Jeg tror mange av oss som er psyke må hjelpe oss selv

[AnonymBruker]

Jeg har tatt en klassereise, første og eneste i familien med utdanning og økonomi

Dessverre ble det tur - retur

 

Men nå er jeg klar for å starte på turen tilbake, og det må begynne med helsen. Nedenfor har jeg skrevet litt om meg og turen hit jeg er i dag, jeg ønsker å høre fra andre som har hatt det tøft pga Cptsd, eller andre utfordringer som ligner, hva gjorde du helt konkret for å bli bedre?

Var det noe du var helt bevisst på, eller slik at du så i ettertid ting du gjorde som hjalp deg å bli bedre, og omvendt, var det ting du måtte slutte med, adferd, mennesker eller aktiviteter du du måtte endre på, som gjorde det vanskeligere å bli bedre?

 

Å omgås, eller i det hele tatt forholde meg til andre mennesker er så slitsomt at jeg orker det rett og slett ikke.

Dette gjelder absolutt alle, fremmede, kjente, kjære og ikke minst "ikle-kjære", det varierer hvor gale, både hvem det er, hvordan formen min er den dagen, og sikkert andre faktorer

Det er ikke angst, jeg tror ikke det, det føles som om personligheten min holder på å gå i oppløsning og jeg må holde den fast med kraft, som om personligheten var et segl på en seilbåt i storm. 

Ironisk er det helt stille rundt meg da jeg har reist bort noen mnd etter flere år med kontinuerlige kriser. 

Jeg sliter så med å forholde meg til mennesker at det går ut over alt, fra økonomi til relasjoner, helse, jeg har fått avslag på behandling i flere år, selvom jeg måtte avbryte en innleggelse i fjor pga forelder som døde, så arvekrangel, så vold i forhold og jeg får fremdeles avslag.

Jeg har mistet helt troen på helsevesenet, jeg har garantert cptsd, og kanskje dissosiativ personlighetsforstyrrelse.

Det er jeg overbevist om etter å ha vært fire år i terapi på dps, de behandlet personlighetsforstyrrelse, med mentaliseringsterapi, jeg ble bare dårligere. Dette sa jeg fra om, men ble ikke hørt. Pga NAV kunne jeg ikke avbryte behandlingen.

Jeg har lest alt jeg har kommet over om de forskjellige pf jeg har blitt diagnostisert med, dr avhandlinger og annen forskning, og selv om enkelte ting kan jeg selvsagt kjenne meg igjen i, så er det ingenting for meg å ta fatt i. 

Endte med jeg ble ufør i en alder av 43, etter å ha vært i jobb bare 10 år, jeg tok utdanning sent.

Jeg sluttet på DPS, og begynte å undersøke andre årsaker til problemene, og jeg er er veldig sikker på at traumebehandling kan hjelpe meg. 

Det har vært fortvilende å vite at det finnes behandling når den er utilgjengelig. Samtidig kjenner jeg overraskende faktisk at det begynner å ta på å hele tiden bli avvist, jeg begyyå ta det personlig og det er kjipt.

Det som er bra, er at jeg har endelig forstått hva jeg kan gjøre selv, helt konkrete ting som kan gi meg langt bedre livskvalitet.

Noen som 

Anonymkode: d5c15...ee5

[AnonymBruker]

Det er ikke noe som heter dissosiativ personligjetsforstyrrelse.... Søk deg til Modum bad. Kanskje det hjelper!

Anonymkode: 4a0b0...c33