Normalt å bli ukomfortabel når man må gi trøst?

[AnonymBruker]

Jeg tror noe er galt med meg. Jeg finner det skikkelig ubehagelig å være til følelsesmessig støtte for andre. Det kan være alt fra å gi trøst og støttende ord til min søster som gråter og har kjærlighetssorg, til å validere følelsene til 4-åringen min og vise forståelse. «Jeg skjønner du ble lei deg nå…», osv.

Jeg synes det er så sjukt ukomfortabelt, og det føles så unaturlig!? Er jeg et forferdelig menneske som synes dette? Jeg gjør jo disse tingene likevel, men med en «bismak». Skulle tro man følte seg bra av å trøste og muntre opp andre, men jeg hater det.

Jeg tror ikke jeg mangler empati, fordi jeg føler ofte på dårlig samvittighet. Men et eller annet rart er det..

Anonymkode: 9f2cb...d88

[AnonymBruker]

Ble du selv trøstet som barn? Kan være det er ukjent terreng for deg…..

Anonymkode: 99d26...3b3

[AnonymBruker]

Ofte er det du ikke er vant til selv ukomfortabelt. Du må nok kanskje tenke tilbake til barndommen, og hvordan du ble behandlet da du var trist og sannsynligvis trengte trøst. Men selv om du kanskje ikke opplevde så mye trøst som barn selv, så kan du jo lære deg det selv om det ikke faller så naturlig for deg. Øvelse gjør mester, og etterhvert føles det kanskje ikke så verst.

Anonymkode: 5abf0...47e

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke, husker egentlig lite fra barndommen. Vet bare at jeg flere ganger opplevde å ikke bli lyttet til. Far kunne latterliggjøre.

Så jeg må rett og slett bare fortsette å øve? Til nå har det ikke blitt bedre. Jeg blir utilpass og ukomfortabel, og fryser litt til. Ordene føles så påtvunget. Hører med en gang at det ikke er «meg». 

Ts

Anonymkode: 9f2cb...d88

[Gjest Refreng]

Dette er nok resultat av hvordan du selv ble behandlet da du vokste opp, ja

Hva føler du når du skal trøste? Hva føler du om dem som er lei seg?

Hva tenker du om deg selv når du er lei deg?

 

[AnonymBruker]

Jeg har det som deg.

Hos meg er det av to grunner.

Jeg ble aldri trøstet eller møtt på følelsene mine.

Hvis jeg prøvde å trøste eller være der for min mor, ble det nesten verre eller hun ga uttrykk for at mine forsøk ikke hjalp. Altså jeg forsøkte å trøste noen som var suicidal og på kanten til selvmord og det funket ikke, jeg forsto ikke at det var henne som var problemet og ikke min evne til å trøste. 

 

Anonymkode: e7553...8bd

[AnonymBruker]

Jeg har det litt på samme måte. Dvs jeg klarer fint å trøste barna mine når de er små, men når de blir større/ungdommer synes jeg det blir noe kunstig over det.

Å trøste voksne, og få trøst av voksne synes jeg er skikkelig ubehagelig. Og det til tross for at jeg har meget høy grad av empati, og lett setter meg inn i andres følelser og gjerne blir lei meg «med dem».

Anonymkode: 4511c...b48

[AnonymBruker]

Du høres ut som eksen min . Han syns det er innafor å si "ta deg sammen" til småbarn og at "babyer har ikkenoe vondt av å gråte litt". Det er sånn han selv ble møtt.  Det er sånn oppdragelse var i gamle dager , dessverre.

Anonymkode: 092a6...44a

[Gjest Anonymus Notarius]

Hvis trøst er lik å lekse opp en sånn oppskrift fra pedagoger om at "jeg forstår at du er lei deg", skjønner jeg godt at du synes det er ukomfortabelt - det føles ikke naturlig for meg heller (og jeg har ingen dårlig opplevelser med trøst fra barndommen).

Finn dine egne ord framfor å si noe innøvd du har lest. 

[AnonymBruker]

Refreng skrev (5 minutter siden):

Dette er nok resultat av hvordan du selv ble behandlet da du vokste opp, ja

Hva føler du når du skal trøste? Hva føler du om dem som er lei seg?

Hva tenker du om deg selv når du er lei deg?

 

Jeg føler meg ekstremt utilpass. Får lyst til å rømme. Det knyter seg i magen, og ordene stopper seg. 

Jeg skjemmes over å si dette, men jeg føler ikke alltid empati med den som trenger trøst, akkurat mens det står på. Jeg blir nesten mer irritert inni meg for å måtte trøste (uten at jeg viser dette utad). Stresset. Føler nesten at den trøstende er en byrde. Huff..

Jeg viser aldri noen at jeg selv er lei meg. Gråter aldri foran noen for at jeg er trist. Er jeg lei meg, gråter jeg for meg selv på badet eller i senga. Jeg kan bli sint på meg selv for at jeg er lei meg. Dessverre litt for god på å fortrenge følelser.
 

Ts

Anonymkode: 9f2cb...d88

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Du høres ut som eksen min . Han syns det er innafor å si "ta deg sammen" til småbarn og at "babyer har ikkenoe vondt av å gråte litt". Det er sånn han selv ble møtt.  Det er sånn oppdragelse var i gamle dager , dessverre.

Anonymkode: 092a6...44a

Kanskje vi sitter med de samme følelsene, men jeg synes ikke det er innafor å si «ta deg sammen» osv.

Ts

Anonymkode: 9f2cb...d88

[Gjest Refreng]

7 minutter siden, AnonymBruker said:

Jeg føler meg ekstremt utilpass. Får lyst til å rømme. Det knyter seg i magen, og ordene stopper seg. 

Jeg skjemmes over å si dette, men jeg føler ikke alltid empati med den som trenger trøst, akkurat mens det står på. Jeg blir nesten mer irritert inni meg for å måtte trøste (uten at jeg viser dette utad). Stresset. Føler nesten at den trøstende er en byrde. Huff..

Jeg viser aldri noen at jeg selv er lei meg. Gråter aldri foran noen for at jeg er trist. Er jeg lei meg, gråter jeg for meg selv på badet eller i senga. Jeg kan bli sint på meg selv for at jeg er lei meg. Dessverre litt for god på å fortrenge følelser.
 

Ts

Anonymkode: 9f2cb...d88

Hvordan oppførte foreldrene dine seg når de var lei seg når du var barn?

Hva gjorde du når du så at foreldrene dine var lei seg eller sinte? Husker hva du følte?

Det er ikke rart at du ikke føler empati i situasjonen, det høres ut som du får en angstreaksjon når andre trenger trøst. Så spørs det hvorfor det at andre trenger trøst vekker angstfølelser i deg.

Det at du føler irritasjon, er muligens fordi du blir irritert for at du er stresset. Noen mennesker blir irritable når de blir stresset, I denne situasjonen blir du irritert fordi deres behov gjør deg utilpass. Det er en naturlig reaksjon på stress.

Det at du ikke er komfortabel med å vise følelsene dine når du er lei deg henger nok også sammen med hvordan du ble møtt som barn når du var lei deg.

Endret 12. mai 2023 av Refreng

[AnonymBruker]

Det er nok ikke unormalt. Jeg underviser faktisk om slike reaksjonsmønstre som du har. Og dette er typisk for utrygg unnvikende tilknytning. Å måtte trøste, eller oppleve at noen trenger deg utløser bare ubehag og irritasjon og noe man helst unngår. Skyldes sannsynligvis at din mor også syns dette var veldig ubehagelig så når du var liten og trengte trøst opplevde du at det ble veldig ubehagelig mellom deg og din mor og du lærte å slutte å be om det. For å holde kontakten mellom din mor og deg komfortabelt. 
 

 

Anonymkode: cb9f8...bd4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (27 minutter siden):

Jeg vet ikke, husker egentlig lite fra barndommen. Vet bare at jeg flere ganger opplevde å ikke bli lyttet til. Far kunne latterliggjøre.

Så jeg må rett og slett bare fortsette å øve? Til nå har det ikke blitt bedre. Jeg blir utilpass og ukomfortabel, og fryser litt til. Ordene føles så påtvunget. Hører med en gang at det ikke er «meg». 

Ts

Anonymkode: 9f2cb...d88

Jeg tror at det hjelper å øve. Og du, det gjelder i møte med deg selv også! Møte deg selv med medfølelse når du har det tøft. Trøst, medfølelse og selvmedfølelse betyr ikke at man bare skal dille. Men stort sett, å være hard med seg selv gjør det ikke mindre trist eller at man får til mer, man bare føler seg dårlig.

Anonymkode: 4aeb5...d59

[AnonymBruker]

Å trøste barna mine har jeg ingen problemer med. Det føles helt naturlig.

Men jeg hater å trøste voksne. Synes det er skikkelig ukomfortabelt. Vet ikke hva jeg skal si eller gjøre. Skal jeg klappe litt på skuldra, gi en klem… Hva skal jeg si. Min første tanke når jeg kommer i en sånn situasjon er «å nei! Hva gjør jeg nå?».  Aner ikke hvorfor jeg føler det slik. Kanskje fordi jeg aldri så voksne som viste kjærlighet og omsorg for hverandre da jeg var barn? Vi barna fikk jo trøst, men de voksne holdt vel kun sammen for oss barnas skyld (ironisk nok).

Anonymkode: 7e294...826

[AnonymBruker]

Jeg er lik 😔 hater når jeg må trøste, føles så unaturlig å "falskt" siden det ikke er naturlig for meg i det hele tatt. Jeg har masse empati og foreldre som har trøstet meg, så vet ikke helt hvor det kommer ifra.. 

 

Anonymkode: 696a6...415

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Å trøste barna mine har jeg ingen problemer med. Det føles helt naturlig.

Men jeg hater å trøste voksne. Synes det er skikkelig ukomfortabelt. Vet ikke hva jeg skal si eller gjøre. Skal jeg klappe litt på skuldra, gi en klem… Hva skal jeg si. Min første tanke når jeg kommer i en sånn situasjon er «å nei! Hva gjør jeg nå?».  Aner ikke hvorfor jeg føler det slik. Kanskje fordi jeg aldri så voksne som viste kjærlighet og omsorg for hverandre da jeg var barn? Vi barna fikk jo trøst, men de voksne holdt vel kun sammen for oss barnas skyld (ironisk nok).

Anonymkode: 7e294...826

Dette var en inresannt teori. Jeg ble trøstet som barn, men kan aldri huske å ha sett mine foreldre trøste andre voksne eller hverandre 🤔 men er det vanlig egentlig? 

Anonymkode: 696a6...415

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Dette var en inresannt teori. Jeg ble trøstet som barn, men kan aldri huske å ha sett mine foreldre trøste andre voksne eller hverandre 🤔 men er det vanlig egentlig? 

Anonymkode: 696a6...415

Ikke nødvendigvis trøst, men det å vise omsorg og kjærlighet. Alt fra kyss til at man gir en klem når noen trenger det (uten at det nødvendigvis er trøst, kan også være pga glede), til at man stryker noen omsorgsfullt over ryggen.
 

Aner ikke om teorien stemmer, men alle voksne rundt meg som barn var iallefall veldig «kalde» 😅

Anonymkode: 7e294...826

[Gjest Refreng]

8 minutter siden, AnonymBruker said:

Jeg er lik 😔 hater når jeg må trøste, føles så unaturlig å "falskt" siden det ikke er naturlig for meg i det hele tatt. Jeg har masse empati og foreldre som har trøstet meg, så vet ikke helt hvor det kommer ifra.. 

 

Anonymkode: 696a6...415

Jeg tenker det kan være flere ting.

For eks, føler du at trøsten foreldrene dine gir er ekte? Eller føltes den påtatt?

Føler du at foreldrene dine var veldig god på å trøste, men du klarer ikke gjøre det på samme måte som dem og når du prøver så føles det falskt? Kanskje du forsøker å trøste i en stil som ikke er din?

Har noen du har kjent noen gang sagt til deg at det ikke virker som om du egentlig bryr deg om dem, når du har forsøkt å trøste dem? Eller andre kommentarer som påpekte noe negativt ved at du trøstet dem?

Å ha vært i dårlige forhold kan også påvirke greier som dette. Der man får dårlige og noen ganger aggressive tilbakemeldinger når man forsøker være empatisk.

Det kan også være at du har problemer generelt med situasjoner der du føler du må prestere, der du føler du må gjøre noe på riktig måte. Litt prestasjonsangst, er det vel man kaller det i dagligtale.

Generell depresjon og angst kan påvirke

Er egentlig mange ting som kan føre til denne type problemer, når jeg tenker meg om

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (34 minutter siden):

Jeg føler meg ekstremt utilpass. Får lyst til å rømme. Det knyter seg i magen, og ordene stopper seg. 

Jeg skjemmes over å si dette, men jeg føler ikke alltid empati med den som trenger trøst, akkurat mens det står på. Jeg blir nesten mer irritert inni meg for å måtte trøste (uten at jeg viser dette utad). Stresset. Føler nesten at den trøstende er en byrde. Huff..

Jeg viser aldri noen at jeg selv er lei meg. Gråter aldri foran noen for at jeg er trist. Er jeg lei meg, gråter jeg for meg selv på badet eller i senga. Jeg kan bli sint på meg selv for at jeg er lei meg. Dessverre litt for god på å fortrenge følelser.
 

Ts

Anonymkode: 9f2cb...d88

Du føler ikke empati/blir irritert fordi den ukomfortable følelsen tar overhånd. Du mangler ikke empati, den blir bare overskygget. 

Jeg har det på samme måte. Jeg har asbergers/adhd, og fikk aldri trøst da jeg vokste opp. Jeg hadde ingen jeg kunne prate med når jeg som et lite barn druknet i alvorlig depresjon og selvmordstanker. Ingen så at jeg slet.

Jeg blir også derfor ukomfortabel og utilpass om jeg må trøste/støtte noen. Men, jeg har funnet noen taktikker som fungerer:

ikke tenk på at du må løse en annen person sin krise, men at du kun trenger å være der og lytte.

Bruk frasen "er det noe jeg kan gjøre for å hjelpe?" Da får den triste mulighet til å tenke og komme opp med en løsning selv, og du får instrukser (fikse en fin filmkveld, bare lytte eller hva det nå måtte være). 

Når det kommer til klemming, stryking og klapping, så bør du absolutt gjøre dette med barnet ditt. La de gråte og være trist. Med andre voksne, så er ikke fysisk kontakt så veldig nødvendig, og sjeldent godt mottatt. Her er det mest lytting og å vise forståelse. 

Anonymkode: a32e7...b80