Asperger diagnosen gjør at jeg får lyst til å isolere meg.

[AnonymBruker]

Ja, min behandling gikk på å lære å skjerme meg selv. På å lære å si nei til ting og å spare kreftene til de viktigste tingene. På å ta mine behov på alvor.

Anonymkode: 15a3e...3b0

[Gjest Refreng]

1 hour ago, AnonymBruker said:

Sosial trening er vel egentlig mest en opplæring i å bli mer nevrotypisk, hvordan man kan late som om man ikke er autist (les: maskere).

Anonymkode: b23a7...e2f

Ikke nødvendigvis. For eks, la oss si at du som person har veldig behov for å si at andre er dårlig i fotball. Dersom du tvinger deg selv til å la være si det, er det maskering?

Jeg syntes ikke det. Det handler om å lære balansere egne behov med andre sine. Alle mennesker begrenser deler av seg selv for å ta hensyn til andre. Noen vil for eks syntes en person med asperger kan være for ærlig og syntes det er slitsomt iblant- men de sier ingenting fordi de verdsetter den med asperger og ønsker være sammen med den til tross for den egenskapen. De vil ikke at personen skal føle seg dårlig, og de liker være rundt den.

Slike ting er balanse. Gi og ta. Man kan ikke være "seg selv" hele tiden, og det er det ingen som fungerer sosialt som er.

Sosial trening kan tvert imot fungere som en måte å finne ut hvordan man kan leve som seg selv på en måte der man tar hensyn til seg selv og andre. Der man lettere finner balansen. Der man får innsikt i hva som er viktig å begrense, og hva man kan la flyte fritt og det er andre mennesker sitt problem om de reagerer. Det må ikke være enten/ eller.

1 hour ago, AnonymBruker said:

Enig!
Det er jo også dette med autistisk regresjon der man plutselig kan oppleve å føle seg mer autistisk med alderen, blant annet fordi man slipper masken mer (man gir ofte mer blaffen med alderen, uansett om man er nevrotypisk eller ikke) og opplever at folk rundt ikke liker det de ser. For min del handler det om at jeg er mye mindre sosial enn før, fordi jeg får mettet mitt sosiale behov gjennom samboeren, og også fordi jeg har mindre energi enn jeg hadde som ung. For vennene mine kan det fort virke som at jeg har blitt mer autistisk, men jeg har jo egentlig bare blitt mer meg selv og sluttet å maskere og jobbe så hardt for å være som andre.
Løsningen er ikke å mildne autismen, men å velge mennesker rundt seg som aksepterer at man er som man er. Mennesker som godtar den ekte, genuine personen man er når man ikke maskerer. Jeg har kun nevrotypiske venner og sliter faktisk med å ta vare på dem fordi jeg har så mye lavere behov for å treffe dem enn de har for å treffe meg. Og jeg hater å snakke i telefonen, spesielt bare for å snakke om alt og ingenting, slik som (nevrotypiske) venner ofte gjør.

Kanskje nevrotypiske heller burde mildne sin nevrotypiske adferd litt?

Anonymkode: b23a7...e2f

Å gi blaffen med alderen handler mer om å bli mer kynisk og føle seg håpløs over seg selv, andre eller livet. Det betyr bare at man har et innvendig sår som ligger og gnager, som gjør at man begynner gi faen fordi man føler alt er håpløst. En autist som er fornøyd med seg selv og livet vil ikke ende opp som det. De kan være sosialt keitete iblant, men de vil ha en indre livsglede som påvirker menneskene rundt dem positivt, selv når de er sosialt keitete. Det går an å merke at personen ikke mener noe vondt, og det gir mer rom for at man er ok med at en person er annerledes.

Nevortypiske tilpasser seg i all høyeste grad andre mennesker. Som jeg skriver om i første avsnitt. Det er ikke sånn at alle går rundt og er seg selv hele tiden. Spesielt nordmenn holder tilbake mye kritikk og negativitet som de går og bærer på. Fordi de tar hensyn og ikke ønsker såre noen. Det er selvsagt unntak, der du har de som for eks bare går og klager.

Det å ville holde fast på at alt er håpløst når man er autist, er nettopp grunnet tidligere traumer. Det er lettere gjemme seg bort og mene at alt må være bestemt håpløst, enn å ta sjansen og gå ut der og forsøke oppleve livet med alt det vonde og det gode. Når man dummer seg ut og føler det gjør vondt, så er det fordi man har en tendens til å klandre seg selv. Noe som også kommer av tidligere traumer der man har dannet et mønster der alt alltid er ens egen skyld. Dersom noe dumt skjer sosialt, da er det en selv sin skyld fordi man er annerledes. Bortsett fra at det stemmer ikke. Noen ganger er det den andre parten sin feil at noe galt skjer, ikke autisten. Noen ganger er det naturlig misforståelser som oppstår, noe som skjer med alle.

For eks det eksempelet TS kom med er ikke klart i det hele tatt at TS var den som gjorde noe feil. Her kan det være bare at der er en mor som har såre og vonde følelser som overreagerer og mistolker det TS ville gjøre. Altså, det var moren som ikke forstod og det var hun som var kilden til konflikten.

Uansett hvem sin "feil" noe er, så betyr det ikke at man trenger å dvele ved det og føle på det lenge. La oss si du var frekk mot noen uten å mene det. Si unnskyld og legg det bak deg. Ingen trenger å føle mer på det enn det. Når noen føler mer på slike misforståelser og sosiale uhell, så handler det alltid om at personen eller personene involvert har baggasje som påvirker reaksjonen deres. Noen tåler mindre fordi de har lavt selvbilde. Noen klandrer seg selv fordi de ble mobbet i barndommen og tror det er noe galt med seg selv. Noen blir paranoide fordi de har en nevrologisk tilstand som gjør at de mistenker normal oppførsel som ond. Osv

 

Endret 16. mai 2023 av Refreng

[AnonymBruker]

1 hour ago, I Grosny said:

Hva vinner man å å få diagnose? Jeg gjetter på at man kan vinne en ressurs, altså sosial trening og  opplæring f.eks. i barnehagen.

Ser du har fått svar fra en annen. Men legger til at om jeg hadde fått diagnoser tidlig så hadde jeg i tillegg til tilrettelegging på skolen også kunne fått tilrettelegging når jeg skulle inn i voksenlivet. Mange av oss med ADHD og asperger takler dårlig overgangen inn i voksenlivet hvor vi må være mer selvstendig. Jeg skjønte at det var mye i livet mitt som ikke fungerte som det skulle, men jeg skjønte ikke hvorfor eller hva jeg kunne gjøre for å få et bedre liv. Hadde jeg fått diagnose, informasjon og tilrettelegging tidlig så hadde jeg fått det bedre. 

Sier ikke at ting hadde blitt perfekt om jeg hadde fått diagnose tidlig. Men jeg hadde fått det bedre og jeg hadde kanskje også vært i en jobb som var tilpasset meg i stede for å være arbeidsledig. Så det å gi tilrettelegging for oss med asperger/ADHD er også god samfunnsøkonomi. 

Anonymkode: 7c284...aa9

[AnonymBruker]

Refreng skrev (1 time siden):

Niks.

Jeg snakker ikke om å maskere, jeg snakker om naturlig utvikling. Alle mennesker, også autister, utvikler seg i løpet av livet. Man lærer, blir visere, får økt kunnskap og innsikt. Noe som bedrer sosiale evner naturlig.

For eks da du var barn forstod du ikke at å si at noen var dårlig i fotball kunne føles sårende for dem. For det var jo bare fakta, ikke sant. Men etterhvert som du ble eldre begynte du å forstå at mennesker kan bli lei seg når noen forteller dem at de er dårlig på noe. Du lærte gjennom erfaring og kunnskap. Du sier ikke lenger at folk er dårlige på fotball, med mindre de spør om en ærlig mening. Du fikk bedre sosiale evner. Slike ting skjer hele livet, uten at vi merker det selv. Vi observerer noe, ubevisst lagrer det på minne, og gjør mindre feil i fremtiden.

Empati og sympati og hvordan vi behandler andre mennesker og reagerer på det de sier, er noe som utvikler seg hele livet med erfaring. Det er vanskeligere for autister, men det er ikke sånn at en 60 år gammel autist har de samme problemene som en på 15. Med mindre det er ekstrem tilfelle med mye traumer der personen har isolert seg hele livet og har gått glipp av erfaring og lærdom. De fleste mildner og får det lettere dess mer erfaring de opparbeider seg.

 

Hvilken bakgrunn har du for å komme med disse uttalelsene? Er du behandler, siden du ikke selv har diagnosen?

På meg virker det sol du er helt på jordet og faktisk ikke har noen bakgrunnskunnskap om hva autisme er. Autisme er en faktisk feilkobling i hjernen, vi tenker ikke som nevrotypiske. 

Ja, man lærer hele livet, men som brukeren under påpeker er det også noe i det at man etterhvert gir mer blaffen. Jeg er også der, jeg bryr meg mindre og mindre om hva folk tror. Det er nemlig ikke bare å moderere og maskere enhver setning man skal ytre til enhver tid.

Senest i forrige uke deltok jeg i en mannsgruppe. ALLE ved bordet satt og matet babyen sin med klemmeposer og middagsglass, oppi dette klarte jeg selvfølgelig å uttale at jeg aldri vil utsette mitt barn for hyperprosesert drittmat i form av klemmepose/glass. Skjønte ikke før etter det var sagt og det ble bol stille rundt bordet at jeg hadde tråkket i salaten igjen. Og JO, jeg sier at folk er ræva i fotball hvis de er det, eller at den nye kjolen ikke er så kledelig. Jeg sier det jeg mener om jeg ikke tenker meg nøye om og bruker masse masse energi på maskering.

 

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Enig!
Det er jo også dette med autistisk regresjon der man plutselig kan oppleve å føle seg mer autistisk med alderen, blant annet fordi man slipper masken mer (man gir ofte mer blaffen med alderen, uansett om man er nevrotypisk eller ikke) og opplever at folk rundt ikke liker det de ser. For min del handler det om at jeg er mye mindre sosial enn før, fordi jeg får mettet mitt sosiale behov gjennom samboeren, og også fordi jeg har mindre energi enn jeg hadde som ung. For vennene mine kan det fort virke som at jeg har blitt mer autistisk, men jeg har jo egentlig bare blitt mer meg selv og sluttet å maskere og jobbe så hardt for å være som andre.
Løsningen er ikke å mildne autismen, men å velge mennesker rundt seg som aksepterer at man er som man er. Mennesker som godtar den ekte, genuine personen man er når man ikke maskerer. Jeg har kun nevrotypiske venner og sliter faktisk med å ta vare på dem fordi jeg har så mye lavere behov for å treffe dem enn de har for å treffe meg. Og jeg hater å snakke i telefonen, spesielt bare for å snakke om alt og ingenting, slik som (nevrotypiske) venner ofte gjør.

Kanskje nevrotypiske heller burde mildne sin nevrotypiske adferd litt?

Anonymkode: b23a7...e2f

Som jeg skulle skrevet det selv! Beholde vennskap med nevrotypiske er vanskelig. Jeg har 1 venninne som jeg på plikt møter et par ganger i året. Jeg har et så rikt indre liv, og så mange hobbyer og interesser at jeg har ikke tid å kaste bort på sosialt pjatt 😂

Anonymkode: 56ee0...7c3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Hvilken bakgrunn har du for å komme med disse uttalelsene? Er du behandler, siden du ikke selv har diagnosen?

På meg virker det sol du er helt på jordet og faktisk ikke har noen bakgrunnskunnskap om hva autisme er. Autisme er en faktisk feilkobling i hjernen, vi tenker ikke som nevrotypiske. 

Ja, man lærer hele livet, men som brukeren under påpeker er det også noe i det at man etterhvert gir mer blaffen. Jeg er også der, jeg bryr meg mindre og mindre om hva folk tror. Det er nemlig ikke bare å moderere og maskere enhver setning man skal ytre til enhver tid.

Senest i forrige uke deltok jeg i en mannsgruppe. ALLE ved bordet satt og matet babyen sin med klemmeposer og middagsglass, oppi dette klarte jeg selvfølgelig å uttale at jeg aldri vil utsette mitt barn for hyperprosesert drittmat i form av klemmepose/glass. Skjønte ikke før etter det var sagt og det ble bol stille rundt bordet at jeg hadde tråkket i salaten igjen. Og JO, jeg sier at folk er ræva i fotball hvis de er det, eller at den nye kjolen ikke er så kledelig. Jeg sier det jeg mener om jeg ikke tenker meg nøye om og bruker masse masse energi på maskering.

 

Som jeg skulle skrevet det selv! Beholde vennskap med nevrotypiske er vanskelig. Jeg har 1 venninne som jeg på plikt møter et par ganger i året. Jeg har et så rikt indre liv, og så mange hobbyer og interesser at jeg har ikke tid å kaste bort på sosialt pjatt 😂

Anonymkode: 56ee0...7c3

Vil bare legge til en ting til på det jeg skrev til sitat nr 1: det er en grunn til at 90% av autister er ufør, de fleste fikser ikke å maskere på et nivå som er tilstrekkelig for å fikse de nevrotypiske forventningene uten å brenne seg ut hele tiden.

Anonymkode: 56ee0...7c3

[AnonymBruker]

I Grosny skrev (4 timer siden):

Hva vinner man å å få diagnose? Jeg gjetter på at man kan vinne en ressurs, altså sosial trening og  opplæring f.eks. i barnehagen.

I tillegg til det andre har svart: 

Forståelse. 

Jeg fikk diagnosen i voksen alder. Noe av det jeg sliter skikkelig med, er sanseprosessering. Jeg er veldig sensitiv for både lyd, lys, og fysiske følelser som berøring både av klær og personer og materialer. 

Jeg ble møtt med irritasjon og straff og "skjerp deg" og "ta deg sammen" og "slutt å overdrive, herregud". 

Nå når det nærmer seg 17. mai husker jeg barndommens 17.mai som et lite helvete, med buekorps som gikk rundt med skarptrommer (hvem i helvete var det som fant på å samle en hel haug unger og gi dem hver sin skarptromme???), korps, bråkete 17.mai-leker (hvorfor?? Hvorfor kruttlapper og skraller og fandens oldemor??). Jeg fikk helt panikkfølelse, kunne hyperventilere og føle meg helt hysterisk, og ble kun møtt med kjeft og irritasjon.. 

Nå har nevøen min også asperger-diagnose, og mine foreldre, som var de verste til å kjefte når jeg ble overveldet av sanseinntrykk, behandler ham heeeeelt annerledes enn meg... 

Anonymkode: 2da1c...cf4

[Gjest Refreng]

3 hours ago, AnonymBruker said:

Hvilken bakgrunn har du for å komme med disse uttalelsene? Er du behandler, siden du ikke selv har diagnosen?

På meg virker det sol du er helt på jordet og faktisk ikke har noen bakgrunnskunnskap om hva autisme er. Autisme er en faktisk feilkobling i hjernen, vi tenker ikke som nevrotypiske. 

Ja, man lærer hele livet, men som brukeren under påpeker er det også noe i det at man etterhvert gir mer blaffen. Jeg er også der, jeg bryr meg mindre og mindre om hva folk tror. Det er nemlig ikke bare å moderere og maskere enhver setning man skal ytre til enhver tid.

Å ikke tenke som en nevrotypisk betyr ikke at man ikke kan lære og moderere adferd. Med mindre du har tilleggsproblemer som problemer med impulskontroll. De fleste autister som runder 30+ vet at det ikke er populært å si at noen er dårlig i fotball, selv om de tenker det. Det er logisk når man tenker over det. Man kan bruke logisk tenking til å komme frem til at det er en dårlig ide å si det. Autister kan tenke logisk- om de vil. Og ved hjelp av logikk så kan de komme frem til at det er bedre å si at noen er flinke til å strikke, enn å si at de er dårlige på fotball

For hvorfor fokusere på det som er negativt, men ikke det som er positivt? Fordi dette er en partisk måte å være på som gjelder deg som person. Det er ikke på grunn av autismen. Du fokuserer på det negative og sier det, istedetfor å fokusere på det positive og si det istedet. Det ligger ikke i en autist sin natur å være negativ og kommentere det negative. Det er noe du gjør fordi du har de erfaringene du har. Akkurat slik noen nevrotypikere kan klage mye og kommenterer mye negativt. Nevrotypikere kan fokusere på og kommentere på negative ting, akkurat som autister. Det er ikke en egenskap man får når man har autisme. Det er en egenskap man får når man har vært gjennom traumer.

3 hours ago, AnonymBruker said:

Senest i forrige uke deltok jeg i en mannsgruppe. ALLE ved bordet satt og matet babyen sin med klemmeposer og middagsglass, oppi dette klarte jeg selvfølgelig å uttale at jeg aldri vil utsette mitt barn for hyperprosesert drittmat i form av klemmepose/glass. Skjønte ikke før etter det var sagt og det ble bol stille rundt bordet at jeg hadde tråkket i salaten igjen. Og JO, jeg sier at folk er ræva i fotball hvis de er det, eller at den nye kjolen ikke er så kledelig. Jeg sier det jeg mener om jeg ikke tenker meg nøye om og bruker masse masse energi på maskering.

Anonymkode: 56ee0...7c3

Dette er ikke autisme sin feil, det er negativ fokus og tenking sin feil. Du tenker veldig negativt om noe, og du uttaler deg på en veldig krass måte fordi du har sterke negative følelser om det. Dette er noe som kan bli bedre om du utvikler din evne til å forstå egne følelser. For da hadde du merket at det bygget seg opp irritasjon i deg før du kom med den kommentaren. For måten du sa det på, viser ganske tydelig at det er et tema som provoserer deg. Det er relativt normalt for autister å ha dårlig kontakt med følelsene sine, noe som kan gjøre at det bygger seg opp irritasjoner og andre følelser som de ikke er klar over. De kan da si ting på grunn av følelser de ikke vet at de har. For eks her merket du sannsynligvis ikke at du ble irritert og at du sa noe som kom fra et irritert sted i deg. Hadde du ikke brydd deg om det tema, så hadde du ikke følt for å kommentere så krast om tema. Det var derimot et tema som provoserer deg, og du reagerer deretter. Med dårlig forståelse av egne følelser, følger også dårlig evne til å bearbeide dem istedetfor å reagere på dem.

Det er for øvrig nevrotypikere som har tråkket i salaten på samme måte som deg. Dette er ikke et uoverkommelig hinder. Men sammen med evt depresjon, så er det tungt å komme gjennom. Kombinert med at mange psykologer ikke forstår hvordan autister fungerer og ikke egentlig klarer å hjelpe dem utvikle den innsikten de trenger, så vil flere slite med slike ting enn det som ville vært tilfelle i en ideell verden

  

3 hours ago, AnonymBruker said:

Vil bare legge til en ting til på det jeg skrev til sitat nr 1: det er en grunn til at 90% av autister er ufør, de fleste fikser ikke å maskere på et nivå som er tilstrekkelig for å fikse de nevrotypiske forventningene uten å brenne seg ut hele tiden.

Anonymkode: 56ee0...7c3

For det første har vi lagd oss en moderne verden der stadig flere blir skvist ut om de har utfordringer. For det andre er det relativt dårlig evne til å sette seg inn i hvordan autister tenker og føler hos mange behandlere, noe som gjør at det er begrenset hvor mye de klarer hjelpe. Kombinert med at mange autister lbir mobbet i barndommen, noe som gir tilleggsvansker som depresjon og angst. Så er det selvsagt en faktor der mange autister aldri får diagnose, fordi de aldri sliter så mye at de trenger hjelp fra systemet som setter diagnosene. Og til slutt, så har mang behandlere lave forventninger til autister og tenker at de er i mindre stand til å fungere enn de er. Det påvirker hvor mye innsats de legger i arbeidet med autister før de ønsker uføre dem. Det er mer behagelig og lettvint for behandlere og hjelpe autister bli ufør, enn å forsøke forstå og jobbe med noen de annser som vanskelige å forstå og hjelpe

 

Endret 16. mai 2023 av Refreng

[AnonymBruker]

43 minutter siden, AnonymBruker said:

I tillegg til det andre har svart: 

Forståelse. 

Jeg fikk diagnosen i voksen alder. Noe av det jeg sliter skikkelig med, er sanseprosessering. Jeg er veldig sensitiv for både lyd, lys, og fysiske følelser som berøring både av klær og personer og materialer. 

Jeg ble møtt med irritasjon og straff og "skjerp deg" og "ta deg sammen" og "slutt å overdrive, herregud". 

Nå når det nærmer seg 17. mai husker jeg barndommens 17.mai som et lite helvete, med buekorps som gikk rundt med skarptrommer (hvem i helvete var det som fant på å samle en hel haug unger og gi dem hver sin skarptromme???), korps, bråkete 17.mai-leker (hvorfor?? Hvorfor kruttlapper og skraller og fandens oldemor??). Jeg fikk helt panikkfølelse, kunne hyperventilere og føle meg helt hysterisk, og ble kun møtt med kjeft og irritasjon.. 

Nå har nevøen min også asperger-diagnose, og mine foreldre, som var de verste til å kjefte når jeg ble overveldet av sanseinntrykk, behandler ham heeeeelt annerledes enn meg... 

Anonymkode: 2da1c...cf4

Sånn var det med meg også.

Anonymkode: 7c284...aa9

[AnonymBruker]

Refreng skrev (23 minutter siden):

Å ikke tenke som en nevrotypisk betyr ikke at man ikke kan lære og moderere adferd. Med mindre du har tilleggsproblemer som problemer med impulskontroll. De fleste autister som runder 30+ vet at det ikke er populært å si at noen er dårlig i fotball, selv om de tenker det. Det er logisk når man tenker over det. Man kan bruke logisk tenking til å komme frem til at det er en dårlig ide å si det. Autister kan tenke logisk- om de vil. Og ved hjelp av logikk så kan de komme frem til at det er bedre å si at noen er flinke til å strikke, enn å si at de er dårlige på fotball

For hvorfor fokusere på det som er negativt, men ikke det som er positivt? Fordi dette er en partisk måte å være på som gjelder deg som person. Det er ikke på grunn av autismen. Du fokuserer på det negative og sier det, istedetfor å fokusere på det positive og si det istedet. Det ligger ikke i en autist sin natur å være negativ og kommentere det negative. Det er noe du gjør fordi du har de erfaringene du har. Akkurat slik noen nevrotypikere kan klage mye og kommenterer mye negativt. Nevrotypikere kan fokusere på og kommentere på negative ting, akkurat som autister. Det er ikke en egenskap man får når man har autisme. Det er en egenskap man får når man har vært gjennom traumer.

Dette er ikke autisme sin feil, det er negativ fokus og tenking sin feil. Du tenker veldig negativt om noe, og du uttaler deg på en veldig krass måte fordi du har sterke negative følelser om det. Dette er noe som kan bli bedre om du utvikler din evne til å forstå egne følelser. For da hadde du merket at det bygget seg opp irritasjon i deg før du kom med den kommentaren. For måten du sa det på, viser ganske tydelig at det er et tema som provoserer deg. Det er relativt normalt for autister å ha dårlig kontakt med følelsene sine, noe som kan gjøre at det bygger seg opp irritasjoner og andre følelser som de ikke er klar over. De kan da si ting på grunn av følelser de ikke vet at de har. For eks her merket du sannsynligvis ikke at du ble irritert og at du sa noe som kom fra et irritert sted i deg. Hadde du ikke brydd deg om det tema, så hadde du ikke følt for å kommentere så krast om tema. Det var derimot et tema som provoserer deg, og du reagerer deretter. Med dårlig forståelse av egne følelser, følger også dårlig evne til å bearbeide dem istedetfor å reagere på dem.

Det er for øvrig nevrotypikere som har tråkket i salaten på samme måte som deg. Dette er ikke et uoverkommelig hinder. Men sammen med evt depresjon, så er det tungt å komme gjennom. Kombinert med at mange psykologer ikke forstår hvordan autister fungerer og ikke egentlig klarer å hjelpe dem utvikle den innsikten de trenger, så vil flere slite med slike ting enn det som ville vært tilfelle i en ideell verden

  

For det første har vi lagd oss en moderne verden der stadig flere blir skvist ut om de har utfordringer. For det andre er det relativt dårlig evne til å sette seg inn i hvordan autister tenker og føler hos mange behandlere, noe som gjør at det er begrenset hvor mye de klarer hjelpe. Kombinert med at mange autister lbir mobbet i barndommen, noe som gir tilleggsvansker som depresjon og angst. Så er det selvsagt en faktor der mange autister aldri får diagnose, fordi de aldri sliter så mye at de trenger hjelp fra systemet som setter diagnosene. Og til slutt, så har mang behandlere lave forventninger til autister og tenker at de er i mindre stand til å fungere enn de er. Det påvirker hvor mye innsats de legger i arbeidet med autister før de ønsker uføre dem. Det er mer behagelig og lettvint for behandlere og hjelpe autister bli ufør, enn å forsøke forstå og jobbe med noen de annser som vanskelige å forstå og hjelpe

 

Du svarte ikke på hva slags kompetanse du har for å komme med alle disse påstandene?

Ja, autister er i stand til å tenke logisk - mange er vel faktisk mye bedre på det enn NTer, men i mitt hode er det f.eks logisk å fortelle en som er dårlig i fotball at h*n er dårlig, selv om jeg skjønner at det kan være sårende å høre. Tenk Sheldon Cooper, ja, han er en superkarikert versjon, men han mener ikke vondt eller negativt med det han sier.

Jeg synes det virker som du ser ned på autister og mener autister overdriver problemene sine. Jeg har hatt komorbide lidelser diagnostisert i nærmere 15 år, og hver gang jeg har fått angstanfall har en eller annen i min omkrets klart å spørre «kan du ikke bare slutte å ha angst?» Nei, man kan ikke bare slutte. At en diagnose sitter i hodet betyr ikke at det er noe man kan justere i en håndvending. 

Den type holdninger er en av grunnene til at det er vanskelig å være autist blant NTer. «Kan du ikke bare bli flinkere sosialt?» Det er jo dessuten ikke bare det sosiale det handler om, en skal faktisk ha et liv utenom jobb og sosialt også, her kommer autistisk burnout inn i bildet sammen med depresjon. 

Akkurat i denne sammenheng, med spørsmålet til ts, er det kanskje bedre for ts å ta en pause fra forventninger hun ikke bare kan justere seg etter til enhver tid og bare være sitt autistiske selv? 

Anonymkode: 56ee0...7c3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Hvilken bakgrunn har du for å komme med disse uttalelsene? Er du behandler, siden du ikke selv har diagnosen?

På meg virker det sol du er helt på jordet og faktisk ikke har noen bakgrunnskunnskap om hva autisme er. Autisme er en faktisk feilkobling i hjernen, vi tenker ikke som nevrotypiske. 

Ja, man lærer hele livet, men som brukeren under påpeker er det også noe i det at man etterhvert gir mer blaffen. Jeg er også der, jeg bryr meg mindre og mindre om hva folk tror. Det er nemlig ikke bare å moderere og maskere enhver setning man skal ytre til enhver tid.

Senest i forrige uke deltok jeg i en mannsgruppe. ALLE ved bordet satt og matet babyen sin med klemmeposer og middagsglass, oppi dette klarte jeg selvfølgelig å uttale at jeg aldri vil utsette mitt barn for hyperprosesert drittmat i form av klemmepose/glass. Skjønte ikke før etter det var sagt og det ble bol stille rundt bordet at jeg hadde tråkket i salaten igjen. Og JO, jeg sier at folk er ræva i fotball hvis de er det, eller at den nye kjolen ikke er så kledelig. Jeg sier det jeg mener om jeg ikke tenker meg nøye om og bruker masse masse energi på maskering.

 

Som jeg skulle skrevet det selv! Beholde vennskap med nevrotypiske er vanskelig. Jeg har 1 venninne som jeg på plikt møter et par ganger i året. Jeg har et så rikt indre liv, og så mange hobbyer og interesser at jeg har ikke tid å kaste bort på sosialt pjatt 😂

Anonymkode: 56ee0...7c3

Du har jo kjæreste og barn så et så rikt indre liv at du ikke trenger folk i livet ditt kan du ikke skryte på deg at du har pga autismen. Det er mange som er så inni autismen at de ikke har verken kjæreste, barn eller en eneste venn. 

Anonymkode: caf38...6bb

[Gjest Refreng]

18 minutter siden, AnonymBruker said:

Du svarte ikke på hva slags kompetanse du har for å komme med alle disse påstandene?

Ja, autister er i stand til å tenke logisk - mange er vel faktisk mye bedre på det enn NTer, men i mitt hode er det f.eks logisk å fortelle en som er dårlig i fotball at h*n er dårlig, selv om jeg skjønner at det kan være sårende å høre. Tenk Sheldon Cooper, ja, han er en superkarikert versjon, men han mener ikke vondt eller negativt med det han sier.

Gir du komplimenter til en person hver gang du møter en person? Hvorfor ikke? Det er da like logisk å kommentere positive egenskaper til personen du møter, som negative. Mannfolka du snakket om. Var ingen av de kjekke? Hvorfor sa du ikke til han at han var kjekk? Eller godt trent? Eller hadde pene øyne? Hvorfor sier du ikke til alle fremmende pene kvinner du ser på gata at de er pene? For det er da noe du tenker? Kassadama, hun som venter på bussen. Du ser pene kvinner og menn innimellom, hvorfor går du ikke bort til dem og sier at de er pene?

Ser du at du har sperrer i oppførselen din? Der er ting du ikke gjør. Akkurat slik du ikke sier til en pen eller sexy person at de er sexy eller pen hver gang du ser dem, kan du også la være si at de er dårlige på fotball. Du har allerede opparbeidet deg sperrer på grunn av opplevelser og erfaringer du har hatt i livet. Og det er flere ting du kan lære å gjøre, ikke gjøre, si, ikke si, med flere sosiale erfaringer.

18 minutter siden, AnonymBruker said:

Jeg synes det virker som du ser ned på autister og mener autister overdriver problemene sine. Jeg har hatt komorbide lidelser diagnostisert i nærmere 15 år, og hver gang jeg har fått angstanfall har en eller annen i min omkrets klart å spørre «kan du ikke bare slutte å ha angst?» Nei, man kan ikke bare slutte. At en diagnose sitter i hodet betyr ikke at det er noe man kan justere i en håndvending. 

Jeg sa vel rett ut en gang eller to at noen ting er vanskeligere for autister enn andre.

Men det er interessant at når jeg snakker om at det er håp for et bedre liv for autister, så tolker en del av deg som at jeg ser ned på autister.

Har du noen gang spurt deg selv om du trenger å tro på at det ikke er håp for autister? At det er lettere å gi opp og kjenne lettelse, enn å tenke at ting kan bli bedre og måtte føle på at man ikke får til?

Igjen, jeg sier ikke det er enkelt. Tvert imot. Dess mer traumer, dess lengre periode med isolasjon, med flere komorbide lidelser osv. Dess vanskeligere er det. For mange er det lettere å gi opp for alltid og tenke at man må leve med at ting er kjipt, enn å tenke at det går an å få det bedre. Resignasjon kan være befriende.

18 minutter siden, AnonymBruker said:

Den type holdninger er en av grunnene til at det er vanskelig å være autist blant NTer. «Kan du ikke bare bli flinkere sosialt?» Det er jo dessuten ikke bare det sosiale det handler om, en skal faktisk ha et liv utenom jobb og sosialt også, her kommer autistisk burnout inn i bildet sammen med depresjon. 

Det er en mening du tillegger meg. Jeg har aldri sagt "bare bli bedre sosialt". Jeg sier at det går an å lære mer, få erfaringer og kunnskap som hjelper i sosiale situasjoner. Akkurat slik en deprimert person kan lære, få erfaringer og kunnskap der den blir bedre. Det betyr ikke at det er enkelt, eller at man kan bare gjøre dette ene enkle trikset så er alt i orden. Tvert imot krever det beinhardt arbeid med mye vonde følelser og skuffelser.

Burnout handler gjerne om at man har andre tilleggsproblemer som depresjon eller lavt selvbilde. Alle disse tingene gjør at man gjerne føler seg mye dritt til vanlig. Igjen så er nøkkelordet dårlig kontakt med egne følelser. Man vet knapt at man har dårlig selvbilde, hvorfor man er deprimert, hvorfor man stresser. Man vet at man føler seg dårlig, men man vet ikke hvor det kommer fra. Man tenker man "bare" er deprimert. Men egentlig går maog bærer på mange vonde følelser man ikke klarer å identifisere. Relativt vanlig hos autister

18 minutter siden, AnonymBruker said:

Akkurat i denne sammenheng, med spørsmålet til ts, er det kanskje bedre for ts å ta en pause fra forventninger hun ikke bare kan justere seg etter til enhver tid og bare være sitt autistiske selv? 

Anonymkode: 56ee0...7c3

TS snakker om å trekke seg tilbake og holde seg for seg selv, det var den setningen som gjorde at jeg svarte. For det at man føler man gjorde noe feil en gang (vi vet for øvrig ikke om ts gjorde noe feil i det hele tatt), betyr ikke at man er dømt til å gjøre feil hele tiden og alltid ha det vondt. Tvert imot kan slike episoder bli færre, dess mer man er sosial og plukker opp på nye ting. For eks kan ts tenke at dersom hun ikke vil ha en slik reaksjon igjen, så kan hun spørre personen direkte om hva den tenker/ føler om det hun vil gjøre. Hun hadde en erfaring, lærte noe, kan bruke det til å gjøre noe annerledes neste gang. Når man har slike hendelser over 30 år, selvsagt påvirker det en person positivt. Dersom den er villig til å lære av det. Dersom den er villig til å reflektere. Det har jeg sett

[Purple_Pixiedust]

Jeg har asperger og jeg som en nevrotypisk person kan utvikle mine sosiale ferdigheter. Således kan de bli verre når jeg ikke får sosial trening. Men mine sosiale ferdigheter er jo noe jeg har lært meg og tilpasset meg ut ifra hvordan samfunnet forventer at det skal være. 

Men jeg har også blitt flinkere til å oppfatte ironi. Selv om jeg innimellom tar ting bokstavelig. Jeg bruker ironi selv og forstår selvsagt min egen ironi og sarkasme. 

[AnonymBruker]

On 5/16/2023 at 6:17 AM, Refreng said:

Min erfaring er at aspergertrekkene "mildner" med årene. Folk mykner opp i personligheten og blir også selv mer fornøyd med livet. Kanskje det er summen av sosiale erfaringer, kanskje det er at man som voksen har større sjanse til å finne mennesker som aksepterer en. Men jeg husker spesielt en kvinne som var veldig vanskelig å være rundt da hun var yngre. Dette var før jeg visste hva asperger var, og jeg vart selv ung. Hun kunne være småfrekk, kommentere negativt om ting noen sa. Idag er hun en helt annen. Støttende og nysgjerrig person som tar iniativ til å snakke med andre og lytte til det de sier. Veldig hyggelig og snill dame.

Jeg forstår at mobbing setter sine preg, men ting endrer seg når man blir voksen. Som regel. Du går glipp av muligheten til å lege sårene etter traumene fra da du var ung. Mennesker med asperger har nok en tyngre og lengre vei før de lærer sosiale ting som andre forstår raskere av seg selv. Men detbetyr ikke at du aldri kan lære, at du aldri kan bli bedre.

Det er verdt å merke seg at du kan være verdens snilleste og mest karismatiske person. Men, det finnes drittsekker som liker å trykke andre ned, som liker å plage folk. Akkurat slik noen liker å shoppe, noen liker å hoppe tau og noen liker å skøyte- så er det noen som liker å trykke på punkt de tror er såre.

At du får negative kommentarer er ikke alltid fordi du har gjort noe feil. Noen ganger er de andre mennesker som ønsker å ha kontroll, eller de ønsker å være kjipe mot andre. Og de er sånn mot alle de møter.

Skal også sies at noen kan ha lignende problemer som deg selv, der de sliter me då si ting som kommer ut feil. Du tror de er sinte eller frekke, men egentlig mente de det godt, de var bare dårlige på å si det. Det er ikke alltid på grunn av deg, at andre er frekke

Også verdt å merke seg at det at du vil trekke deg tilbake når slike ting skjer, er fordi du ikke har lært hvordan bearbeide vonde følelser. Det er også noe so kan læres, men det er vanskelig. Det finnes måter der du vil føle noe er ekkelt, men så går det over i løpet av 30min eller noen timer. Det er å bearbeide følelser, og det er noe som er mulig å lære hvordan gjøre.

Min erfaring er at det bare blir verre med årene.

Anonymkode: 60f1a...8ab

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 timer siden):

Min erfaring er at det bare blir verre med årene.

Anonymkode: 60f1a...8ab

Jeg tenker at hvor sterkt man er plaget kommer an på mye. 

For min del ble problemene forferdelig mye større da jeg fikk barn. 

Før jeg fikk barn, hadde jeg jo "Uendelig" av egentid å hente meg inn på. Etter jobb kunne lade batteriene og sove og hvile og gjøre ting som ga meg energi så mye jeg ville. Så kunne jeg sove i fred og ro hele natten, ha en rolig morgen med stillhet og ro, osv. 

Men etter barn? Jeg ante ikke hvor mye jeg egentlig sliter med sanseprossesering før jeg plutselig ble bombardert med sanseinntrykk som jeg ikke kunne rømme fra. LYD!! Så. Mye. LYD!! Og berøring! Så fryktelig fryktelig mye berøring! Og så lite søvn! Og så lite egentid! 

Jeg var aldri plaget av autistiske meltdowns før jeg fikk barn - nå har jeg det flere ganger daglig.... 

Anonymkode: 2da1c...cf4

[AnonymBruker]

Ts her.

Takk for så mange fine tilbakemeldinger.

Leste at en av dere skrev at autisme trekkene mildner med alderen og jeg tenkte at dette stemmer overhodet ikke for meg, så jeg ble litt lettet da en annen person skrev at h*n følte det heller blir verre. Slik jeg føler det så føles det som om jeg blir mer og mer bevisst på mine egne begrensninger, noe som er veldig slitsomt når jeg er ute blant folk. Med ute blant folk så mener jeg noe så hverdagslig som å gå på butikken. 
Når jeg er med folk ellers så sliter jeg veldig med å forstå ironi og tar det meste bokstavelig, dette gjør at jeg føler meg veldig dum etterpå. Etter å ha vært sosial sitter jeg ofte hjemme og spiller av scenene over hva jeg har gjort og sagt, det føles alltid som jeg har sagt/gjort noe galt. Det verste er det å ubevisst fornærme noen og generelt bli mislikt som følge av det, noe som er fullt forståelig. Jeg tenker jo fort tanken: «det er jo deg det er noe galt med siden så få liker deg». Det er også vanskelig å få andre til å forstå meg når jeg sliter med å forstå meg selv. Den bommerten jeg gjorde nylig føles forferdelig nå, den med begravelsen, og nå tenker jeg at det er på tide å skjerme meg selv fra andre, eller rettere sagt: skjerme andre fra meg. Leste også i en annen tråd ( men dette kan igjen være meg som misforstår ) at Asperger er ingen unnskyldning, så jeg kan ikke bruke diagnosen ( selv om jeg opplever det som et enormt handikap ) når jeg dummer meg ut heller. 
Jeg har hørt om å trene bort autistiske trekk før, men jeg syntes det høres veldig slitsomt ut og føler det er hva jeg har prøvd på i alle år, med veldig mislykkede forsøk. Med alderen har jeg blitt enda mer bevisst og føler meg dum, som et lite barn, når andre mennesker må lære meg forskjellen på rett og galt. Ikke at det er sånn at jeg aldri klarer å se forskjell, men det skjer jo jevnlig at ting oppfattes, besvares og gjøres feil. Etterpå får jeg bare mindre selvfølelse og føler meg trist over å ikke kunne fungere som andre «normale» mennesker. Livet er hardt nok som det er, dette usynlige handikapet gjør det ikke bedre.  Jeg kan få noen voldsomme meltdowns som reaksjoner på idiotien min ( siden jeg blir veldig frustrert over meg selv )og det føles veldig flaut siden jeg føler meg som en unge med sinneutbrudd og ikke en voksen. 

Ps: Jeg skal sjekke om det er noen arenaer for andre med diagnosen i nærområde og nettsider for likesinnede. 💕
 

Anonymkode: c7070...cb1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Jeg tenker at hvor sterkt man er plaget kommer an på mye. 

For min del ble problemene forferdelig mye større da jeg fikk barn. 

Før jeg fikk barn, hadde jeg jo "Uendelig" av egentid å hente meg inn på. Etter jobb kunne lade batteriene og sove og hvile og gjøre ting som ga meg energi så mye jeg ville. Så kunne jeg sove i fred og ro hele natten, ha en rolig morgen med stillhet og ro, osv. 

Men etter barn? Jeg ante ikke hvor mye jeg egentlig sliter med sanseprossesering før jeg plutselig ble bombardert med sanseinntrykk som jeg ikke kunne rømme fra. LYD!! Så. Mye. LYD!! Og berøring! Så fryktelig fryktelig mye berøring! Og så lite søvn! Og så lite egentid! 

Jeg var aldri plaget av autistiske meltdowns før jeg fikk barn - nå har jeg det flere ganger daglig.... 

Anonymkode: 2da1c...cf4

Lite søvn og egentid reagerer jeg også veldig på. Jeg blir veldig sint uten nok søvn og med lite egentid kan jeg rable helt. Husker fortsatt godt en hendelse jeg hadde med en ekskjæreste i begynnelsen av 20 årene, han var veldig ekstrovert og ville møte meg hver dag, dette førte til at det klikket for meg en dag fordi jeg var helt utslitt. 
Hadde garantert reagert på samme måte som deg med barn, jeg blir veldig fort sliten psykisk og da merkes det fysisk også. Det også påvirker selvtilliten, føler meg lat og at jeg ikke tåler noe. 

Anonymkode: c7070...cb1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 16.5.2023 den 15.54):

Du har jo kjæreste og barn så et så rikt indre liv at du ikke trenger folk i livet ditt kan du ikke skryte på deg at du har pga autismen.

Anonymkode: caf38...6bb

Jo det kan man faktisk "skryte på seg". Autisme er et spekter og autister er like forskjellige som nevrotypikere.
Jeg foreslår at du sjekker ut noen av alle autistene på Youtube som deler tanker og erfaringer fra eget liv, så kanskje du lærer mer om hvordan autisme er og hvor ulike autister faktisk er.
Noen tips: Autism from the inside, mom on the spectrum, The Aspie world, Yosamdysam og I'm autistic now what.

Anonymkode: b23a7...e2f

[AnonymBruker]

Mye kan tyde på overdiagnostisering i våre dager?

 

Anonymkode: 60f1a...8ab

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Mye kan tyde på overdiagnostisering i våre dager?

 

Anonymkode: 60f1a...8ab

Hvorfor skriver du en påstand etterfulgt av en video som ikke underbygger påstanden?

Anonymkode: b23a7...e2f

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker said:

Hvorfor skriver du en påstand etterfulgt av en video som ikke underbygger påstanden?

Anonymkode: b23a7...e2f

Du syntes ikke det er litt rart at antall diagnostisert med autisme er åtte-doblet de siste 20 år?

Anonymkode: 60f1a...8ab