Gå ifra mannen eller bli for trygghetens skyld?

[AnonymBruker]

Ekteskapet vårt er skakkjørt. Jeg har vurdert å gå ifra mannen en god stund, men har lovet meg selv at jeg skal gi dette mer tid. Bestemte meg for å holde ut resten av dette året og ta avgjørelsen i 2023. Mannen er en vanlig fyr i begynnelsen av 30 årene, med jobb, utdanning og «alt på stell». Han er ikke utro, rusmisbruker eller voldelig. Han bidrar hjemme og er en aktiv pappa for vårt felles barn på 3 år. Vi passer bare ikke sammen. Vi bringer ut det verste i hverandre, og dette VET vi begge to. På samme måte er jeg «lik» mannen min når det gjelder jobb og utdanning, heller ikke voldelig eller driver med rus osv. Jeg bare holder ikke ut i dette ekteskapet mer. Tror heller ikke at jeg blir lykkeligere med en annen mann, tror egentlig at jeg er skapt for å leve alene. Og at det var veldig dumt av meg å gå i «A4-fella» med mann, barn og enebolig. Jeg er mere personen som kunne ha bodd alene i en 3-roms resten av livet.

Mannen vet dette. Han vil ikke prøve parterapi, ikke vil han tilbringe kvalitetstid med meg, vi vokser mer og mer fra hverandre. Føler ikke det er noe å redde i ekteskapet vårt. Løpet er ganske kjørt selvom vi ikke er unormale på noen måte. 

MEN så har vi barn sammen. Vi er begge veldig glad i 3 åringen vår, som han er en kjempegod pappa for. Vi er gode foreldre sammen, og er ganske samkjørte når det gjelder barneoppdragelse og oppfølgning av barnet vårt. Begge to bidrar på lik linje rundt barnet. Det holder meg igjen. Så har vi ett stort hus i ett veldig attraktivt boområde, ingen av oss tjener nok til å beholde huset alene. Går vi ifra hverandre så må vi nok belage oss på å kjøpe oss leiligheter begge to, jeg kan kanskje ha nok til rekkehus. Vi vil begge få mindre å rutte med enn det vi har nå, selvom vi ha OK inntekter begge to. Nå sitter vi godt i det med både god økonomi og fin bolig. Vi har såpass god økonomi at vi kan spare 25000kr til 3 åringen vår årlig. Dette vil gi han kjempefordel på boligmarkedet når han blir eldre. Går vi i fra hverandre vil ikke vi ha råd til å gi barnet vårt like stabil økonomisk fremtid. Selvom økonomi ikke veier tyngre enn emosjonell trivsel så har det litt å si i disse ustabile tider  

Hva hadde du gjort i min situasjon?

Anonymkode: cd4ba...407

[AnonymBruker]

Hvordan er sexlivet? Og hvilke dårlige sider trigger dere hos hverandre? Trenger dere en enebolig?

Anonymkode: 681e9...cc7

[AnonymBruker]

Ville blitt og funnet en mer fleksibel samlivsform hvor begge ble mer lykkelig. 

Men ikke for enhver pris, synes mannen må erkjenne at dere trenger hjelp fra en tredjeperson for å se samlivet utenfra. 

Uten tredjeperson så er det stor sannsynlighet for at konfliktnivået går utover barnet og da har dere ikke annet valg enn å flytte fea hverandre for barnets beste. 

Anonymkode: 0d6d5...b9c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Hvordan er sexlivet? Og hvilke dårlige sider trigger dere hos hverandre? Trenger dere en enebolig?

Anonymkode: 681e9...cc7

Sexlivet er omtrent ikke - eksisterende, vi sover i hvert vårt rom, har sex sjeldent, alltid han som tar initiativ til det. Jeg er lei. 

Vi blir lett irritert på hverandre, har ingen samtaleemner, hver gang jeg forsøker å snakke om noe så får jeg ingen respons. Etter at barnet er lagt har han på Headphones og spiller / ser på film/sport/whatever. Jeg driver med mitt. Han jobber MYE og jeg tror det er mest for å slippe å være med meg. 
 

Nei, vi trenger strengt tatt ikke enebolig. Men vi valgte å kjøpe pga barnet vårt, deilig med kjellerstue, egen hage og ekstra plass når man har barn. Før bodde vi i en 3-roms, det ble litt lite med barn. Planen var også flere unger etterhvert, men det gjør vi selvfølgelig ikke nå. 

Anonymkode: cd4ba...407

[visp]

Jeg syns det høres ut som om dere hadde hatt det mye bedre hver for dere. Jeg tenker at dere kan oppdra barnet i stødige omgivelser og fungere godt sammen som venner. Altså bedre enn hvordan det er nå.

[Agaton]

Dere er gode venner og vil få til samarbeid med barnet hører det ut som. Hus/Leilighet betyr egentlig lite når alt kommer til alt. Tok dette valget for mer enn 10 år siden. Det var vanskelig en stund, men mest fordi barnemor og jeg ikke samarbeidet godt. Nå er vi gode venner og barna har det meget bra 🙂 Det er dette livet vi har, så et viktig spørsmål du stiller. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Sexlivet er omtrent ikke - eksisterende, vi sover i hvert vårt rom, har sex sjeldent, alltid han som tar initiativ til det. Jeg er lei. 

Vi blir lett irritert på hverandre, har ingen samtaleemner, hver gang jeg forsøker å snakke om noe så får jeg ingen respons. Etter at barnet er lagt har han på Headphones og spiller / ser på film/sport/whatever. Jeg driver med mitt. Han jobber MYE og jeg tror det er mest for å slippe å være med meg. 
 

Nei, vi trenger strengt tatt ikke enebolig. Men vi valgte å kjøpe pga barnet vårt, deilig med kjellerstue, egen hage og ekstra plass når man har barn. Før bodde vi i en 3-roms, det ble litt lite med barn. Planen var også flere unger etterhvert, men det gjør vi selvfølgelig ikke nå. 

Anonymkode: cd4ba...407

Tja.. jeg vet ikke.  Det er vanskelig.  Det som er synd er at dette kanskje kunne gått over hvis dere forble sammen.  Samtidig trist hvis dere bor sammen i si 4 år til og ingenting endrer seg... men da har dere jo nedbetalt en del av boliglån og slikt og har det bedre økonomisk begge to etter brudd. Men hvor lenge man skal vente aner jeg ikke. Tror folk er veldig forskjellige her. Samtidig så er de første årene med små barn tunge, hos oss begynner 4 åring å være litt mer hyggelig å leve med, men tror det løsner seg helt ved 5 årsalderen.  Med søvn, sykdom og slikt. Bare en tanke at det kan være lurt å vente noe og se det ann

Anonymkode: 681e9...cc7

[AnonymBruker]

Når begynte dette?

Anonymkode: 825f6...d28

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (43 minutter siden):

Når begynte dette?

Anonymkode: 825f6...d28

Jeg vet ikke, muligens da barnet vårt var fylte ett år. 

Anonymkode: cd4ba...407

[Gjest WhisperingWind]

Her tok vi valget om å skille oss. Vet ærlig talt ikke helt hva som vil skje økonomisk på sikt da det er noen faktorer som spiller inn som jeg ikke får svar på før han har flyttet ut. 

Vi fungerer ikke som et par i det hele tatt. Men vi er enige om bruddet og er venner. Vi vet at vi blir lykkeligere hver for oss. Og ja, det blir trangere økonomi, men heller det enn fanget i et ulykkelig ekteskap. 

Jeg vet det vil bli tøft da jeg hovedsakelig blir alenemor pga eksens arbeidstider som ikke er forenlig med mye samvær. Så jeg aner ikke hvordan ting vil bli. 

Men jeg vet at jeg vil våkne og være lykkeligere fordi jeg slipper å konstant tråkke oppi en mann jeg ikke kan kommunisere med lenger. 

Bedre å skilles som venner og ha et godt samarbeid for ungen sin skyld enn å strebe etter det perfekte familieliv pga sikkerhet og ende opp med å hate hverandre.