Jeg drømmer om et annet liv

[AnonymBruker]

Helt siden jeg ble mamma (12,10,3 år) har jeg følt jeg har for lite tid med barna, for lite tid på jobb, for lite tid til husarbeid, for lite tid til mine foreldre. Jeg strekkes i alle retninger, men føler aldri jeg får gjort ting godt nok. Alltid halvveis.

Alt er bare kaos, rot, skittenklær, fotballsko, alpintrening, jobbreiser, kofferter som aldri tømmes, middag, lekser. 

Jeg har vel egentlig alltid drømt om å skippe arbeidslivet, være hjemmeværende og ordne hus og barn, men aldri tatt steget. Jeg har høy utdanning og en solid inntekt, så det føles jo litt bortkastet. Samtidig så føler jeg meg ulykkelig slik jeg lever nå, livet bare raser av gårde. Og jeg bruker mesteparten av tiden min på jobb, mens jeg egentlig bare vil stelle hjemme, med barna mine og mannen min. Har så vidt snakket med mannen min om å slutte å jobbe, han blir selvsagt bekymret rundt det økonomiske. Men vi skal nok greie oss? 

Er det noen som har sluttet å jobbe for å være hjemmeværende? Ble livet mer harmonisk? Eller ble det kjedelig? Gikk det greit økonomisk med en inntekt? 

Anonymkode: f79ef...a9b

[AnonymBruker]

Begynn med å slutte å ha dårlig samvittighet for alt du ikke rekker, og så lever du i nuet og der du er. Når du er på jobb konsentrerer du deg om jobb, og det legger du fra deg når du drar derfra. Lag opp store middager du kan fryse ned eller ha i kjøleskapet til neste dag. Lær opp barna å lage varmmat selv, så har de spist før de skal på trening selv om du står i kø på vei hjem.

Jobb redusert i stedet for å slutte å jobbe.

Lær opp mann og barn å bidra mer. Du skal ikke måtte plukke opp sokker rundt sengen til mannen din for at han skal ha rene sokker som magisk havner i skapet. DU kan også spørre; hva er det til middag i dag. Kanskje er det rester, kanskje har mannen ordnet noe, eller kanskje blir middagen til kvelds etter korpsøvingen.

Anonymkode: 20070...b40

[AnonymBruker]

Skjønner deg så godt! Er hjemme i mammaperm selv for tiden, med barn nr 2 og nyyyter å være så mye hjemme! Når baby er blitt 1 år begynner han i bhg, men jeg skal jobbe bare 60%, så da får jeg mulighet til å gi ham korte dager ofte, og kan ha han hjemme enkelte dager om jeg ønsker det.  Kan det være en idé for deg å jobbe redusert? Da kan du jo ha en hel dag til å vaske klær/hus og å besøke foreldrene dine? Så slipper du å bruke helger og ettermiddager på sånt. Og du - robotstøvsuger er en skikkelig god investering! Sparer meg for myyye arbeid! 

Anonymkode: 82376...b8a

[fru Alving]

Ta et års permisjon, det har du rett til med yngre barn. Så kan du stelle hjemme og se hvordan du trives.

Det er klart mann og barn og skal bidra men jeg tror ikke det er der skoen trykker for deg. Tror du drømmer om et roligere liv.

Fremfor å si opp, så ta deg et sabbatsår så ser du om du ønsker å starte opp eventuelt i en mindre stilling. De to eldste barna dine blir jo mer og mer selvstendig og har ikke like mye behov for deg om et par tre år så det er og noe å tenke på.

[Andro]

Det handler i stor grad om å prioritere, lage seg en realistisk plan. - Og ignorere resten.
Her er min:
1. Trening
2. Jobb
3. Barn
4. Ha noenlunde orden hjemme
5. Venner

Jeg må trene for å holde meg i jobb, jeg må jobbe for å kunne ha barn og de trenger rene klær og mat og denslags.
Så lager jeg en ukeplan, og det som det ikke er plass til der: Det blir ikke gjort. Er det ikke tid til å vaske gulv, så blir de ikke vaska de neste ukene. Sånn er det bare. Jeg kan ikke gå rundt å ha dårlig samvittighet for å være ett menneske, som også må sove innimellom. Det skal ikke du ha heller.
Du må senke ambisjonene om hva du skal rekke, og rett og slett gi faen i det du ikke rekker.

Det er vanskelig for meg å skjønne at noen drømmer om å være hushjelp, men det er ditt liv. Du må lage din plan.

[AnonymBruker]

Gå ned til 60% et år? Med barn i bhgen har du krav på det. Så ser du hvordan du trives med det og hvordan det går økonomisk.

De to eldste er store, de kan lage enkle middager før aktiviteter i hverdagen til hele familien. Enkle pastaretter, ostesmørbrød, pølse og potetmos osv. De kan og rydde fotballsko og alpiniutstyr, støvsuge, brette og legge bort egne klær. Da får du mer tid. 

Anonymkode: 4bfdd...a07

[KatyP]

Andro skrev (3 timer siden):

Det handler i stor grad om å prioritere, lage seg en realistisk plan. - Og ignorere resten.
Her er min:
1. Trening
2. Jobb
3. Barn
4. Ha noenlunde orden hjemme
5. Venner

Jeg må trene for å holde meg i jobb, jeg må jobbe for å kunne ha barn og de trenger rene klær og mat og denslags.
Så lager jeg en ukeplan, og det som det ikke er plass til der: Det blir ikke gjort. Er det ikke tid til å vaske gulv, så blir de ikke vaska de neste ukene. Sånn er det bare. Jeg kan ikke gå rundt å ha dårlig samvittighet for å være ett menneske, som også må sove innimellom. Det skal ikke du ha heller.
Du må senke ambisjonene om hva du skal rekke, og rett og slett gi faen i det du ikke rekker.

Det er vanskelig for meg å skjønne at noen drømmer om å være hushjelp, men det er ditt liv. Du må lage din plan.

Denne var fin. 

[AnonymBruker]

Andro skrev (13 timer siden):

Det handler i stor grad om å prioritere, lage seg en realistisk plan. - Og ignorere resten.
Her er min:
1. Trening
2. Jobb
3. Barn
4. Ha noenlunde orden hjemme
5. Venner

Ingen burde få barn om de er nummer 3 på prioriteringslisten. 

Anonymkode: 98ab0...60c

[Andro]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Ingen burde få barn om de er nummer 3 på prioriteringslisten. 

Anonymkode: 98ab0...60c

1 og 2 er forutsetninger for å kunne ha barn.

[lillevill]

Hva med å gå litt ned i prosent da?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (23 timer siden):

Helt siden jeg ble mamma (12,10,3 år) har jeg følt jeg har for lite tid med barna, for lite tid på jobb, for lite tid til husarbeid, for lite tid til mine foreldre. Jeg strekkes i alle retninger, men føler aldri jeg får gjort ting godt nok. Alltid halvveis.

Alt er bare kaos, rot, skittenklær, fotballsko, alpintrening, jobbreiser, kofferter som aldri tømmes, middag, lekser. 

Jeg har vel egentlig alltid drømt om å skippe arbeidslivet, være hjemmeværende og ordne hus og barn, men aldri tatt steget. Jeg har høy utdanning og en solid inntekt, så det føles jo litt bortkastet. Samtidig så føler jeg meg ulykkelig slik jeg lever nå, livet bare raser av gårde. Og jeg bruker mesteparten av tiden min på jobb, mens jeg egentlig bare vil stelle hjemme, med barna mine og mannen min. Har så vidt snakket med mannen min om å slutte å jobbe, han blir selvsagt bekymret rundt det økonomiske. Men vi skal nok greie oss? 

Er det noen som har sluttet å jobbe for å være hjemmeværende? Ble livet mer harmonisk? Eller ble det kjedelig? Gikk det greit økonomisk med en inntekt? 

Anonymkode: f79ef...a9b

Trapp heller ned på jobben din før du sier opp helt, tenk på pensjonen din. 

Anonymkode: 3d66b...40f

[AnonymBruker]

Sjekk ut @ jordmorliv på Instagram, deres familie har løst det ganske fint med å bytte på å være hjemme med barna 😍 Fullt mulig om man prioriterer riktig, og tør å gå i mot strømmen. 

Anonymkode: 3b06b...2fb

[AnonymBruker]

Jeg kan absolutt ikke relatere til å ville være hjemmeværende, men er noe du ønsker er nå opp til deg, samme med den økonomiske biten her og nå.

Det jeg tenker mest på er hvor sårbar du blir. Hva gjør du med pensjon? Hva om det om 5 år blir slutt med mannen din, hvordan skal du komme deg inn i arbeidslivet igjen? Du vil jo ikke ha noen rettigheter hos Nav omtrent. Som noen som har opplevd skikkelig fattigdom; at du tørr. Det er helt jævlig. Og om det bare påvirker deg er det en ting, men hva med barna dine? For det stopper ikke når de flytter ut. Jeg er sponsor til min mor som ikke eier nåla i veggen, nettopp fordi hun jobbet deltid. Økonomi går i arv...

Når det er sagt så skal du ikke se bort fra at dette er litt flink pike syndrom. Det du gjør er nok helt innafor og det er bare du som kjenner på å ikke strekker til/har for høye forventninger. La barna hjelpe mer til, kjøp tjenester, senk forventningene.

 

Anonymkode: eb3d1...53c

[Eneri]

Prøv å gå ned noe i stilling en tidsbegrenset periode (ulønnet permisjon fra jobb). Planlegg sammen med mannen i forkant og legg opp buffer en stund framover mens du har full jobb/ta ned forbruket samtidig. 

Bruk tida framover og permisjonstida på å innarbeide gode rutiner hjemme, som innebærer at dere deler på oppgavene. De største ungene kan ha faste plikter. Øv inn slike ting som ukeshandel/matplan som du kan bruke som et tidsbesparende verktøy hvis du etter feks 8 mnd permisjon går tilbake til full jobb. 

Hvis det er snakk om laaaang permisjon, bør dere i fellesskap ha en spareplan for å sikre din pensjon.

Hvis mannen din er totalt uenig fordi han frykter økonomisk kollaps, får dere se nøye BÅDE på dagens arbeidsfordeling siden du føler deg overveldet av plikter OG om dere har et visst mulighetsrom i økonomien ved å prioritere om. 

[fru Alving]

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

Jeg kan absolutt ikke relatere til å ville være hjemmeværende, men er noe du ønsker er nå opp til deg, samme med den økonomiske biten her og nå.

Det jeg tenker mest på er hvor sårbar du blir. Hva gjør du med pensjon? Hva om det om 5 år blir slutt med mannen din, hvordan skal du komme deg inn i arbeidslivet igjen? Du vil jo ikke ha noen rettigheter hos Nav omtrent. Som noen som har opplevd skikkelig fattigdom; at du tørr. Det er helt jævlig. Og om det bare påvirker deg er det en ting, men hva med barna dine? For det stopper ikke når de flytter ut. Jeg er sponsor til min mor som ikke eier nåla i veggen, nettopp fordi hun jobbet deltid. Økonomi går i arv...

Når det er sagt så skal du ikke se bort fra at dette er litt flink pike syndrom. Det du gjør er nok helt innafor og det er bare du som kjenner på å ikke strekker til/har for høye forventninger. La barna hjelpe mer til, kjøp tjenester, senk forventningene.

 

Anonymkode: eb3d1...53c

Du er veldig påvirket av egne erfaringer.

De fleste vil ikke utløse varig fattigdom for seg og barna ved å trappe ned yrkeslivet noen år. TS behøver ikke å ende opp som varig fattig ved å velge bort yrkeslivet noen år. Har du en bra utdanning og arbeidserfaring så er det faktisk også mulig å komme seg i jobb etter å ha vært hjemme et år eller tre.

TS vet nok best om hun står i fare for å bli ufør eller skilt, i e tilfellene ville jeg nok ikke redusert stillingen eller tatt et sabbatsår. Men om hun er frisk og ekteskapet er solid, kjør på.

[AnonymBruker]

fru Alving skrev (På 16.5.2023 den 8.54):

Du er veldig påvirket av egne erfaringer.

De fleste vil ikke utløse varig fattigdom for seg og barna ved å trappe ned yrkeslivet noen år. TS behøver ikke å ende opp som varig fattig ved å velge bort yrkeslivet noen år. Har du en bra utdanning og arbeidserfaring så er det faktisk også mulig å komme seg i jobb etter å ha vært hjemme et år eller tre.

TS vet nok best om hun står i fare for å bli ufør eller skilt, i e tilfellene ville jeg nok ikke redusert stillingen eller tatt et sabbatsår. Men om hun er frisk og ekteskapet er solid, kjør på.

Fattigdom står vi nok ikke i fare for, men konsekvensen blir at vi blir noe mindre "velstående". Men ikke fattige. Vi har begge lederjobber, og tjener nå langt over gjennomsnittet samlet. Jeg har hatt god inntekt over flere år, så pensjonen min er allerede høy. I tillegg har jeg aksjer fra firmaene jeg har arbeidet, så alltids en mulighet for å selge dersom det kniper om. 

For min del er det vanskelig å trappe ned, jeg arbeider som leder. Jeg er ettertraktet i bransjen jeg arbeider i, så jeg tviler sterkt på at det er en problemstilling å vende tilbake om jeg er ute noen år fra arbeidslivet. Jeg får kanskje ikke en like høy stilling som jeg har nå, men jeg får nok relativt enkelt en mellomleder stilling. 

Dersom jeg skifter jobb og går ned i en lavere stilling så ødelegger jeg for meg selv karrieremessig. Siden jeg sitter i konsernledelsen blir det alltid børsmeldt når en leder slutter, og dersom jeg starter i en stilling som er langt lavere vil det nok spekuleres i at jeg har fått sparken og videre ikke fått meg en ny jobb som leder. Slike spekulasjoner vil ødelegge for meg dersom jeg ønsker å vende tilbake i arbeidslivet senere som leder. Alle ting jeg foretar meg i arbeidslivet er offentlig, og det diskuteres på forum som Shareville og omtales i diverse finansaviser. Jeg arbeider i en svært mannsdominert bransje, og jeg tror faktisk jeg vil bli møtt med forståelse for at jeg ønsker å prioritere familie og barn noen år. 

Mannen min bidrar like mye som meg på hjemmebane, men han har også begrenset kapasitet siden han også har en lederjobb. Vi har forsøkt å skaffe oss hushjelp uten hell.

For min del handler det vel av hva jeg ønsker å prioritere i livet. Jeg har i mange år arbeidet for en god utdanning og karriere som skal gi meg økonomisk trygghet. Men det gir meg lite lykke. Jeg ønsker å prioritere barn, hjem og mann. Jeg ønsker et roligere liv uten stress. Jeg blir spist opp av kronisk dårlig samvittighet siden jobben min krever så mye av meg. 

Anonymkode: f79ef...a9b

[fru Alving]

Det er jo ingen økonomiske problemer ved å bli hjemme noen år for deg, kun at dere blir noe mindre velstående som du sier. Og det tåler dere nok.

På den ene siden har du oppnådd mye med en god jobb og økonomisk trygghet mange kan drømme om. Men om det ikke gjør deg lykkelig, så hva er vitsen?

Men tror du at du vil bli lykkelig av å være hjemmeværende? Hvordan vil det være for deg å starte opp igjen om fem år og kanskje måtte starte i en lavere posisjon enn du har nå?