Takler du følelser alene eller snakker du om det?

[AnonymBruker]

Ringer du familie eller venner eller kjæreste hvis du føler deg litt deppa og får støtte og oppmuntring av dem slik at du føler deg bedre? Eller holder du det for deg selv og lider alene til det går over?

Jeg har prøvd begge deler. Jeg går til psykolog, men det er ikke nokk. Jeg kan takle følelser alene, men det har stor betydning når jeg ringer en nær bekjent og får støtende ord.
 

Det gir mye mer å snakke om ting og få litt støtte enn å stå i det alene. 

Anonymkode: 1b853...e36

[CrystalGold]

Jeg setter alt i en trykkkoker (ikke smart jeg vet). Men så har jeg en familie som ikke bryr seg om hvordan man har det, så da dropper vi å si noe...

[AnonymBruker]

Analyserer ting best selv, men snakker stort sett med kjæresten om alt uansett. Hun er den eneste som kjenner meg godt nok til å kunne ha noe fornuftig å bidra med. 

Anonymkode: 8e955...f19

[AnonymBruker]

Holder det for meg selv 

Anonymkode: 8af85...594

[AnonymBruker]

Alene. Men hender jeg deler litt med mannen om det er en skikkelig dårlig periode for han merker jo at jeg er litt «off». Ringer aldri venner for sånn, jeg klarer det ikke. 

Anonymkode: 3aed2...e13

[AnonymBruker]

Tidligere så snakket jeg med samboeren min om vanskelige og vondd følelser. Men han har dessverre blitt roten til det vonde og kald når jeg forsøker å prate om det, så nå holder jeg det for meg selv.

Anonymkode: bb596...5af

[Hareena]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Alene. Men hender jeg deler litt med mannen om det er en skikkelig dårlig periode for han merker jo at jeg er litt «off». Ringer aldri venner for sånn, jeg klarer det ikke. 

Anonymkode: 3aed2...e13

Samme her. Stikk motsatt av det fagfolk mener er rett. Jeg føler det som er vondt blir litt mindre når det ikke vies så mye oppmerksomhet.

[Frkego]

For meg har det mye å si at jeg får luftet tankene mine og delt følelsene mine. Har forsøkt å holde ting inne, men da renner begeret over til slutt. Jeg har heldigvis en mann som ser rett gjennom meg, så han er "på" med en gang han merker jeg er litt tyngre til sinns. Har derfor aldri skikkelige dårlige perioder, for jeg får luftet tankene før de får for stor innvirkning på meg. Slipper å gå med tankekjør og negative tanker som kverner. Mannen er også flink til å ventilere. 

[AnonymBruker]

Jeg skriver alt ned i en dagbok for å "få det ut av systemet". Som regel blir det alltid mye lettere etterpå, og jeg får ofte bedre overblikk over hva jeg bør gjøre, eller hvordan jeg kan løse situasjonen på best mulig måte. Dette har vært den desidert mest effektive metoden for meg, og jeg har også forsøkt "trykkoker" ved å holde alt inne, eller gå til venner, eller familie eller psykolog. Å skrive det ut skaper alltid den mest fredfulle løsningen føler jeg... (Jeg skriver det ikke "riktig" eller tenker på å skape noen god tekst, det er bare kaos for å få ut alt av tanker og følelser). 

Anonymkode: 620ee...9ba

[AnonymBruker]

Jeg er mest i kjelleren når de fysiske smertene tar overhånd, men er sluttet å snakke om det, til noen. Får ca null forståelse uansett. Selv fra terapeuten jeg prøvde over en lang periode. Og den evige messingen om at jeg kan tenke meg frisk, og det er ikke hvordan man har det men hvordan man tar det—Ryk og reis herfra🖕

Så nei. Stenger det heller inne. Fordi påkjenningen rundt tilbakemeldingene er tross alt verre.

Anonymkode: 49e33...149

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (40 minutter siden):

Jeg skriver alt ned i en dagbok for å "få det ut av systemet". Som regel blir det alltid mye lettere etterpå, og jeg får ofte bedre overblikk over hva jeg bør gjøre, eller hvordan jeg kan løse situasjonen på best mulig måte. Dette har vært den desidert mest effektive metoden for meg, og jeg har også forsøkt "trykkoker" ved å holde alt inne, eller gå til venner, eller familie eller psykolog. Å skrive det ut skaper alltid den mest fredfulle løsningen føler jeg... (Jeg skriver det ikke "riktig" eller tenker på å skape noen god tekst, det er bare kaos for å få ut alt av tanker og følelser). 

Anonymkode: 620ee...9ba

Jeg har det litt på samme måte når jeg går. I begynnelsen av turen svirrer den ene tanken etter den andre rundt i hodet men for hvert skritt systematiserer det seg litt og mister verdi, og etter en stund så går jeg helt fri for tanker

Anonymkode: 81072...198

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Ringer du familie eller venner eller kjæreste hvis du føler deg litt deppa og får støtte og oppmuntring av dem slik at du føler deg bedre? Eller holder du det for deg selv og lider alene til det går over?

Jeg har prøvd begge deler. Jeg går til psykolog, men det er ikke nokk. Jeg kan takle følelser alene, men det har stor betydning når jeg ringer en nær bekjent og får støtende ord.
 

Det gir mye mer å snakke om ting og få litt støtte enn å stå i det alene. 

Anonymkode: 1b853...e36

Nei jeg takler alt alene som jeg alltid har gjort. Tror mange hadde gått under for lengst. Men du blor vant til det når det alltid har vært noe dritt fra du ble født.

Det er nok lurt å dele det med noen. Men ikke alle vil høre. 

Anonymkode: 10c56...b28

[AnonymBruker]

Det kommer an på. Jeg er enig i at det beste ofte er å snakke om det, men det er jo ikke alltid det er mulig. Det er ikke alltid folk vil høre, og det er ikke alltid man vil fortelle akkurat dette til den eller de som vil høre. 

Det er jo ikke så hyggelig når man betror seg til noen om noe viktig, og man får inntrykk av at folk egentlig ikke bryr seg.

Anonymkode: d0595...38c

[AnonymBruker]

Kommer helt an på. Akkurat nå har jeg gode venner rundt meg og det gjør at jeg kan trene på å få snakke ut om ting. Har faktisk venninner, og det føles helt utrolig godt! 

Anonymkode: 167d0...9e7

[AnonymBruker]

Jeg holder det meste for meg selv, gidder ikke å prakke sånt på folk. Føler liksom aldri at noe er alvorlig nok til å ta det opp med noen. 

Anonymkode: e7b69...017

[skreppamedleppa]

Det kommer nok mye an på hva det gjelder. Men generelt i det daglige så er jeg nok et dagbok menneske som andre i denne tråden nevner. I det skriftlige språket analyserer jeg og prosesser jeg ting best. Den ene tanken tar den andre og pennen bare skriver, så prøver jeg å se situasjonen fra andre vinkler, skape en viss orden og struktur i det kjipe og ender ofte opp med spissformuleringer og galgenhumor og en Silver lining..  Men uavhengig av hvordan jeg skriver er det godt å bare få tømme seg og ikke ha noen sperrer i hvordan jeg utrykker meg

Men jeg har også en smart og fantastisk reservemor som jeg kan og har ringt til, for det er ingen vits i å lide helt alene alltid.. Selvpining av den sorten har jeg gjort meg ferdig med i livet. Og hun er en veldig god resurs og evner å ha en lun humor samtidig som det er utrolig mye omsorg som gjør at jeg føler meg både sett og hørt, og delt glede er dobbel glede og delt sorg er halv sorg, det er noe med det. Jeg har også gode venner som faktisk er venner både i medgang og motgang, som jeg ser på som en selvfølge. Å være venner bare i medgang er for meg ikke vennskap.

Endret 14. mai 2023 av skreppamedleppa

[Blåttvann]

Jeg slipper ikke folk innpå meg, så jeg holder det stort sett for meg selv. Sier ganske mye til psykologen da, det må jeg jo nesten for 1100kr pr time. 😅

Jeg synes folk kan være litt vel krevende når de skal snakke om problemene sine til stadighet og i evigheter, så jeg ønsker ikke å være en sånn person selv.

[AnonymBruker]

Blåttvann skrev (24 minutter siden):

Jeg slipper ikke folk innpå meg, så jeg holder det stort sett for meg selv. Sier ganske mye til psykologen da, det må jeg jo nesten for 1100kr pr time. 😅

Jeg synes folk kan være litt vel krevende når de skal snakke om problemene sine til stadighet og i evigheter, så jeg ønsker ikke å være en sånn person selv.

Kjenner meg igjen i dette😄Og så er det noe med hva slags problemer det er snakk om. For meg som ikke kan gjøre helt normale ting som å gå på kino, reise, ha sex etc. Så er det vanskelig å utvise nok empati når noen klager på en dårlig fiml, kjip partner, dyr reise. De har i det minste et valg…det har jeg blitt fratatt for flere år siden😌Føler meg kjip. Men sliter med å komme gjennom dagene. Drømmer om å oppleve livet☘️

Anonymkode: 49e33...149

[AnonymBruker]

Jeg takler de alene. Ikke fordi jeg vil, men fordi jeg ikke har noen å dele de med. 

Anonymkode: ce084...f09

[Cata]

Kommer helt an på hvor alvorlig det er. Mindre klager av typen stuket tå eller vond rygg deler jeg villig vekk  , men mer alvorlige ting er jeg mer restriktiv med.