Ajj, men sånne uvaner er jo ganske turn-off i manges øyne. Han hadde sikkert ikke syntes du var så lekker heller, hvis du drev på slik?

Anonymkode: 0ed7b...d31

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (45 minutter siden):

Ajj, men sånne uvaner er jo ganske turn-off i manges øyne. Han hadde sikkert ikke syntes du var så lekker heller, hvis du drev på slik?

Anonymkode: 0ed7b...d31

Ja, jeg begynner å lure på om det rett og slett er mye av grunnen til at jeg har fått litt avsmak på han..

Ts

Anonymkode: 21a0b...53e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Syntes det er nærmest umulig å svare på. Det handler om en totalitet/hele pakka.

Jeg kan ikke identifisere enkeltfaktorer som x og y liksom avgjør om jeg finner partner attraktiv eller ikke.

 

Anonymkode: 12fb5...372

Jeg fant han jo veldig attraktiv en gang (og synes jo fortsatt han er kjekk), men så har det skjedd ting som sakte, men sikkert har gjort at jeg har mistet lysten på han. Jeg er som sagt også i blant litt usikker på mine følelser for han.

Ts

Anonymkode: 21a0b...53e

[AnonymBruker]

frøkna skrev (1 time siden):

Hvis forholdet er destruktivt og du tenker dere er en dårlig match så krever det en stor innsats fra dere begge to for å få det til å fungere. Prøv å gjør det til vane å gi hverandre en lang klem hver dag f eks. Gå til parterapi. Gjør hyggelige ting for den andre og jobb for at forholdet ikke skal være destruktivt. 

 

Edit: vil bare legge til at jeg selv er i et krevende forhold som vi jobber for å få til å fungere. Kanskje alle forhold egentlig er litt sånn her? Kanskje vi har for høye forventninger til hva et forhold skal være? Jeg vet ikke helt..

Vi har gått i parterapi, men likevel ikke fått det til helt utenfor terapirommet. Vi har dog noen gode perioder, men også mange tunge perioder i mine øyne. Min samboer er generelt fornøyd i forholdet (sier han hvertfall). Opplever det ikke likt som meg.

Har tenkt på det samme, og jeg må si jeg blir forvirret. Livredd for å gå, også er overhodet ikke gresset grønnere på den andre siden. Men så er jeg også litt redd for å bli, og gå glipp av noe som kunne vært mye bedre. Akkurat nå tenker jeg at jeg skal holde ut for barnets skyld, også tviler jeg litt på at vi vil holde sammen når barnet ikke er en «unnskyldning» lengre. Jeg vet ikke.

Ts

Anonymkode: 21a0b...53e

[AnonymBruker]

~white lady~ skrev (1 time siden):

Hva er det som er destruktivt mellom dere? 
 

Generelt sett vil de fleste forhold ha opp-og nedturer. Både ytre (økonomi, barn) og indre faktorer (mental helse) spiller inn. En del hevder at et forhold består av hardt arbeid. Til en viss grad er jeg enig i dette. For å leve sammen med et annet menneske kreves evne til kompromiss, aksept, forståelse, empati og tålmodighet. Også en aksept for at man endrer seg, både fysisk (kropp, seksuell helse/lyst) og innvendig, i form av at man modnes, får andre interesser, skifter standpunkt. 
Derfor handler mye av «jobben» i å bli kjent med partneren sin på nytt og på nytt. Og ta et aktivt valg i å velge sin partner, og dermed samtidig velge vekk andre potensielle partnere. 
Fokus på det positive (han er kjekk, snill, god til å lage mat) fremfor det negative (han er rotete, mobilavhengig, humørsyk) hjelper til å holde på interessen for hverandre. 
Så må man gjøre en innsats selv, for å være en attraktiv partner for den andre. Å vite hvordan dere utrykker kjærlighet til hverandre, enten det er via gaver, tjenester, kvalitetstid sammen, anerkjennende ord eller fysisk kontakt, er også en viktig faktor i et fungerende forhold. Når de ytre rammene er på plass, det er gjensidig respekt mellom dere, og dere begge to investerer i forholdet, kommer som regel kjærlighetslivet i gang av seg selv, uten at man skal prøve å tvinge det på plass.

Kommunikasjon, hans evne til å lytte og innimellom ta hensyn, stadig uenigheter og diskusjoner, mye irritasjon og frustrasjon fra min side, store ulikheter oss i mellom.

Apropos det du sier om å modnes og utvikle seg. Jeg tror jeg har modnet litt forbi han, om hun skjønner, selv om jeg er mye yngre. Vi var nok mer like hverandre i modenhet da jeg var 16 og han 25. Tar meg selv flere ganger i å synes at han er barnslig/umoden.

Ts

Anonymkode: 21a0b...53e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Kommunikasjon, hans evne til å lytte og innimellom ta hensyn, stadig uenigheter og diskusjoner, mye irritasjon og frustrasjon fra min side, store ulikheter oss i mellom.

Apropos det du sier om å modnes og utvikle seg. Jeg tror jeg har modnet litt forbi han, om hun skjønner, selv om jeg er mye yngre. Vi var nok mer like hverandre i modenhet da jeg var 16 og han 25. Tar meg selv flere ganger i å synes at han er barnslig/umoden.

Ts

Anonymkode: 21a0b...53e

Om du skjønner* 😅

Ts

Anonymkode: 21a0b...53e

[Fremmed fugl]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Forholdet er nok noe destruktivt, så det er nok en avgjørende faktor. Vi har gått i terapi, men føler ikke helt at det har hjulpet - samtidig som jeg har hatt vondt for å dra opp ting som skjedde for 1-2 år siden. Det er også spesifikke ting samboer ikke ønsket at jeg tok opp i terapien. Som hans dårlige vaner.

På mange måter føler jeg at jeg må oppdra samboeren min, i tillegg til barnet mitt. Og det er jo heller ikke akkurat sexy. 

Ts

Anonymkode: 21a0b...53e

Tror vel det med hva som skjedde for 1-2 år tilbake og det at du føler at du må oppdra kjæresten er det som har første prioritet. Av flere grunner, ikke minst vil tro at du ikke vil få kjempe energi til å jobbe spesifikt med sexlyst, hvis dette gnager i bakgrunnen, og det vil også gjøre det ekstra vanskelig å jobbe med noe som er vanskelig.

[Andro]

Vi har et forhold som er preget av gjensidig tillit og respekt, og han er en helvetes god elsker.
Jeg får alltid lyst på mer, og har lyst til å gni meg inntil ham så snart han viser seg  Da vet man!

[AnonymBruker]

Fremmed fugl skrev (6 minutter siden):

Tror vel det med hva som skjedde for 1-2 år tilbake og det at du føler at du må oppdra kjæresten er det som har første prioritet. Av flere grunner, ikke minst vil tro at du ikke vil få kjempe energi til å jobbe spesifikt med sexlyst, hvis dette gnager i bakgrunnen, og det vil også gjøre det ekstra vanskelig å jobbe med noe som er vanskelig.

Kanskje, jeg føler bare det er teit å ta opp, fordi det er såpass lenge siden og fordi det ikke er noe stort som utroskap o.l.

Det med at jeg føler at jeg må oppdra han og at vi generelt er mye uenig, snakket vi en del om i terapien. Men som jeg vil tro de fleste parterapeuter jobber, var hele tiden fokuset på å prøve og forstå hverandre og eventuelt gjøre noen justeringer for å få ting til å fungere bedre, rent praktisk. Jeg holdt nok også litt tilbake i timene, fordi jeg synes det var ekkelt å hele tiden skulle kritisere/være negativ mot min samboer.. mulig vi må prøve og gjenoppta terapien på et tidspunkt.

Ts

Anonymkode: 21a0b...53e

[ClausSaus]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Etter 8 år sammen, et barn og en lengre periode hvor forholdet ikke har fungert så bra, er jeg usikker på mine følelser for samboer og hvor seksuelt tiltrukket jeg egentllig er av han. Jeg har nemlig ikke så mye å sammenligne med, og tror jeg generelt kanskje ikke er så veldig seksuell av meg. Men jeg vet ikke.

Noen dager har jeg kjæresten litt i vrangstrupen og har mest lyst til å gå. Andre dager føler jeg meg takknemlig for å ha han, og får skyldfølelse for å ha følt at jeg innimellom vil bryte opp samlivet. Som at jeg får dårlig samvittighet for å se så tydelig det negative ved han og forholdet, for så å plutselig gjøre det motsatte. Skulle jeg bedømt forholdet utenfra, ville jeg nok beskrevet det som noe destruktivt og at vi på papiret nok er en ganske dårlig match.

Men hva avgjør om jeg fortsatt er seksuelt tiltrukket av han eller ikke? Jeg kan innimellom tenke at han er ordentlig kjekk når jeg ser han komme gående mot meg og føle meg heldig for å ha kapret en så attraktiv fyr. Men så er det enkelte ting (vil jeg tro), som har gitt meg litt avsmak på han også.

Hvordan kommer jeg meg eventuelt tilbake fra det? Har nemlig bestemt meg for å satse på forholdet og prøve å få det til og fungere. Også fordi det er et barn inni bildet.

Anonymkode: 21a0b...53e

Du kan få svaret… det er ikke et politisk korrekt svar, og hønsegården her på KG kommer sikkert til å gå i fistel, men det spiller ingen rolle – for svaret er nemlig riktig.

Både menn og kvinners seksualitet bunner i nedarvede instinkter som har til hensikt å sende ens egne gener videre. Og disse instinktene er giret mot optimale strategier for å oppnå dette.

Det er derfor menn generelt er såpass "ukritisk" interesserte i sex, selv når det ikke blir noe mer enn bare sex: Menn blir ikke gravide, og den optimale strategien for å sende sine egne gener videre er derfor å prøve å sette barn på så mange kvinner som mulig.

Det er også derfor kvinner generelt er langt mer selektive, og har mer fokus på forhold enn på bare sex: Kvinner blir gravide, og den optimale strategien for å sende sine egne gener videre er derfor velge med en viss omhu hvem de skal bli gravide med og prøve å holde på vedkommende for beskyttelse og ressurser i fremtiden.

Så er vi selvfølgelig ikke rene slaver av instinktene våre, men akkurat når det gjelder seksualitet skinner de tydelig gjennom også den blytunge sosialiseringen i Norge anno 2023.

Poenget er at du som kvinne har en seksualitet giret primært mot to ting: Å få og holde på en mann som er et så stort "catch" som mulig.

Men hva skjer dersom du har fått ham… og ikke trenger å holde på ham (fordi du ikke opplever noen fare for at han drar)… og han kanskje ikke engang det stort catchet lenger heller, hvis vi skal være helt ærlige?

Da har seksualiteten din rett og slett ingen jobb å gjøre i dette forholdet lenger. Den er blitt "arbeidsledig". Og den går i dvale.

Det er dette som er den reelle grunnen til at så ekstremt mange kvinner mister lysten på mannen sin i lengre forhold.

Primært at mannen ikke lenger er det catchet hun ble sammen med. Veldig mange menn der ute er blitt dvaske og unnasluntrende latsabber med en adferd de aldri ville fått dame med i utgangspunktet.

Og sekundært at forholdet er blitt så trygt og forutsigbart at all spenning er borte. Da blir det heller ingen gnist.

Hvis dette høres kjent ut kan jeg også gi deg oppskriften på å komme dere opp av hullet dere har gravd. Men det får bli i et eget innlegg.

Og nei, bitre feminister: Ingen lurer på hva slags ideologisk motivert vås dere måtte ha som "innvendinger" til dette… dere har gjort nok skade som det er.

[AnonymBruker]

Andro skrev (11 minutter siden):

Vi har et forhold som er preget av gjensidig tillit og respekt, og han er en helvetes god elsker.
Jeg får alltid lyst på mer, og har lyst til å gni meg inntil ham så snart han viser seg  Da vet man!

Skulle ønske jeg følte det sånn, men nei, dessverre! Det er jo ikke slik at jeg aldri kjenner på varme følelser/finner han attraktiv/har lyst til å ligge inntil, men dessverre har jeg flere ganger tatt meg selv i å ikke ville kline, ha sex og være intim.

Men det kan som sagt handle om meg og at jeg kanskje har litt sperrer når det kommer til intimitet som andre kanskje ikke har. Har liksom kun skikkelig lyst på sex om jeg er skikkelig tent eller nyforelsket. Nyforelsket er jeg ikke, og ordentlig tent kan jeg ikke huske sist jeg var. Men det kan handle om at jeg holder tilbake/ikke er så seksuell av meg. Jeg vet faktisk ikke, siden jeg har så lite å sammenligne med.

Ts

Anonymkode: 21a0b...53e