Jeg er helt håpløs

[AnonymBruker]

Om håpløs er riktig ord er jeg ikke sikker på men samma det.

Sliter sosialt å alltid gjort det. Er ikke så sjenert men bare klarer ikke snakke med folk. Alltid slitt med det. Når jeg er hos psykolog å hen spør to spørsmål samtidig klarer jeg ikke snakke. Får ikke til det. Blir helt blankt. Eller om hen sier to ting som hen ønsker svar på. Føler meg så dum.

Er ufør, ensom men samboer og familie å slikt. Utafor samfunnet, arbeidsliv å føler meg utafor familie, sosiale relasjoner og alt! 
Så det med at jeg sliter sosialt klarer jeg ikke snakke med tantebarn. Bryr meg om familie men klarer ikke være interessert på en måte. Vanskelig forklare men må være mye alene med barn for å klare snakke med de. Samme gjelder voksne å det og skulle få venner. 
 

Om vennskapene mine tar slutt gjør meg ikke noe. For klarer ikke ha sånn nært og dypt forhold. Æsj, vanskelig å forklare alt sammen. Må bare få det ut.

Andre som dette? Heh

Anonymkode: ecbef...d91

[AnonymBruker]

Jeg er det samme bortsett fra at jeg hverken har venner eller samboer/kjæreste. Jeg trives mer alene enn sammen med andre. Klarer ikke forholde meg til det overfladiske samfunnet vårt. Jeg nekter rett og slett å delta i «spillet». Er i full jobb for å ha tak over hodet. 
 

 

Anonymkode: 6e825...646

[AnonymBruker]

Jeg har asperger og adhd, og har det på samme vis. Men, jeg har funnet teknikker på hvordan jeg skal prate med folk. 

Det viktigste var å overbevise meg selv om at det er greit å ikke få med seg spørsmål, svare på feil ting eller generelt være klønete så lenge man ler og har et par fraser på lager man kan bruke, som for eksempel "beklager, jeg tror hjernen min har tatt helg allerede. Hva var det siste spørsmålet?" eller "nei huff (haha), nå ble det krøll/blankt i hodet på meg. Hva var det vi prata om?" osv.

Så lenge man ler, er åpen i kroppsspråket (bruk hender, len deg frem eller tilbake om du sitter, generelt rør på deg,) så vil ikke folk ha noe imot at du ikke får med seg ting. Faktisk, når man lattermildt innrømmer" svakheter", så vil folk føle seg tryggere rundt deg.

Du kan også si til psykologen din "nei du det blir helt krøll i hodet på meg når du spør to spørsmål samtidig. Kan du gi meg ett spørsmål om gangen så det blir lettere for meg å fokusere?"

Jeg er heller ikke flink til å holde kontakt med folk. Jeg bryr meg, men jeg sliter med å være interessert. Eller jeg sliter med å vise interesse. Her har jeg laget en regel om å ringe/melde familie etc jevnlig, også har jeg noen spørsmål liggende: og da gjerne spørsmål som ikke kan svares med enkle "ja" eller "nei". Når de svarer, kommer jeg med oppfølgingsspørsmål.

Noen er naturlig begavet i å sosialisere og prate med folk. Vi andre må lære oss hvordan det skal gjøres på samme måte som vi lærer matte: vi må lese om det, vi må trene på det.

Det er også viktig å vite hvor mye man tåler av sosial omgang. Planlegg tiden din, så du har nok energi lagret for de viktige sosiale møtene. 

 

Anonymkode: d9197...a4e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (28 minutter siden):

Jeg har asperger og adhd, og har det på samme vis. Men, jeg har funnet teknikker på hvordan jeg skal prate med folk. 

Det viktigste var å overbevise meg selv om at det er greit å ikke få med seg spørsmål, svare på feil ting eller generelt være klønete så lenge man ler og har et par fraser på lager man kan bruke, som for eksempel "beklager, jeg tror hjernen min har tatt helg allerede. Hva var det siste spørsmålet?" eller "nei huff (haha), nå ble det krøll/blankt i hodet på meg. Hva var det vi prata om?" osv.

Så lenge man ler, er åpen i kroppsspråket (bruk hender, len deg frem eller tilbake om du sitter, generelt rør på deg,) så vil ikke folk ha noe imot at du ikke får med seg ting. Faktisk, når man lattermildt innrømmer" svakheter", så vil folk føle seg tryggere rundt deg.

Du kan også si til psykologen din "nei du det blir helt krøll i hodet på meg når du spør to spørsmål samtidig. Kan du gi meg ett spørsmål om gangen så det blir lettere for meg å fokusere?"

Jeg er heller ikke flink til å holde kontakt med folk. Jeg bryr meg, men jeg sliter med å være interessert. Eller jeg sliter med å vise interesse. Her har jeg laget en regel om å ringe/melde familie etc jevnlig, også har jeg noen spørsmål liggende: og da gjerne spørsmål som ikke kan svares med enkle "ja" eller "nei". Når de svarer, kommer jeg med oppfølgingsspørsmål.

Noen er naturlig begavet i å sosialisere og prate med folk. Vi andre må lære oss hvordan det skal gjøres på samme måte som vi lærer matte: vi må lese om det, vi må trene på det.

Det er også viktig å vite hvor mye man tåler av sosial omgang. Planlegg tiden din, så du har nok energi lagret for de viktige sosiale møtene. 

 

Anonymkode: d9197...a4e

Så fint svar

Jeg har ingen slike diagnoser, men var derimot ekstremt beskjeden som barn og ung, samt at andre faktorer i oppveksten gjorde at jeg var usikker på meg selv, ikke turte ta plass, bli sett osv. Følte det alltid som om jeg var mislykket i sosiale situasjoner (bortsett fra noen få nære i familien og et par venninner).

Oppi tenårene en gang begynte jeg å gjøre omtrent akkurat det du skriver her. Jeg var så sliten av å hemme meg selv så totalt hele tiden i sosiale situasjoner, at jeg begynte å "trene" meg selv i slike situasjoner. Spol mange år frem i tid, og jeg oppdaget at jeg faktisk er ekstrovert, og får nå tilbakemeldinger på at jeg er så god i sosiale situasjoner, behagelig å være sammen med. Jeg vet det må ha vært slitsom å forholde seg til meg som var som en ukomfortabel østers blant sprudlende delfiner før   Så når jeg kunne snu om, og du som har dine utfordringer har lært deg dette så godt også, så tror jeg det er fullt mulig for Ts også å få snudd på ting.

Du er ikke håpløs, Ts! Du er rådvill, du vet ikke hvordan du skal ta fatt og du har trolig dårlig selvbilde og selvtillit. Men alt dette går det an å jobbe med. For meg var det godt å begynne å trene, det gjør noe med både kropp og hode, man får mestringsfølelse, blir sterkere fysisk som igjen gjør at man gjerne tåler mer mentalt/psykisk. Og så startet jeg med en aktivitet som ga meg glede og hvor jeg kunne møte andre med samme interesse - da er det lettere å ha samtaler om felles interesse. Så tenk langsiktig, Ts, så vil du finne ut at du kan mestre dette!

Anonymkode: 07df1...200

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 minutter siden):

Så fint svar

Jeg har ingen slike diagnoser, men var derimot ekstremt beskjeden som barn og ung, samt at andre faktorer i oppveksten gjorde at jeg var usikker på meg selv, ikke turte ta plass, bli sett osv. Følte det alltid som om jeg var mislykket i sosiale situasjoner (bortsett fra noen få nære i familien og et par venninner).

Oppi tenårene en gang begynte jeg å gjøre omtrent akkurat det du skriver her. Jeg var så sliten av å hemme meg selv så totalt hele tiden i sosiale situasjoner, at jeg begynte å "trene" meg selv i slike situasjoner. Spol mange år frem i tid, og jeg oppdaget at jeg faktisk er ekstrovert, og får nå tilbakemeldinger på at jeg er så god i sosiale situasjoner, behagelig å være sammen med. Jeg vet det må ha vært slitsom å forholde seg til meg som var som en ukomfortabel østers blant sprudlende delfiner før   Så når jeg kunne snu om, og du som har dine utfordringer har lært deg dette så godt også, så tror jeg det er fullt mulig for Ts også å få snudd på ting.

Du er ikke håpløs, Ts! Du er rådvill, du vet ikke hvordan du skal ta fatt og du har trolig dårlig selvbilde og selvtillit. Men alt dette går det an å jobbe med. For meg var det godt å begynne å trene, det gjør noe med både kropp og hode, man får mestringsfølelse, blir sterkere fysisk som igjen gjør at man gjerne tåler mer mentalt/psykisk. Og så startet jeg med en aktivitet som ga meg glede og hvor jeg kunne møte andre med samme interesse - da er det lettere å ha samtaler om felles interesse. Så tenk langsiktig, Ts, så vil du finne ut at du kan mestre dette!

Anonymkode: 07df1...200

Har prøvd trening, gir meg null niks nada dessverre. Alltid slitt med sosiale og andre ting. Hadde assistent greier i barnehagen. 
vanskelkg å møte andre når man egentlig er interessert i noe. Prøver nye ting men det er jo ingenting jeg liker så og si

Anonymkode: ecbef...d91

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Så fint svar

Jeg har ingen slike diagnoser, men var derimot ekstremt beskjeden som barn og ung, samt at andre faktorer i oppveksten gjorde at jeg var usikker på meg selv, ikke turte ta plass, bli sett osv. Følte det alltid som om jeg var mislykket i sosiale situasjoner (bortsett fra noen få nære i familien og et par venninner).

Oppi tenårene en gang begynte jeg å gjøre omtrent akkurat det du skriver her. Jeg var så sliten av å hemme meg selv så totalt hele tiden i sosiale situasjoner, at jeg begynte å "trene" meg selv i slike situasjoner. Spol mange år frem i tid, og jeg oppdaget at jeg faktisk er ekstrovert, og får nå tilbakemeldinger på at jeg er så god i sosiale situasjoner, behagelig å være sammen med. Jeg vet det må ha vært slitsom å forholde seg til meg som var som en ukomfortabel østers blant sprudlende delfiner før   Så når jeg kunne snu om, og du som har dine utfordringer har lært deg dette så godt også, så tror jeg det er fullt mulig for Ts også å få snudd på ting.

Du er ikke håpløs, Ts! Du er rådvill, du vet ikke hvordan du skal ta fatt og du har trolig dårlig selvbilde og selvtillit. Men alt dette går det an å jobbe med. For meg var det godt å begynne å trene, det gjør noe med både kropp og hode, man får mestringsfølelse, blir sterkere fysisk som igjen gjør at man gjerne tåler mer mentalt/psykisk. Og så startet jeg med en aktivitet som ga meg glede og hvor jeg kunne møte andre med samme interesse - da er det lettere å ha samtaler om felles interesse. Så tenk langsiktig, Ts, så vil du finne ut at du kan mestre dette!

Anonymkode: 07df1...200

Du har så rett, og nevner flere ting jeg glemte helt. Styrketrening har vært helt fantastisk for meg. Bare én økt gjør at jeg står rakere og med mer selvtillit. Jeg selv trives best i eget selskap, men grunnen til at jeg har trent så mye på sosialisering, er fordi jeg ønsker at folk jeg møter skal føle seg bra etter et møte med meg. Det er min motivasjon. Som introvert har jeg ikke all verdens energi å gi bort, så jeg disponerer tiden min godt og "sparer" opp energi for når jeg vet jeg trenger det.

Men, jeg liker best å sosialisere med ekstroverte som deg selv. Jeg blir fortere sliten om jeg må ta styringen i å holde en samtale gående, så det er helt fantastisk å sosialisere med noen som helt naturlig tar litt kontroll på samtalen. Da kan jeg slappe mer av og være mer naturlig. 

Ts, du er ikke håpløs, som den over sier. Aksepter hvem du er. Vi trenger ikke alle å være sosiale sommerfugler. Det er helt greit å være klønete, like seg best alene osv. Du er hvem du er, og det er OK. Ønsker du å forbedre deg på noen områder, så må du lese deg opp og trene, men det er mer enn greit å være en hermit som liker seg best alene. 

Anonymkode: d9197...a4e

[AnonymBruker]

1 hour ago, AnonymBruker said:

Jeg har asperger og adhd, og har det på samme vis. Men, jeg har funnet teknikker på hvordan jeg skal prate med folk. 

Det viktigste var å overbevise meg selv om at det er greit å ikke få med seg spørsmål, svare på feil ting eller generelt være klønete så lenge man ler og har et par fraser på lager man kan bruke, som for eksempel "beklager, jeg tror hjernen min har tatt helg allerede. Hva var det siste spørsmålet?" eller "nei huff (haha), nå ble det krøll/blankt i hodet på meg. Hva var det vi prata om?" osv.

Så lenge man ler, er åpen i kroppsspråket (bruk hender, len deg frem eller tilbake om du sitter, generelt rør på deg,) så vil ikke folk ha noe imot at du ikke får med seg ting. Faktisk, når man lattermildt innrømmer" svakheter", så vil folk føle seg tryggere rundt deg.

Du kan også si til psykologen din "nei du det blir helt krøll i hodet på meg når du spør to spørsmål samtidig. Kan du gi meg ett spørsmål om gangen så det blir lettere for meg å fokusere?"

Jeg er heller ikke flink til å holde kontakt med folk. Jeg bryr meg, men jeg sliter med å være interessert. Eller jeg sliter med å vise interesse. Her har jeg laget en regel om å ringe/melde familie etc jevnlig, også har jeg noen spørsmål liggende: og da gjerne spørsmål som ikke kan svares med enkle "ja" eller "nei". Når de svarer, kommer jeg med oppfølgingsspørsmål.

Noen er naturlig begavet i å sosialisere og prate med folk. Vi andre må lære oss hvordan det skal gjøres på samme måte som vi lærer matte: vi må lese om det, vi må trene på det.

Det er også viktig å vite hvor mye man tåler av sosial omgang. Planlegg tiden din, så du har nok energi lagret for de viktige sosiale møtene. 

 

Anonymkode: d9197...a4e

Jeg opplever ofte at folk ikke er så interessert i å bli mer kjent med meg. Jeg er ikke en åpen person. Trives veldig godt alene, og føler omtrent aldri noe savn etter å sosialisere meg med andre enn nærmeste familie.

Anonymkode: a426e...c5b