Egoist Vs egenomsorg

[AnonymBruker]

Nå står en av de vanskelige dagene for døren og jeg gruer meg som ei bikkje. Det er forventet at man skal pynte seg og ut den 17.mai, og jeg vil egentlig  bare slippe. Har i så mange år dratt ut fordi det har vært forventa og endt opp med angst angst og angst. 

Og jeg føler meg som en egoist for å ikke dra ut, fordi det er forventet av både husets folk og annen familie at da skal man ut å kose seg! PS ikke barn i familien lenger.

I år hadde jeg bestemt meg, være hjemme og kose meg, feire som jeg vil og slippe angsten og heller vente til et annet år der jeg har LYST til å ut.... men det ser ikke sånn ut.... i år må igjen mine behov for å slippe settes til side for andre...

Anonymkode: 21680...ed9

[AnonymBruker]

Jeg tolker det du skriver på slutten her som at du lar andre få bestemme over deg. Det er jo et valg du tar, å la andre bestemme?

Jeg synes du godt kan tenke sånn at alle skal ha det hyggelig. Alle inkluderer også deg. Alle bør gi og ta litt for å bidra til at alle har det ålreit. Om du må betale en veldig dyr pris for at de skal få det littegrann mer hyggelig er ikke det et rettferdig opplegg. De kommer fremdeles til å ha det hyggelig om du ikke blir med og du får det fint hjemme. Da blir det mer rettferdig.

Når det gjelder angst og slikt så hjelper det sjelden å unngå det man frykter, men det er du selv som må ha et ønske og en plan for å bli bedre hvis du skal eksponere deg. Man blir ikke bedre av at andre påtvinger en det man er redd for (tvert imot).

 

Anonymkode: ac51d...db8

[skreppamedleppa]

Egenomsorg handler for meg om å leve et liv en ikke trenger å ta pauser fra. Et liv en ikke må gå på bekostning av seg selv hele tiden, der en er i førersetet av sitt eget liv. Og dette er ikke egoisme mener jeg. Egoisme handler om å alltid putte seg selv først og trakke på andres liv og behov, og ikke inneha evnen til å inngå kompromiss, men bare dure frem med sitt. Det høres jo fint og flott ut, men er kanskje enklere sagt enn gjort, men det største hinderet for dette er kanskje grensesetting. Og så er det jo slik at innimellom må en finne balansen mellom å gi og å ta.. Ingen kan bare gi og gi og gi, en kan ikke tømme fra en tom kopp (som det til slutt blir). 

Så er spm, trakker du på andre ved å sette grenser for deg selv 17. mai, om du putter deg selv først denne dagen er det noe du alltid gjør? Retoriske spm som jeg opplever du vil svare nei til.

Ja, jeg har også som ab ovenfor er inne på, troen på å utfordre og utforske angsten, men i rett tempo, til rette tider, på dine premisser! Ikke på alle andre sine, det blir vare langt verre.

Men selv om det sikkert er en ufattelig mager trøst, veldig mange gjør det "å sette seg selv bakerst" på slike dager.

Jeg unner deg en virkelig go 17. mai, kanskje du kan klare å inngå kompromiss både med deg selv og med de du skal være med, kanskje du kan utfordre grensesetting "nei, i år hadde jeg tenkt...", kanskje du føyer deg og ender opp med å ikke ha det særlig godt selv, men det er ikke verdt det! Og det er ikke egoisme å ønske å ha en fin 17 mai.