Samboer er deprimert, rådløs..

[AnonymBruker]

Samboeren min er deprimert å det sliter så på meg kjenner jeg. Han er opp å ned i humøret å har så mange mørke dager. Har lovd han at vi skal klare å komme gjennom dette men jeg kjenner at det tærer så sykt på meg. Han er heldigvis begynt å gå til samtale med psykolog, foreløbig bare vært 3 ganger. Er det noen som har solskinnshistorier å fortelle eller tips og råd hvordan man skal klare å komme seg gjennom det?

vi har to små barn under to år og jeg er så sliten😩

Anonymkode: 4e03a...443

[AnonymBruker]

Han er heldig som har deg❤️

Anonymkode: 31717...e5f

[AnonymBruker]

Vet ikke om det er en solskinnshistorie, men hadde psykose med påfølgende sterk depresjon over en lang periode. Er frisk nå men forholdet er vel ødelagt. Men det er flere grunner til det kanskje. Lykke til

Anonymkode: 7c702...738

[AnonymBruker]

Min mann og jeg kom oss styrket ut av depresjon ❤️For meg hjalp det å bli med til psykolog, men psykologen ville ikke ha meg der før mannen min var trygg i seg selv, og hadde akseptert situasjonen sin. Det var først da han kunne begynne å jobbe seg ut av det, i sitt tempo, uten den selvpåførte skammen og dårlige samvittigheten. Psykologen var veldig dyktig, og vi hadde god kjemi alle tre. Jeg gikk også dit alene et par ganger for å «få lov til» å gråte over avmaktsfølelsen og frustrasjonen, uten å såre mannen min med ting jeg da sa. Det er tøft å være deprimert, og det er tøft å stå å se på. Håper dere kommer dere ut av det styrket og sammen ❤️

Anonymkode: cb385...266

[AnonymBruker]

Får du noen hjelp utenfra? Familie, venner? Du må ikke glemme din egen helse. Hva trenger du og hva skal skje for at du mår bra? 

Anonymkode: 5a86d...59f

[AnonymBruker]

Jeg har vært der du er!❤️ Det var blytungt, men min samboer kom seg gjennom det, og i dag har vi det godt sammen, og han gjør sin del av familien AS. Under depresjonen meldte han seg ut, og jeg visste ikke hvorfor, men skjønte etterhvert at han var deprimert. Han skammet seg for å "la meg i stikken", var mye irritabel, fikk ikke sove på natten, gav det han hadde på jobb og måtte koble ut når han kom hjem, så jeg ble alene med en baby og et større barn. Jeg skammet meg mye, og ville ikke si så mye til de rundt. Det var også under veste koronatiden, så det var vanskelig å få hjelp til både ham og til meg praktisk med barna. 

 

1. Han må være ærlig med behandler! Ellers får de ikke hjulpet ham. Er han suicidal? Bli med må legetimer og samtaler om det trengs. 

2. Kanskje må han bruke antidepressiva. Det hjalp her. Sliter han med å bli trøtt på kvelden finnes det medisiner som hjelper. Søvnmangel forverrer alt. Ikke vær redd for medisiner, dere har små barn, og hva om du møter veggen? 

3. Kan du få avlastning av familie/venner? Gjør det! Du står i en umenneskelig tung situasjon.

4. Du trenger også å snakke med noen❤️ Da min samboer ble bedre og gradvis begynte å ta sin del med ungene etc, gikk jeg inn i en depresjon selv. Jeg ble usigelig sliten, så da jeg endelig kunne hvile, og fikk mulighet til å kjenne etter på egne behov hadde jeg brukt krefter jeg ikke hadde. 

5. Dere kan komme dere gjennom dette sterkere på den andre siden❤️

Anonymkode: 6abf2...4a6

[AnonymBruker]

Enig med de andre her som har skrevet at du også trenger å snakke med noen. En sånn situasjon påvirker psyken til alle rundt, og særlig du som står nærmest ❤️ 

Anonymkode: c846f...677

[AnonymBruker]

Mine tanker til deg, har erfaringer med dette selv❤️
 

Avhengig av hvor alvorlig depresjonen er, så mener jeg at man kan stille noen krav til bidrag i familien. Når man har valgt å få barn, så kan man faktisk ikke fult ut bortprioritere barnas primærbehov selv om man har en partner som stiller opp. 

Jeg vet ikke om han er i jobb eller ikke. Hvis det er slik at han står i 100% jobb og bruker all sin kapasitet der, og ikke klarer å bidra i hjemmet, så er han ikke frisk nok til å jobbe 100%. Da må barna komme før jobb, og da ville jeg krevd at han sykemeldte seg tilstrekkelig til at han hadde kapasitet til å bidra med grunnleggende aktiviteter for familien. 

Pass på deg selv også. Det er lett for omsorgsfulle kvinner at man stiller opp for partner og ofrer seg selv helt til man selv går til grunne. Det er ikke bra for barna. Lykke til! 
 

 

Anonymkode: 11d2d...434

[AnonymBruker]

Det at han har oppsøkt hjelp er veldig bra, det kan gjøre det lettere for deg å holde ut, enn om han bare var langt nede men nektet å gjøre noe med det. Det har hjulpet meg mange ganger; tanken på at min mann prøver faktisk å kjempe for seg selv og for forholdet vårt ved å oppsøke hjelp. Når det er skikkelig drittdager hjelper det å vite!

Vet ikke med deg, men jeg er typen som tar andres humør og energi påvirke meg enormt. Så der har jeg måtte gjøre en innsats for å løfte meg selv ut av det. Noen dager går det fint, andre er det et slit. 
 

Så lenge mannen min har det som han har det, har jeg belaget meg på å ta alt med barnet vårt. Det gjør det mye lettere å ta alt han bidrar med som en skikkelig bonus, fremfor å ha håp, forventninger eller krav om at han skal bidra. 
Det er selvfølgelig ikke sånn det skal være for alltid, men en periode. Å være innstilt på det, er en stor hjelp!

 

Helt til sist: be fastlegen din henvise deg til et kommunalt team for psykisk helse om det begynner å bli tungt. Man trenger å få blåse ut, man trenger at noen anerkjenner hvor vanskelig det er, og det er ikke alltid man vil utlevere mann eller situasjonen til venner eller familie.

Lykke til! ♥️♥️

Anonymkode: 5a165...e51