Føler meg veldig ensom

[AnonymBruker]

44 år, kvinne. 

Ensom ifh venner. Av de få jeg har må alltid jeg ta initiativ. Hadde ikke jeg gjort det hadde jeg vel ikke hørt noe. Så kan man kalle det vennskap? Hele livet har jeg alltid blitt valgt sist, glemt bort o.l. hva er galt med meg? Jeg føler jeg er snill, hyggelig, klarer å holder samtaler igang, lytter, kan sende koselige morgenlevering osv. Får aldri noe tilbake...

Flere som har funnet en virkelig god venn i voksen alder?

Anonymkode: 0125d...635

[AnonymBruker]

Føler på det samme. Noen år yngre enn deg. Jeg har og opplevd å være eneste som tar initiativ. Til slutt orker man ikke prøve mer. Fikk virkelig nok etter sist prøvde vennskap, der hun fortalte alle mine private historier til den gærne forloveden sin. Han var sykelig sjalu og på at vi var venninner. Bedre å ikke ha noen enn å ha falske venner. Har heldigvis en samboer som er veldig snill da. 

Anonymkode: d8ef7...3bd

[AnonymBruker]

Jeg har vært syk i mange år, og da merker man hvem som er gode venner og ikke.

Jeg opplever at det å skape vennskap i godt voksen alder krever mer bevisst innsats fra meg enn det gjorde tidligere.

Andre er gjerne opptatt med barn eller til og med barnebarn, jobb, stikker av til hytta hver helg, har etablerte vennegjenger som de prioriterer etter alt det andre. På en måte kan jeg da forstå at det ikke blir særlig tid igjen til nye vennskap.

På den andre siden, om andre tar med nye venner inn i gjengen, så blir disse gjerne inkludert også, men da må man kjenne rett person i gjengen, den ene som vil inkludere flere.

Men, det er folk som får endret sin livssituasjon, som opplever at venner ikke er så gode venner likevel, som flytter o.l. - og disse søker ofte nye venner. Utfordringen da er at det kan være vanskeligere å treffe dem, fordi man svever rundt uten felles møtested hvor man kunne blitt kjent med hverandre.

Så jeg har valgt å være bevisst, tenke at alle sosiale situasjoner er en mulighet til å ha en hyggelig samtale, kanskje bli mer kjent på sikt osv. Jeg tenker litt mer langsiktig, at jeg ikke må bli venn her og nå, men at det kan være greit å bruke tid på å bli kjent. Det er flere som jeg har tatt initiativ til å hilse på, slå av en liten prat med, som så stopper for å prate med meg. Om det ikke blir et nært vennskap, så er det mye hyggeligere å ha flere bekjente.

I tillegg har jeg begynt å bevisst oppsøke andre arenaer enn jeg tidligere har gjort, for å møte nye folk. Har begynt med helt ny interesse, som faktisk har ført til en ny venninne som jeg tror kan bli ganske nær, selv om vi nå ikke møtes så ofte pga. omstendigheter i hennes liv. Jeg går ut på utstillinger og konserter, tar selv initiativ til å småprate med andre. Og nå har jeg også startet med litt dugnadsarbeid hvor jeg ser jeg på sikt også vil bli kjent med andre (jeg tåler ikke å gjøre mye, men de er glade for det lille jeg kan gjøre, så det blir vinn-vinn for alle) i tillegg til at det er givende oppgaver og positive folk.

Jeg har fått flere gode og nære venner i godt voksen alder. Min utfordring er at jeg har flyttet en del, noe som dessverre har gjort at disse vennskapene fader ut når det går noen år uten at vi ses. Noen av dem kan jeg snakke med en sjelden gang og kontakten er den samme, selv om vi ikke har sett hverandre på år, men det blir jo ikke det samme som å ha nære venner i hverdagen. Derfor har jeg lært meg at vil jeg ha venner, så må jeg jobbe for det. Det er ikke slik som da man gikk på skole eller studerte, for som voksen omgås man gjerne færre. Om man heller ikke er i jobb så blir det enda mer utfordrende.

Men jeg tror oppriktig talt at eneste veien ut av ensomheten, det er å ta et bevisst valg om at man vil jobbe langsiktig for å bygge seg opp et godt nettverk, og så gjennomføre. Om ikke annet får man omgått flere andre og har det hyggeligere underveis.

Anonymkode: 2df7d...870

[AnonymBruker]

Hei Ts. Ja slik er det med meg også. Jeg føler ikke jeg er god nok for noen mennesker. Kun dem som kan utnytte meg på en eller annen måten. Har bekjentskaper men dem inviterer meg aldri til noe, og sjeldent dem tar kontakt med meg. Føler at jeg må ta kontakt stort sett og da blir en jo lei seg og trist og føler en ikke bryr seg. Jeg sliter og med sykdom og er ufør. Jeg har og blitt dømt av mange mennesker, for at jeg har vært syk og gjort dumme ting tidligere i livet mitt, dette har og gjort at jeg er ensom. Sliter med å få kontakt med folk også, uansett hvor blid og glad og utadvendt jeg prøver å være mot andre. Jeg er 43 år og kvinne. 

Anonymkode: 8439c...b31

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Hei Ts. Ja slik er det med meg også. Jeg føler ikke jeg er god nok for noen mennesker. Kun dem som kan utnytte meg på en eller annen måten. Har bekjentskaper men dem inviterer meg aldri til noe, og sjeldent dem tar kontakt med meg. Føler at jeg må ta kontakt stort sett og da blir en jo lei seg og trist og føler en ikke bryr seg. Jeg sliter og med sykdom og er ufør. Jeg har og blitt dømt av mange mennesker, for at jeg har vært syk og gjort dumme ting tidligere i livet mitt, dette har og gjort at jeg er ensom. Sliter med å få kontakt med folk også, uansett hvor blid og glad og utadvendt jeg prøver å være mot andre. Jeg er 43 år og kvinne. 

Anonymkode: 8439c...b31

Uff du beskrev mitt liv her også. Jeg har kun en veninne, men pga hennes høye aktivitetsnivå og mine begrensninger, er jeg stort sett sistevalg. Det gjør meg veldig trist, og vennskap er ikke slik det en gang var…jeg skal flytte om noen mnd og gruer meg, for da går jeg til 0 vennskap. Hadde jeg vært friskere hadde jeg hatt mer vennskap. Det er den harde sannhet💔

Anonymkode: a0017...6c6

[AnonymBruker]

Sliter med fatigue og daglig lettere hodepine som jeg ikke tar medisiner for, bare ved sterke smerter. Pga mitt lave energinivå så klarer jeg ikke farte rundt så mye på besøk eller reiser. Klart at man havner lengre nede på lista over intressante mennesker å være sammen med når man ikke er sprudlende frisk og normalt fungerende. Har bare 2 venninner som jeg ser og snakker med iblant . Det er ikke ofte. Er mest hjemme.

Anonymkode: dde13...f6e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Sliter med fatigue og daglig lettere hodepine som jeg ikke tar medisiner for, bare ved sterke smerter. Pga mitt lave energinivå så klarer jeg ikke farte rundt så mye på besøk eller reiser. Klart at man havner lengre nede på lista over intressante mennesker å være sammen med når man ikke er sprudlende frisk og normalt fungerende. Har bare 2 venninner som jeg ser og snakker med iblant . Det er ikke ofte. Er mest hjemme.

Anonymkode: dde13...f6e

Er du også ufør? jeg har ikke mulighet å treffe venner på kafe, gå på kino eller reise utover reisene mine til behandling😌Dvs jeg kan, men det betyr 1-2 uker med forverring av smerter i etterkant. Og tøffe smertestillende. Mine gamle venner klarer ikke å akseptere dette, dermed har kontakten blitt dårlig/anspent/fraværende. Hvor gammel er du? jeg er 46 år og trett av livet🫣Buuurde funnet meg venner i lignende situasjon, men er redd for det og😄

Anonymkode: a0017...6c6

[AnonymBruker]

Kjenner meg igjen i det dere skriver. Er selv ufør og har ME. Jeg er dessverre ikke der hvor jeg klarer å gjøre så mye akkurat nå, men jeg føler meg jo ensom likevell.. Det hadde vært godt å ha venner, gjerne noen som er i lignende situasjon så man har felles forståelse og kan gjøre ting som passer helsen. Ikke bare full fart hele tiden 🙃

Anonymkode: 66aa1...0c5

[AnonymBruker]

Jeg ble mobbet gjennom hele barne- og ungdomsskolen og hadde ikke mange venner.

Jeg har fått helt nytt nettverk og nye venner i voksen alder gjennom fritidsaktiviteter og hobbyer.

Anonymkode: 1211c...cfd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Kjenner meg igjen i det dere skriver. Er selv ufør og har ME. Jeg er dessverre ikke der hvor jeg klarer å gjøre så mye akkurat nå, men jeg føler meg jo ensom likevell.. Det hadde vært godt å ha venner, gjerne noen som er i lignende situasjon så man har felles forståelse og kan gjøre ting som passer helsen. Ikke bare full fart hele tiden 🙃

Anonymkode: 66aa1...0c5

Jeg har også ME, og en del smertefulle tilstander som gjør at jeg ligger mye(dessverre). Ønsker også nye venner. Men har brent meg på en del som gjør livet til en konkurranse; hvem lider mest😄Har også opplevd å få kjeft fra andre syke pga mitt lave funksjonsnivå. Så nå er jeg stort sett i eget selskap🫣Tør ikke prøve lenger🥲

Anonymkode: a0017...6c6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

 Jeg ble mobbet gjennom hele barne- og ungdomsskolen og hadde ikke mange venner.

 Jeg har fått helt nytt nettverk og nye venner i voksen alder gjennom fritidsaktiviteter og hobbyer.

 Anonymkode: 1211c...cfd

hva slags fritidsaktiviteter da?   

Anonymkode: 3d5e6...bc5

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker said:

hva slags fritidsaktiviteter da?   

Anonymkode: 3d5e6...bc5

Brettspill, deltatt på ulike hobbykurs og møtt folk der, er med på faste aktiviteter der, kampsporttrening osv.

Anonymkode: 1211c...cfd

[AnonymBruker]

Just now, AnonymBruker said:

Brettspill, deltatt på ulike hobbykurs og møtt folk der, er med på faste aktiviteter der, kampsporttrening osv.

Anonymkode: 1211c...cfd

For å svare videre - det viktige er jo ikke hvilke fritidsaktiviteter. Men at man velger noe man har lyst til, eller bare er nysgjerrig på, og blir med på kurs og felles møter/treninger/aktiviteter og blir kjent med folk den veien. Da har man jo allerede noe til felles som man kan komme i gang og prate om.

Anonymkode: 1211c...cfd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg har også ME, og en del smertefulle tilstander som gjør at jeg ligger mye(dessverre). Ønsker også nye venner. Men har brent meg på en del som gjør livet til en konkurranse; hvem lider mest😄Har også opplevd å få kjeft fra andre syke pga mitt lave funksjonsnivå. Så nå er jeg stort sett i eget selskap🫣Tør ikke prøve lenger🥲

Anonymkode: a0017...6c6

Ser ut som vi sliter med det samme. Hvem enn de trollene er så kan de ikke kalles venner! Sånn som jeg ser det burde man løfte hverandre opp og være der gjennom opp og ned turer. 😄

Anonymkode: 66aa1...0c5

[AnonymBruker]

Jeg greide å få meg en ny venninne i voksen alder. Så mistet hun jobben, mannen ble syk og sykere, alvorlige problemer men voksen sønn, så ble hun psykisk syk av belastningen. Jeg har prøvd å holde kontakten elektronisk. Det blir sjeldnere og sjeldnere da tilbakemeldingene stort sett uteblir. Til slutt sendte jeg en melding der jeg skrev at jeg ville hun skulle vite at jeg var der for henne både når hun orket kontakt og når hun ikke orket. 

Hva mer kan jeg gjøre? Jeg savner henne, men jeg er kanskje ikke flink nok samtalepartner? Sier jeg feil ting? Framstår jeg som overflatisk? Jeg vet ikke, men jeg ville bare si litt til om hvordan det føles fra andre kanten til dere som har blitt syke og kjenner på at venner glir vekk.

Anonymkode: 1f5b6...80f

[AnonymBruker]

Jeg har kjent på samme følelse før i livet. Har det mye bedre de senere årene og vil bare hilse deg med et bibelvers som jeg følte var til deg.

"Vær modig og sterk! Vær ikke redd og mist ikke motet! For Herren din Gud er med deg uansett hvor du går." (Josvas bok 1:9)

Anonymkode: 1dd53...2ed

[AnonymBruker]

TS her. Jeg er i 100% jobb og kan være aktiv. På mange måter har jeg hav av muligheter, samtidig er jeg redd for å få en "du er sistemann på lista" venn. Jeg har også opplevd mange ganger av noen jeg trodde var en nær venn eksluderer meg, glemmer ting vi har avtalt o.l til og med på jobb opplever jeg dette. Det sårer og gir meg svært dårlig selvbilde. En ond sirkel. Merker jeg smiler mindre og er mindre glad etter åresvis på denne måten. Har tre barn og merker det er ganske likt for de også! Vi er litt sjenerte av oss men ikke super introverte. 

 

Anonymkode: 0125d...635

[AnonymBruker]

Mann på 27 år her.

Jeg har også det sånn i livet mitt.

Jeg har ingen å være med om dagene, og nesten hver lørdag sitter jeg ufrivillig hjemme alene. Det er ufattelig trist og jeg gråter hver dag. Videre får jeg hodepine og søvnproblemer av å være venneløs. Det gjør fysisk smertefullt i hele kroppen min.

Flesteparten av mine bekjente er sykt av-og-på. Noen ganger de veldig hyggelige, mens den neste gangen får jeg null svar tilbake. Det er bestandig jeg som tar kontakt og det er bestandig jeg som inviterer på ting. Jeg stiller alltid opp og holder alle avtaler. 

En annen del av problemet er at de jeg møter i frivillige organisasjoner og politiske partier er stort sett folk i 50-åra og 60-åra. De er mye eldre enn meg og de beskriver meg som ung. For min del så er det faktisk folk i 50-åra og 60-åra som jeg møter aller mest. Det er meget sjeldent at jeg er sammen med folk på min aldersgruppe, noe som gjør at jeg faller ut sosialt fra folk på min alder. Videre er det sånn at jeg ikke møter de i 50-åra og 60-åra så veldig ofte, fordi at de foretrekker å være med folk på sin egen alder. Da er jeg plutselig utafor begge de aldersgruppene. 

Jeg har vært aktiv på Gaysir i veldig mange år, men de aller fleste som vil møte meg er folk over 50 år. De mannfolka skriver at jeg er ung og kjekk, men de skriver aldri noe annet om meg. Folk som er i min aldersgruppe gir ikke svar tilbake eller så tør de ikke å møte folk (skjult homofil). 

Mye av dagene mine går med til Kvinneguiden. Det skjedde etter at jeg ble ufør i 2021. 

 

Jeg prøver å gjøre det beste ut av livet mitt, men det er krevende å være venneløs og utfryst. Jeg savner å være med folk på min alder, men de aller fleste har etablerte vennegjenger. Dessuten er folk ekstremt av-og-på, noe som gjør at folk blir veldig ustabile. 

Anonymkode: 76ad6...4cd

[AnonymBruker]

Enig, er selv snart 40 og det blir vel ikke bedre med årene.  Har noen venner men som oftest er det jeg som må ta initiativ. Nå trives jeg i mitt eget selskap så jeg føler meg ikke ensom, men kanskje mer at jeg savner å ha venner som virkelig har lyst til å være med meg. Som noen andre nevner tenker jeg en sosial hobby kan hjelpe, jeg går ut å danser pardans av og til feks. 

Anonymkode: aeea2...58d

[AnonymBruker]

Føler litt på det samme.

47 år, hadde ikke mange venner i barndommen, store deler av mitt voksne liv har jeg ikke hatt mange venner. Ingen kommer på besøk om jeg ikke inviterer, men etterhvert som jeg leste innleggene, slo det meg litt at jeg drar heller ikke på besøk om jeg ikke blir invitert😂😂men selv om jeg har mange beskjente, noen å snakke med daglig, så savner jeg veldig en god venninne, en venninne som kommer slengende innom å som jeg bare kan stikke på besøk til og som jeg kan prate om alt til.

Får ofte melding at jeg bare må ta kontakt om jeg vil treffes på kafé eller noe, men får meg aldri til å takke ja til det, føler meg nok ikke spennende nok, å tenker at folk vil kjede seg i mitt selskap🫣

Anonymkode: ce68a...d76