Er det vanlig å ha så liten tro på barna sine?

[AnonymBruker]

Selv om jeg er voksen (25 år) så tror ikke foreldrene mine at jeg klarer noenting tydeligvis. Jeg er en oppegående person. De trodde ikke jeg skulle klare det når jeg skulle få meg jobb og prøvde alt de kunne for å få meg til å ikke ta den jobben, og de sa det er for vanskelig for deg, tenk hvor mye ansvar og du må opp tidlig osv, tok den jobben og klarer det fint. At jeg skulle klare å bo alene trodde de heller ikke. Trodde ikke jeg skulle klare å ha katt, lage mat selv, klare økonomien min selv, vaske osv osv… jeg skjønner ikke hvorfor de er sånn. Jeg har da stort sett klart det meste selv. Nå mener mamma at jeg må ha hjelp til å ha på meg bunaden min på 17 Mai, for hun mener en bunad er for vanskelig å ha på seg selv. Syns dette er rart hun sier for jeg har hatt den på meg selv hver gang. Hun trenger da ikke hjelp til det hun heller. Er dette vanlig? Noen flere som har foreldre som ikke har tro på dere?

Anonymkode: 86188...374

[AnonymBruker]

❤️ Bruk dette som en motivasjon, vis dem alt du klarer ❤️

Anonymkode: a849e...08b

[AnonymBruker]

Ønsker de ar du skal være avhengig av dem? Tilbringe uvanlig mye tid sammen med dem? Har de vært overbeskyttende i oppveksten?

 

Anonymkode: 8cafd...0f5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Ønsker de ar du skal være avhengig av dem? Tilbringe uvanlig mye tid sammen med dem? Har de vært overbeskyttende i oppveksten?

 

Anonymkode: 8cafd...0f5

Ja, det skulle ikke forundre meg. Ja, spesielt mamma var overbeskyttende og det var mye jeg ikke fikk lov til som andre barn fikk lov.

Anonymkode: 86188...374

[Sententia]

«Det går bra, mamma. Espen hjelper meg om jeg trenger det!»

«Hvem er Espen?»

«Bare en fyr som overnatter her innimellom. Helt casual»

 

Mora di må jo bare stoppes 🙈

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Ja, det skulle ikke forundre meg. Ja, spesielt mamma var overbeskyttende og det var mye jeg ikke fikk lov til som andre barn fikk lov.

Anonymkode: 86188...374

Det kan være tungt å innse men det finnes foreldre som opplever barnas suksess som truende. 

Anonymkode: 8cafd...0f5

[AnonymBruker]

19 minutter siden, AnonymBruker said:

Ja, det skulle ikke forundre meg. Ja, spesielt mamma var overbeskyttende og det var mye jeg ikke fikk lov til som andre barn fikk lov.

Anonymkode: 86188...374

Samme her. Jeg satte ned foten dagen jeg fylte 18. Ikke på en frekk måte, men en skikkelig alvorsprat om at jeg er takknemlig for deres råd og at de vil hjelpe men at jeg nå er et voksent menneske som faktisk klarer det meste selv. Men vi er jo alltid deres lille baby  

Anonymkode: a917e...83d

[AnonymBruker]

Dette handler nok om dine foreldres behov, ikke om deg

Anonymkode: 3e309...7f1

[AnonymBruker]

Sententia skrev (21 minutter siden):

«Det går bra, mamma. Espen hjelper meg om jeg trenger det!»

«Hvem er Espen?»

«Bare en fyr som overnatter her innimellom. Helt casual»

 

Mora di må jo bare stoppes 🙈

«Skal vi komme neste gang han er der å hjelpe dere å ha sex?»

Anonymkode: aaf19...edb

[AnonymBruker]

Er 53 i fast jobb, med enebolig. 2 sønner. Mine foreldre har ikke tiltro til at jeg klarer noe som helst.

Anonymkode: 09a51...b1d

[AnonymBruker]

Er 40, opplever det samme. Jobber og har jobbet i flere år med å grensesette for dem, løsrive meg ordentlig (en evig jobb, føles det som😵) og med å våge å gjøre ting som JEG vil & ha tro på at jeg får til ting. Og det rare er: Jeg har fått til mye som er i kategorien «vanskelig», men jeg klarer ikke stole på at jeg får til ting…

Sjarmen med å ha vokst opp med overbeskyttende foreldre som ikke skjønner at deres jobb til slutt er å slippe taket i sitt voksne barn og la det fly…

Føler det som at jeg må jobbe med ettervirkningene et helt liv.

Anonymkode: 84305...217

[AnonymBruker]

Jeg er 30. Jeg har bodd borte siden jeg var 16, kjøpte første leilighet da jeg var 20(alene), har jobb, hus, mann, barn og dyr. Mamma spurte meg her om dagen om jeg visste hvordan man vasket klær, hvis ikke skulle hun hjelpe meg😂

Ja mamma, det er ikke slik at vi kjøper klær for så å kaste de etter noen dager når de er skitne

Anonymkode: 89855...f1e

[AnonymBruker]

"Det går fint, vettu. Og skulle det dukke opp utfordringer, så finner jeg ut av det. Hvis ikke spør jeg om hjelp"

Anonymkode: b4301...443

[AnonymBruker]

Jeg vokste opp med to helt ulike foreldre. Det de hadde til felles var at de var veldig umodne. Min far var fraværende, og min mor var intimiderende. Da jeg var i tenårene forsømte de meg helt, og jeg kunne være borte døgn i strekk.

Min mor klarte seg dårlig i samfunnet, men følte seg flink hjemme, og det var helt uaktuelt at vi ungene fikk gjøre noe hjemme. Om vi vaska et gulv eller smurte vår egen mat tok hun det som en fornærmelse. Vi hadde stjålet det hun la sin ære i å klare. Det var et nederlag å bli minnet om at vi like gjerne kunne gjort det selv.

Etter at jeg ble voksen prøvde hun å blande seg borti alt vi gjorde, og vi måtte sette grenser for hvor ofte hun kunne komme, hva hun fikk gjøre i huset osv.

Det er først i ettertid jeg har forstått at hun sannsynligvis gjorde det for å være brysom. For å få oppmerksomhet rundt seg selv, og for å krenke oss med å late som om hun måtte stille opp fordi vi ikke klarte noe selv. Det sa hun også til andre.

Vi har kommet godt ut av livene våre, med høyere utdanning, gode jobber, høy inntekt, godt vedlikeholdte eiendommer og flotte familier. Hun var en ufør hjemmeværende med dårlig kognitiv funksjon og emosjonell umodenhet. Likevel så hun ned på oss, og prøvde hele tiden å lage krangler eller framstille oss som inkompetente. Hennes komplekser ble projisert på oss.

Anonymkode: ed745...5ca

[AnonymBruker]

Mine barn, har i alle år sluppet alt. Og overlatt til meg. Jeg har ikke sett så mye evne og vilje til å ta tak i ting. Så jeg blandet meg selvsagt mye mer enn jeg trengte.

Jeg fikk kraftig tilsnakk av begge to. Så jobber med å skjerpe meg.

Jeg bommer litt av og til.  Men det hadde vært litt lettere om jeg fikk litt tilbakemelding om at det går bra, helst etterpå,  og ikke vite så mye på forhånd.  

Anonymkode: 1e1e7...79b

[AnonymBruker]

Moren min oppførte seg på lignende måte. Hvis jeg for eksempel ønsket å sette på en vaskemaskin, så ropte hun høyt Nei! Nei! Nei! du skal ikke røre den vaskemaskinen!! og så tok hun klærne mine fra meg, for å hindre at jeg skulle gjøre noe som helst. Hun visste meg aldri hvordan vaskemaskinen  egentlig fungerer heller. Jeg tror bruksanvisningen ble kastet, så null hjelp å få fra den heller. Innen jeg ønsket å vaske mine egne klær, så var maskinen ganske gammel. De knappene som man trykker på (eller vrir på) var ganske slitte på det tidspunktet, så jeg kunne ikke bare trykke på noen tilfeldige knapper - og så håpe på det beste. Jeg lærte faktisk ikke hvordan man burde vaske mine egne klær før jeg endelig flyttet hjemmefra, og det var en haug med student-hybler med sånne vaskerom i kjelleren. De hadde heldigvis bruksanvisninger liggende der, sånn at jeg fikk lest meg til hvordan dette egentlig burde fungere. 

Hvis jeg snakket om en eller annen glose-prøve, eller andre prøver som jeg skulle ta i løpet av skoletiden, så ble det selvfølgelig den samme gamle regla hver eneste forbanna gang. Moren var av den typen som klagde over at ting ikke ble gjort for eksempel at klær ikke ble vasket, gulvet ikke støvsugd, middagsmat ikke ble lagd innen hun kom hjem fra jobben. Men hvis jeg ønsket å gjøre noen av disse tingene, så ble hun bare irritert da også. Da kunne hun si ting som "vel, potetene er sikkert ikke ordentlig kokt uansett!" og så nekter hun å smake på dem. Ikke gidder hun å sjekke om potetene faktisk har blitt kokt (eller ikke) heller. Hun bare spyr ut noe galle, og nekter å smake på maten i det hele tatt. Steker hun for eksempel fiskepinner / karbonader (eller hvilken som helst annen middag) så spiser hun selvfølgelig hennes egen mat. Men hun nekter å smake på maten, dersom noen andre har lagd nøyaktig den samme middagen en annen gang.  

Anonymkode: 6e1a8...b15

[Heln]

Nei, dette er ikke vanlig  

[tussi680]

AnonymBruker skrev (19 timer siden):

Selv om jeg er voksen (25 år) så tror ikke foreldrene mine at jeg klarer noenting tydeligvis. Jeg er en oppegående person. De trodde ikke jeg skulle klare det når jeg skulle få meg jobb og prøvde alt de kunne for å få meg til å ikke ta den jobben, og de sa det er for vanskelig for deg, tenk hvor mye ansvar og du må opp tidlig osv, tok den jobben og klarer det fint. At jeg skulle klare å bo alene trodde de heller ikke. Trodde ikke jeg skulle klare å ha katt, lage mat selv, klare økonomien min selv, vaske osv osv… jeg skjønner ikke hvorfor de er sånn. Jeg har da stort sett klart det meste selv. Nå mener mamma at jeg må ha hjelp til å ha på meg bunaden min på 17 Mai, for hun mener en bunad er for vanskelig å ha på seg selv. Syns dette er rart hun sier for jeg har hatt den på meg selv hver gang. Hun trenger da ikke hjelp til det hun heller. Er dette vanlig? Noen flere som har foreldre som ikke har tro på dere?

Anonymkode: 86188...374

Åh, en sånn mamma har jeg hatt også. Jeg flyttet langt unna jeg.