Bipolar besteforelder- hvordan håndterer dere det?

[AnonymBruker]

Dere som har en besteforelder til barnet/barna med bipolar-diagnose, hvordan fungerer forholdene hos dere? 

Hos oss er det snakk om en besteforelder som ikke vil medisinere seg, som selvfølgelig må få være et personlig valg, men dessverre påvirker diagnosen de nærmeste uten at besteforelder ser dette selv. Lite til ingen selvinnsikt med andre ord, og tar lett alt som kritikk av person. 

Jeg og eksmann er enig i at barna ikke skal overnatte der når besteforelder har disse periodene, for det blir for mye. Men besteforelder ønsker typisk mest kontakt i de periodene hvor det er mye intens oppførsel, sover dårlig (som igjen påvirker psyke), lett oppfarrende, kan ha merkelige oppfattelser av ting etc. 

Synes dette er både slitsomt og dumt for ungene at en som skal være trygg og god, forandrer seg så de merker det. Kan f.eks bli unødvendig brysk i stemmen over småting og ta styring over lek eller hva de skal tegne f.eks, eller "ta over" min foreldrerolle når jeg er tilstede. Må også innrømme at det er slitsomt på egne vegne, da det er en del innblanding i mitt liv, hvordan jeg bør ha det i hjemmet mitt, snakk om bruddet (jeg har ikke noe vehov for å diskutere det..) og besøk som ikke er avtalt på forhånd, dukker bare opp både her og der.

Anonymkode: d7e0b...aae

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Dere som har en besteforelder til barnet/barna med bipolar-diagnose, hvordan fungerer forholdene hos dere? 

Hos oss er det snakk om en besteforelder som ikke vil medisinere seg, som selvfølgelig må få være et personlig valg, men dessverre påvirker diagnosen de nærmeste uten at besteforelder ser dette selv. Lite til ingen selvinnsikt med andre ord, og tar lett alt som kritikk av person. 

Jeg og eksmann er enig i at barna ikke skal overnatte der når besteforelder har disse periodene, for det blir for mye. Men besteforelder ønsker typisk mest kontakt i de periodene hvor det er mye intens oppførsel, sover dårlig (som igjen påvirker psyke), lett oppfarrende, kan ha merkelige oppfattelser av ting etc. 

Synes dette er både slitsomt og dumt for ungene at en som skal være trygg og god, forandrer seg så de merker det. Kan f.eks bli unødvendig brysk i stemmen over småting og ta styring over lek eller hva de skal tegne f.eks, eller "ta over" min foreldrerolle når jeg er tilstede. Må også innrømme at det er slitsomt på egne vegne, da det er en del innblanding i mitt liv, hvordan jeg bør ha det i hjemmet mitt, snakk om bruddet (jeg har ikke noe vehov for å diskutere det..) og besøk som ikke er avtalt på forhånd, dukker bare opp både her og der.

Anonymkode: d7e0b...aae

Jeg har et søsken med slik og flere diagnoser. Begrenser kontakten i vanskelige perioder, brukes aldri som barnepike og dermed aldri noen overnatting. 

Jeg har både forelder og besteforeldre med diagnosen, men der er det så ille at vi har ingen kontakt. Jeg har jo hatt egne opplevelser av å være barnebarn til noen med diagnosen. 

Jeg ble fort vant til besteforelder sine utbrudd, ord og sinne. Det brydde meg veldig lite, jeg var jo tidlig opplært til at denne har en sykdom. Vi var sjeldent på overnatting der, var der mest med mamma/pappa. Det har bare påvirket meg i den grad at jeg har stor forståelse for folks utfordringer. 

Anonymkode: ff9c6...3a9