Moren min tråkker over grenser

[AnonymBruker]

Jeg er 100% alenemor og avhengig av hjelp til barnevakt av min mor, siden jeg jobber litt kveld og helg, og får vært sosial en gang i blant også. Hun stiller alltid, og jeg er kjempetakknemlig for det. Hun har et godt forhold med barnebarnet også.

Jeg og hun har ikke det næreste forholdet, og hun har en form for personlighetsforstyrrelse. Heldigvis ikke sånn at hun skjeller meg ut, for hun setter meg og barnebarnet veldig høyt (idealiserer oss). Men hun tråkker ofte over noen grenser, og når jeg har prøvd å sette grenser før så går det veldig dårlig. At hun nesten truer med selvmord og sånn. 

Jeg føler meg ofte ganske invadert av henne, det er ikke uvanlig at hun tar kontakt 5-10 ganger daglig for å spørre om ting hun strengt tatt ikke hadde trengt å spurt om. I dag følte jeg det gikk over en grense - hun har nøkkel til leiligheten min og vi hadde en avtale at hun skulle kjøre oss et sted. I steden for å ringe når hun sto utenfor slik hun pleier, låste hun seg rett inn i leiligheten uten å ringe på. Jeg ble ganske satt ut, og skulle ønske hun hadde ringt på. Det kunne jo vært at jeg var naken, satt på do eller lignende. Men jeg turte ikke si fra til henne da, fordi hun er veldig dårlig til å ta kritikk. Og jeg kommer nok ikke til å si noe seinere. 

Men jeg føler meg bare så veldig invadert. Og jeg er alltid ubekvem i nærværet hennes, av ulike grunner. Hver gang vi er sammen er jeg en anspent klump av nerver. Jeg er så redd for at hun skal ta opp et ubehagelig tema, som hun har gjort mye gjennom livet. Hun gjør heldigvis ikke det foran barnebarnet, annet enn at hun snakker veldig mye stygt om andre folk. 

Hva tenker dere, bør jeg starte å sette grenser, eller la det gå siden jeg får så mye hjelp av henne?

Anonymkode: 9b087...f9c

[AnonymBruker]

Jeg ville heller betalt en barnevakt, det der opplegget hadde ikke vært verdt det for min del.

Anonymkode: e189c...a1c

[AnonymBruker]

Det blir ofte sånn når man som voksen har et avhengighetsforhold til foreldre. Da kommer man ikke ut av at en er barn og en er voksen relasjonen. Eneste måten du kan få slutt på dette på, er at du ikke er avhengig av henne i hverdagen.

Anonymkode: 69e6b...891

[Havbris]

Vanskelig problemstilling. Du trenger henne som barnevakt til dine barn for å få livet til å gå rundt men du trenger henne ikke på din egen private arena - i hvertfall ikke slik du beskriver. Jeg tror det blir ganske komplisert å forklare henne denne forskjellen og det bringer muligens bare komplikasjoner. Hvis du ønsker å bevare barnevaktordningen så må du kanskje svelge noen kameler. Hvis ikke anbefaler jeg deg å kjøpe barnevakt selv om du kanskje da må forklare henne hvorfor. Du må nok vurdere de ulike alternativene og hvilke konsekvenser det har - og tilslutt hva du kan leve med. Din mor er jo også et menneske med følelser.

[AnonymBruker]

Først; Din mor gjør så godt hun kan utifra de "verktøyene" hun har med seg fra sin oppvekst og livserfaring. Du vil heller aldri bli den perfekte moren for dine barn. Vi har alle ting vi er misfornøyde med når det kommer til våre foreldre. 

Sett deg ned og fortell henne hvor mye du setter pris på henne. Si at du er veldig glad i henne og alt hun gjør. Gå så over til å si at dere må sette grenser når det kommer til privatlivet. Hun må banke på før hun går inn osv. 

Anonymkode: 1d7ab...e32

[AnonymBruker]

Ja, det å snakke med henne har jeg null tro på. Min bror har forsøkt dette i det siste, da hun har vært ganske slem mot ham og samboeren, men hun har virkelig null selvinnsikt.

Så det står egentlig mellom å svelge kameler, eller bli mer avhengig.

Kanskje en mellomting må være å bli mindre avhengig. Jeg spør henne alltid om barnevakt fordi hun alltid sier ja. Og barnebarn liker å være på overnatting der. Men kanskje jeg skal spørre andre oftere, vi har litt av slekten til bf i nærheten også. Terskelen er litt større for å spørre dem, men tror jeg skal begynne med det. Og med min mor, ikke si ja til hjelp som jeg strengt tatt ikke trenger. (Som f.eks. at hun kjører oss til barnehagen for at jeg skal spare litt tid, som hun tilbyr seg fra tid til annen...)

Ts

Anonymkode: 9b087...f9c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Først; Din mor gjør så godt hun kan utifra de "verktøyene" hun har med seg fra sin oppvekst og livserfaring. Du vil heller aldri bli den perfekte moren for dine barn. Vi har alle ting vi er misfornøyde med når det kommer til våre foreldre. 

Sett deg ned og fortell henne hvor mye du setter pris på henne. Si at du er veldig glad i henne og alt hun gjør. Gå så over til å si at dere må sette grenser når det kommer til privatlivet. Hun må banke på før hun går inn osv. 

Anonymkode: 1d7ab...e32

Ja, jeg prøver å tenke på dette. Hun har hatt en vanskelig oppvekst osv.

Jeg bør nok bli flinkere til å si at jeg setter pris på hjelpen hennes. Sier det alltid når hun har vært barnevakt, men jeg sliter med å koble på emosjoner når jeg snakker med henne, så det høres kanskje litt platt ut når jeg sier det.. jeg kobler meg liksom helt fra emosjonelt, og kan ikke noe for det... pga vår bakgrunn tipper jeg. 

Ts

Anonymkode: 9b087...f9c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Ja, jeg prøver å tenke på dette. Hun har hatt en vanskelig oppvekst osv.

Jeg bør nok bli flinkere til å si at jeg setter pris på hjelpen hennes. Sier det alltid når hun har vært barnevakt, men jeg sliter med å koble på emosjoner når jeg snakker med henne, så det høres kanskje litt platt ut når jeg sier det.. jeg kobler meg liksom helt fra emosjonelt, og kan ikke noe for det... pga vår bakgrunn tipper jeg. 

Ts

Anonymkode: 9b087...f9c

Vil også minne om at det du driver på med, vil påvirke dine egne barn med tiden. På samme måte som det du har med din mor og som sikkert din mor hadde med egen mor osv. 

Anonymkode: 1d7ab...e32

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (23 minutter siden):

Ja, jeg prøver å tenke på dette. Hun har hatt en vanskelig oppvekst osv.

Jeg bør nok bli flinkere til å si at jeg setter pris på hjelpen hennes. Sier det alltid når hun har vært barnevakt, men jeg sliter med å koble på emosjoner når jeg snakker med henne, så det høres kanskje litt platt ut når jeg sier det.. jeg kobler meg liksom helt fra emosjonelt, og kan ikke noe for det... pga vår bakgrunn tipper jeg. 

Ts

Anonymkode: 9b087...f9c

Jeg syns det høres ut som om det er ganske tøft for deg å ha henne så infiltrert i livet ditt, og at du opplever henne som en utrygg person? Og at det er derfor du stenger av emosjonelt, det derfor du opplever henne som invaderende. Det tror jeg du gjør lurt å ta på alvor. Det å vokse opp med en ustabil forelder med personlighetsforstyrrelse kan gi mye bagasje for barnet, også i voksen alder. Man tar det jo med seg videre. Har du snakket med en terapeut om dette? Jeg vil da tro at det vil hjelpe deg ift å sette de grensene jeg tror du trenger å sette. 
 

Jeg tror ofte man kan være en bedre besteforelder enn forelder fordi ansvaret ikke er det samme. Så det er helt sikkert fint for sønnen din å være hos henne av og til. Men det høres ikke ut som om det er godt for deg å ha henne så nær.
 

Vil minne om at vi ikke har ansvar for andres følelser, kun våre egne. Så om du setter en grense og hun friker ut, da er ikke frikingen ditt problem. Tvert i mot har du tatt ansvar for å ta vare på deg selv. 

Anonymkode: 92524...b7e

[AnonymBruker]

Du trenger ikke svare på alt, bare si at det ønsker du ikke å svare på eller snakke om. 

Anonymkode: c6727...36d

[AnonymBruker]

Jeg har det helt likt, TS. «Godt» å lese at vi er flere.

Anonymkode: 23081...2a9

[AnonymBruker]

Når hun har en personlighetsforstyrrelse, så bør hun ikke passe barn. Selv om hun ikke brøler og kjefter så har hun en giftig adferd som du selv merker at skader deg. Dette vil også skje med barnet. Og hun snakker stygt om andre mens barnet hører på!

Det er ikke bare å være syndebukk som er skadelig i en giftig relasjon. Det er også skadelig å være gullungen. For idealiseringen og "kjærligheten" er der kun hvis dere gjør dere "fortjent" til den.

Anonymkode: 85413...e25

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Ja, det å snakke med henne har jeg null tro på. Min bror har forsøkt dette i det siste, da hun har vært ganske slem mot ham og samboeren, men hun har virkelig null selvinnsikt.

Så det står egentlig mellom å svelge kameler, eller bli mer avhengig.

Kanskje en mellomting må være å bli mindre avhengig. Jeg spør henne alltid om barnevakt fordi hun alltid sier ja. Og barnebarn liker å være på overnatting der. Men kanskje jeg skal spørre andre oftere, vi har litt av slekten til bf i nærheten også. Terskelen er litt større for å spørre dem, men tror jeg skal begynne med det. Og med min mor, ikke si ja til hjelp som jeg strengt tatt ikke trenger. (Som f.eks. at hun kjører oss til barnehagen for at jeg skal spare litt tid, som hun tilbyr seg fra tid til annen...)

Ts

Anonymkode: 9b087...f9c

Høres veldig likt ut sånn som jeg har det. Har kommet til at det å begrense kontakten er det beste. Ikke kutt kontakt og fortsett med barnevakt - ikke minst fordi det er bra for barnet ditt å ha bestemoren i livet, men ikke overdriv kontakten dere i mellom. Personlighetsforstyrrelse eller ei, de fleste mennesker er lettere å svelge og forholde seg til når man har dem i små/mindre porsjoner. 
 

Jeg jobber også med å akseptere at det er slik. Min mor har også sår fra barndom og det er derfor hun fungerer som hun gjør. Jeg tenker at man må svelge noen kameler men absolutt også ta opp (på en grei måte) når hun tråkker over grenser. Min mor tåler også tilbakemeldinger dårlig, men setter grenser når jeg må likevel. Oftest - når hun får tenkt seg om - respekterer hun grensene i større grad

Anonymkode: 9e4b4...f29

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Når hun har en personlighetsforstyrrelse, så bør hun ikke passe barn. Selv om hun ikke brøler og kjefter så har hun en giftig adferd som du selv merker at skader deg. Dette vil også skje med barnet. Og hun snakker stygt om andre mens barnet hører på!

Det er ikke bare å være syndebukk som er skadelig i en giftig relasjon. Det er også skadelig å være gullungen. For idealiseringen og "kjærligheten" er der kun hvis dere gjør dere "fortjent" til den.

Anonymkode: 85413...e25

Jeg tror det er en sannhet med modifikasjoner . 
å ha mild/moderate former for personlighetsforstyrrelser er ikke så uvanlig , så da er det mange som ikke kunne ha passet barn. 
 

Alvorlige personlighetsforstyrrelse er derimot noe annet. Men virker ikke som morens fungering er helt der. 

Anonymkode: 9e4b4...f29