Livet er altfor vanskelig, ser ingen lys i tunnelen lenger..

[AnonymBruker]

Må bare få ut en del her, for idag tenker jeg at jeg ikke orker mer.

jeg har 2 nydelige barn, hvor jeg fikk den første for 3 år siden. 
forholdet våres begynte å rakne fra dag 1 med barn, da han valgte å ikke være helt med. På barsel lå han på tlf hele tiden, hvorpå det ble krangling og skriking på rommet våres, fordi han ikke ser feilene sine, og jeg blir en masete kjerring som bare pirker og nebbet 24/7. jeg ble fort gravid igjen(ikke planlagt), det var et helvetes svangerskap pga min daværende samboer. Jeg gjorde alt med barn alene, og levde så og si alene, da han prioriterte jobb. Jeg var syk et par ganger og ringte og spurte om han kunne komme hjem å hjelpe meg, da fikk jeg beskjed om å reise til helvwte osv. og ja, han har en jobb han kan forskyve litt ved krise. 
uansett, tiden gikk og det nærmet seg fødsel. Jeg var så utafor og sa fra til han at jeg begynner å føle meg lei livet, virket ikke som han brydde seg. Han ville ha sex, og vi hadde sex. Jeg syntes det var ekkelt, men ble med fordi jeg tenkte fødsel kanskje startet. 
jeg fødte og vi lå på barsel igjen. Hvor han lå på tlf hele tiden IGJEN. Jeg ble tilogmed vekt en natt, fordi han lå og lo høyt av noe på tlf. Jeg tok barnet hele tiden, fordi han ikke gadd å prøve engang. Hvis jeg spurte om HAb kunne hente mat til meg, måtte jeg vente til han orket. Ellers måtte jeg hente selv. Så da måtte jeg gå fra barnet skrikende, pga han ikke ville gå da jeg ville ha mat. Husker jeg også spurte om de kunne ta oss med på bad/stell av barnet. Da fikk jeg kjeft, fordi «noe så flaut, det virker jo som vi ikke kan noenting: vi har et barn fra før, HVIRDAN kunne dy», etterpå ble barnet badet i altfor varmt vann, pga sykepleier hadde fylt på kun varmt. Da står han å stirrer stygt på meg, så jeg får helt angst og kjenner gråten presser på. Jeg gir han barnet, og han står bare å stirrer morderisk på meg, og etterpå får jeg beskjed om å skamme meg. 
 

vi kommer hjem, og livet blir et helvete. Jeg mistet båndet til førstefødte, og nr 2 bare gråt hele tiden og ville bare ha meg. Jeg gråt av alt: jeg sa fra til samboer at jeg trengte tid med nr 1, men han bille ikke være med nr 2. han ble bare sint på nr2 pga gråtingen. Han ble veldig sint. 
 

og alt han ville ha var sex. Jeg hadde sex med han mange ganger, og følte meg nærmest voldtatt. Lå og gråt lenge etterpå hver gang. 
 

i senere tid da jeg først ville ha sex, fikk jeg beskjed lm «nei, du sier jo bare at jeg voldtar deg». Så da jeg først ville, volle ikke han. 
 

uansett, nå er det slutt. Og til allés sjokk, så vil jeg prøve mer. Men, jeg er så deprimert, så labgt nede og jeg hater livet. Keg orker ikke mer. 
 

jeg ser ex koser seg i livet, slapper av, sover så lenge han vil, legger seg når han vil osv. TILOGMED DA HAN ER HER MED BARNA, så bare slapper han av. 
jeg har ingen venner, jeg har ingen å snakke med i familien. Og jeg er så sliten. Barna tar knekken på meg, ikke dems feil. Men jeg har aldri egentid. så det har blitt til at jeg sitter med mobilen i hånda hele dagen, bare for å overleve. Jeg tenker til stadighet på at alt hadde vært bedre om jeg forsvant. Da slipper jeg å ødelegge barna, da slipper jeg å sitte i dette livet alene. 
jeg går til psykolog, men det hjelper ikke. 
noenganger tenker jeg at det var feil av meg og få barn, jeg klarer ikke det ansvaret føler jeg. Mens på gode dager skjønner jeg ikke at jeg kan tenke sånn, det er fortsatt slitsomt. Men jeg vil bare det beste. Jeg vil få det fint i livet og gi barna mkne noe fint: 

jeg har vært inne på tanken om jeg eller ex er en narsissist også. For oppi det hele har han vært en jævel. 
da jeg var gravid med første sa han at jeg var feit hele tiden, han hjalp søstra si med svangerskapet sitt(så jeg har fått et hat/misunnelse mot hun), en gang sa han «håper ikke ungen får nesa di, Fyfaen den er stor as», vel viten om at jeg hadde komplekser for nesa mi. Hvis jeg gråt fikk jeg beskjed om å ta meg sammen, at jeg tålte lite osv. 

oppi det hele var jeg livredd han skulle være med andre jenter. Jeg sliter med en kontrollerende atferd, der jeg prøver å nekte han å være med andre jenter. Jeg er sykelig sjalu. Og jeg orker ikke å være sånn. Jeg vil ikke leve sånn. Jeg er så jævlig dritt lei alt sammen😭😭

Anonymkode: 7191a...882

[AnonymBruker]

Glemte å skrive at barnefar passer ikke barna. Han får ikke lov av meg å ha de alene, da han ikke eier ansvar og jeg er såpass usikker at jeg er redd for livet til barna da de er med han. Barna kan løpe rett ut i trafikken, og han bryr seg ikke. Litt overdrivelse, men for forståelse. 
 

da han er her, får jeg ikke lov å gå på do alene en gang. Unnskyldningen hans er «dem vil ikke være med meg», eller skrike ut «hva vil du jeg skal gjøre da».

 

familien min orker jeg ikke skal passe. De bruker det mot meg i evighet etterpå. Hvis jeg spør om en tjeneste senere så «jeg passa barna sist, får jeg litt penger for eet eller», «jeg må hq diesel hvis jeg skal besøke barnebarna mine» osv osv. jeg orker ikke det her 

Anonymkode: 7191a...882

[Kira123]

Dette høres veldig slitsomt ut, kanskje det hadde vært en god ide å snakke med en psykolog? 

For øvrig høres ikke forholdet deres helt bra ut, er han virkelig verdt å samle på? Virker jo som det bidrar til enda mer stress og frustrasjon.

[AnonymBruker]

Kan du få noe hjelp fra frivillighetssentral eller noe til å passe barna litt? Ellers, bruk barnehagen. Det er bedre for dem å ha lang dag i barnehagen enn å være mye hjemme når du bare er på mobilen. Men bruk tiden du har alene på dagtid til å løfte deg selv. Gå en tur, eller trene hvis du kan. Men ikke sitt hele dagen på mobilen, det blir du dårligere av og det kan du ikke når du har barn som trenger deg.

Anonymkode: 1c1fd...ffd

[AnonymBruker]

Jeg har vært der, det er som å høre min egen historie bare at jeg har én og kommet litt lenger. Jeg endte til slutt opp med å si at om eksen skulle se barnet måtte han bare ta ham alene, og håpe at han vokste med oppgaven. Det var kjempeekkelt, men det gikk bra. Ungen lever og de har det bra på samvær. 

Jeg har ikke kommet meg, men jobber med saken. Det blir bedre altså, det virker bare ikke sånn midt i situasjonen.

Anonymkode: 7a16f...4a7