Du som har unnvikende pf, kan du fortelle hvordan du har det? (Ev kptsd?)

[AnonymBruker]

Er du mye redd og i så fall for hva? Har du traumer i bunnen? Har du alltid hatt det, eller når fikk du det? Hvordan er forholdet ditt til andre?

Jeg har begynt å tenke at jeg kanskje har noe slikt, hvis det da ikke er en del av min ptsd. Jeg er skeptisk til andre, redd for å bli såret/skadet og unngår derfor dypere sosiale relasjoner. Jeg ser på meg selv som ødelagt, og tenker hvis folk blir kjent med meg kommer de også til å se det og/eller skade meg. Derfor vil jeg heller være alene. 

Jeg har ingen problemer med å snakke med fremmede, snakke i grupper, si hva jeg mener, spørre om hjelp eller gå på kurs/reise alene/osv, men jeg har antennene ute og sanser jeg bittelitt skepsis eller avvisning, trekker jeg meg umiddelbart. Jeg går alltid ut i fra at andre mennesker foretrekker alle andre enn meg og at ingen egentlig liker meg. 

Kjenner du igjen noe av dette? Spørsmålet kan også gjerne gå til dere som har kompleks ptsd. 

Anonymkode: 99224...f16

[AnonymBruker]

Jeg har kptsd og unnvikende personlighetsforstyrrelse..

Så ja jeg har traumer i bunn.. Er så heldig å ha en helt serie av det allerede fra tidlig barndom. Mye usikre voksenpersoner. (bipolar mor), ble mobbet på barneskole, blitt utsatt for blind vold, har blitt voldtatt i grove drag, i dette så baller det jo på seg med mange mindre traumer også. 

Jeg er mye redd. For hva konkret kan jeg ikke svare på, men det er dette indre stresset da. Det handler nok om at jeg unngår alt som er vondt. Jeg er redd for egne følelser?! For meg er det vanskelig i feks jobbsituasjonener hvor jeg på ha en relasjon til kollegaer, må forholde meg til å være "låst ett sted over tid", samt redsel for kritikk. Nå vet hjernen min at litt konstruktiv kritikk ikke er farlig. Men jeg går helt i lås. 

Relasjoner er vanskelig. Jeg bruker lang tid på å tørre å være noen nære. Jeg har ingen problemer med"smalltalk", jeg har en relativt stor insta konto, holder taler, er i fau, trinnkontakt, aktivitetskomiteen.. men jeg unngår å bli for nære.. Nok i redsel for å bli såret/forlatt. Dette gjør også at jeg i mine få nære relasjoner nesten bruker de opp, jeg krever masse trygghet, er mye redd, usikker, og tror egentlig ikke på at noen vil meg vel.. Jeg kan ikke stole på noen. eg unngår rett og slett alle triggere til vonde følelser, som at det er bedre å bare være alene enn at det skal skje noe.. 

 

Det er en ensom diagnose. Mitt største ønske er at jeg en dag skal tro at noen kan elske meg, ikke bare ville skade meg.. Men til da.. Unngår jeg.. 

Anonymkode: e16b4...14c

[AnonymBruker]

Jeg har den diagnosen.

Jeg tror egentlig at ingen egentlig liker meg eller har lyst til å være med meg. Forventer at andre skal avvise meg, men er livredd for å bli avvist. Selv om folk tydelig viser og sier at de liker meg og har lyst til å være sammen med meg, så tror jeg egentlig ikke på det.

Jeg synes det er vanskelig å stole på andre og jeg bruker lang tid på å bli trygg og åpne meg. Det er også noe jeg tenker på i relasjoner og at de kommer til å bli lei av meg før jeg har turt å åpne meg skikkelig.

Jeg har ganske lave tanker om meg selv. Tror egentlig aldri at jeg er flink til noe, at det jeg gjør er bra nok eller at jeg får til ting.

Jeg har jobbet endel med egen tankegang, men dette sitter jo ganske godt i en og ikke noe som blir endret i en håndvending.

Jeg har hatt utrygge voksne. Foreldrene mine var ganske av og på i hvordan de behandlet meg, men mye kritikk/kjeft for hvordan jeg var, lite anerkjennelse eller opplevelsen av å bli sett. I tillegg til det så ble jeg mobbet og var også i et forhold der det mønsteret med å ikke bli sett og anerkjent gjentok seg. Han var også god på å kritisere meg for hvordan jeg var, hvordan jeg så ut og det jeg gjorde.

Prøver å inngå en ny relasjon med en mann nå og det er utrolig vanskelig. Jeg har mest lyst til å bare avvise han sånn at jeg slipper å bli avvist selv 🙄

Anonymkode: 2cd62...8c3

[AnonymBruker]

Ja, er ufør. Er ikke redd mer, men har mista tro på menn. Ble utsatt for grov vold og drapsforsøk så skulle helst hatt en vakthund (som også ville vært en givende hobby…)

Har ikke jobb, er ufør så det er ikke mye å leve av, så det også begrenser livet veldig. er ikke sosial og har tinder men orker knapt å svare på meldinger da jeg tenker at alle kan være potensielt likedan som han som var slem mot meg, tar ikke sjansen. 

 

 

Anonymkode: b9556...b3e

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg veldig igjen i det dere skriver. 

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Jeg har den diagnosen.Anonymkode: 2cd62...8c3

Unnvikende pf eller kptsd? (Beklager at jeg rota i overskriften min)

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Ja, er ufør. Er ikke redd mer, men har mista tro på menn. Ble utsatt for grov vold og drapsforsøk så skulle helst hatt en vakthund (som også ville vært en givende hobby…)

Anonymkode: b9556...b3e

Har du unnvikende Pf eller ktpsd?

Anonymkode: 99224...f16

[AnonymBruker]

Nå tror jeg enda mer at det er sannsynlig at jeg har diagnosen, men jeg kan selvsagt ikke utrede meg selv. Setter veldig stor pris på svarene deres! Håper enda flere svarer. 

🌸

Anonymkode: 99224...f16

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (31 minutter siden):

Nå tror jeg enda mer at det er sannsynlig at jeg har diagnosen, men jeg kan selvsagt ikke utrede meg selv. Setter veldig stor pris på svarene deres! Håper enda flere svarer. 

🌸

Anonymkode: 99224...f16

Men husk at dette også er vanlig om man har hatt en utrygg oppvekst. Jeg har hatt alt som har blitt ramset opp her i større eller mindre grad, fram til jeg bikka 30. Nå har jeg mye selvtillit og veldig glad i å være sosial. Jeg har ingen diagnoser. 

Anonymkode: 48fb0...15f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (41 minutter siden):

Jeg kjenner meg veldig igjen i det dere skriver. 

Unnvikende pf eller kptsd? (Beklager at jeg rota i overskriften min)

Har du unnvikende Pf eller ktpsd?

Anonymkode: 99224...f16

Åja. Nei, det går bra 😊 Skulle sikkert skrevet det, men har unnvikende pf.

Anonymkode: 2cd62...8c3

[Kittykat]

Jeg har unnvikende personlighets forstyrrelse. Jeg er veldig innadvendt, er introvert, vil ikke gjøre mye ut av meg, det tar litt tid for meg å bli trygg på andre og det er ikke så lett for meg å få venner. 

Jeg må hele tiden få verifisert at det jeg gjør og eventuelt tenker i en spesiell situasjon er riktig (er nervøs for å gjøre feil/virke dum). Jeg unngår konfrontasjoner. Antennene mine er ute med en gang jeg er ute med andre f eks i familiebesøk/fest/andre store samlinger osv fordi jeg er redd for å gjøre og si noe dumt og fremstå som en komplett hjernedød idiot.

Jeg fikk denne diagnosen av en psykolog for mange år siden. Jeg har alltid vært sånn. Det er ingen spesiell grunn til at jeg er sånn. Det har ikke akkurat skjedd noe traumatisk i livet mitt. Og det er ikke sånn at jeg unngår folk 24/7.

[AnonymBruker]

Jeg er sosial når jeg først er sammen med andre men jeg er avhengig av at det har en tydelig begynnelse og slutt dvs arrangementer og slike ting som begynner kl 19 og slutter 21.30. Besøk takler jeg ikke, er livredd for å bli sliten (for da blir jeg krass) når folk ikke drar i tide og jeg klarer ikke si ifra om at "jeg er sliten så jeg tror vi må avslutte". Jobb takler jeg ikke, det blir for mye og for tett og jeg kan ikke si "nå må jeg hjem" pga arbeidstider er som de er. Er ufør og har det rimelig bra slik men det er ensomt. Jeg er gift men savner allikevel vennskap og samtaler om alt mulig som ikke vi snakker om hjemme (min mann er ikke politisk interessert, ikke interessert i strikking osv). Hva jeg er redd for? Å få mennesker for tett innpå meg, bli avslørt. Som barn, ung og også voksen har jeg alltid blitt møtt med kritikk i fht vennskap hjemme. Jeg fikk tidlig lære at ingen ville leke med meg og hvis jeg fant en venn så var det sååå mye galt med den vennen, dens familie, klær, utseende, væremåte. Ja min mor har alltid lett etter noe å kritisere. I tillegg har jeg vokst opp med en far som var enten verdens greieste (han var positiv til venner) men han kunne bli sint så sint og drakk i smug. Det sammen med sykdom og mye vondt der har lagd ett selvbilde som ikke henger på greip. 

Anonymkode: 90357...0c1

[AnonymBruker]

Kittykat skrev (15 timer siden):

Jeg har unnvikende personlighets forstyrrelse. Jeg er veldig innadvendt, er introvert, vil ikke gjøre mye ut av meg, det tar litt tid for meg å bli trygg på andre og det er ikke så lett for meg å få venner. 

Jeg må hele tiden få verifisert at det jeg gjør og eventuelt tenker i en spesiell situasjon er riktig (er nervøs for å gjøre feil/virke dum). Jeg unngår konfrontasjoner. Antennene mine er ute med en gang jeg er ute med andre f eks i familiebesøk/fest/andre store samlinger osv fordi jeg er redd for å gjøre og si noe dumt og fremstå som en komplett hjernedød idiot.

Jeg fikk denne diagnosen av en psykolog for mange år siden. Jeg har alltid vært sånn. Det er ingen spesiell grunn til at jeg er sånn. Det har ikke akkurat skjedd noe traumatisk i livet mitt. Og det er ikke sånn at jeg unngår folk 24/7.

Kjenner mange som passer til dette og jeg kan selv passe til det. Dette høres mer ut som litt sosialangst og introverte blandet med lav selvtillit. Jeg har lest mye om denne p.f da jeg har tenkt jeg passer inn i den selv, men begynner nå å tenke at det ikke er en reell diagnose. Veldig vage merkelige symptomer som passer sånn ca 90% av introverte med lav selvtillit. Sorry at jeg er så skeptisk men jeg fant ingenting i denne diagnosen som peker seg ut om du skjønner. Den kunne vært satt på utrolig mange. 

Anonymkode: a65d8...7ef

[AnonymBruker]

Jeg har det i tillegg til sosial angst som har blitt noe bedre ettersom årene har gått. 
 

Vil vel si det er en blanding av arv og miljø som har bidratt til det. Mye utrygg som barn, pga foreldre som var mye ute av hjemmet pga jobb og de ble skilt når jeg var sju år. Er enebarn. Falt utenfor i slutten av ungdomsskole pga mobbing og vgs var overhodet ikke noe god opplevelse.

Som voksen preger det i stor grad arbeidssituasjon i form av vansker ved å si ifra til sjef når problemer oppstår og ta kontakt generelt ved spørsmål. Så det har vært mye vansker og problemer knyttet til det. Må ha personer jeg er trygg på i så fall, og sjefer generelt er stressede mennesker så det er en dårlig mix.

Anonymkode: 118c6...a73

[Kittykat]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Kjenner mange som passer til dette og jeg kan selv passe til det. Dette høres mer ut som litt sosialangst og introverte blandet med lav selvtillit. Jeg har lest mye om denne p.f da jeg har tenkt jeg passer inn i den selv, men begynner nå å tenke at det ikke er en reell diagnose. Veldig vage merkelige symptomer som passer sånn ca 90% av introverte med lav selvtillit. Sorry at jeg er så skeptisk men jeg fant ingenting i denne diagnosen som peker seg ut om du skjønner. Den kunne vært satt på utrolig mange. 

Anonymkode: a65d8...7ef

Det kan jo hende at sosial angst, introverthet og unnvikende personlighetsforstyrrelse har mange av de samme punktene. Men for min del så falt mange biter på plass når jeg fikk denne diagnosen. Og jeg visste ikke noe om unnvikende personlighetsforstyrrelse før psykologen nevnte det.

Det er ikke noe i veien å være skeptisk til ting, og jeg skjønner at det høres mer ut som sosialangst, lav selvtillit osv. Jeg leste litt om denne personlighetsforstyrrelsen når jeg fikk diagnosen og for meg så har denne p.f, sosialangst, introverthet osv mange av de samme "symtpomene". De flyter inn i hverandre på en måte.

 

[AnonymBruker]

Det er morsomt når folk prøver å «kaste bort» en diagnose som er såpass fremtredende og reell, bare fordi de ikke har erfaring med den selv. Vi som er diagnostisert med engstelig og unnvikende pf er ikke bare en gjeng med folk med lav selvtillit og sosial angst. Hverdagen våres styres av unormal høy frykt som ødelegger vennskap, familie, forhold, jobb osv. Det er ingenting jeg ønsker mer i livet enn å bare fungere normalt: tørre å snakke med folk på fest. Stole på at kjærester/venner/familie FAKTISK liker meg. Stole på at folk ikke synes jeg er en udugelig dritt.

Det er hvertfall min erfaring med pf’en. Jeg tror alle hater meg, jeg tror alle vil meg vondt, jeg tror kjæresten er utro, jeg tror venner kun er venn med meg for å være snill, jeg tror familien min baksnakker meg når jeg ikke er der, jeg tror at jeg aldri er flink på jobb og at jeg ikke burde jobbe fordi jeg ikke duger til noe. Det er slitsomt.

Anonymkode: 4fc5a...df3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (37 minutter siden):

Det er morsomt når folk prøver å «kaste bort» en diagnose som er såpass fremtredende og reell, bare fordi de ikke har erfaring med den selv. Vi som er diagnostisert med engstelig og unnvikende pf er ikke bare en gjeng med folk med lav selvtillit og sosial angst. Hverdagen våres styres av unormal høy frykt som ødelegger vennskap, familie, forhold, jobb osv. Det er ingenting jeg ønsker mer i livet enn å bare fungere normalt: tørre å snakke med folk på fest. Stole på at kjærester/venner/familie FAKTISK liker meg. Stole på at folk ikke synes jeg er en udugelig dritt.

Det er hvertfall min erfaring med pf’en. Jeg tror alle hater meg, jeg tror alle vil meg vondt, jeg tror kjæresten er utro, jeg tror venner kun er venn med meg for å være snill, jeg tror familien min baksnakker meg når jeg ikke er der, jeg tror at jeg aldri er flink på jobb og at jeg ikke burde jobbe fordi jeg ikke duger til noe. Det er slitsomt.

Anonymkode: 4fc5a...df3

Du har helt rett. En engstelig unnvikende pf diagnose er så mye mere enn angst for mennesker og depresjoner fordi livet ikke fungerer som man vil. Det er kriterier som feks fastlåste tanker, dvs tanker som ikke lar seg bytte ut med bedre og mere hensiktsmessige tanker. Det er mange kriterier som skal være oppfylt og mange går ut og inn av systemet med feil diagnose i mange år og derav har fått feil hjelp. 

Anonymkode: 90357...0c1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 timer siden):

Kjenner mange som passer til dette og jeg kan selv passe til det. Dette høres mer ut som litt sosialangst og introverte blandet med lav selvtillit. Jeg har lest mye om denne p.f da jeg har tenkt jeg passer inn i den selv, men begynner nå å tenke at det ikke er en reell diagnose. Veldig vage merkelige symptomer som passer sånn ca 90% av introverte med lav selvtillit. Sorry at jeg er så skeptisk men jeg fant ingenting i denne diagnosen som peker seg ut om du skjønner. Den kunne vært satt på utrolig mange. 

Anonymkode: a65d8...7ef

🤦‍♀️🤦‍♀️🤦‍♀️

Anonymkode: 90950...565

[AnonymBruker]

Jeg tror alt stammer fra at jeg ble mobbet/utestengt på barneskolen. Jeg var ikke blant de kule og populære. Ble alltid valgt sist på lag. Vi var 7 jenter og jeg var den som fallt utenfor de 3 andre parene. Var mye alene.

Så kom ungdomskolen og allerede da var jeg livredd. Turte nesten ikke åpne munnen. Jeg fikk en ny start. Jeg var flink å kle meg kult og moteriktig, etterhvert den rette sminken og stilen. Merket tidlig jeg ble beundret av klassevenninne og gutter, men jeg slapp ingen inn på meg. Samme med vgs. Potensielle venner og beilere tok kontakt men jeg aviste dem eller turte kun å være med dem kort tid av gangen. Var redd for å bli avslørt. At jeg ikke var så kul og spennende som de trodde likevel. At jeg var en grå mus uten noe interessant å komme med.

Etterhvert i voksen alder lærte jeg meg kunsten å mingle litt. Kunne komme med en treffende kommentar i ny og ne. Få folk til å le. Men da trakk jeg meg umiddelbart tilbake etterpå. Nå så de jeg kunne være kjekk å prate med. Nå må jeg ikke bli avslørt.

Hadde noen kjærester i 20-årene, men slapp dem sjeldent helt inn på meg og holdt dem passe på avstand. Ved å bare treffe dem ett par ganger i uka, kanskje måneden. Da rakk de kanskje ikke å skjønne hvor kjedelig jeg egentlig var. Det endte som regel med at de gjorde det slutt med meg. Og da kunne jeg forstå det og kunne skylde på avstanden jeg sørget for mellom dem og meg…ikke at de slo opp fordi de mislikte meg som person. Likevel plaget tankene om at det kunne være meg som person det egentlig handlet om.

Var singel i 12 år som voksen. Fant til slutt en mann som tidlig viste han likte meg som jeg var. Han holdt avstand, men nærmet seg likevel sakte men sikkert. Han brøt tilslutt barrieren min. Vi fikk barn og livet er bedre.

Jeg har likevel fortsatt ingen venner den dag i dag, som 38 åring. Har ikke vært med en venninne på snart 8 år. Kun ifm et festlig overfladisk lag med alkohol 2-3 ganger siste årene.

Jeg har en jobb, men makter ikke mer enn 75% stilling. Og hadde ikke fikset jobben min om det ikke var for det at jeg ikke trenger å være med folk så lenge av gangen. Kan trekke meg fort inn på kontoret mitt igjen.

Er redd i alle sosiale anledninger. Både med en person og med mange samlet. Rett for at de skal dømme meg, synes jeg er rar, baksnakke meg.

Nesten hver gang jeg har hatt en samtale med feks flere av barnas venners foreldre o.l og jeg ikke føler samtalen fløt godt (noe jeg ofte føler), så kan jeg ha samtalen spinnende i hodet hele dagen og natten etterpå. «Årh så teit jeg er som sa det eller formulerte meg sånn’. Tenker folk kan se på meg og tenke jeg er psykisk syk. Annerledes. Derfor gjemmer jeg meg heller i boblen min, slik at færrest mulig skal tenke negativt om meg.

Anonymkode: 8415b...d58

[AnonymBruker]

Jeg har gitt opp folk. Har mistet helt lysten på å bygge nye relasjoner og nærhet til noen, har gitt opp. Jeg klarer meg alene og kun være litt sosial med folk, men uten å bygge noe nær. Jeg har prøvd men har blitt utnyttet og skadet av de menneskene, så det skjer ikke at jeg åpner meg for noen igjen. Den døren inn til mitt hjerte er muret igjen og helt stengt. Jeg skal være singel i livet og finne gleden i mine egne hobbyer. Mennesker er ikke interresant for meg, jeg bryr meg ikke om dem, driter i dem. Klarer meg alene. 

Jeg har KPTSD.

 

Anonymkode: b8e79...244

[AnonymBruker]

Jeg fikk først engstelig unnvikende personlighetsforstyrrelse, men etter mer utredning byttet de den til Asperger.

Anonymkode: e0487...f95

[AnonymBruker]

Dere som har upf: Er det noen terapiformer som har hjulpet dere?

Anonymkode: 43630...b48