Er dette sosial angst eller noe annet? Jeg avlyser alltid

[AnonymBruker]

Jeg pleide å være veldig sosial inntil noe skjedde som gjorde at jeg ikke stolte på andre lenger. Jeg blir ofte invitert med på ting men klarer ikke svare på meldingene, for jeg har lyst men klarer ikke bli med. Jeg fryser til bare av tanken på å være sosial og klarer ikke forholde meg til invitasjonen i det hele tatt. Sånn har det vært i flere år. Jeg bare ignorerer meldinger og svarer hverken ja eller nei fordi bare jeg begynner å formulere et svar så blir jeg så stresset over å enten forplikte meg til å komme og få angst der, eller over å høres uhøflig og teit ut når jeg kommer med en unnskyldning til at jeg ikke kan. 

Det gjelder særlig situasjoner hvor man er mer enn én, som bursdager, bryllup, 17 mai frokoster, konserter etc. F eks nå til 17 mai ville jeg bli med på en fest og har forberedt meg lenge, kjøpt bunad for å "passe bedre inn" med de andre, men nå når dagen nærmer seg kjenner jeg at det ikke er tale om å gå dit. Jeg kommer til å føle meg så utafor og rar, redd for å ikke ha med god nok mat, redd for å ikke ha noen å prate med, redd for at andre skal synes jeg er rar eller merke hvor nervøs jeg er, og redd for den følelsen jeg sitter med full av stress og svette. Andre pleier ikke merke det, jeg har fått høre at jeg er pratsom og hyggelig og at ingen ville gjettet at jeg har det så ubehagelig. 

Er dette sosial angst eller noe forbundet med PTSD jeg har? 

Anonymkode: 09056...ace

[AnonymBruker]

Jeg tenker dette er noe du burde ta opp med fastlegen din for hjelp, og evt henvisning videre. 
Du skal ikke behøve å ha det sånn. 

Anonymkode: 28c6b...224

[AnonymBruker]

Jeg er også slik, og ser det er mange som er slik. Jeg får invitasjon og gleder meg skikkelig. Når det nærmer seg, håper jeg det blir avlyst, eller så hender det at jeg sier jeg er syk etc. For meg handler det om at det er stress å komme frem og tilbake, at jeg ikke har klær som passer (har blitt overvektig) og at jeg faktisk heller har lyst å sitte hjemme med en bok. Går jeg likevel, har jeg det alltid gøy, og klarer ikke å fatte at jeg holdt på å trekke meg noen timer før... Merkelig, men jeg kjenner som sagt flere som er slik, uten at det har med angst å gjøre. 

Anonymkode: aa233...78c

[AnonymBruker]

12 hours ago, AnonymBruker said:

Jeg pleide å være veldig sosial inntil noe skjedde som gjorde at jeg ikke stolte på andre lenger. Jeg blir ofte invitert med på ting men klarer ikke svare på meldingene, for jeg har lyst men klarer ikke bli med. Jeg fryser til bare av tanken på å være sosial og klarer ikke forholde meg til invitasjonen i det hele tatt. Sånn har det vært i flere år. Jeg bare ignorerer meldinger og svarer hverken ja eller nei fordi bare jeg begynner å formulere et svar så blir jeg så stresset over å enten forplikte meg til å komme og få angst der, eller over å høres uhøflig og teit ut når jeg kommer med en unnskyldning til at jeg ikke kan. 

Det gjelder særlig situasjoner hvor man er mer enn én, som bursdager, bryllup, 17 mai frokoster, konserter etc. F eks nå til 17 mai ville jeg bli med på en fest og har forberedt meg lenge, kjøpt bunad for å "passe bedre inn" med de andre, men nå når dagen nærmer seg kjenner jeg at det ikke er tale om å gå dit. Jeg kommer til å føle meg så utafor og rar, redd for å ikke ha med god nok mat, redd for å ikke ha noen å prate med, redd for at andre skal synes jeg er rar eller merke hvor nervøs jeg er, og redd for den følelsen jeg sitter med full av stress og svette. Andre pleier ikke merke det, jeg har fått høre at jeg er pratsom og hyggelig og at ingen ville gjettet at jeg har det så ubehagelig. 

Er dette sosial angst eller noe forbundet med PTSD jeg har? 

Anonymkode: 09056...ace

Det Kan høres ut som en type angst ja, jeg har både angst-og panikklidelse samt sosial angst. Hos meg fungerer det slik at jeg fint kan være sosial sammen med familie og nære venner som jeg er trygg på, gjerne også flere om gangen, men jeg takker alltid nei til invitasjoner til fest der flertallet er fremmede. Nå i sommer skal jeg i bryllup, jeg kommer til å gå da bruden er kusinen min som står meg nær, men jeg gruer meg noe enormt fordi jeg ikke kjenner så mange som skal dit og jeg føler at det alltid stilles visse krav til meg i slike situasjoner,jeg kan ikke mingle med fremmede, jeg kan ikke småprate med folk og jeg klarer aldri å ta plass.. Jeg er redd angsten tar overhånd, jeg er redd for at jeg pågrunn av angsten drikker for mye for å døyve vanskene mine og jeg er alltid så redd for hvordan andre oppfatter meg og hva de tenker

Anonymkode: 48ac4...61e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (27 minutter siden):

Jeg er også slik, og ser det er mange som er slik. Jeg får invitasjon og gleder meg skikkelig. Når det nærmer seg, håper jeg det blir avlyst, eller så hender det at jeg sier jeg er syk etc. For meg handler det om at det er stress å komme frem og tilbake, at jeg ikke har klær som passer (har blitt overvektig) og at jeg faktisk heller har lyst å sitte hjemme med en bok. Går jeg likevel, har jeg det alltid gøy, og klarer ikke å fatte at jeg holdt på å trekke meg noen timer før... Merkelig, men jeg kjenner som sagt flere som er slik, uten at det har med angst å gjøre. 

Anonymkode: aa233...78c

Jeg kjenner meg også igjen i dette, men det TS beskriver, høres jo mer alvorlig ut.

Anonymkode: 30b8f...212

[AnonymBruker]

Hei, jeg kjenner meg igjen i dette på mange måter, jeg har fått diagnosen engstelig unnvikende personlighetsforstyrrelse.  Ikke nødvendigvis sånn at du har det, men du kan jo lese litt om det.

Anonymkode: e51e6...12b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Hei, jeg kjenner meg igjen i dette på mange måter, jeg har fått diagnosen engstelig unnvikende personlighetsforstyrrelse.  Ikke nødvendigvis sånn at du har det, men du kan jo lese litt om det.

Anonymkode: e51e6...12b

Jeg skulle til å skrive det samme. Jeg har også engstelig unnvikende personlighetsforstyrrelse og unnvikelse virker på den måten du beskriver ts, det bare låser seg. Er som en vegg som jeg ikke klarer å gå gjennom. Jeg kan ha handleliste og bli stående utenfor butikken og ikke klare å gå inn, det er ikke som ett angstanfall for pulsen er ikke nødvendigvis høy og andre symptomer på klassisk angst er der ikke. Det er bare den veggen...

Anonymkode: f2759...325

[Andro]

Du har et sosialt funksjonstap som du må ta på alvor og ta tak i. Be om henvisning. 
Om det er angst, personlighetsforstyrrelse, PTSD eller noe annet som overmanner psyken din kan vi ikke svare på, og derfor trenger du utredning for å leve et trygt og fritt liv. Be legen din om henvisning, og søk forståelse for hvor lammende dette er.
Ensomhet er veldig farlig for både den psykiske og fysiske helsen, og det er bra at du søker råd.

Inntil du kommer videre i prosessen vil jeg anbefale deg å snakke med noen du stoler på, som kan hjelpe deg med den praktiske bøygen det er å komme fra sofaen til døra. Dersom du blir invitert på noe; avtal å bli henta f.eks. Eller dersom du skal på et arrangement eller noe; avtal med en som møter deg utenfor, og går i følge med deg en stund når dere kommer inn.
Alle trenger en fortrolig, som vet hva som er vanskelig, og kan gi det vesle dyttet. Du trenger ikke vrenge sjela eller overlesse noen med oppgaver, men bare være ærlig på at "Jeg syns det er vanskelig å komme i vei på noe uten følge. Jeg tror jeg har angst. Kunne vi gått sammen når vi skal dit?" De fleste venner liker å være viktige i andre venners liv, og stiller gjerne opp med den lille støtten. Det er godt at det er behov for en.

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg mye igjen i hva du skriver, men for min del er det langt mer til det psykiske sykdomsbildet, om man kan si det slik.

Og jo, for meg er det soleklart en kobling til angst, frykt og redsel, blant annet. "DPS-mat"

Anonymkode: e8e67...d9b

[AnonymBruker]

Vi har også ei slik i venninnegjengen, men jeg vet ikke om det er pga sosial angst eller om det er noe annet. For når hun først er med, så er hun utrolig sprudlende og kjekke å omgås. Men vi andre syns det er trist at vi aldri får skikkelig svar i fra henne og av og til svarer hun ikke i det hele tatt.
Men jeg har ikke gitt henne opp enda. Jeg inviterer henne fortsatt hvis jeg skal samle noen venninner 

Anonymkode: 6581b...433

[Gjest theTitanic]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Jeg pleide å være veldig sosial inntil noe skjedde som gjorde at jeg ikke stolte på andre lenger. Jeg blir ofte invitert med på ting men klarer ikke svare på meldingene, for jeg har lyst men klarer ikke bli med. Jeg fryser til bare av tanken på å være sosial og klarer ikke forholde meg til invitasjonen i det hele tatt. Sånn har det vært i flere år. Jeg bare ignorerer meldinger og svarer hverken ja eller nei fordi bare jeg begynner å formulere et svar så blir jeg så stresset over å enten forplikte meg til å komme og få angst der, eller over å høres uhøflig og teit ut når jeg kommer med en unnskyldning til at jeg ikke kan. 

Det gjelder særlig situasjoner hvor man er mer enn én, som bursdager, bryllup, 17 mai frokoster, konserter etc. F eks nå til 17 mai ville jeg bli med på en fest og har forberedt meg lenge, kjøpt bunad for å "passe bedre inn" med de andre, men nå når dagen nærmer seg kjenner jeg at det ikke er tale om å gå dit. Jeg kommer til å føle meg så utafor og rar, redd for å ikke ha med god nok mat, redd for å ikke ha noen å prate med, redd for at andre skal synes jeg er rar eller merke hvor nervøs jeg er, og redd for den følelsen jeg sitter med full av stress og svette. Andre pleier ikke merke det, jeg har fått høre at jeg er pratsom og hyggelig og at ingen ville gjettet at jeg har det så ubehagelig. 

Er dette sosial angst eller noe forbundet med PTSD jeg har? 

Anonymkode: 09056...ace

Unormalt er det ikke. Alle er i større eller mindre grad opptatt av om de gjør rett, har riktig klær for anledningen eller annet noen kan se på som ikke bra nok. 

Dine tanker er ufrie og du legger for mye mening I hva andre måtte tenke. Siden alle har forskjellige tanker så blir målet omtrent uoppnåelig. Du må gå litt i deg selv å tenke hva DU syntes er godt nok. Du trenger ikke snakke mye. Velg deg ut et par få emner. På slike dager er det stort sett bare overfladisk prat allikevel, og å virke beskjeden er heller ikke feil. Folk er mest opptatt av seg selv. 17 mai er en helt spesiell dag når det kommer til stress fordi det er så mye meninger rundt den. Alle vil gjøre det "riktige" og akseptable.

"Alle" syntes ikke dette er gøy. Svært mange gjør mye de ikke har lyst til kun for å passe inn. Noen blir hjemme. Andre går tur i skogen, og flere puster lettet ut når barna er store nok til å ikke lenger gå i tog. 

Det er heller ikke feil å ikke ha lyst eller å ikke like. Det er ikke feil å like sammenkomster der det er få involvert. Det som derimot blir dumt er å ikke svare. Det blir tolket som uhøflig og de vil etterhvert slutte å kontakte deg. Du burde finne ut om du vil og ha et svar for det. 

Selv har jeg slett ikke tenkt meg i retning av styr og ståk når barna blir store. Heller ikke har jeg tenkt til å eie et plagg (bunad) som et klespoliti skal ha formeninger om. Det får meg til å tenke på moralpolitiet i Iran der alle som har burkaen feil på får pryl. Klær etter vær og hva jeg har lyst til og hva jeg selv syntes er fint. Svarte joggesko så all gåingingen ikke blir en pine. 

Champagnefrokost er vel kommet for å 1) drikke hele dagen. Eller 2) folk trenger alkohol for å takle stresset dagen bringer. 

For hvem har vel LYST på champagne til frokost?? 

[Nowayback]

Dette er sånn jeg alltid har vært. Trenger ikke diagnostiseres bare fordi det avviker fra normalen.

[AnonymBruker]

6 minutter siden, DelvisPresley said:

Dette er sånn jeg alltid har vært. Trenger ikke diagnostiseres bare fordi det avviker fra normalen.

Kanskje ikke du, men mange ønsker bedre selvinnsikt, bedre evne til å forstå seg selv og egne reaksjonsmønstre, mulighet til å få spesialtilpasset hjelp til å kunne leve et enklere liv, for mange er det kritisk viktig! 

Anonymkode: 48ac4...61e

[AnonymBruker]

DelvisPresley skrev (53 minutter siden):

Dette er sånn jeg alltid har vært. Trenger ikke diagnostiseres bare fordi det avviker fra normalen.

Hvis ikke det går ut over livskvaliteten så behøver du selvsagt ikke det. For min del er det ikke bare ett problem sosialt men også i dagliglivet og i jobb.

Anonymkode: f2759...325