Problemer med egne følelser ovenfor eget barn

[AnonymBruker]

Dette er skrevet med sterke følelser, jeg er ekstremt sliten, og vil nok derfor oppleves unyansert og usakelig.. Jeg trenger ikke høre hvilken ubrukelig mor jeg er som aldri skulle hatt barn.

Vi har et barn som er veldig mye, har vært helt fra start. Det er ingenting som kan skje i det stille for barnet, det må lages mest mulig drama ut av alt som kan lages drama av. Barnet gjør så godt som aldri som det får beskjed om(vi prøver alltid å spørre på en slik måte at det høres spennende ut), om vi spør pent om han kan hjelpe til å dekke bordet, så kan han ikke det, enten svaret han at han ikke kan, selvom det eneste han gjør er å gå så jævelig i veien når vi lager mat. Ellers så later h*n som h*n ikke hører når vi spør, om vi spør storesøsken som som oftest alltid hjelper til klikker barnet fordi det var h*n som ble spurt, når h*n da får tilbud igjen om å hjelpe til så vil h*n ikke det men fortsetter å lage et helvete for at da storesøsken hjelper til.. vi kan ha opptil 10 slike konflikter i løpet av en dag. Hvis vi ber h*n om å roe seg litt ned om h*n herjer mye for å ta hensyn til mindre barn og dyr bråker h*n mer. Det er et problem å ha besøk, det er et problem å være på besøk, levere og hentesituasjoner er et problem, å dra i butikken er et problem, legging er problem. Og det største problemet her er vel at jeg bare klarer å se på dette som problemer, og at jeg ikke klarer/har lyst i kampens hete til å løse det, jeg har bare lyst til å skrike å være barnslig tilbake. For så lenge barnet er rundt så blir alle mine oppgaver minst dobbelt så tunge på grunn av merarbeid. Hvor oppsøker man hjelp? Dette begynner å påvirke mine følelser for barnet, jeg kjenner ofte på at jeg har lyst til å sende h*n bort.

Er det noen som har fått hjelp med disse følelsene? Av hvem eventuelt? Jeg kan ikke være den eneste som har det sånn 😣😞

Anonymkode: 1a4c9...006

[AnonymBruker]

PMTO kurs er gull for "sånne" barn.

Anonymkode: 20d08...585

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

PMTO kurs er gull for "sånne" barn.

Anonymkode: 20d08...585

Takk for svar, det så nyttig ut 

Anonymkode: 1a4c9...006

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg igjen.

Jeg har et barn som griner for alt, hele tiden.

Hårstrikken datt ut.....= grining ect

Har totalt avsmak for barnet.  

Anonymkode: b4d5b...ae4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (24 minutter siden):

Jeg kjenner meg igjen.

Jeg har et barn som griner for alt, hele tiden.

Hårstrikken datt ut.....= grining ect

Har totalt avsmak for barnet.  

Anonymkode: b4d5b...ae4

Huff 😪 ikke «godt» vi er flere, men ja, det er jo veldig vondt å kjenne på at man nærmest missliker sitt eget barn 😔

Anonymkode: 1a4c9...006

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (39 minutter siden):

Dette er skrevet med sterke følelser, jeg er ekstremt sliten, og vil nok derfor oppleves unyansert og usakelig.. Jeg trenger ikke høre hvilken ubrukelig mor jeg er som aldri skulle hatt barn.

Vi har et barn som er veldig mye, har vært helt fra start. Det er ingenting som kan skje i det stille for barnet, det må lages mest mulig drama ut av alt som kan lages drama av. Barnet gjør så godt som aldri som det får beskjed om(vi prøver alltid å spørre på en slik måte at det høres spennende ut), om vi spør pent om han kan hjelpe til å dekke bordet, så kan han ikke det, enten svaret han at han ikke kan, selvom det eneste han gjør er å gå så jævelig i veien når vi lager mat. Ellers så later h*n som h*n ikke hører når vi spør, om vi spør storesøsken som som oftest alltid hjelper til klikker barnet fordi det var h*n som ble spurt, når h*n da får tilbud igjen om å hjelpe til så vil h*n ikke det men fortsetter å lage et helvete for at da storesøsken hjelper til.. vi kan ha opptil 10 slike konflikter i løpet av en dag. Hvis vi ber h*n om å roe seg litt ned om h*n herjer mye for å ta hensyn til mindre barn og dyr bråker h*n mer. Det er et problem å ha besøk, det er et problem å være på besøk, levere og hentesituasjoner er et problem, å dra i butikken er et problem, legging er problem. Og det største problemet her er vel at jeg bare klarer å se på dette som problemer, og at jeg ikke klarer/har lyst i kampens hete til å løse det, jeg har bare lyst til å skrike å være barnslig tilbake. For så lenge barnet er rundt så blir alle mine oppgaver minst dobbelt så tunge på grunn av merarbeid. Hvor oppsøker man hjelp? Dette begynner å påvirke mine følelser for barnet, jeg kjenner ofte på at jeg har lyst til å sende h*n bort.

Er det noen som har fått hjelp med disse følelsene? Av hvem eventuelt? Jeg kan ikke være den eneste som har det sånn 😣😞

Anonymkode: 1a4c9...006

Alder på barnet? 

Anonymkode: 24143...190

[AnonymBruker]

Nå blir jeg arrestert for å nevne en diagnose, men la gå. Vårt barn har add og er slik du beskriver. ALT skal debateres. Det som hjelper er å være i forkant der det er mulig. Tydelige beskjeder som vi følger opp. Ikke «kan du dekker bordet», men «nå skal du dekke bordet». Og ros når det blir gjort, selv om han først nekter. Vi gir oss ikke kår vi først har bedt om noe. 

Anonymkode: 4e44b...1c7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (44 minutter siden):

Nå blir jeg arrestert for å nevne en diagnose, men la gå. Vårt barn har add og er slik du beskriver. ALT skal debateres. Det som hjelper er å være i forkant der det er mulig. Tydelige beskjeder som vi følger opp. Ikke «kan du dekker bordet», men «nå skal du dekke bordet». Og ros når det blir gjort, selv om han først nekter. Vi gir oss ikke kår vi først har bedt om noe. 

Anonymkode: 4e44b...1c7

Ja, nei, her virker det nesten verre, vi må for all del ikke «beordre» hen til noe, men vi tenker så klart vårt om diagnose her også og har dialog med helsepersonell ang. Det. Det er hovedsakelig jeg som ber om hjelp her til å håndtere vanskelige følelser rundt barnet 😪

Anonymkode: 1a4c9...006

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Alder på barnet? 

Anonymkode: 24143...190

I og med at det er mine følelser som diskuteres så tenker jeg det er irrelevant

Anonymkode: 1a4c9...006

[AnonymBruker]

Siden vi skal diskutere dine følelser og hva du kan gjøre og ikke gjøre for å forbedre det tenker jeg først, har du mulighet til å være mindre med barnet for en tid? Mulig å gjøre noe drastisk i hverdagen i en måned eller to så du ser barnet mindre ?

Anonymkode: 2a6ff...39c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (56 minutter siden):

I og med at det er mine følelser som diskuteres så tenker jeg det er irrelevant

Anonymkode: 1a4c9...006

Alder er ekstremt relevant. For er barnet avhengig av tilknytning til dere (0-6 år) så har deres egne følelser og oppførsel ALT å si. Hvor tilstede er dere for barnet? 

Også sykt relevant med alder fordi det høres ut som barnet er i maktkamp-fase? Aldri det den får beskjed om: klassisk 3-6 år. Går jævlig i veien når dere lager mat: ønsker kontakt med dere etter en lang dag og å bli sett, klassisk 3-8 år. Later som hen ikke hører når dere spør? Klassisk 4-6 år med maktkamp-utøvelse. Klikker fordi søster får oppgaven isteden? Sjalusi, klassisk 2-7 år. 

Be barnet roe seg ned? Synes det høres veldig ut som dere har sjukt store forventinger til hvordan et barn funker. Om legging er et problem, besøk er et problem (delt oppmerksomhet), å være på besøk (delt oppmerksomhet), levere og hentesituasjoner er et problem, så er det åpenbart tilknytningen som er problemet, og ikke barnet i seg selv. Hva slags oppdragerstil har dere? Dette har enormt mye å si. Ikke kast dette ut til en diagnose, når det i bunn og grunn handler om at barnet trenger å bli sett. 

Når du ser på dette som problemer, så opplever barnet at du ser på DEN som et problem, du vil få enda mer motstand! 

Hver gang barnet vårt oppfører seg skikkelig ræva, så spør vi oss selv "Har vi virkelig SETT barnet vårt i dag?" - ja, det har drevet oss ordentlig til vanvidd og vi føler vi har lagt ALL energi på ungen, men har vi virkelig sett barnet vårt? Anerkjent det og kanskje hatt 10 minutter hvor barnet får full oppmerksomhet og føler seg bra nok bare for at det eksisterer? Det er ikke alltid vi har gjort det, og tar vi da tak i det så korrigeres barnets oppførsel ganske raskt. 

Høres ut som et normalt barn med normale utbrudd og tendenser, men at dere er foreldre som ikke tar tak i følelser bak oppførselen, går inn i maktkamper (at du vil være barnslig tilbake) og generelt oser at dere synes deres eget barn er problematisk,.

Anonymkode: e77a6...2bb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 timer siden):

Alder er ekstremt relevant. For er barnet avhengig av tilknytning til dere (0-6 år) så har deres egne følelser og oppførsel ALT å si. Hvor tilstede er dere for barnet? 

Også sykt relevant med alder fordi det høres ut som barnet er i maktkamp-fase? Aldri det den får beskjed om: klassisk 3-6 år. Går jævlig i veien når dere lager mat: ønsker kontakt med dere etter en lang dag og å bli sett, klassisk 3-8 år. Later som hen ikke hører når dere spør? Klassisk 4-6 år med maktkamp-utøvelse. Klikker fordi søster får oppgaven isteden? Sjalusi, klassisk 2-7 år. 

Be barnet roe seg ned? Synes det høres veldig ut som dere har sjukt store forventinger til hvordan et barn funker. Om legging er et problem, besøk er et problem (delt oppmerksomhet), å være på besøk (delt oppmerksomhet), levere og hentesituasjoner er et problem, så er det åpenbart tilknytningen som er problemet, og ikke barnet i seg selv. Hva slags oppdragerstil har dere? Dette har enormt mye å si. Ikke kast dette ut til en diagnose, når det i bunn og grunn handler om at barnet trenger å bli sett. 

Når du ser på dette som problemer, så opplever barnet at du ser på DEN som et problem, du vil få enda mer motstand! 

Hver gang barnet vårt oppfører seg skikkelig ræva, så spør vi oss selv "Har vi virkelig SETT barnet vårt i dag?" - ja, det har drevet oss ordentlig til vanvidd og vi føler vi har lagt ALL energi på ungen, men har vi virkelig sett barnet vårt? Anerkjent det og kanskje hatt 10 minutter hvor barnet får full oppmerksomhet og føler seg bra nok bare for at det eksisterer? Det er ikke alltid vi har gjort det, og tar vi da tak i det så korrigeres barnets oppførsel ganske raskt. 

Høres ut som et normalt barn med normale utbrudd og tendenser, men at dere er foreldre som ikke tar tak i følelser bak oppførselen, går inn i maktkamper (at du vil være barnslig tilbake) og generelt oser at dere synes deres eget barn er problematisk,.

Anonymkode: e77a6...2bb

Barnet har krevd enormt fra start, helt fra fødsel syntes jeg at jeg kunne merke at hen hadde store følelser, det har ført til at vi over flere år nå har gått på tå rundt hen for å ikke gjøre noe som utløser et raseri. Hen har flere søsken, som så godt som alltid ender opp med å måtte vike for dette barnet, for dersom hen ikke får viljen sin kan vi ofte ende opp med 1-2 timer med svært intens skriking. Jeg er veldig imot at barnet alltid får viljen sin, men spesielt når det går utover søsken eller andre barn at hen får det, men ofte ender vi opp med å gi etter fordi det er blir verre for familien samlet sett dersom hen ikke får det, problemet er at det oppleves urettferdig for de andre. Vi står i kampen når vi har mulighet til det, men jeg kjenner at jeg klarer det ikke lenger, jeg klarer ikke være tålmodig med hen lenger, fordi når hen setter i gang, så vekker deg voldsom irritasjon og sinne hos meg 😔 jeg skal ikke påstå at jeg/vi ikke er problemet, vi er i i allefall løsningen, men nå klarer jeg ikke å være til hjelp lenger, nå er jeg bare med på å gjøre det verre, og det er derfor jeg lurer på om andre har erfaring med det, og hvordan man håndterer egne følelser i forhold til et «vanskelig» barn

Anonymkode: 1a4c9...006

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (21 timer siden):

Siden vi skal diskutere dine følelser og hva du kan gjøre og ikke gjøre for å forbedre det tenker jeg først, har du mulighet til å være mindre med barnet for en tid? Mulig å gjøre noe drastisk i hverdagen i en måned eller to så du ser barnet mindre ?

Anonymkode: 2a6ff...39c

Nei, det har jeg ikke 😔 men pappaen er flink til å håndtere han, så jeg slipper mest mulig unna det akkurat nå 

Anonymkode: 1a4c9...006

[Andro]

 

Kontakt helsestasjonen. De har veiledningsgrupper, kurs osv.

[RockyRose]

Korleis er bornet i bhg/skule? Kva seier helsestasjonen i møte med bornet? Er einig med AB over her som meiner det høyres ut som vanskar med tilknyting og kommunikasjon. Det kan vere mange grunnar til at dette bornet reagera anleis enn søsken: einaste gut, minste, føler det alltid er bornet sitt feil i konflikter... Om eit born får høyre/merkar at dei er problemet/vanskelege, vil det faktisk bli vanskeleg.