Fornuften forteller meg at jeg må gå, men jeg får det ikke til

[57UGH]

Hei! 

Jeg står i en kjip situasjon, som egentlig har vart i flere år. Nå er jeg 26 år og begynner å føle at jeg må ta et valg nå, ellers kaster jeg bort livet mitt. 

Jeg er veldig reflektert, og jeg har en fornuft som forteller meg at jeg må forlate den dårlige relasjonen mellom meg og samboer. Vi har snart vært sammen i 5 år. Men jeg får det ikke fysisk til. 

Min føreste tanke om å forlate han var i løpet av det første året sammen med han. Baren noen måneder inn i forholdet fortalte han meg at han hater meg og livet var et helvette etter at jeg kom. Ting ble aldri bedre. 
Han evner ikke å stå i uenigheter, diskusjoner eller krangler uten at hele meg som person blir hånet og trykt ned med endeløse mange kommentarer om hvor fæl jeg er. Alle mine tanker og følelser bortforklarer med at jeg er psykisk syk, gal, ødelagt i hodet og jeg må legges inn i psykiatrien. Ingen andre damer i hele verden er som meg og jeg har feil virkelighetsoppfatning. Jeg er stygg i trynet, jeg er et jævlig menneske og han er så drit lei hele meg. For bare noen uker siden ble jeg fortalt at jeg kommer til å dø alene fordi ingen kan elske en som meg. Det er ingen grenser for hva han er villig til si. Han flirer hånete av meg, høyt, og forteller meg for patetisk jeg er. 

Jeg har også opplevd å bli holdt fast hardt i armene, tatt dyner fra meg, løftet opp og lagt på gulvet naken, mens han stod over meg og sa at ingen kan elske meg, fått nøkler kastet etter meg og blitt dyttet. Dette fysiske skjedde noen år tilbake, men dette har forandret tryggheten inni meg. 

Jeg vet at jeg er reflektert, og jeg vet at tanken om å forlate han er rasjonell, men jeg får fysisk ikke til å gå. Jeg fortalte noe av dette til min fastlege for et par år siden, hvor hun fortalte meg at dette ikke er en god mann, og jeg burde forlate. Jeg tok kontakt med psykolog og gikk til henne flere ganger. Hun bekrefter at jeg er utsatt for psykisk vold (jeg fortalte aldri om det fysiske), og at hun rådet meg til å gå. Dette er altså noen år siden, og ting ble aldri bedre. Nå sliter jeg med å tro på mine vurderinger. Jeg sliter med tanken om at jeg tar feil, og kanskje det er jeg som faktisk er problemet. Jeg tror det er det som stopper meg. 

Han har begynt å prate mye om barn. Han er i den alderen hvor han ønsker barn. Det er derfor jeg føler at det er nå eller aldri. Jeg har alltid sagt at jeg krever frieri før jeg får barn med noen, men at jeg nå ikke er interessert i noe frieri eller barn før han endrer seg. Jeg har sagt at det er visse grenser jeg ikke er villig til å bøye. Dette er for min egen skyld og for barnets skyld. Jeg har et ansvar hvilken far mine barn får.
Han sier han skal slutte å si stygge ting til meg, men endringen skjer aldri. Innerst inne er jeg egentlig ikke interessert i noe som har med han å gjøre. Jeg har forsøkt ulike metoder for å håndtere han. jeg har grått, jeg har ignorert, jeg har gitt faen og jeg har blitt sint og hevet stemmen tilbake. Alt er nytteløst. Jo mer jeg prater, jo mer stygge kommentarer får jeg tilbake. Sier jeg ingenting tilbake stopper det heller ikke han. I denne relasjonen er det ikke lov å føle, mene eller utrykke seg uten at hele meg som person blir kastet under bussen. 

Det jeg endelig har klart, som er et stort steg for meg, er at jeg har takket ja på visning på en leilighet. Jeg vet ikke om jeg klarer å gå fra han, men han er borte noen dager nå. Jeg har muligheten til å tenke i fred. 

Takk som leser. For andre som hører om relasjonen jeg er i er det helt tydelig hva jeg må gjøre. Men jeg får ikke til. Jeg tror jeg trenger få bekreftet tankene mine og kanskje høre om andre som har kommet seg unna samme type relasjon...

[AnonymBruker]

57UGH skrev (4 minutter siden):

men at jeg nå ikke er interessert i noe frieri eller barn før han endrer seg

Han endrer seg aldri. Blir vel sikkert verre med barn i bildet.

Bare forlat ham.

Anonymkode: 73afd...640

[AnonymBruker]

57UGH skrev (22 minutter siden):

Hei! 

Jeg står i en kjip situasjon, som egentlig har vart i flere år. Nå er jeg 26 år og begynner å føle at jeg må ta et valg nå, ellers kaster jeg bort livet mitt. 

Jeg er veldig reflektert, og jeg har en fornuft som forteller meg at jeg må forlate den dårlige relasjonen mellom meg og samboer. Vi har snart vært sammen i 5 år. Men jeg får det ikke fysisk til. 

Min føreste tanke om å forlate han var i løpet av det første året sammen med han. Baren noen måneder inn i forholdet fortalte han meg at han hater meg og livet var et helvette etter at jeg kom. Ting ble aldri bedre. 
Han evner ikke å stå i uenigheter, diskusjoner eller krangler uten at hele meg som person blir hånet og trykt ned med endeløse mange kommentarer om hvor fæl jeg er. Alle mine tanker og følelser bortforklarer med at jeg er psykisk syk, gal, ødelagt i hodet og jeg må legges inn i psykiatrien. Ingen andre damer i hele verden er som meg og jeg har feil virkelighetsoppfatning. Jeg er stygg i trynet, jeg er et jævlig menneske og han er så drit lei hele meg. For bare noen uker siden ble jeg fortalt at jeg kommer til å dø alene fordi ingen kan elske en som meg. Det er ingen grenser for hva han er villig til si. Han flirer hånete av meg, høyt, og forteller meg for patetisk jeg er. 

Jeg har også opplevd å bli holdt fast hardt i armene, tatt dyner fra meg, løftet opp og lagt på gulvet naken, mens han stod over meg og sa at ingen kan elske meg, fått nøkler kastet etter meg og blitt dyttet. Dette fysiske skjedde noen år tilbake, men dette har forandret tryggheten inni meg. 

Jeg vet at jeg er reflektert, og jeg vet at tanken om å forlate han er rasjonell, men jeg får fysisk ikke til å gå. Jeg fortalte noe av dette til min fastlege for et par år siden, hvor hun fortalte meg at dette ikke er en god mann, og jeg burde forlate. Jeg tok kontakt med psykolog og gikk til henne flere ganger. Hun bekrefter at jeg er utsatt for psykisk vold (jeg fortalte aldri om det fysiske), og at hun rådet meg til å gå. Dette er altså noen år siden, og ting ble aldri bedre. Nå sliter jeg med å tro på mine vurderinger. Jeg sliter med tanken om at jeg tar feil, og kanskje det er jeg som faktisk er problemet. Jeg tror det er det som stopper meg. 

Han har begynt å prate mye om barn. Han er i den alderen hvor han ønsker barn. Det er derfor jeg føler at det er nå eller aldri. Jeg har alltid sagt at jeg krever frieri før jeg får barn med noen, men at jeg nå ikke er interessert i noe frieri eller barn før han endrer seg. Jeg har sagt at det er visse grenser jeg ikke er villig til å bøye. Dette er for min egen skyld og for barnets skyld. Jeg har et ansvar hvilken far mine barn får.
Han sier han skal slutte å si stygge ting til meg, men endringen skjer aldri. Innerst inne er jeg egentlig ikke interessert i noe som har med han å gjøre. Jeg har forsøkt ulike metoder for å håndtere han. jeg har grått, jeg har ignorert, jeg har gitt faen og jeg har blitt sint og hevet stemmen tilbake. Alt er nytteløst. Jo mer jeg prater, jo mer stygge kommentarer får jeg tilbake. Sier jeg ingenting tilbake stopper det heller ikke han. I denne relasjonen er det ikke lov å føle, mene eller utrykke seg uten at hele meg som person blir kastet under bussen. 

Det jeg endelig har klart, som er et stort steg for meg, er at jeg har takket ja på visning på en leilighet. Jeg vet ikke om jeg klarer å gå fra han, men han er borte noen dager nå. Jeg har muligheten til å tenke i fred. 

Takk som leser. For andre som hører om relasjonen jeg er i er det helt tydelig hva jeg må gjøre. Men jeg får ikke til. Jeg tror jeg trenger få bekreftet tankene mine og kanskje høre om andre som har kommet seg unna samme type relasjon...

Kom deg vekk, og det fort. Dette gjør narsisster. De trykker deg ned, og de gir deg dårlig samvittighet. De lar deg føle deg jævlig. Og få for all del ikke barn med han! Kom deg vekk! Redd deg selv mens du kan!

Anonymkode: 6f354...60d

[AnonymBruker]

Du må løpe , nå ! 

Anonymkode: 110ab...3cb

[PM75]

Han kommer aldri til å endre seg. Det er du som må endre på ting og komme deg bort. Jo lenger du blir, jo vanskeligere blir det. For du brytes ned sakte, men sikkert ned. 

[Solanum tuberosum]

Slutt med den tenkinga. Pakk sekken din og kom deg avgårde.

[Andro]

Du blir mishandlet, og du har traumebånd til ham. Ingen kjærlighet. Han er ille nå. Om du gifter deg eller får barn så kommer det med 100% sikkerhet til å eskalere. Det er helt uforsvarlig.
Ring krisesenteret og få veiledning på telefon. (+47) 116 006 Forbered deg på å flytte. Lag en realistisk plan, og allier deg med noen du kjenner. En søster, venn, kollega eller noen i f.eks. kommunal psykiatritjeneste, som kan følge deg opp, og coache deg gjennom det praktiske med å komme avgårde. Du kan også bo på krisesenter en periode, om du trenger å komme deg før du flytter for deg selv.

Å bli værende er å retraumatisere deg selv, og om du går videre er du i livsfare. Å bli værende er ikke et alternativ.
Han er ute etter å skade deg.

[AnonymBruker]

Neineinei! Ikke få barn med han, da er det enda vanskeligere å komme seg løs. Kjære deg, ingen fortjener å høre sånne ting som han har sagt til deg. Og ingen barn fortjener en far som det der.

Anonymkode: 6f3ad...576

[AnonymBruker]

Klart du får det til. Du vil kanskje ikke akkurat nå, men når du får bestemt deg så får du det til.

Da bryter du prosessen ned i trinn. Snakke med banken, snakke med advokat, finne leilighet, osv. Så gjør du en og en ting - og vips så er du ute.

Anonymkode: a17f9...6c4

[57UGH]

Tusen takk for samtlige svar. Jeg trenger å høre det rett ut at jeg må komme meg bort. Når jeg hører flere andre sine synspunkter er det lettere å tro på mine egne vurderinger... 

[Gnå]

Kan du vise dette innlegget til en venn og be om hjelp? Du må komme deg ut av det der, helst i går. 

[AnonymBruker]

For en grusom mann 😥 Håper at du skjønner at det er han det er noe galt med, og ikke deg. Du fortjener ikke å bli behandlet feil.

Dette er ikke innbilning eller noe du overdriver. Det er grusomme ting du har listet opp! Ikke en eneste av de tingene gjør man mot et annet menneske!

Anonymkode: 07f9f...dab

[AnonymBruker]

Gi deg selv sjangs til å få en god mann og barn i trygge omgivelser.

Han vil aldri forandre seg og han vil nok aldri være grei med sine barn.

Anonymkode: 5842f...5a2

[cassio]

Du vil ikke at barnet ditt skal bli ødelagt av en sånn far, bli utsatt for det samme som han gjør med deg. Finn styrke og kom deg vekk før du er bundet til han for resten av livet ved å få barn med han.

[AnonymBruker]

Kom deg vekk❤️

Du fortjener så utrolig mye bedre! Ta kontakt med krisesenteret i kommunen din, de er kjempeflinke!

Anonymkode: afbd7...4c8

[AnonymBruker]

Han driver med alvorlig psykisk vold mot deg, men også fysisk og materiell vold.

Han kommer aldri til å endre seg, for han ønsker ikke å endre seg. Uansett hva han lover deg så er det bare falske ord for å få deg til å fortsette i forholdet, for han manipulerer deg. Det han holder på med er ikke kjærlighet, det er et sykt behov for å kontrollere deg og utøve vold mot deg for å bryte deg ned.

Det samme vil han gjøre mot barn - for selv om han ikke gjør det direkte mot barna, så er det like skadelig for barn å vitne psykisk vold mot mor i oppveksten. Og en så voldelig mann, han vil helt garantert aldri takle normale tenåringer.

Så om du blir i dette forholdet, så velger du bevisst at barna dere får blir voldsoffer i eget hjem. Det vet jeg du ikke ønsker!

 

https://www.krisesenter.com/finn-ditt-krisesenter/

I linken kan du finne nr. til ditt lokale Krisesenter.

Du skriver at han er bortreist noen dager. Ring krisesenteret i morgen tidlig og si at du må ha hjelp NÅ til å komme deg unna samboer mens han er bortreist. Eller ring familie som du kan bo hos en stund. Krisesenteret kan hjelpe og støtte deg enten du bor hos dem eller ikke.

Slutt å tenke - bare kom deg unna! Alt praktisk med eiendeler kan du få hjelp til å ordne etterhvert, om så med politibeskyttelse om det skulle være nødvendig for å beskytte deg.

Du kan være fri fra ham i morgen om du tar dette på alvor!

Anonymkode: dcf3c...e10

[t0nje]

Stakkars deg, du fortjener å ha det så mye bedre. En venninne av meg ble nesten drept av sin samboer i fjor sommer. «Heldigvis» klikka det for ham i fylla og når de hadde gjester og dermed vitner tilstede. De redda henne da han gikk fysisk løs på sin samboer og kom med muntlige trusler mot alle tilstede. De måtte fysisk stoppe ham. Han fikk fengselsdom nå i vår. Hun er en helt fantastisk ung dame på 27 år og har det så mye bedre uten ham. På det tidspunktet hadde hun akkurat begynt å se etter ny plass å bo og var på vei ut av forholdet.

Kom deg bort så raskt det lar seg gjøre og ikke minst lykke, lykke til♥️

[AnonymBruker]

IKKE FÅ BARN MED HAN!! Det gjorde jeg i samme situasjon. Det kostet meg helsen, jobben og nesten ungene underveis. I tillegg til alle relasjonene jeg hadde mistet i forholdet. Plukker fortsatt opp bitene av et liv. Du MÅ faktisk gå. Jeg tviler enda innimellom. På om det var sååå ille. Om noe var min skyld osv. Men får heldigvis god hjelp av en flink psykolog. Du må fortelle. Begynn med en tlf til nærmeste krisesenter. Eller en venn. Eller mammaen din. Finn deg leilighet. Bryt kontakten. Men sørg for at du har støtte. Du kommer til å tvile og da trenge du hjelpen fra de rundt til å minne deg på hvorfor du gjør dette ❤️

Anonymkode: 51350...7f1

[AnonymBruker]

Tenker risikoen for partnervold og drap kan være høy her. Så få hjelp av krisesenteret og flytt når han er bortreist. Ikke tro du er trygg. 

Anonymkode: 23d43...29e

[AnonymBruker]

Jeg var sammen med en likende fyr. Dette er vold, punktum. Ikke få barn med ham. Det gjorde jeg. Ble mye verre, og jeg blir aldri kvitt ham. Føler fremdeles jeg er et gissel i eget liv, med han sol gisseltaker. Håper du klarer å gå❤️ Krisesenter er helt fantastisk, du kan ringe dem og prate på telefon. De er bra folk, og vil hjelpe, selvom det virker skummelt. 

Anonymkode: e1cc2...292