Støtte overvektig venninne med overspisningslidelse

[AnonymBruker]

 

Beklager lengden, men må prøve å forklare mest mulig i hovedinnlegget.

En av mine aller nærmeste venninner sliter med overspisningslidelse og har høy vekt. Hun har vært igjennom traumer. Vi er begge i 40-årene og bor nå et godt stykke unna hverandre, men har mye kontakt igjennom meldinger og Snap. Hun har ulike utfordringer, som sosial angst og telefonangst. Vi snakker derfor ikke sammen på telefonen, men kommuniserer på annen måte, og mest med tekst.

Hun er så utrolig fin, og står virkelig på så godt hun kan. Hun begynte for noen år siden å gå tur, og det er utrolig tøft for henne med sosial angst, men hun presser igjennom. Hun sier hun går så tregt at folk kommenterer det, men likevel fortsetter hun. Jeg er utrolig stolt over henne. 

Hun går til psykolog for blant annet overspisningslidelse, og har annen oppfølging og hjelp i tillegg. Hun har en god del somatiske utfordringer, som kanrelateres til overvekt. Hun har bikket 100kg, og er ca 165cm.

Nå har det vært mye utredninger i somatikken, med omganger med utprøving av medisiner og annet, og da en god del leger hun møter på som ikke kjenner historien hennes. Hun får mange kommentarer på vekten. Det er selvsagt ikke lett, og jeg kjenner jeg blir lei på hennes vegne. 

Men så er det den at hun sier at de tett rundt henne av helsepersonell mener at hun går ekstremt mye tur. Veldig mye mer enn de aller fleste andre, og umulig å gå mer osv. Hun går 5-6000 skritt om dagen, og bruker 1 time på 2km. Hun har aktivitetsklokke og sendt meg snap av turene hun har gått. 5-6000 skritt erkjempebra, men det er også gjennomsnittet i Norge og ikke noe ekstremt mye. Jeg tenker det er bra å motivere og fremme at det er godt og komme seg ut, men jeg lurer på om folk rundt henne vet om hvor tregt det går, og det ikke er 2-3 turer i raskere tempo/lengre avstand🤔 I tillegg så skryter de visst uhemmet over kostholdet hennes. At hun spiser sunt og normalt, og det kun er overspisingen på kvelden der det blir et problem, og ellers er det veldig bra. Klassisk er overspisingen chips, sjokoladeplater, kjeks, og godteri, ikke middagsmat. 

Hun lever ikke på Big One pizza, take away eller noe sånt, og overvektige har også lov til å kose seg. Det blir litt av det av og til, som jeg personlig tenker er helt ok. Ikke at min mening har noe å si, men understreker det her bare.

 For å illustrere hva hun spiser i hverdagen så bruker hun bla 1 toppet spiseskje smør på havregrøten hver dag, med opptil flere spiseskjeer sukker i tillegg. (Ja grøten ser «druknet» ut) Hun spiser ofte salat til middagen, men hun bruker et halvt glass med pesto som dressing til seg selv. Vi snakket om matpriser og hun nevnte at pesto hadde gått opp i pris, og jeg tenkte jo at et glass rekker jo en stund som salatdressing, og da kom det frem hvor mye hun brukte. Hun steker i en god del olje eller smør. Ikke frityr akkurat, men en god del (fått snap når hun lager middag mange ganger). Hun er glad i frukt og bær, men kan ikke ha bær uten vaniljesaus, sukker, eller annet, og det sier hun rett ut. Jeg sier ikke at noe av dette er galt i seg selv, men totalen blir jo en del. Det er lett 4-500 kalorier bare i pesto til en salat (flere dager i uken, hun elsker pesto og kan ha det på annet også, som laks), og det er da tilbehør til f.eks burger (alle typer: fisk, kjøtt, vegetar), og f.eks ovnsbakte poteter med olje. Det er alltid en god porsjon med oljebasert dressing, eller ting som aioli, til salat og grønnsaker.

Her blir det jo «mange bekker små gjør en stor å». Nå går det på repeat igjen og igjen at de rundt henne sier det kun er det ekstra som er problemet, og jeg lurer jo på om de faktisk har snakket med henne om mengder, og totalen av ting?? Høres jo fint ut med si havregrøt til frokost, og vegetarburger med salat, og ovnsbakte poteter til middag, for å ta to måltider, men jeg skjønner jo at det her blir en del ekstra hver eneste dag. Vekten går oppover også, og er noe hun synes er vondt. 

Det er ikke min business heller, men jeg føler meg som en dårlig venninne som bare jatter med, særlig når hun sier ting som at «den og den har sagt det er ingenting å hente på hverken kosthold eller bevegelse». 

Jeg har nevnt at hun går det samme som gjennomsnittsnordmannen, og hun vet jeg spiser havregrøt med frukt/bær, og litt annet enn hun til andre måltider. Det er likevel ikke et poeng for meg at hun skal spise det samme som meg, vi har tross alt ulike preferanser på hva vi liker osv. Mitt kosthold er heller ikke «perfekt». Det bare forundrer meg at folk ikke spør mer detaljert hva hun spiser, men roser så mye. Jeg har prøvd å spørre litt rundt her, og det virker ikke som de har snakket i detaljer her. De «fellene» hun går i er det ekstremt mange som går i, og burde vært adressert tenker jeg, av helsepersonell rundt henne. F.eks er det utrolig mange som bare heller fritt olje på både stekepannen, og på f.eks poteter som skal i ovnen. Lett at det blir litt ekstra som i totalen dras veldig opp. 

Hun har ikke kostplan, eller oppfølging av vekten, for de som skulle lure på det. Hun får heldigvis hjelp med det psykiske som jo er ekstremt viktig for å komme videre, samt de tingene hun sliter med somatisk. 

Jeg har ikke lyst til å såre henne heller. Selv om hun sliter psykisk, så er hun en intelligent og samfunnsengasjert dame. Jeg føler jo nesten hun lurer seg selv her, og at det helsepersonell rundt henne sier til henne medvirker til det. Alt er jo en balanse. 

Godt mulig dette ikke er så viktig nå, og at de rundt henne vil ha fokus på overspising, og det som ligger bak, også kan «hverdagsmaten» komme senere. Ikke godt for meg å vite 🤔

Hadde dere sagt noe, og eventuelt hva og hvordan hadde dere da sagt det? Er jeg feig som bare jatter med, eller er det greit når hun tross alt blir fulgt opp?

Takk til de som leste. 

Anonymkode: f1114...57e

[AnonymBruker]

Hun får i seg altfor mye karbohydrater og er hekta på søtt. Det burde noen si til henne. Men du er venninne og slikt prat burde ikke være fokuset mellom dere. Jeg har selv en venninne som er deprimert og med overspisingslidelse. Det har blitt noe kamper mellom oss, mest fordi hun synes det ikke er «noe gøy» å være sammen med meg. Hennes form for kos med meg som venninne innebærer alltid at vi skal kose oss sammen med å dra på buffét eller andre ting som alltid innebærer mat. Hun ble tom sur en gang fordi jeg ikke forsynte meg av fri tilgang på softis.

Jeg er ikke så fokusert på mat og drar heller på aktiviteter med fysiske opplevelser og moro ellers. Men hun mener at jeg legger en demper på stemningen når jeg «demonstrerer» med å spise lite (aka normalt.) At jeg er «sur» når jeg bare bestiller suppe og salat på restaurant og ikke dessert.
Jeg er mektig lei av alt dette fokuset hennes på mat som kos og orker snart ikke flere sarkastiske kommentarer fra henne når hun dytter innpå med mat og jeg får høre at snart blir jeg beinskjør…. Jeg er normalt slank og får ikke kick av å bli mett. Så jeg har tatt praten og vi deler nå 50/50 med der vi gjør mine og hennes ting. Jeg lytter mye og stiller ransakende spørsmål tilbake. Føler det når mer hjertet hennes og selvbedraget. 

Hun er avhengig og hadde det vært en annen form for rus hadde du vært en god venninne som sa fra med ærlige tilbakemeldinger. Så hvorfor ikke ta denne praten nå også? Be henne lese seg opp på hvorfor insulin også blir kalt fettlagringshormonet og at havregryn inneholder hele 60% karbohydrater. Gå tur sammen og la henne kjenne på normal rask gange og høy puls.
 

Anonymkode: d5592...845

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Hun får i seg altfor mye karbohydrater og er hekta på søtt. Det burde noen si til henne. Men du er venninne og slikt prat burde ikke være fokuset mellom dere. Jeg har selv en venninne som er deprimert og med overspisingslidelse. Det har blitt noe kamper mellom oss, mest fordi hun synes det ikke er «noe gøy» å være sammen med meg. Hennes form for kos med meg som venninne innebærer alltid at vi skal kose oss sammen med å dra på buffét eller andre ting som alltid innebærer mat. Hun ble tom sur en gang fordi jeg ikke forsynte meg av fri tilgang på softis.

Jeg er ikke så fokusert på mat og drar heller på aktiviteter med fysiske opplevelser og moro ellers. Men hun mener at jeg legger en demper på stemningen når jeg «demonstrerer» med å spise lite (aka normalt.) At jeg er «sur» når jeg bare bestiller suppe og salat på restaurant og ikke dessert.
Jeg er mektig lei av alt dette fokuset hennes på mat som kos og orker snart ikke flere sarkastiske kommentarer fra henne når hun dytter innpå med mat og jeg får høre at snart blir jeg beinskjør…. Jeg er normalt slank og får ikke kick av å bli mett. Så jeg har tatt praten og vi deler nå 50/50 med der vi gjør mine og hennes ting. Jeg lytter mye og stiller ransakende spørsmål tilbake. Føler det når mer hjertet hennes og selvbedraget. 

Hun er avhengig og hadde det vært en annen form for rus hadde du vært en god venninne som sa fra med ærlige tilbakemeldinger. Så hvorfor ikke ta denne praten nå også? Be henne lese seg opp på hvorfor insulin også blir kalt fettlagringshormonet og at havregryn inneholder hele 60% karbohydrater. Gå tur sammen og la henne kjenne på normal rask gange og høy puls.
 

Anonymkode: d5592...845

Tusen takk for innspill. Høres ut som en slitsom situasjon. Min er ikke der da at hun forventer jeg skal spise/gjøre det samme som meg, og ingen sarkastiske kommentarer. Hun deler mer mat med meg, enn jeg med henne, og en av grunnene for meg har vært at jeg ikke har lyst at hun føler min mat blir «et stikk i siden» på henne. Mulig jeg er for forsiktig her.. Vi bor ikke nær hverandre så det vi gjør er å holde på kommunikasjonen over nett. Vi deler mye fra vår hverdag, smått som stort. Jeg er også mer som deg, og mat er helt ok, men jeg er mer glad i å være aktiv, og min venninne elsker blant annet tv. Tilpasser turene sine til ting hun vil se på tv. Tv kan være hyggelig selskap da når en er mye alene, så skal ikke si noe på det heller.
 

Veldig lurt det dere har gjort med en 50/50 her med hva dere gjør sammen. Et vennskap er å gi og ta, og kan ikke bare gå ene veien. 

Veldig viktig poeng det du sier her om at om det var noen annen avhengighet så hadde jeg nok sagt noe. Hun er glad i søtt ja. Jeg er ikke noe i mot havregrøt i seg selv, men jeg spiser den ikke som hun gjør, for jeg ser ikke på en haug med rent sukker som en god start på dagen. Jeg tilsetter normalt proteinpulver i min havregrøt, og topper som nevnt med bær. Folk liker ulike ting da, og jeg liker ikke å møte folk med at «jeg har fasiten», men heller en litt mer ydmyk holdning. 
 

Tusen takk igjen. Veldig gode poenger og takk for deling av erfaringer også.

 

Anonymkode: f1114...57e

[Grüner]

AnonymBruker skrev (28 minutter siden):

Hun får i seg altfor mye karbohydrater og er hekta på søtt. Det burde noen si til henne. Men du er venninne og slikt prat burde ikke være fokuset mellom dere. Jeg har selv en venninne som er deprimert og med overspisingslidelse. Det har blitt noe kamper mellom oss, mest fordi hun synes det ikke er «noe gøy» å være sammen med meg. Hennes form for kos med meg som venninne innebærer alltid at vi skal kose oss sammen med å dra på buffét eller andre ting som alltid innebærer mat. Hun ble tom sur en gang fordi jeg ikke forsynte meg av fri tilgang på softis.

Jeg er ikke så fokusert på mat og drar heller på aktiviteter med fysiske opplevelser og moro ellers. Men hun mener at jeg legger en demper på stemningen når jeg «demonstrerer» med å spise lite (aka normalt.) At jeg er «sur» når jeg bare bestiller suppe og salat på restaurant og ikke dessert.
Jeg er mektig lei av alt dette fokuset hennes på mat som kos og orker snart ikke flere sarkastiske kommentarer fra henne når hun dytter innpå med mat og jeg får høre at snart blir jeg beinskjør…. Jeg er normalt slank og får ikke kick av å bli mett. Så jeg har tatt praten og vi deler nå 50/50 med der vi gjør mine og hennes ting. Jeg lytter mye og stiller ransakende spørsmål tilbake. Føler det når mer hjertet hennes og selvbedraget. 

Hun er avhengig og hadde det vært en annen form for rus hadde du vært en god venninne som sa fra med ærlige tilbakemeldinger. Så hvorfor ikke ta denne praten nå også? Be henne lese seg opp på hvorfor insulin også blir kalt fettlagringshormonet og at havregryn inneholder hele 60% karbohydrater. Gå tur sammen og la henne kjenne på normal rask gange og høy puls.
 

Anonymkode: d5592...845

Det høres jo ikke ut som det er søtt hun er hekta på, snarere fett.

[AnonymBruker]

Grüner skrev (4 minutter siden):

Det høres jo ikke ut som det er søtt hun er hekta på, snarere fett.

Tipper det er en skjønn forening her, men helt klart det går i veldig mye fett, og fett har jo mye mer kalorier som drar «kaloriregnskapet» veldig opp. 

Anonymkode: f1114...57e

[AnonymBruker]

Største problemet hennes er vekta og kostholdet, men hun har altså ikke kostholdsplan, ingen oppfølging av ernæringsfysiolog eller noe lignende?

Det blir jo som å vente på fly ved kaia? Ingen endring!

 

 

Anonymkode: 6e1ad...f25

[AnonymBruker]

Hvis hun går til psykolog for overspisingslidelse så er det der fokuset bør ligge. De med en slik spiseforstyrrelse bli anbefalt å ikke gå på diett eller slike ting. Psyken først, livsstilsendring senere. Hold deg til din egen business og la hennes være opp til henne og helsevesen. 

Anonymkode: f2308...52c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Største problemet hennes er vekta og kostholdet, men hun har altså ikke kostholdsplan, ingen oppfølging av ernæringsfysiolog eller noe lignende?

Det blir jo som å vente på fly ved kaia? Ingen endring!

 

 

Anonymkode: 6e1ad...f25

Vekten er selvsagt et stort problem (mine ord), men det er også traumene hun har vært igjennom. Dessverre er det ikke noen selvfølge at alle som sliter med ulike former for spiseforstyrrelser får oppfølging av en ernæringsfysiolog. Målet for behandlingen er å få hjelp med traumer, og hvordan hun skal forholde seg til følelser. Når hun får mer kontroll over det, og da har lært andre metoder for å håndtere vanskeligere følelser enn å gå til mat, er jo tanken at overspisingen forsvinner, eller ihvertfall blir redusert. Jeg tenker det er litt mer komplekst enn sånn du illustrerer det, men takk for innspillet. 

Anonymkode: f1114...57e

[AnonymBruker]

Forstår godt at folk ikke spør mer om hva hun spiser. Det kan oppfattes ufint med mindre venninnen din har sagt de må være ærlig.

Du kan anbefale å telle kalorier. Bruk f.eks lifesum. Viktig å måle og veie! Ikke anta at en porsjon havregrøt faktisk er en vanlig porsjon. Mange spiser mye mer. Da vil hun gjerne få litt sjokk når hun sjekker pesto. 

Ellers trenger man mindre olje til ovnsretter og airfryer. 

Jeg ville selv kuttet ut hamburger (ikke brødet), spist mindre karbohydrater som poteter osv. Rent kjøtt/fisk og masse ulike grønnsaker. Sjysaus har vel minst kalorier. Måleskje til olje. Lett for at det helles for mye. 

Å gå sakte forbrenner egentlig lite kalorier. Og kosthold har mest å si med mindre man trener mye. Styrketrening er gjerne mer effektivt. Romaskin, spinningsykkel? 

Lage handlelister og holde seg til de. Ikke ha snacks, vaniljesaus og annet som kan friste. Hun bør sørge for å ha gode alternativer tilgjengelig, f.eks bær og kesam, frukt, oppskåret grønnsaker (mer fristende å spise når det er lett tilgjengelig). 

Ellers kan det jo hende 5:2 dietten kan være noe for henne? Men man kan jo ikke overspise alle 5 dagene. 

Supper er sunt og mindre kalorier i så lenge man unngår kremfløte, rømme med mye fett osv. Man kan fint bruke lettmelk i f.eks blomkålsuppe. 

Eller hva med å gjøre som Else Kåss Furuseth? Fjordland! Da er middagen ferdig porsjoner, varmes i poser og man trenger ikke tenke på olje. 

Anonymkode: 6e7fb...ec9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Hvis hun går til psykolog for overspisingslidelse så er det der fokuset bør ligge. De med en slik spiseforstyrrelse bli anbefalt å ikke gå på diett eller slike ting. Psyken først, livsstilsendring senere. Hold deg til din egen business og la hennes være opp til henne og helsevesen. 

Anonymkode: f2308...52c

Takk for innspillet. Dette er jo en av grunnene for at jeg spør her. Det er vanskelig å vite hva som er best å gjøre.  Jeg tenker behandling bør være fokuset nå, men samtidig så reagerer jeg på at de roser kostholdet opp i skyene, og hun fortsetter som hun alltid har gjort, fordi hun blir fortalt det er «ingenting å hente på kostholdet». For meg er det ikke snakk om en diett, eller slanking, men heller å snakke om hva en faktisk spiser. Mange med overspisningslidelse spiser lite igjennom dagen og ender med masse ekstra på kvelden. Nå spiser min venninne jevnt igjennom dagen, etter hva jeg har forstått, men å snakke om hva en faktisk spiser handler ikke om diett i min verden. 
Slanking er jeg helt enig med deg ikke bør være fokuset nå. Ei heller «best mulig diett». Det handler likevel om en balanse her. 

Anonymkode: f1114...57e

[Blåttvann]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

 

Beklager lengden, men må prøve å forklare mest mulig i hovedinnlegget.

En av mine aller nærmeste venninner sliter med overspisningslidelse og har høy vekt. Hun har vært igjennom traumer. Vi er begge i 40-årene og bor nå et godt stykke unna hverandre, men har mye kontakt igjennom meldinger og Snap. Hun har ulike utfordringer, som sosial angst og telefonangst. Vi snakker derfor ikke sammen på telefonen, men kommuniserer på annen måte, og mest med tekst.

Hun er så utrolig fin, og står virkelig på så godt hun kan. Hun begynte for noen år siden å gå tur, og det er utrolig tøft for henne med sosial angst, men hun presser igjennom. Hun sier hun går så tregt at folk kommenterer det, men likevel fortsetter hun. Jeg er utrolig stolt over henne. 

Hun går til psykolog for blant annet overspisningslidelse, og har annen oppfølging og hjelp i tillegg. Hun har en god del somatiske utfordringer, som kanrelateres til overvekt. Hun har bikket 100kg, og er ca 165cm.

Nå har det vært mye utredninger i somatikken, med omganger med utprøving av medisiner og annet, og da en god del leger hun møter på som ikke kjenner historien hennes. Hun får mange kommentarer på vekten. Det er selvsagt ikke lett, og jeg kjenner jeg blir lei på hennes vegne. 

Men så er det den at hun sier at de tett rundt henne av helsepersonell mener at hun går ekstremt mye tur. Veldig mye mer enn de aller fleste andre, og umulig å gå mer osv. Hun går 5-6000 skritt om dagen, og bruker 1 time på 2km. Hun har aktivitetsklokke og sendt meg snap av turene hun har gått. 5-6000 skritt erkjempebra, men det er også gjennomsnittet i Norge og ikke noe ekstremt mye. Jeg tenker det er bra å motivere og fremme at det er godt og komme seg ut, men jeg lurer på om folk rundt henne vet om hvor tregt det går, og det ikke er 2-3 turer i raskere tempo/lengre avstand🤔 I tillegg så skryter de visst uhemmet over kostholdet hennes. At hun spiser sunt og normalt, og det kun er overspisingen på kvelden der det blir et problem, og ellers er det veldig bra. Klassisk er overspisingen chips, sjokoladeplater, kjeks, og godteri, ikke middagsmat. 

Hun lever ikke på Big One pizza, take away eller noe sånt, og overvektige har også lov til å kose seg. Det blir litt av det av og til, som jeg personlig tenker er helt ok. Ikke at min mening har noe å si, men understreker det her bare.

 For å illustrere hva hun spiser i hverdagen så bruker hun bla 1 toppet spiseskje smør på havregrøten hver dag, med opptil flere spiseskjeer sukker i tillegg. (Ja grøten ser «druknet» ut) Hun spiser ofte salat til middagen, men hun bruker et halvt glass med pesto som dressing til seg selv. Vi snakket om matpriser og hun nevnte at pesto hadde gått opp i pris, og jeg tenkte jo at et glass rekker jo en stund som salatdressing, og da kom det frem hvor mye hun brukte. Hun steker i en god del olje eller smør. Ikke frityr akkurat, men en god del (fått snap når hun lager middag mange ganger). Hun er glad i frukt og bær, men kan ikke ha bær uten vaniljesaus, sukker, eller annet, og det sier hun rett ut. Jeg sier ikke at noe av dette er galt i seg selv, men totalen blir jo en del. Det er lett 4-500 kalorier bare i pesto til en salat (flere dager i uken, hun elsker pesto og kan ha det på annet også, som laks), og det er da tilbehør til f.eks burger (alle typer: fisk, kjøtt, vegetar), og f.eks ovnsbakte poteter med olje. Det er alltid en god porsjon med oljebasert dressing, eller ting som aioli, til salat og grønnsaker.

Her blir det jo «mange bekker små gjør en stor å». Nå går det på repeat igjen og igjen at de rundt henne sier det kun er det ekstra som er problemet, og jeg lurer jo på om de faktisk har snakket med henne om mengder, og totalen av ting?? Høres jo fint ut med si havregrøt til frokost, og vegetarburger med salat, og ovnsbakte poteter til middag, for å ta to måltider, men jeg skjønner jo at det her blir en del ekstra hver eneste dag. Vekten går oppover også, og er noe hun synes er vondt. 

Det er ikke min business heller, men jeg føler meg som en dårlig venninne som bare jatter med, særlig når hun sier ting som at «den og den har sagt det er ingenting å hente på hverken kosthold eller bevegelse». 

Jeg har nevnt at hun går det samme som gjennomsnittsnordmannen, og hun vet jeg spiser havregrøt med frukt/bær, og litt annet enn hun til andre måltider. Det er likevel ikke et poeng for meg at hun skal spise det samme som meg, vi har tross alt ulike preferanser på hva vi liker osv. Mitt kosthold er heller ikke «perfekt». Det bare forundrer meg at folk ikke spør mer detaljert hva hun spiser, men roser så mye. Jeg har prøvd å spørre litt rundt her, og det virker ikke som de har snakket i detaljer her. De «fellene» hun går i er det ekstremt mange som går i, og burde vært adressert tenker jeg, av helsepersonell rundt henne. F.eks er det utrolig mange som bare heller fritt olje på både stekepannen, og på f.eks poteter som skal i ovnen. Lett at det blir litt ekstra som i totalen dras veldig opp. 

Hun har ikke kostplan, eller oppfølging av vekten, for de som skulle lure på det. Hun får heldigvis hjelp med det psykiske som jo er ekstremt viktig for å komme videre, samt de tingene hun sliter med somatisk. 

Jeg har ikke lyst til å såre henne heller. Selv om hun sliter psykisk, så er hun en intelligent og samfunnsengasjert dame. Jeg føler jo nesten hun lurer seg selv her, og at det helsepersonell rundt henne sier til henne medvirker til det. Alt er jo en balanse. 

Godt mulig dette ikke er så viktig nå, og at de rundt henne vil ha fokus på overspising, og det som ligger bak, også kan «hverdagsmaten» komme senere. Ikke godt for meg å vite 🤔

Hadde dere sagt noe, og eventuelt hva og hvordan hadde dere da sagt det? Er jeg feig som bare jatter med, eller er det greit når hun tross alt blir fulgt opp?

Takk til de som leste. 

Anonymkode: f1114...57e

Har en slik ekstremt overvektig venninne jeg også. Hun lurer seg selv og hører det hun vil høre.

Legene hun prater med ville aldri skrytt av det kostholdet hvis de visste hva hun spiste. Aldri.

Det å gå 6000skritt hver dag er vel veldig bra når man er så feit som henne, men det er ikke bra i seg selv.

Hun burde fokusere på å kutte kalorier og bevege seg mer når ikke faren for belastningsskader er så stor som nå, hun er jo enorm.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Forstår godt at folk ikke spør mer om hva hun spiser. Det kan oppfattes ufint med mindre venninnen din har sagt de må være ærlig.

Du kan anbefale å telle kalorier. Bruk f.eks lifesum. Viktig å måle og veie! Ikke anta at en porsjon havregrøt faktisk er en vanlig porsjon. Mange spiser mye mer. Da vil hun gjerne få litt sjokk når hun sjekker pesto. 

Ellers trenger man mindre olje til ovnsretter og airfryer. 

Jeg ville selv kuttet ut hamburger (ikke brødet), spist mindre karbohydrater som poteter osv. Rent kjøtt/fisk og masse ulike grønnsaker. Sjysaus har vel minst kalorier. Måleskje til olje. Lett for at det helles for mye. 

Å gå sakte forbrenner egentlig lite kalorier. Og kosthold har mest å si med mindre man trener mye. Styrketrening er gjerne mer effektivt. Romaskin, spinningsykkel? 

Lage handlelister og holde seg til de. Ikke ha snacks, vaniljesaus og annet som kan friste. Hun bør sørge for å ha gode alternativer tilgjengelig, f.eks bær og kesam, frukt, oppskåret grønnsaker (mer fristende å spise når det er lett tilgjengelig). 

Ellers kan det jo hende 5:2 dietten kan være noe for henne? Men man kan jo ikke overspise alle 5 dagene. 

Supper er sunt og mindre kalorier i så lenge man unngår kremfløte, rømme med mye fett osv. Man kan fint bruke lettmelk i f.eks blomkålsuppe. 

Eller hva med å gjøre som Else Kåss Furuseth? Fjordland! Da er middagen ferdig porsjoner, varmes i poser og man trenger ikke tenke på olje. 

Anonymkode: 6e7fb...ec9

Tusen takk for innspill. Så detaljert kommer jeg ikke til å være med henne. Hun sliter med en spiseforstyrrelse, og trenger hjelp med det bakom. Om noen ønsker hun skal telle kalorier, eller gå på noen spesiell diett så får det komme fra helsepersonell som kjenner hennes fulle helsehistorikk og ikke meg som venninne. 
 

Jeg forstår tankegangen din da, og takk for innspillet. 

Anonymkode: f1114...57e

[AnonymBruker]

Blåttvann skrev (5 minutter siden):

Har en slik ekstremt overvektig venninne jeg også. Hun lurer seg selv og hører det hun vil høre.

Legene hun prater med ville aldri skrytt av det kostholdet hvis de visste hva hun spiste. Aldri.

Det å gå 6000skritt hver dag er vel veldig bra når man er så feit som henne, men det er ikke bra i seg selv.

Hun burde fokusere på å kutte kalorier og bevege seg mer når ikke faren for belastningsskader er så stor som nå, hun er jo enorm.

Takk for innspill. Jeg tror ikke slanking i seg selv er lurt nå. Det er annet som er viktigere. Å være mer bevisst på hva en spiser, og gjerne få litt veiledning for det er kanskje noe de kunne gjort. Jeg synes selv det er spesielt å rose så heftig som de visst nok gjør. Mulig de prøver å være en motvekt mot det fremmede spesialister sier til henne. Ikke godt å vite. 
 

Jeg er utrolig stolt av henne for det hun klarer å gå. Det er utrolig bra. Hun har alt utfordringer med kroppen som kan potensielt relateres til overvekt, men det er jo ikke så lett å vite det sikkert. Både ifht vekten, og den sosiale angsten hun har så er det hun klarer å gå råbra. 

Anonymkode: f1114...57e

[Blåttvann]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Takk for innspill. Jeg tror ikke slanking i seg selv er lurt nå. Det er annet som er viktigere. Å være mer bevisst på hva en spiser, og gjerne få litt veiledning for det er kanskje noe de kunne gjort. Jeg synes selv det er spesielt å rose så heftig som de visst nok gjør. Mulig de prøver å være en motvekt mot det fremmede spesialister sier til henne. Ikke godt å vite. 
 

Jeg er utrolig stolt av henne for det hun klarer å gå. Det er utrolig bra. Hun har alt utfordringer med kroppen som kan potensielt relateres til overvekt, men det er jo ikke så lett å vite det sikkert. Både ifht vekten, og den sosiale angsten hun har så er det hun klarer å gå råbra. 

Anonymkode: f1114...57e

Men hvis hun blir mer bevisst på kostholdet så vil hun gå ned i vekt helt naturlig. Trenger ikke ha fokus på slanking når man har fokus på sunn mat i sunne mengder.

Dropper hun sukker på grøten (smør er bare bra, det burde hun ikke kutte ut helt), dropper litt av stekefettet som jo ikke er nødvendig, spiser litt mindre pesto osv så kutter hun store mengder kalorier og vil gå ned hvis hun ikke da stapper i seg mer på kveldene.

[Gregarious]

Sannsynligvis er situasjonsforståelse din signifikant forskjellig på ulike områder fra virkeligheten, det er svært vanskelig for personer i samme hus å få oversikt over detaljer i problematikken.
Eventuell intervensjon er best gjort med oppfordring til samtale med fastlege, som er bindepunktet mellom psykisk og somatisk helse.

Om fastlegen er problemet så bør bytte vurderes.

[AnonymBruker]

Blåttvann skrev (2 minutter siden):

Men hvis hun blir mer bevisst på kostholdet så vil hun gå ned i vekt helt naturlig. Trenger ikke ha fokus på slanking når man har fokus på sunn mat i sunne mengder.

Dropper hun sukker på grøten (smør er bare bra, det burde hun ikke kutte ut helt), dropper litt av stekefettet som jo ikke er nødvendig, spiser litt mindre pesto osv så kutter hun store mengder kalorier og vil gå ned hvis hun ikke da stapper i seg mer på kveldene.

Her er vi enige. Det handler om bevisstgjøring og mengder, og ikke slanking. En trenger ikke droppe alt, eller vende helt om på alt. Om hun faktisk hadde veid det hun spiste som en over her nevnte så tror jeg hun hadde fått sjokk. Nå kommer ikke jeg til å anbefale henne å telle kalorier, eller å veie ting, men jeg gjør det også selv innimellom, for å bevisstgjøre meg selv. 

Anonymkode: f1114...57e

[Grüner]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Hun får i seg altfor mye karbohydrater og er hekta på søtt. Det burde noen si til henne. Men du er venninne og slikt prat burde ikke være fokuset mellom dere. Jeg har selv en venninne som er deprimert og med overspisingslidelse. Det har blitt noe kamper mellom oss, mest fordi hun synes det ikke er «noe gøy» å være sammen med meg. Hennes form for kos med meg som venninne innebærer alltid at vi skal kose oss sammen med å dra på buffét eller andre ting som alltid innebærer mat. Hun ble tom sur en gang fordi jeg ikke forsynte meg av fri tilgang på softis.

Jeg er ikke så fokusert på mat og drar heller på aktiviteter med fysiske opplevelser og moro ellers. Men hun mener at jeg legger en demper på stemningen når jeg «demonstrerer» med å spise lite (aka normalt.) At jeg er «sur» når jeg bare bestiller suppe og salat på restaurant og ikke dessert.
Jeg er mektig lei av alt dette fokuset hennes på mat som kos og orker snart ikke flere sarkastiske kommentarer fra henne når hun dytter innpå med mat og jeg får høre at snart blir jeg beinskjør…. Jeg er normalt slank og får ikke kick av å bli mett. Så jeg har tatt praten og vi deler nå 50/50 med der vi gjør mine og hennes ting. Jeg lytter mye og stiller ransakende spørsmål tilbake. Føler det når mer hjertet hennes og selvbedraget. 

Hun er avhengig og hadde det vært en annen form for rus hadde du vært en god venninne som sa fra med ærlige tilbakemeldinger. Så hvorfor ikke ta denne praten nå også? Be henne lese seg opp på hvorfor insulin også blir kalt fettlagringshormonet og at havregryn inneholder hele 60% karbohydrater. Gå tur sammen og la henne kjenne på normal rask gange og høy puls.
 

Anonymkode: d5592...845

Jeg tror ikke din konfronterende holdning vil virke særlig oppbyggende på en person som sliter med overspising og traumer. Da er det ikke et kaloripoliti hun trenger, men hjelp med å håndtere traumene og uvanen med å ty til maten for å takle følelsene. Det er der kjernen til problemet ligger. Får hun brutt den avhengigheten, vil hun være mer påkoblet mht hva som er sunt/usunt også. Ts sier venninnen blir fulgt opp, så hennes oppgave er jo først og fremst å være en støttende venninne. Men jeg er enig i at det å foreslå  andre aktiviteter som ikke har med mat å gjøre er en god idé. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Største problemet hennes er vekta og kostholdet, men hun har altså ikke kostholdsplan, ingen oppfølging av ernæringsfysiolog eller noe lignende?

Det blir jo som å vente på fly ved kaia? Ingen endring!

 

 

Anonymkode: 6e1ad...f25

Det kan jo være det kommer et sjøfly       (beklager, kunne ikke dy meg)

 

Ts, du er en god venninne som bryr deg og som ønsker å få henne til å forstå mer av problemet hennes.

Det er enkelt for noen å si at de som sliter med overspising ikke skal gå på diett. Men det er to logiske brist ved den tanken:

1. Normalt kosthold er IKKE diett.

2. Det kostholdet som beskrives i hovedinnlegget fører til at venninnen til Ts vil få ustabilt blodsukker, noe som VIL skape cravings resten av dagen. Hjelper ikke å spise havregrøt når drukner grøten med flere spiseskjeier sukker på toppen, for dette gjør at hun kommer helt galt ut fra morgenen av!

 

Ts, jeg var for mange år siden 25 kg overvektig. Mitt kosthold var ikke så ille som din venninne, og jeg var den gang også mer aktiv. Men jeg slet veldig med forhold til egen kropp, følte voldsomt på at jeg var mislykket som ikke greide å gå ned i vekt osv. En veldig dårlig sirkel hvor jeg etterhvert trodde jeg ikke hadde viljestyrke og så etterhvert på meg selv som svak. Jeg fikk også sug etter søtt, og gjerne søtt og fett samtidig - dette skaper gjerne en verre "avhengighet" enn sukker i seg selv. Jeg hadde nok delvis et overspisingsproblem.

Lang historie kort, da jeg lærte mer om ernæring, hvordan det jeg spiste påvirket kroppen min (også psyken), lærte om hvordan holde blodsukkeret stabilt og hvorfor, så la jeg om mitt kosthold. IKKE diett! Jeg la om til et normalt kosthold. Sammenlignet med mange andre hadde jeg faktisk hatt et kosthold tidligere som var sunnere enn mange andre, men jeg spiste helt feil for min kropp og det ga meg søtsug og cravings for søtt og fett og salt, som førte til feil valg og mengder.

Relativt kort tid etter jeg la om mitt kosthold - etter å ha lært mer om kosthold av fagperson - gjorde jeg en veldig overraskende oppdagelse. Jeg hadde aldri hatt dårlig viljestyrke, jeg hadde spist feil for min kropp, som ga meg et ustabilt blodsukker som igjen ga meg søtsug og cravings. Når jeg lærte å spise riktig for min kropp og holde mitt blodsukker stabilt, og var konsekvent, da forsvant også det fysiske avhengighetsforholdet jeg hadde hatt til sukker og fett/salt. Jeg oppdaget også at hvis jeg kom skjevt ut fra morgenen av - da kom det voldsomme cravings på sen ettermiddag og kveld. Men spiste jeg riktig fra morgenen av og utover dagen, da hadde jeg ingen cravings på ettermiddag/kveld, og var også langt mer opplagt senere på dagen.

Det jeg vil frem til, det er at så lenge ingen tar tak i hennes kosthold på en fagmessig måte (ernæringsfysiolog, ev. en svært dyktig og erfaren ernæringsterapeut), så tror jeg ikke hun kommer av sin "overspisingslidelse". For med det kostholdet hun har, så VIL hun få store cravings og avhengighet og fysiologisk "behov" for usunt på ettermiddag/kveld. Når det er en så stor fysisk ubalanse i kroppen hennes hver eneste dag, så stor at den gir henne abstinenser, søtsug og cravings, så sitter ikke problemet hennes nødvendigvis (bare) i hodet og psyken, den kan like gjerne sitte hovedsaklig i kroppens kjemi, pga. for dårlig kosthold. Mest trolig, ut fra det du forteller om hennes kosthold, sitter problemet mest i kostholdet, ikke i hennes psyke. Men selv om det skulle sitte mer i psyken, så vil hun fortsette å slite tross psykologbehandling, fordi hun kroppslig og psykisk hver eneste dag motarbeides av sitt kosthold som gjør at kroppen hennes er konstant i ubalanse, har ustabilt blodsukker, får trøbbel med tarmfloraen, får betennelse i kroppen - som igjen er svært negativt for psyken (dette finnes det nå svært mye seriøs forskning på, så det er ikke "alternativt").

Så lenge din venninne spiser som hun gjør VIL hun fortsette å ha søtsug og cravings og overspise på ettermiddag/kveld. Da hjelper det ikke med bare psykologbehandling, for hun vil mest trolig ikke lykkes, fordi hun ikke får behandling for det som hver dag skaper søtsug og cravings for henne.

Jeg vet ikke hvor i landet hun eller du bor, men sjekk ut Hexeberg-klinikken og bøkene til dr Hexeberg. Jeg tror at hvis du leser deg litt opp, så vil du finne en måte å formidle alt det jeg har skrevet til din venninne. Jeg vet at det er enkelte som har blitt fulgt opp på avstand av klinikken (får tatt blodprøver lokalt, henvist av klinikken, og når resultater foreligger tas telefon/videokonsultasjon), så avstand er ikke nødvendigvis en hindring.

Din venninne HAR tydeligvis en enorm vilje, ellers hadde hun ikke gått disse turene sine, tross de utfordringene hun har. Du har helt rett i at det hun går "bare" er gjennomsnitt, men med hennes utfordringer er det fantastisk at hun gjennomfører det, og jeg antar at når hun får hjelp med kostholdet sitt så vil hun merke det godt på formen etterhvert. Et kosthold som er riktigere for henne vil også påvirke hennes psykiske utfordringer positivt (noe det også finnes mye forskning på).

Så mitt råd - les deg opp litt selv, Ts, ta ev. kontakt med en klinikk, og snakk med din venninne, anbefal f.eks. første boken/bøkene til dr Hexeberg. For meg ble det en stor endring å oppleve at jeg faktisk ikke var uten viljestyrke, ikke var mislykket - jeg bare spiste feil for min kropp som ga meg det søtsuget og cravings som motarbeidet med kjemisk i egen kropp. Da kroppen min fikk riktig "bensin" så trengte den ikke lenger sende signaler om at jeg "måtte" ha søtt og fett/salt, for den hadde ikke lenger behov for det. Og da oppdaget jeg at min overvekt heller ikke kom pga. manglende viljestyrke eller at jeg var mislykket, den kom rett og slett av feil kjemi og feil ernæring.

Slik jeg leser hovedinnlegget trenger din venninne traumebehandling og en ernæringsfysiolog /ev. god og erfaren ernæringsterapeut, ikke behandling for "overspising". For overspisingen hennes er ikke hennes overproblem, det er et symptom på fysisk ubalanse i kroppen som kan balanseres med kosthold og ernæring, og behandling for de traumene hun har opplevd.

Anonymkode: def41...c8a

[AnonymBruker]

Gregarious skrev (4 minutter siden):

Sannsynligvis er situasjonsforståelse din signifikant forskjellig på ulike områder fra virkeligheten, det er svært vanskelig for personer i samme hus å få oversikt over detaljer i problematikken.
Eventuell intervensjon er best gjort med oppfordring til samtale med fastlege, som er bindepunktet mellom psykisk og somatisk helse.

Om fastlegen er problemet så bør bytte vurderes.

Takk for innspill. Jeg vet ikke alt her. Jeg står utenfor, og ser og hører kun deler av hennes hverdag og hva hun gjør. Det er jo det som gjør det utfordrende. Om hun gikk i behandling som hun gjør og de ikke sa så mye om aktivitetsnivået og kostholdet hennes, så hadde jeg ikke tenkt så mye mer. Det som får meg til å tenke litt er jo at hun får så mye ros, og at «det er ingenting å hente», også lurer jeg på om de rundt henne faktisk har gått inn i hva hun faktisk spiser og hvor mye hun faktisk er i aktivitet.
 

Fokuset nå må være på behandlingen hun får, og ikke slanking, men det er jo det om jeg kan spørre litt mer rundt det med kosten, og hvor mye de snakker om hva hun spiser osv, eller om jeg bare skal la ting gå inn det ene øret og ut det andre. Jeg ønsker å være en god venninne, og jeg bryr meg om henne. 

Hun har en god fastlege, samt psykolog og annen oppfølging. 

Anonymkode: f1114...57e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Det kan jo være det kommer et sjøfly       (beklager, kunne ikke dy meg)

 

Ts, du er en god venninne som bryr deg og som ønsker å få henne til å forstå mer av problemet hennes.

Det er enkelt for noen å si at de som sliter med overspising ikke skal gå på diett. Men det er to logiske brist ved den tanken:

1. Normalt kosthold er IKKE diett.

2. Det kostholdet som beskrives i hovedinnlegget fører til at venninnen til Ts vil få ustabilt blodsukker, noe som VIL skape cravings resten av dagen. Hjelper ikke å spise havregrøt når drukner grøten med flere spiseskjeier sukker på toppen, for dette gjør at hun kommer helt galt ut fra morgenen av!

 

Ts, jeg var for mange år siden 25 kg overvektig. Mitt kosthold var ikke så ille som din venninne, og jeg var den gang også mer aktiv. Men jeg slet veldig med forhold til egen kropp, følte voldsomt på at jeg var mislykket som ikke greide å gå ned i vekt osv. En veldig dårlig sirkel hvor jeg etterhvert trodde jeg ikke hadde viljestyrke og så etterhvert på meg selv som svak. Jeg fikk også sug etter søtt, og gjerne søtt og fett samtidig - dette skaper gjerne en verre "avhengighet" enn sukker i seg selv. Jeg hadde nok delvis et overspisingsproblem.

Lang historie kort, da jeg lærte mer om ernæring, hvordan det jeg spiste påvirket kroppen min (også psyken), lærte om hvordan holde blodsukkeret stabilt og hvorfor, så la jeg om mitt kosthold. IKKE diett! Jeg la om til et normalt kosthold. Sammenlignet med mange andre hadde jeg faktisk hatt et kosthold tidligere som var sunnere enn mange andre, men jeg spiste helt feil for min kropp og det ga meg søtsug og cravings for søtt og fett og salt, som førte til feil valg og mengder.

Relativt kort tid etter jeg la om mitt kosthold - etter å ha lært mer om kosthold av fagperson - gjorde jeg en veldig overraskende oppdagelse. Jeg hadde aldri hatt dårlig viljestyrke, jeg hadde spist feil for min kropp, som ga meg et ustabilt blodsukker som igjen ga meg søtsug og cravings. Når jeg lærte å spise riktig for min kropp og holde mitt blodsukker stabilt, og var konsekvent, da forsvant også det fysiske avhengighetsforholdet jeg hadde hatt til sukker og fett/salt. Jeg oppdaget også at hvis jeg kom skjevt ut fra morgenen av - da kom det voldsomme cravings på sen ettermiddag og kveld. Men spiste jeg riktig fra morgenen av og utover dagen, da hadde jeg ingen cravings på ettermiddag/kveld, og var også langt mer opplagt senere på dagen.

Det jeg vil frem til, det er at så lenge ingen tar tak i hennes kosthold på en fagmessig måte (ernæringsfysiolog, ev. en svært dyktig og erfaren ernæringsterapeut), så tror jeg ikke hun kommer av sin "overspisingslidelse". For med det kostholdet hun har, så VIL hun få store cravings og avhengighet og fysiologisk "behov" for usunt på ettermiddag/kveld. Når det er en så stor fysisk ubalanse i kroppen hennes hver eneste dag, så stor at den gir henne abstinenser, søtsug og cravings, så sitter ikke problemet hennes nødvendigvis (bare) i hodet og psyken, den kan like gjerne sitte hovedsaklig i kroppens kjemi, pga. for dårlig kosthold. Mest trolig, ut fra det du forteller om hennes kosthold, sitter problemet mest i kostholdet, ikke i hennes psyke. Men selv om det skulle sitte mer i psyken, så vil hun fortsette å slite tross psykologbehandling, fordi hun kroppslig og psykisk hver eneste dag motarbeides av sitt kosthold som gjør at kroppen hennes er konstant i ubalanse, har ustabilt blodsukker, får trøbbel med tarmfloraen, får betennelse i kroppen - som igjen er svært negativt for psyken (dette finnes det nå svært mye seriøs forskning på, så det er ikke "alternativt").

Så lenge din venninne spiser som hun gjør VIL hun fortsette å ha søtsug og cravings og overspise på ettermiddag/kveld. Da hjelper det ikke med bare psykologbehandling, for hun vil mest trolig ikke lykkes, fordi hun ikke får behandling for det som hver dag skaper søtsug og cravings for henne.

Jeg vet ikke hvor i landet hun eller du bor, men sjekk ut Hexeberg-klinikken og bøkene til dr Hexeberg. Jeg tror at hvis du leser deg litt opp, så vil du finne en måte å formidle alt det jeg har skrevet til din venninne. Jeg vet at det er enkelte som har blitt fulgt opp på avstand av klinikken (får tatt blodprøver lokalt, henvist av klinikken, og når resultater foreligger tas telefon/videokonsultasjon), så avstand er ikke nødvendigvis en hindring.

Din venninne HAR tydeligvis en enorm vilje, ellers hadde hun ikke gått disse turene sine, tross de utfordringene hun har. Du har helt rett i at det hun går "bare" er gjennomsnitt, men med hennes utfordringer er det fantastisk at hun gjennomfører det, og jeg antar at når hun får hjelp med kostholdet sitt så vil hun merke det godt på formen etterhvert. Et kosthold som er riktigere for henne vil også påvirke hennes psykiske utfordringer positivt (noe det også finnes mye forskning på).

Så mitt råd - les deg opp litt selv, Ts, ta ev. kontakt med en klinikk, og snakk med din venninne, anbefal f.eks. første boken/bøkene til dr Hexeberg. For meg ble det en stor endring å oppleve at jeg faktisk ikke var uten viljestyrke, ikke var mislykket - jeg bare spiste feil for min kropp som ga meg det søtsuget og cravings som motarbeidet med kjemisk i egen kropp. Da kroppen min fikk riktig "bensin" så trengte den ikke lenger sende signaler om at jeg "måtte" ha søtt og fett/salt, for den hadde ikke lenger behov for det. Og da oppdaget jeg at min overvekt heller ikke kom pga. manglende viljestyrke eller at jeg var mislykket, den kom rett og slett av feil kjemi og feil ernæring.

Slik jeg leser hovedinnlegget trenger din venninne traumebehandling og en ernæringsfysiolog /ev. god og erfaren ernæringsterapeut, ikke behandling for "overspising". For overspisingen hennes er ikke hennes overproblem, det er et symptom på fysisk ubalanse i kroppen som kan balanseres med kosthold og ernæring, og behandling for de traumene hun har opplevd.

Anonymkode: def41...c8a

Tusen takk for både gode råd og deling av erfaringer, det setter jeg pris på. 
 

Normalt kosthold er virkelig ikke en diett nei, og det er jo det jeg tenker på med balanse. Hun er helt rå som går så mye som hun gjør med hennes utgangspunkt, det har jeg ingenting å si på 💪🏻 Og viljestyrke har hun! 
 

Veldig interessant å lese dine erfaringer her. Jeg prøver å være en god venninne, og en god venninne jatter ikke bare med om hva som helst. Jeg tipper hun sliter med blodsukkeret inni mellom, ut i fra hva hun sier/beskriver selv. 
 

Jeg vil ikke ha en mening om hva som er hovedproblemet her. Jeg tror hun sliter med mye ulikt, og traumer ligger i bunnen for mye. Hun hadde likevel trengt å snakke med noen om kosthold, og hvordan sette sammen på en god måte. Det er kjent at mange som er «flinke» på dagen, og spiser for lite, ender med overspising på kvelden, og blodsukker «overalt» ikke akkurat hjelper. Jeg har et familiemedlem som spiser omtrent hva som helst rett etter jobb, for da er blodsukkeret så lavt, og hun klarer ikke å stoppe. Hun er klar over det da, og prøver å ha alternativer klare, men ikke alltid det går etter en lang dag på jobben. 
 

Det er noe med å komme i forkjøpet, og prøve å få til en balanse. Jeg kjenner til den koblingen av at fett og sukker sammen ofte gjør ting enda verre. Jeg tror jo det vil hjelpe for det psykiske også. 
 

Tusen takk igjen, og gratulerer med både vekttapet og å få til et liv i mer balanse, om jeg kan si det sånn uten å tråkke deg på tærne 🙈 Kun godt ment 💛

Anonymkode: f1114...57e