Er det vanskelig å jobbe i barneverntjenesten?

[AnonymBruker]

??

Anonymkode: aaa6d...204

[AnonymBruker]

Ja, på mange måter er det det. Det skulle man jo tro, det er en utrolig kompleks jobb. 

Anonymkode: fa6cd...de7

[AnonymBruker]

En ting er sikkert: er maange som ikke skulle jobba der...

Anonymkode: 3bd14...da4

[AnonymBruker]

Ja, det er enormt psykisk belastende og turnoverprosenten (vertfall i min kommune) er ganske mye høyere enn gjennomsnittet. 

Anonymkode: ad290...d58

[AnonymBruker]

Opplever jobben som utrolig givende og samtidig svært utmattende. Det er lange dager, mange sykemeldte på jobb, mye som skjer, komplekse saker, ofte er jeg tilgjengelig 24/7 osv. 

Samtidig er det utrolig givende når familiene er fornøyde med hjelpen de får og opplever at endringen er til det bedre, når jeg mange år etterpå får takkebrev fra ungdommer jeg har hatt, når unger kommer bort og hilser på butikken etc. 

Jeg har jobbet mange år i barneverntjenesten og i barnevernsvakta (jobber begge deler). Elsker jobben min, selv om den kan være både intens og vanskelig. 

Anonymkode: a4668...dcc

[AnonymBruker]

Det må være veldig vanskelig ja. Så bra å høre at det også oppleves som givende (det tror jeg så absolutt, men fint å høre det fra en «innenfra»). Alle gode barnevernsarbeidere skulle tjent minst 1 mill kr! 

Anonymkode: a4737...5cc

[AnonymBruker]

Ja. Mange gærne foreldre som vil gjøre alt for at livet ditt blir jævlig.

Anonymkode: cd066...c31

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Ja. Mange gærne foreldre som vil gjøre alt for at livet ditt blir jævlig.

Anonymkode: cd066...c31

Mange gærne ansatte også. 

Anonymkode: 7644d...623

[AnonymBruker]

19 minutter siden, AnonymBruker said:

Det må være veldig vanskelig ja. Så bra å høre at det også oppleves som givende (det tror jeg så absolutt, men fint å høre det fra en «innenfra»). Alle gode barnevernsarbeidere skulle tjent minst 1 mill kr! 

Anonymkode: a4737...5cc

Enig, og de dårlige skulle vært fengslet

Anonymkode: 6a92f...f77

[AnonymBruker]

2 av 3 jeg kjenner som har jobbet i barnevernet har sluttet pga overbelastning.

Den tredje har blitt leder og er ei utrolig fin og oppegående dame som alltid har som mål at familiesituasjonen skal fungere.

Hun sier dog at det er ett stort problem med sykemeldinger og for få ansatte og at hun ikke føler hun har nok tid til hver sak.

Hun har forøvrig blitt trakassert flere ganger på privaten av både foreldre og advokatene deres.

Anonymkode: 0e484...ba9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (52 minutter siden):

En ting er sikkert: er maange som ikke skulle jobba der...

Anonymkode: 3bd14...da4

Jeg tenker av verstingene er disse som de siste årene har gått av med pensjon/ går av med pensjon i nærmeste tid.

Den yngre garde driver med kvalitetsarbeide sammenliknet med disse eldre damene.. 

Anonymkode: 6b0f8...58f

[Andro]

Ja, det er vel det vanskeligste man kan gjøre. Det er et svært sårbart felt, som krever mye kompetanse.
Utdanningskravene har også økt vesentlig. Jeg håper fortsatt på at barnevernspedagoger skal bli autorisert.

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker said:

Jeg tenker av verstingene er disse som de siste årene har gått av med pensjon/ går av med pensjon i nærmeste tid.

Den yngre garde driver med kvalitetsarbeide sammenliknet med disse eldre damene.. 

Anonymkode: 6b0f8...58f

Må si meg enig! Er tidligere barnevernsbarn og selv som barn stussa jeg på endel av de damene som bare "følte" seg frem til div meninger og løsninger. Merka stor forskjell på dem og de som faktisk hadde kunnskap. 

Anonymkode: 380cf...8f9

[AnonymBruker]

Jeg har jobbet i barneverntjenesten i 6 år og trives kjempegodt. Komplekse saker ja, noen ganger kan det kjennes overveldende men på mitt kontor er det "våre" saker og føler aldri at jeg står alene. Det er litt sånn jo mer erfaring og kunnskap man får jo mer innser man hvor komplekst det egentlig er. Men dette syns jeg er spennende, alltid noe nytt å lære og reflektere rundt

Jeg jobber i et undersøkelsesteam, hvor hensikten er å kartlegge familiens hjelpebehov. Liker å være nysgjerrig, finne fram til familiens styrker og ressurser, bygge relasjon og skape bekynringsallianse i de familiene hvor det kan være behov for tiltak. Det vi gjør aller mest er å hjelpe foreldre og barn slik at de skal få det bedre sammen. 

De fleste foreldre er samarbeidsvillig og vi finner gode tiltak for de som har behov for det. Kun opplevd noen få tilfeller av trusler eller ubehagelig situasjoner med foreldre, dette er definitivt ikke hverdagen! 

Så er det jo sånn at rammene kunne vært bedre, hadde ikke gjort noe med litt bedre tid, litt færre saker og litt mer penger men opplever allikevel ikke at dette tynger hverdagen alt for mye. 

Anonymkode: 920ac...d07

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

En ting er sikkert: er maange som ikke skulle jobba der...

Anonymkode: 3bd14...da4

Og det er enda flere vanlige mennesker, som aldri skulle fått barn. 

Anonymkode: 8c728...8f7

[AnonymBruker]

Av nysgjerrighet - hva er det som gjør jobben kompleks, og hvordan vil en typisk kompleks sak se ut? 

Er selv vokst opp i en familie hvor barnevernet var involvert fra jeg var omtrent 5-18 år, og er veldig takknemlig for det idag (da også, forsåvidt). Jeg følte at jeg hadde noen som alltid sto på min side og som faktisk brydde seg om hvordan jeg hadde det. I ettertid har jeg flere ganger fått høre at jeg burde søke om erstatning fordi barnevernet gjorde for lite i min sak. Jeg vil tro det er en utfordring å balansere hensynet til barnets beste opp mot målet om at barnet skal vokse opp hos sine biologiske foreldre. Og at det kan være en hårfin grense mellom for inngripende, og rett tiltak. Samtidig som man naturlig nok må holde seg innenfor lovbestemte rammer. Uansett er det en viktig jobb som betyr enormt mye for barna det gjelder.

Anonymkode: 9d4d3...011

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Av nysgjerrighet - hva er det som gjør jobben kompleks, og hvordan vil en typisk kompleks sak se ut? 

Er selv vokst opp i en familie hvor barnevernet var involvert fra jeg var omtrent 5-18 år, og er veldig takknemlig for det idag (da også, forsåvidt). Jeg følte at jeg hadde noen som alltid sto på min side og som faktisk brydde seg om hvordan jeg hadde det. I ettertid har jeg flere ganger fått høre at jeg burde søke om erstatning fordi barnevernet gjorde for lite i min sak. Jeg vil tro det er en utfordring å balansere hensynet til barnets beste opp mot målet om at barnet skal vokse opp hos sine biologiske foreldre. Og at det kan være en hårfin grense mellom for inngripende, og rett tiltak. Samtidig som man naturlig nok må holde seg innenfor lovbestemte rammer. Uansett er det en viktig jobb som betyr enormt mye for barna det gjelder.

Anonymkode: 9d4d3...011

Komplekse saker er ofte de sakene der familiens medlemmer har ulike og kanskje motstridende behov, der noen kanskje ønsker hjelpetiltak, andre ønsker ikke, noen er uenige i de tiltakene som tilbys eller som den andre vil ha osv. Sakene har ofte flere elementer i seg: Eksempelvis både rus, psykiatri, ungdom med skolevegring, yngre søsken med diagnoser (medført eller påført), mange ulike instanser som er inne etc. Det kan i tillegg være vansker med økonomi, bopel, foreldrekonflikt etc. 

I slike saker er det mange hensyn å ta, det er vanskelig å vite i hvilken ende kan skal begynne, hvem sitt behov skal vektes høyest med tanke på hva vil gagne barna best, og hvordan man skal få foreldrene til å takke ja til hjelp slik at barna, og hele familien, kan få det bedre. I motsetning til hva mange tror så er barneverntjenesten sitt handlingsrom svært lite når foreldrene takker nei til hjelp. 

Anonymkode: a4668...dcc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Komplekse saker er ofte de sakene der familiens medlemmer har ulike og kanskje motstridende behov, der noen kanskje ønsker hjelpetiltak, andre ønsker ikke, noen er uenige i de tiltakene som tilbys eller som den andre vil ha osv. Sakene har ofte flere elementer i seg: Eksempelvis både rus, psykiatri, ungdom med skolevegring, yngre søsken med diagnoser (medført eller påført), mange ulike instanser som er inne etc. Det kan i tillegg være vansker med økonomi, bopel, foreldrekonflikt etc. 

I slike saker er det mange hensyn å ta, det er vanskelig å vite i hvilken ende kan skal begynne, hvem sitt behov skal vektes høyest med tanke på hva vil gagne barna best, og hvordan man skal få foreldrene til å takke ja til hjelp slik at barna, og hele familien, kan få det bedre. I motsetning til hva mange tror så er barneverntjenesten sitt handlingsrom svært lite når foreldrene takker nei til hjelp. 

Anonymkode: a4668...dcc

Handlingsrommet deres er jo ikke lite. Dere har kjempemakt! 
Vi ble pålagt hjelpetiltak som unnskyld uttrykket var helt dust og som overhodet ikke var det vi trengte hjelp til (utagerende tenåring), 

I stedet ble vi pålagt å gå på kurs/ansvarsgruppe da BV mente et yngre barn hadde en diagnose. 
 

Vi ble tvunget til å takke ja til «hjelpetiltak» hvis ikke ble vi truet med at saken lukkes «med bekymring» og således kunne gjenåpnes om et halvt år. Så for å få BV ut av livet vårt takket vi ja til møte. 
 

Første møte kom, og det satt vi da, og venta på BV. Da var det tydeligvis ikke så viktig lengre, for de møtte ikke opp de! Det var visst sykdom/avglemt/whatever. 
 

Dessuten var språkbruken i dokumentene deres til å få frysninger av. Det er visst om å gjøre å få familien til å høres mest mulig stakkarslig og ressurssvak ut. 
Grøsser med tanken på at foreldre som kanskje har noe mindre ressurser, fex i det norske språk, skal utsettes for den gjengen der.

Anonymkode: 6fb83...3c9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (21 timer siden):

Jeg har jobbet i barneverntjenesten i 6 år og trives kjempegodt. Komplekse saker ja, noen ganger kan det kjennes overveldende men på mitt kontor er det "våre" saker og føler aldri at jeg står alene. Det er litt sånn jo mer erfaring og kunnskap man får jo mer innser man hvor komplekst det egentlig er. Men dette syns jeg er spennende, alltid noe nytt å lære og reflektere rundt

Jeg jobber i et undersøkelsesteam, hvor hensikten er å kartlegge familiens hjelpebehov. Liker å være nysgjerrig, finne fram til familiens styrker og ressurser, bygge relasjon og skape bekynringsallianse i de familiene hvor det kan være behov for tiltak. Det vi gjør aller mest er å hjelpe foreldre og barn slik at de skal få det bedre sammen. 

De fleste foreldre er samarbeidsvillig og vi finner gode tiltak for de som har behov for det. Kun opplevd noen få tilfeller av trusler eller ubehagelig situasjoner med foreldre, dette er definitivt ikke hverdagen! 

Så er det jo sånn at rammene kunne vært bedre, hadde ikke gjort noe med litt bedre tid, litt færre saker og litt mer penger men opplever allikevel ikke at dette tynger hverdagen alt for mye. 

Anonymkode: 920ac...d07

De fleste foreldre tørr vel ikke annet enn å samarbeide?

Anonymkode: 83e67...3f9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (23 minutter siden):

Handlingsrommet deres er jo ikke lite. Dere har kjempemakt! 
Vi ble pålagt hjelpetiltak som unnskyld uttrykket var helt dust og som overhodet ikke var det vi trengte hjelp til (utagerende tenåring), 

I stedet ble vi pålagt å gå på kurs/ansvarsgruppe da BV mente et yngre barn hadde en diagnose. 
 

Vi ble tvunget til å takke ja til «hjelpetiltak» hvis ikke ble vi truet med at saken lukkes «med bekymring» og således kunne gjenåpnes om et halvt år. Så for å få BV ut av livet vårt takket vi ja til møte. 
 

Første møte kom, og det satt vi da, og venta på BV. Da var det tydeligvis ikke så viktig lengre, for de møtte ikke opp de! Det var visst sykdom/avglemt/whatever. 
 

Dessuten var språkbruken i dokumentene deres til å få frysninger av. Det er visst om å gjøre å få familien til å høres mest mulig stakkarslig og ressurssvak ut. 
Grøsser med tanken på at foreldre som kanskje har noe mindre ressurser, fex i det norske språk, skal utsettes for den gjengen der.

Anonymkode: 6fb83...3c9

Alle saker kan gjenåpnes da, så det var en tom trussel. Hatt personlig mye glede av kurs igjennom bupa og bufetat, på en måte gratis kurs i selvutvikling. Men ja det er en belastning og tidkrevende å bli undersøkt i en allerede hektisk hverdag.  Tilliten til staten er høy og man føler man plutselig blir litt dyttet vekk av de som har kjent deg i alle år hvis man åpner seg om det. Liksom da må det være noe galt med deg

Anonymkode: 6f228...2ca