Asperger diagnosen gjør at jeg får lyst til å isolere meg.

[AnonymBruker]

Jeg er så lei av å ikke bli likt, ikke takle det sosiale og bli baksnakket. Det hele startet med mobbing gjennom hele oppveksten, ble mobbet for å være stille, rar og dum. Ble ekstra mobbet i gymtimer pga det da kom frem at jeg sliter med motorikken og under fremføringene kom språkproblemene enda tydeligere frem. Har alltid vært svak faglig, unntatt i norsk siden jeg elsker å skrive. Kom frem først i voksen alder at jeg også har ADD. 
Jeg har levd et liv med mye angst, spiseforstyrrelser, selvskading, vært i dårlige forhold, blitt mye utnyttet både av kjærester og venner. Har kun hatt mislykkede forsøk i utdanning og arbeidslivet. Jeg føler meg mislykket på de fleste områder, men det verste med dette handikappet, det er å ikke være som andre. Selv i voksen alder hører jeg fortsatt dritt om meg selv, jeg prøver å passe inn, men klarer det tydeligvis ikke siden jeg så ofte hører negative ting. Baksnakking, rykter, kommentarer slengt enten til meg eller om meg. Fikk igår en kommentar fra moren til ei avdød venninne om at nå visste hun ikke om hun likte meg lenger og at hun hadde hørt mye om meg. Har skrevet tråd angående akkurat dette som ligger under tråden «vi som sørger». Moren ble sint fordi jeg hadde spurt om jeg kunne få en sanger til å synge i begravelsen til venninnen min. Så til og med ting som er ment som fint blir tatt opp feil. Dette er ting som bare gjør at jeg får lyst til å resignere helt, trekke meg tilbake og holde meg for meg selv, så slipper jeg å føle denne udugeligheten blant andre mennesker. 
 

Siden jeg mislykkes så sosialt så lurer jeg på om det beste kanskje er å isolere meg inne? Ha minst mulig med folk å gjøre, kanskje bare være sosial på møtestedet for likesinnede? Hvordan er det med dere andre med Asperger? Jeg er liksom «høytfungerende», men føler meg absolutt ikke høytfungerende. Jeg masker mye og gjør tydeligvis en dårlig jobb siden jeg føler jeg blir såpass mislykket. 
 

Jeg nærmer meg forresten 40, så dette er dessverre skrevet av en som er såpas gammel, men jeg føler jeg er like usikker og på stadiet som en tenåring. 

 

Anonymkode: c7070...cb1

[AnonymBruker]

Nei,nei og nei. Jeg skjønner at du har lyst til å gi opp og jeg kan ingenting om din diagnose og kan derfor ikke gi råd angående det. Men, uansett hva som blir sagt om deg så er du akkurat like verdifull som alle andre mennesker. Javel, så er du litt annerledes pga diagnosen din men, du er fortsatt like unik som alle andre. Det er helt ufattelig hvor mye dritt enkelte mennesker klarer å lire ut av seg og hvor mye enkelte klarer å tråkke ned andre. Jeg leste akkurat tråden din på vi som sørger for kanskje 20 min siden og jeg syntes det utrolig trist at du mistet venninnen din. Det var også en kjempefin gest av deg å skulle ordne med en sanger. Hadde jeg vært din venn som falt bort så hadde jeg hatt mest lyst til å si til deg at du skulle drite i hva moren min mente. Kanskje det hadde vært en ide for deg å prøve å finne en gruppe på Facebook eller andre nettsider som skjønner litt mer av hva du sliter med? Kanskje det finnes noen egne nettsider med mennesker med din diagnose som kan være til hjelp å støtte? Selv har jeg store plager med angst og har funnet en del støtte på diverse sider med andre som lider av angst. Jeg håper det går bedre med deg fremover. Ikke gi opp ♥️

Anonymkode: 43589...9c3

[Purple_Pixiedust]

Leit å høre hvordan du har det. 

Jeg er nok mye alene jeg også, og har også bare blitt utnyttet og mishandlet av kjærestene. Har et par venner, men de bor ikke i byen. 

Jeg kommer ikke opp i noe særlig med misforståelser og sånt, for jeg spør bare hvis jeg ikke skjønner noe. Jeg bruker ellers mye tid på forum. 

Jeg tror ikke løsningen for deg er å gå i isolasjon. Også vi med aspeeger trenger sosial kontakt. 

Og leit med din venninne. Det var fint av deg å ville ordne sang. 

Endret 14. mai 2023 av Purple_Pixiedust

[AnonymBruker]

Jeg har også autisme, og kjenner meg igjen i det å bli baksnakket og spredt rykter om. Det er trist at du har møtt på så mye motstand og misforståelser. Og det er veldig trist at du mistet venninnen din. Jeg forstår selv ikke hvorfor man blir misforstått når man prøver å gjøre hyggelige ting for andre... Kanskje vi autister gjør det på en merkelig måte? 

Vet godt at du ønsker å isolere deg når verden er så hard...men det er viktig at du fortsetter på livet og lever det livet som er bra for deg. 

Jeg er 42 år og kjenner meg godt igjen i det med å være forvirra og utenfor, og å føle seg som en tenåring som masker. 

Anonymkode: f29ef...586

[AnonymBruker]

Jeg har også Asperger og lever veldig isolert. 

Enda mer nå etter at jeg fikk diagnosen, for nå merker jeg oftere når jeg sier eller gjør noe annerledes. Og da blir jeg så oppgitt over meg selv og redd for hva de tenker og sier til andre.

Jeg har heldigvis ikke så mye behov for å være ute blant folk. Jeg har et rikt indre liv og masse, masse interesser.

Jeg har to venner som også har Asperger, og med de er det annerledes. Ikke redd for å være rar sammen med de.

Anonymkode: 15a3e...3b0

[AnonymBruker]

Jeg er under utredning og har sannsynligvis Asperger. Er i midten av 30-årene. Jeg lever så og si selvvalgt isolert. Jeg har riktignok mann og barn da, men de er egentlig de eneste jeg ønsker å forholde meg til.

Ikke opplever jeg verden som så fiendtlig som du gjør heller, men jeg er på den siden av spekteret at jeg har høy iq så tar ting raskt og har aldri hengt etter i skolesammenheng osv.

Uavhengig av hvor på spekteret man er tror jeg mange av oss velger å isolere seg. Det er slitsomt å forholde seg til nevrotypiske og leve opp til deres forventninger hele tiden. 

Har du mulighet til å f.eks møte andre på spekteret? 

Anonymkode: 56ee0...7c3

[AnonymBruker]

Aspergers og adhd og har veldig lite kontakt med folk utenom mann og barn. 

Ikke har jeg noe ønske eller behov for mer heller. 

Jeg føler ikke at verden er hard og vanskelig, jeg har bare ikke noe interesse av å være sosial. 

Jeg får lite ut av sosial kontakt, jeg synes andre folk er kjedelige og uinteressante for det meste. Liker meg best aleine. Sosialisering er noe jeg gjør for ungene sin del. 

Anonymkode: 2da1c...cf4

[I Grosny]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Jeg er så lei av å ikke bli likt, ikke takle det sosiale og bli baksnakket. Det hele startet med mobbing gjennom hele oppveksten, ble mobbet for å være stille, rar og dum. Ble ekstra mobbet i gymtimer pga det da kom frem at jeg sliter med motorikken og under fremføringene kom språkproblemene enda tydeligere frem. Har alltid vært svak faglig, unntatt i norsk siden jeg elsker å skrive. Kom frem først i voksen alder at jeg også har ADD. 
Jeg har levd et liv med mye angst, spiseforstyrrelser, selvskading, vært i dårlige forhold, blitt mye utnyttet både av kjærester og venner. Har kun hatt mislykkede forsøk i utdanning og arbeidslivet. Jeg føler meg mislykket på de fleste områder, men det verste med dette handikappet, det er å ikke være som andre. Selv i voksen alder hører jeg fortsatt dritt om meg selv, jeg prøver å passe inn, men klarer det tydeligvis ikke siden jeg så ofte hører negative ting. Baksnakking, rykter, kommentarer slengt enten til meg eller om meg. Fikk igår en kommentar fra moren til ei avdød venninne om at nå visste hun ikke om hun likte meg lenger og at hun hadde hørt mye om meg. Har skrevet tråd angående akkurat dette som ligger under tråden «vi som sørger». Moren ble sint fordi jeg hadde spurt om jeg kunne få en sanger til å synge i begravelsen til venninnen min. Så til og med ting som er ment som fint blir tatt opp feil. Dette er ting som bare gjør at jeg får lyst til å resignere helt, trekke meg tilbake og holde meg for meg selv, så slipper jeg å føle denne udugeligheten blant andre mennesker. 
 

Siden jeg mislykkes så sosialt så lurer jeg på om det beste kanskje er å isolere meg inne? Ha minst mulig med folk å gjøre, kanskje bare være sosial på møtestedet for likesinnede? Hvordan er det med dere andre med Asperger? Jeg er liksom «høytfungerende», men føler meg absolutt ikke høytfungerende. Jeg masker mye og gjør tydeligvis en dårlig jobb siden jeg føler jeg blir såpass mislykket. 
 

Jeg nærmer meg forresten 40, så dette er dessverre skrevet av en som er såpas gammel, men jeg føler jeg er like usikker og på stadiet som en tenåring. 

 

Anonymkode: c7070...cb1

Du trenger nok å bytte ut dårlige venner med bedre venner.

[AnonymBruker]

Har en datter med aspergers, og vil  bare si at vi (jeg) har fått mye utav støttegruppene i autismeforeningen. I mitt "lokallag" finnes det grupper for voksne med aspergers, for foreldre til tenåringsjenter med aspergers osv. Jeg kan tenke meg at det kan gi noe positivt å møte andre i samme situasjon, TS. Om man ikke søker det sosiale samværet primært, så kan man få mye utav å lære av andres erfaringer til hvordan de innretter hverdagen sin, man kan dele erfaringer og ikke minst føle seg mindre alene.

Anonymkode: 3c62b...b77

[AnonymBruker]

Jeg også har asperge og ADHD og er nesten 40 og kjenner meg igjen i svært mye av det du skriver. Selv fikk begge diagnosene først i voksen alder. Selv om jeg ser i ettertid at tegnene er så klare at jeg skulle hatt diagnosene allerede i barnehagen. 

Sender deg klemmer.

Anonymkode: 7c284...aa9

[AnonymBruker]

Jeg har aspergers og add, og isolerte meg i flere år etter at jeg ikke klarte å få nye venner på ungdomsskolen uansett hva. Droppet ut der etter hvert fordi jeg var så flau og skamfull over å være alene og annerledes. Kan være en svært vanskelig diagnose å leve med. Mange med diagnosen har ikke venner, har ikke jobb, osv, og mange opplever eksekutiv dysfunksjon, utbrenthet, osv. Det å isolere seg er en vanlig reaksjon blant autistiske folk. Mange blir mobbet, utestengt og baksnakket da nevrotypiske selvfølgelig får en oppfatning av oss da de innen få sekunder etter å møte oss opplever at vi er annerledes (forsket på). Vi er også da lette offre for dette. Det å leve opp til nevrotypiske folks standard og forventninger (85% av befolkningen) kan bli svært vanskelig, og spesielt for autister hvor det går ut over sosiale og eksekutive egenskaper. 

Anonymkode: 542c8...741

[AnonymBruker]

Det er utrolig synd at du kjenner på disse følelsene. Verden er et utrolig tøft sted å leve i for folk med autisme, no doubt.  

Jeg synes absolutt at du burde prøve å få mesteparten av sosialiseringen din fra møtesteder med likesinnede, hvis det betyr at den mentale helsen din blir forbedret. Til syvende og sist så handler det om at man skal ha det bra. Selv om det høres stusselig ut, så er det kanskje ikke så dumt å «isolere» seg fra nevrotypiske, så lenge du ellers får oppfylt sosiale behov fra andre likesinnede. 

Du høres ut som en flott person. Til tross for at noen nevrotypiske har fått negative oppfatninger av deg, så betyr det ikke at noen av tankene deres har rot i virkeligheten. Det er jo et faktum at du er et menneske som ikke har noen dårlige intensjoner bak oppførselen din. Om noen skulle oppfatte deg feil, la de. Til syvende og sist, så er det du som kjenner deg selv best, ikke noen andre. 

Lykke til

Anonymkode: 876ed...d7d

[Gjest Refreng]

Min erfaring er at aspergertrekkene "mildner" med årene. Folk mykner opp i personligheten og blir også selv mer fornøyd med livet. Kanskje det er summen av sosiale erfaringer, kanskje det er at man som voksen har større sjanse til å finne mennesker som aksepterer en. Men jeg husker spesielt en kvinne som var veldig vanskelig å være rundt da hun var yngre. Dette var før jeg visste hva asperger var, og jeg vart selv ung. Hun kunne være småfrekk, kommentere negativt om ting noen sa. Idag er hun en helt annen. Støttende og nysgjerrig person som tar iniativ til å snakke med andre og lytte til det de sier. Veldig hyggelig og snill dame.

Jeg forstår at mobbing setter sine preg, men ting endrer seg når man blir voksen. Som regel. Du går glipp av muligheten til å lege sårene etter traumene fra da du var ung. Mennesker med asperger har nok en tyngre og lengre vei før de lærer sosiale ting som andre forstår raskere av seg selv. Men detbetyr ikke at du aldri kan lære, at du aldri kan bli bedre.

On 5/15/2023 at 1:31 AM, AnonymBruker said:

Fikk igår en kommentar fra moren til ei avdød venninne om at nå visste hun ikke om hun likte meg lenger og at hun hadde hørt mye om meg. Har skrevet tråd angående akkurat dette som ligger under tråden «vi som sørger». Moren ble sint fordi jeg hadde spurt om jeg kunne få en sanger til å synge i begravelsen til venninnen min. Så til og med ting som er ment som fint blir tatt opp feil. Dette er ting som bare gjør at jeg får lyst til å resignere helt, trekke meg tilbake og holde meg for meg selv, så slipper jeg å føle denne udugeligheten blant andre mennesker.

Anonymkode: c7070...cb1

Det er verdt å merke seg at du kan være verdens snilleste og mest karismatiske person. Men, det finnes drittsekker som liker å trykke andre ned, som liker å plage folk. Akkurat slik noen liker å shoppe, noen liker å hoppe tau og noen liker å skøyte- så er det noen som liker å trykke på punkt de tror er såre.

At du får negative kommentarer er ikke alltid fordi du har gjort noe feil. Noen ganger er de andre mennesker som ønsker å ha kontroll, eller de ønsker å være kjipe mot andre. Og de er sånn mot alle de møter.

Skal også sies at noen kan ha lignende problemer som deg selv, der de sliter me då si ting som kommer ut feil. Du tror de er sinte eller frekke, men egentlig mente de det godt, de var bare dårlige på å si det. Det er ikke alltid på grunn av deg, at andre er frekke

Også verdt å merke seg at det at du vil trekke deg tilbake når slike ting skjer, er fordi du ikke har lært hvordan bearbeide vonde følelser. Det er også noe so kan læres, men det er vanskelig. Det finnes måter der du vil føle noe er ekkelt, men så går det over i løpet av 30min eller noen timer. Det er å bearbeide følelser, og det er noe som er mulig å lære hvordan gjøre.

[AnonymBruker]

Refreng skrev (23 minutter siden):

Min erfaring er at aspergertrekkene "mildner" med årene. Folk mykner opp i personligheten og blir også selv mer fornøyd med livet. Kanskje det er summen av sosiale erfaringer, kanskje det er at man som voksen har større sjanse til å finne mennesker som aksepterer en. Men jeg husker spesielt en kvinne som var veldig vanskelig å være rundt da hun var yngre. Dette var før jeg visste hva asperger var, og jeg vart selv ung. Hun kunne være småfrekk, kommentere negativt om ting noen sa. Idag er hun en helt annen. Støttende og nysgjerrig person som tar iniativ til å snakke med andre og lytte til det de sier. Veldig hyggelig og snill dame.

Jeg forstår at mobbing setter sine preg, men ting endrer seg når man blir voksen. Som regel. Du går glipp av muligheten til å lege sårene etter traumene fra da du var ung. Mennesker med asperger har nok en tyngre og lengre vei før de lærer sosiale ting som andre forstår raskere av seg selv. Men detbetyr ikke at du aldri kan lære, at du aldri kan bli bedre.

Det er verdt å merke seg at du kan være verdens snilleste og mest karismatiske person. Men, det finnes drittsekker som liker å trykke andre ned, som liker å plage folk. Akkurat slik noen liker å shoppe, noen liker å hoppe tau og noen liker å skøyte- så er det noen som liker å trykke på punkt de tror er såre.

At du får negative kommentarer er ikke alltid fordi du har gjort noe feil. Noen ganger er de andre mennesker som ønsker å ha kontroll, eller de ønsker å være kjipe mot andre. Og de er sånn mot alle de møter.

Skal også sies at noen kan ha lignende problemer som deg selv, der de sliter me då si ting som kommer ut feil. Du tror de er sinte eller frekke, men egentlig mente de det godt, de var bare dårlige på å si det. Det er ikke alltid på grunn av deg, at andre er frekke

Også verdt å merke seg at det at du vil trekke deg tilbake når slike ting skjer, er fordi du ikke har lært hvordan bearbeide vonde følelser. Det er også noe so kan læres, men det er vanskelig. Det finnes måter der du vil føle noe er ekkelt, men så går det over i løpet av 30min eller noen timer. Det er å bearbeide følelser, og det er noe som er mulig å lære hvordan gjøre.

Vet ikke om du har diagnosen selv, men vil bare påpeke at det du kaller mildere trekk i realiteten er personen som er blitt flinkere til å maskere autismen sin for å tilpasse seg nevrotypiske. Personen er like autistisk på innsiden.

Denne maskeringen krever mye å drive på med, personlig er jeg utslitt etter et par timer i sosialt lag med store grupper nevrotypiske (f.eks jobb), hvilket også er grunnen til at jeg nå er under utredning for å forhåpentligvis få diagnosen slik at jeg kan få tilpasninger/uføregrad da jeg stadig vekk opplever autistisk utbrenthet.

Synes det blir rart å oppfordre ts til å milde ned sin egen person og maskere mer. Ts er den hun er, som du skriver selv, en fin person. Dersom ts isolerer seg en periode kan det være svært effektivt for å motvirke autistisk utbrenthet slik at hun kan hente seg inn og være seg selv. Oppfordringene som kommer i denne tråden om at ts bør oppsøke andre autister vil kunne bidra til at hun i større grad kan være seg selv, akseptere seg selv, og finne gleden i å være annerledes og litt «quirky» 😄

Anonymkode: 56ee0...7c3

[AnonymBruker]

Jeg er asperger og har add. Prøvd å tilpasse meg hele livet- i voksen alder ble jeg utbrent, fikk kjæreste og isolerte meg. Har aldri hatt det bedre mentalt. Jeg synes nevrotypiske er dømmende, bedrevitende og kjedelige.. de har ikke gitt meg mye- de folkene som jeg har lært mye av og elsket mest har vært nevrodivergente selv. Mitt råd er å isolere deg og begynne å danne bånd med din egen flokk som forstår deg og du kan være deg selv rundt. Livet er for kort til teater og skuespillere som er opptatt av å si replikkene sine perfekt istedet for å fokusere på fortellingen i det store bildet.

Anonymkode: dbd80...761

[Gjest Refreng]

2 hours ago, AnonymBruker said:

Vet ikke om du har diagnosen selv, men vil bare påpeke at det du kaller mildere trekk i realiteten er personen som er blitt flinkere til å maskere autismen sin for å tilpasse seg nevrotypiske. Personen er like autistisk på innsiden.

Denne maskeringen krever mye å drive på med, personlig er jeg utslitt etter et par timer i sosialt lag med store grupper nevrotypiske (f.eks jobb), hvilket også er grunnen til at jeg nå er under utredning for å forhåpentligvis få diagnosen slik at jeg kan få tilpasninger/uføregrad da jeg stadig vekk opplever autistisk utbrenthet.

Synes det blir rart å oppfordre ts til å milde ned sin egen person og maskere mer. Ts er den hun er, som du skriver selv, en fin person. Dersom ts isolerer seg en periode kan det være svært effektivt for å motvirke autistisk utbrenthet slik at hun kan hente seg inn og være seg selv. Oppfordringene som kommer i denne tråden om at ts bør oppsøke andre autister vil kunne bidra til at hun i større grad kan være seg selv, akseptere seg selv, og finne gleden i å være annerledes og litt «quirky» 😄

Anonymkode: 56ee0...7c3

Niks.

Jeg snakker ikke om å maskere, jeg snakker om naturlig utvikling. Alle mennesker, også autister, utvikler seg i løpet av livet. Man lærer, blir visere, får økt kunnskap og innsikt. Noe som bedrer sosiale evner naturlig.

For eks da du var barn forstod du ikke at å si at noen var dårlig i fotball kunne føles sårende for dem. For det var jo bare fakta, ikke sant. Men etterhvert som du ble eldre begynte du å forstå at mennesker kan bli lei seg når noen forteller dem at de er dårlig på noe. Du lærte gjennom erfaring og kunnskap. Du sier ikke lenger at folk er dårlige på fotball, med mindre de spør om en ærlig mening. Du fikk bedre sosiale evner. Slike ting skjer hele livet, uten at vi merker det selv. Vi observerer noe, ubevisst lagrer det på minne, og gjør mindre feil i fremtiden.

Empati og sympati og hvordan vi behandler andre mennesker og reagerer på det de sier, er noe som utvikler seg hele livet med erfaring. Det er vanskeligere for autister, men det er ikke sånn at en 60 år gammel autist har de samme problemene som en på 15. Med mindre det er ekstrem tilfelle med mye traumer der personen har isolert seg hele livet og har gått glipp av erfaring og lærdom. De fleste mildner og får det lettere dess mer erfaring de opparbeider seg.

 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 15.5.2023 den 1.31):

Jeg er så lei av å ikke bli likt, ikke takle det sosiale og bli baksnakket. Det hele startet med mobbing gjennom hele oppveksten, ble mobbet for å være stille, rar og dum. Ble ekstra mobbet i gymtimer pga det da kom frem at jeg sliter med motorikken og under fremføringene kom språkproblemene enda tydeligere frem. Har alltid vært svak faglig, unntatt i norsk siden jeg elsker å skrive. Kom frem først i voksen alder at jeg også har ADD. 
Jeg har levd et liv med mye angst, spiseforstyrrelser, selvskading, vært i dårlige forhold, blitt mye utnyttet både av kjærester og venner. Har kun hatt mislykkede forsøk i utdanning og arbeidslivet. Jeg føler meg mislykket på de fleste områder, men det verste med dette handikappet, det er å ikke være som andre. Selv i voksen alder hører jeg fortsatt dritt om meg selv, jeg prøver å passe inn, men klarer det tydeligvis ikke siden jeg så ofte hører negative ting. Baksnakking, rykter, kommentarer slengt enten til meg eller om meg. Fikk igår en kommentar fra moren til ei avdød venninne om at nå visste hun ikke om hun likte meg lenger og at hun hadde hørt mye om meg. Har skrevet tråd angående akkurat dette som ligger under tråden «vi som sørger». Moren ble sint fordi jeg hadde spurt om jeg kunne få en sanger til å synge i begravelsen til venninnen min. Så til og med ting som er ment som fint blir tatt opp feil. Dette er ting som bare gjør at jeg får lyst til å resignere helt, trekke meg tilbake og holde meg for meg selv, så slipper jeg å føle denne udugeligheten blant andre mennesker. 
 

Siden jeg mislykkes så sosialt så lurer jeg på om det beste kanskje er å isolere meg inne? Ha minst mulig med folk å gjøre, kanskje bare være sosial på møtestedet for likesinnede? Hvordan er det med dere andre med Asperger? Jeg er liksom «høytfungerende», men føler meg absolutt ikke høytfungerende. Jeg masker mye og gjør tydeligvis en dårlig jobb siden jeg føler jeg blir såpass mislykket. 
 

Jeg nærmer meg forresten 40, så dette er dessverre skrevet av en som er såpas gammel, men jeg føler jeg er like usikker og på stadiet som en tenåring. 

 

Anonymkode: c7070...cb1

Det er ikke du som gjør en dårlig jobb med å maskere, det er alle disse teite menneskene rundt deg som gjør en rævva jobb med å maskere bort sin dårlige personlighet. Husk at det egentlig ikke er aspergers som er problemet, men at samfunnet ikke er tilrettelagt for mennesker med aspergers. Alle skal liksom passe inn i samme forma.

Det du trenger er å finne noen mer åpne og inkluderende mennesker som du kan ha rundt deg, gjerne andre som er nevrodiverse. Mennesker du ikke trenger å maskere sammen med, men kan være deg selv i all din nevrodiverse prakt sammen med. Og ikke isoler deg, men trekk deg tilbake når du føler for det og trenger det.

Jeg har ikke fått noen diagnose, men har i voksen alder fått en sterk mistanke om at jeg er nevrodivers, enten ADD eller ASD (eller begge deler). Jeg har heldigvis vært så heldig å alltid ha funnet noen mennesker som har akseptert meg for den jeg er. Jeg er jo helt håpløs på det sosiale så jeg er svært takknemlig for at de har giddet å holde ut med en snåling som aldri ringer og som de plutselig ikke ser snurten av på ukesvis. Det er nesten så det er enda verre når man er høytmaskerende og fremstår som stort sett "normal", for da nekter jo folk å tro på at man er nevrodivers.

Er det noen forening e.l. for nevrodiverse i nærheten av der du bor, der du kan bli kjent med andre med samme utfordringer som deg? Det kan også være veldig fint å melde deg inn i grupper på internett, enten for folk med aspergers eller grupper som omhandler noe du interesserer deg for. Å holde kontakten med mennesker på nett kan være like givende som å treffe folk face to face. Det er også mindre utmattende enn å sosialisere

Anonymkode: b23a7...e2f

[I Grosny]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Jeg også har asperge og ADHD og er nesten 40 og kjenner meg igjen i svært mye av det du skriver. Selv fikk begge diagnosene først i voksen alder. Selv om jeg ser i ettertid at tegnene er så klare at jeg skulle hatt diagnosene allerede i barnehagen. 

Sender deg klemmer.

Anonymkode: 7c284...aa9

Hva vinner man å å få diagnose? Jeg gjetter på at man kan vinne en ressurs, altså sosial trening og  opplæring f.eks. i barnehagen.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Vet ikke om du har diagnosen selv, men vil bare påpeke at det du kaller mildere trekk i realiteten er personen som er blitt flinkere til å maskere autismen sin for å tilpasse seg nevrotypiske. Personen er like autistisk på innsiden.

Denne maskeringen krever mye å drive på med, personlig er jeg utslitt etter et par timer i sosialt lag med store grupper nevrotypiske (f.eks jobb), hvilket også er grunnen til at jeg nå er under utredning for å forhåpentligvis få diagnosen slik at jeg kan få tilpasninger/uføregrad da jeg stadig vekk opplever autistisk utbrenthet.

Synes det blir rart å oppfordre ts til å milde ned sin egen person og maskere mer. Ts er den hun er, som du skriver selv, en fin person. Dersom ts isolerer seg en periode kan det være svært effektivt for å motvirke autistisk utbrenthet slik at hun kan hente seg inn og være seg selv. Oppfordringene som kommer i denne tråden om at ts bør oppsøke andre autister vil kunne bidra til at hun i større grad kan være seg selv, akseptere seg selv, og finne gleden i å være annerledes og litt «quirky» 😄

Anonymkode: 56ee0...7c3

Enig!
Det er jo også dette med autistisk regresjon der man plutselig kan oppleve å føle seg mer autistisk med alderen, blant annet fordi man slipper masken mer (man gir ofte mer blaffen med alderen, uansett om man er nevrotypisk eller ikke) og opplever at folk rundt ikke liker det de ser. For min del handler det om at jeg er mye mindre sosial enn før, fordi jeg får mettet mitt sosiale behov gjennom samboeren, og også fordi jeg har mindre energi enn jeg hadde som ung. For vennene mine kan det fort virke som at jeg har blitt mer autistisk, men jeg har jo egentlig bare blitt mer meg selv og sluttet å maskere og jobbe så hardt for å være som andre.
Løsningen er ikke å mildne autismen, men å velge mennesker rundt seg som aksepterer at man er som man er. Mennesker som godtar den ekte, genuine personen man er når man ikke maskerer. Jeg har kun nevrotypiske venner og sliter faktisk med å ta vare på dem fordi jeg har så mye lavere behov for å treffe dem enn de har for å treffe meg. Og jeg hater å snakke i telefonen, spesielt bare for å snakke om alt og ingenting, slik som (nevrotypiske) venner ofte gjør.

Kanskje nevrotypiske heller burde mildne sin nevrotypiske adferd litt?

Anonymkode: b23a7...e2f

[AnonymBruker]

I Grosny skrev (12 minutter siden):

Hva vinner man å å få diagnose? Jeg gjetter på at man kan vinne en ressurs, altså sosial trening og  opplæring f.eks. i barnehagen.

Sosial trening er vel egentlig mest en opplæring i å bli mer nevrotypisk, hvordan man kan late som om man ikke er autist (les: maskere). Det er ikke det man bør fokusere på, da man ikke kan trene av seg autisme. Typiske ressurser for barn med aspergers går mer på å tilrettelegge for barnas behov som autist;

Eksempler på tiltak:

• En dagsplan på avdelingen med symboler som viser aktiviteter som skal skje i løpet av dagen
• Deling i mindre grupper i lek, garderobe, samling og måltid
• Lage rolige soner i barnehagen hvor barnet kan trekke seg tilbake når det trenger ro
• Faste voksne som har et spesielt ansvar
• Forberede barnet, tilrettelegge og støtte barnet i overgangssituasjoner
• Forberede rutinebrudd

Kilde: https://www.statped.no/autisme/autisme-tiltak-og--tilrettelegging/?depth=0

Anonymkode: b23a7...e2f