Har ikke barn selv, men date kvinne med barn?

[AnonymBruker]

Kvinne 35 år, 2 barn fra tidligere forhold i barneskole-alder. Har ikke datet så alt for mye etter jeg ble singel for 2 år siden, men har hatt en del chat-flørt med menn via Tinder. Jeg har konsekvent gått etter dem med barn å som heller ikke vil ha flere barn. Men merker at utvalget av dem på min alder er ikke så altfor stort. Merker forøvrig at dem med barn, er mer ute etter ett ligg en noe annet. 
 

Har nå så smått begynt å date en 2 år yngre en, uten barn. Det satt langt inne. Han sier at det er ikke noen hindring for han at jeg har barn, og han sier at for han har det aldri vært nødvendig å få egne barn. Han er snill å god, men er uansett redd for hvordan han vil være rundt barna mine, om/når det skjer? Tenk om jeg blir stormendes forelsket, vi blir sammen å etter 2-3 år vil han ha barn? 
 

Noen som har erfaringer? Skal også sies, at han her virker mye mer moden, og tar ting roligere en dem jeg har flørtet med som har barn. Kansje det bare er tilfeldigheter? 

Anonymkode: f014a...5ca

[AnonymBruker]

Jeg har ikke erfaring med å date barnløse menn, fordi det ville jeg ikke gjort.

Jeg har som deg to barn selv, og synes det er nødvendig at de menn jeg dater vet hva det innebærer å ha barn.

k40

Anonymkode: 06a7d...ec1

[AnonymBruker]

Hadde aldri oppdratt en annen manns sæd

Anonymkode: e949d...b9a

[AnonymBruker]

I din situasjon hadde jeg sterilisert meg. Da vet de hva de får. 

Anonymkode: 101da...866

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Hadde aldri oppdratt en annen manns sæd

Anonymkode: e949d...b9a

Er det derfor du ikke har tatt deg bryet med å utvikle dannelse og folkeskikk?

Anonymkode: 06a7d...ec1

[AnonymBruker]

2 hours ago, AnonymBruker said:

Hadde aldri oppdratt en annen manns sæd

Anonymkode: e949d...b9a

Tenk å omtale barn så ekkelt. Husk du arbeider for en annen manns sæd og når du dater ligger du med en annen manns sæd

Anonymkode: 5f8c2...ca3

[AnonymBruker]

Menn vil ikke oppdra/forsørge en annen manns barn. Forholdet vil ryke!

Anonymkode: a2034...049

[AnonymBruker]

Ts, jeg har et skolebarn 50% og har hatt to gode opplevelser med å date barnløse menn. De var såpass oppegående og modne at de visste hva det innebar med barn, og de syns det var et pluss å vite at jeg fungerer som en god mor da de ønsker barn selv (jeg ønsker et barn til). Har i motsatt fall datet menn med barn som aldri hadde tid til å møtes ikke bare pga barn menn jobb, så jeg så de èn gang i måneden osv. Er dere riktig for hverandre er ikke barn en hindring. Men det kan bli problematisk om du ikke ønsker fler 

Anonymkode: 5f8c2...ca3

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker said:

Menn vil ikke oppdra/forsørge en annen manns barn. Forholdet vil ryke!

Anonymkode: a2034...049

Barna har allerede både en mor og en far som forsørger og oppdrar barna, vi lever ikke på 50-tallet

Anonymkode: 5f8c2...ca3

[AnonymBruker]

Jeg tenker at det er en sjanse du bare må ta. Hvis alt annet klaffer så ser jeg ikke hvorfor du ikke skal tørre å prøve. Hvis man skal være føre var på alt i livet vil man jo aldri komme noen vei. En mann med barn kan også ombestemme seg etter et par år angående valg av partner selv om det ikke er barn som er utslagsgivende. 

Anonymkode: e8e83...b5f

[AnonymBruker]

Jeg har tre barn og var singel i noen år før dating ble aktuelt.

Jeg tenkte likt som deg da jeg begynte å date, altså at jeg måtte finne en mann med barn fra før. Tanken var at vi da stilte likt og at begge var ferdige med barn. Jeg tenkte også at en med barn bedre ville forstå hva det innebærer å ha barn.

Jeg traff etterhvert flere med barn, men ingen det klaffet helt med (introdusert ingen for barna). Enten var vi for ulike, kjemien uteble eller avstanden ble for stor. Etterhvert som jeg såg at jeg ikke helt fant det jeg var ute etter, åpnet jeg døra på gløtt for å data menn uten barn. Jeg var skeptisk, men ville gi det et forsøk.

Etter en tid dukket det opp en mann jeg virkelig ble nysgjerrig på. Vi er på samme alder, men han har ingen barn. Chattet en del med ham og han sa det ikke var noe problem at jeg har barn og at han aldri har ønsket seg biologiske barn selv. Etter hver bestemte vi oss for å møtes og det ble full klaff ❤️ Vi har nå vært et par i over 1 år og planlegger å flytte sammen etterhvert. Han er veldig snill og god og behandler barna mine fint. Jeg har spurt flere ganger om han er helt sikker på at han ikke ønsker egne barn og det er han. Vi er begge passert 40 nå, så for meg er det uaktuelt å få flere.

Vi får også litt alenetid, da barna også er hos faren sin (delt omsorg) og det er godt for forholdet.

 

 

 

 

Anonymkode: 7220e...7eb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Hadde aldri oppdratt en annen manns sæd

Anonymkode: e949d...b9a

Og det tror jeg er veldig greit. Overlat den rollen til oppegående menn.

Anonymkode: 68f72...7f8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Menn vil ikke oppdra/forsørge en annen manns barn. Forholdet vil ryke!

Anonymkode: a2034...049

Skjønner at du har den erfaringen mtp hvordan du framstår men vi som er ålreite mennesker og noe å samle på hadde faktisk ingen problemer med å finne en mann som både elsker meg og barnet jeg hadde fra før 🥰

Anonymkode: 2fa07...28d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Menn vil ikke oppdra/forsørge en annen manns barn. Forholdet vil ryke!

Anonymkode: a2034...049

Jeg har en venn jeg vokste opp med som ble sammen med en dame med to barn når han var 30, faren der var bare patetisk og ute av bildet når barna enda var små. Han kom inn i bildet og var mer enn villig nok til å tre inn i rollen.

 

Finnes mer enn nok av menn som vil det, mannen min nå var 29 og jeg 31 når vi ble sammen. Jeg mistet mannen min mens jeg var gravid, de var bestevenner og han stilte opp for meg. Det var aldri planlagt at det skulle bli noe mellom oss, vi hadde aldri sett på hverandre som potensielle partnere. Vi sørget sammen, samtidig som jeg var nødt til å begynne å gjøre meg klar til å bli alene mor, mens han kom til å bli som en onkel. Over det første året var det ingenting som skjedde at det var antydning til at vi skulle bli sammen. Han tok gjesterommet mitt slik at han kunne hjelpe meg med avlastning i starten når han var ferdig på jobb.

Så når jeg var begynt å komme tilbake mer til meg selv, var det ting som ble vekket til liv igjen. Jeg var livredd i starten når jeg begynte å merke at følelser begynte å komme, det føltes feil, upassende og tenkte jeg kom til å skremme vekk en så godt støtte hvis jeg sa noe. Viste seg at han hadde samme tanker, og venner og familiene kunne se at vi slet med å ta noe steg. Uten at vi var klar over det planla det slik at jeg kom plutselig hjem til dekket bord, mat klar, shinet opp litt mens han trodde han bare kom for vanlig middag. Før vi så begge satt der litt små forvirret men mest nervøs før de tok med seg sønnen min slik at vi skulle få litt alene tid.

Det var nok den merkeligste daten vi begge noen gang hadde vært på fordi vi begge prøvde å beklage til den andre i starten. Men ved å gå igjennom gangen og si at vi ikke burde la maten gå til spille og vi kunne behandle dette som en prøve date, si hva som ville trengtes for hvordan en perfekt date ville være når vi kommer oss på markedet igjen, nærmest som en lek.

Klarte vi å komme forbi det kleine, tils vi begge var i godt humør, mette og han forsiktig prøvde å ta meg i hånden tils jeg møtte han, og han sa han ikke ville på markedet. Han skammet seg, følte seg skyldig og som han hadde stjåelt sin beste venns liv men han kunne ikke noe for det han hadde sluttet å ha meg i kategorien i hodet sitt som off limits. Han prøvde å ignorere det og hadde vi ikke sittet her slik vi nå satt, hadde han akseptert et liv hvor bare lyden av stemmen min fikk han til å føle seg sterkere. Han følte situasjonen var utrolig urettferdig for meg og sønnen min. Uten meg vet han ikke hvor han ville vært da vi mistet han, det at han mente jeg var der for han til tross for alt betydde mer enn han kunne beskrive. Han kom til å være der for oss uansett hva, hadde ting vært anderledes hadde han aldri kommet til å sette meg i en slik situasjon om å velge. Men om det var noe øyeblikk hvor det passet å spørre om jeg hadde følelser for han var det nå. Slik at han kunne vite om han burde la følelsene bare få gå sin gang og gå videre.

Jeg gikk igjennom alt han hadde gjort for oss til tross for at han ikke hadde noe ansvar for å gjøre det. At jeg var utrolig redd for å skremme han bort fordi jeg hadde måttet fange meg selv i å føle ting jeg ikke hadde ment å føle. Det ble en tårefylt affære og vi endte opp med å stå å klemme rundt hverandre, tils jeg ikke klarte å holde meg igjen lenger og kysset han. Nå har vi vært sammen i 10 år, og sønnen min vokste opp med to pappaer, en som er i himmelen og en som elsker han og mamma over alt på jord.

Anonymkode: 202ef...32f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Menn vil ikke oppdra/forsørge en annen manns barn. Forholdet vil ryke!

Anonymkode: a2034...049

Min mann er en god bonuspappa. I tillegg kommer han overens med far til barna. 

Det kommer alltid an på hvorfor en er blitt alenemor i utgangspunktet. Er det mye drama, styrer oppegående menn unna.

Anonymkode: 1b05b...49d