Dere som ble knust av skilsmissen

[AnonymBruker]

Dere som ble skilt mot deres vilje, og ble knust av det. Som fikk livet rasert og savnet ektefellen også, ikke bare familien. Som satt i et hus som ikke føltes som et hjem, og sørget over alt en hadde. Når ble det bedre? Blir det bedre? 

Anonymkode: 717b0...6cf

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Dere som ble skilt mot deres vilje, og ble knust av det. Som fikk livet rasert og savnet ektefellen også, ikke bare familien. Som satt i et hus som ikke føltes som et hjem, og sørget over alt en hadde. Når ble det bedre? Blir det bedre? 

Anonymkode: 717b0...6cf

Tidenes største klisje er sann: ''tiden leger alle sår''. 

Men det hjelper tidsmessig å sette seg selv frister. For eksempel at du gir deg selv lov til å sørge et år, men at du deretter tvinger deg selv til å gå videre i livet. Alltid vanskelig å gi råd når man har lite informasjon, men det er på en måte lettere å gå videre når man har barn, da skylder man ungene sine å gjøre livet deres best mulig. Ungene mine trengte at jeg skaffet, ordnet og innredet et nytt hjem. De trenger å se at jeg er på jobb, oppegående, og at det er jeg som skal ta vare på de, og ikke motsatt. De trenger at jeg er sterk på vegne av de. De trenger at jeg har positiv energi.

Ellers, skaff deg et liv. Interesser, hobbyer, og forsøk også de positive sidene av å være alene. For min del snudde jeg hjemme alene annenhver torsdag-søndag fra å kun savne ungene, til dager jeg kunne kjenne frihet, dager hvor jeg kunne disponere slik jeg ville. Husker at jeg nærmest fikk dårlig samvittighet for å glede meg til ''fridagene'', men har med årene innsett at det er lov å la seg glede over de små positive sidene med samlivsbrudd.

Anonymkode: ae8e4...352

[AnonymBruker]

Gi det tid men ikke mat savnet.
Kjenner du at du begynner å savne og tenke på han, skyv det vekk med en gang du blir obs på det. 
Etter hvert tenker du mindre og mindre på han, plutselig en dag kommer du på at «jøss, han har ikke vært i tankene mine på flere dager».

Anonymkode: 3c7d5...f2b

[AnonymBruker]

Tar tid, dessverre. Nærmer seg ett år for meg men det blir gradvis bedre og bedre. Det du må gjøre er å tenke på alt som ikke fungerte, alt som irriterte deg over eksen og alle muligheter du har nå. 

Jeg føler selv at jeg har blitt en mye bedre forelder for barna mine. Langt mer tilstedeværende og tilgjengelig. Har det mere gøy med de fordi jeg får lov til å være meg selv igjen.

Jeg har mer fritid til å gjøre ting jeg selv har lyst til, mer overskudd noe som kommer barna til gode 🙂

Lykke til!

Anonymkode: e346d...0a2

[AnonymBruker]

På en måte var det mot min vilje, selv om det var jeg som presset fram at vi måtte separeres. Det var ikke fordi jeg hadde lyst til å bli alene, men fordi han ikke lenger var til å leve med. Han var ikke lenger den jeg gifta meg med, og det knuste meg.

Livet mitt ble ikke rasert, men det ble helt annerledes enn jeg hadde sett for meg. Han knuste drømmene mine, Jeg hadde virkelig ikke sett for meg at han skulle bli slik, for han var så bra da vi begynte.

Jeg savnet den jeg ble sammen med, han jeg flyttet sammen med, giftet meg med og levde lenge lykkelig med.
Jeg savnet ikke han som gradvis ble en sur og inneslutta gubbe, som bare fokuserte på sine egne interesser og slutta å bidra i fellesskapet. Som slutta å hente unger i barnhagen, vaske gulv og ta ansvar, men la alt på meg og hånte meg over at jeg var sliten, og trente mindre enn jeg gjorde tidligere. Den han ble på slutten, ham savner jeg ikke.

Huset mitt har alltid føltes som et hjem, men i starten av å bo alene så kjentes det overveldende å være alene med alt av økonomi, renhold og vedlikehold. Sårbart og uvant. Det ble bedre. Jeg greier det fint, og visste egentlig det.
Jeg sørger over tapte drømmer, det jeg ville at livet skulle være, men har forsont meg at det er som det er.

Det ble gradvis bedre etterhvert som jeg erfarte at livet gikk bra uten ham, og at det var mange stressmomenter jeg var kvitt ved å slippe å ta hensyn til den stadig mer egosentriske mannen, Vi fikk et bedre forhold som foreldre også, etter at vi slutta å prøve å være kjærester. Vi har samarbeida veldig godt som foreldre, og brukt mer tid sammen enn de fleste andre skilte.

Jeg stoler ikke nok på menn til at jeg ville ha satsa slik på en ny person. Den dagen kommer aldri.
Nå er det ti år siden vi ble skilt, og nå kan jeg med hånden på hjertet si at jeg er lykkelig.
Jeg har en fantastisk jobb, flotte tenåringsbarn, eget hus, gode venner og en aldeles nydelig elsker.
Mer har jeg ikke hverken ønsker eller drømmer om å få ❤️ Livet er virkelig godt.

Anonymkode: 0dcca...a5f

[AnonymBruker]

Her tok det ca 4 år. Men jeg var ikke flink nok til å ikke mate savnet. Og han likte å holde meg på gress. 

Det som fjernet alt savn var at jeg møtte en ny helt fantastisk mann som gav meg alt jeg savnet da jeg var i et forhold med eksen. 

Nå fatter jeg ikke hva jeg så i eksen. 

Anonymkode: 5ea9e...148

[AnonymBruker]

Tusen takk for så fine svar. Det hjelper å høre at andre har kommet ut av det.

Jeg tenker også at jeg kanskje senere vil se at det var til det beste sånn rent kjærestemessig, særlig hvis jeg treffer en ny som jeg har det mye bedre med. Men jeg er redd at sorgen over det tapte ikke skal bli bedre likevel. Fordi det ikke hjelper barna mine at jeg er forelsket i en ny. Og jeg vil ikke forelske meg heller. Jeg vil ikke bringe en ny mann inn i livet deres. Og jeg kan ikke se for meg å være med en annen. Tanken på sex og nærhet med en annen føles helt umulig. 

Barna har mistet hjemmet sitt, tryggheten. De savner alltid en, de føler aldri at alle er samlet. Vi kan ikke gi dem de livet de hadde før. Vi bodde fritt og fint, med grønnsakshage og kjæledyr, og nå bor vi trangt med bare en liten balkong. Jeg kan ikke se for meg at det noen gang vil føles som hjemme for noen av oss. Jeg mistrives så utrolig mye med det livet jeg nå kan gi dem.

Jeg takler heller ikke å være alene om alt. Har nok blitt litt uselvstendig av å være gift i 10+ år. Blir redd for ting som må fikses, enten det er praktisk, økonomisk eller mer det å ta avgjørelser. Jeg savner sånn å være to om alt. Det er så utrolig skremmende, og en så stor sorg å ikke dele alt det gode også. Alle opplevelsene med barna.  Og så strever jeg med å skjule sorgen for barna. Ser allerede tegn til at de gruer seg for ukene hos meg. Eksen kan gi dem et liv som ligner mer på det vi hadde. 

Anonymkode: 717b0...6cf

[AnonymBruker]

Det er nå du kan skape egne minner med barna dine. Reis på en ferie hvor dere gjør ting dere aldri har gjort før 🙂

Anonymkode: e346d...0a2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Det er nå du kan skape egne minner med barna dine. Reis på en ferie hvor dere gjør ting dere aldri har gjort før 🙂

Anonymkode: e346d...0a2

Dette er jo et av problemene. Jeg kommer ikke til å ha råd til det. Det må bli gratis aktiviteter i hjembyen. Ikke at det er så ille, og jeg skjønner at det er mange som har det slik. Men jeg får ikke gitt dem noe av det de er vant til og forbinder med familietid. Hytta er ikke min lenger for eksempel.

Anonymkode: 717b0...6cf

[AnonymBruker]

Skjønner at det er utfordrende, men det er kun fantasien som setter grenser 🙂

Piknik med hemlig lokasjon? Telttur (får trolig lånt telt i kommunen), skogstur med grilling. Så kan du prøve så godt du kan å legge av LITT penger hver måned hvor målet er en utenlandsferie om x-antall måneder/et par år.

Masse lykke til uansett 🙂

Anonymkode: e346d...0a2

[frøkna]

Husk at man har en tendens til å fokusere på de gode stundene og å bagatellisere det som var problematisk. Det vil ta litt tid før man kan se på situasjonen nyansert.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Tusen takk for så fine svar. Det hjelper å høre at andre har kommet ut av det.

Jeg tenker også at jeg kanskje senere vil se at det var til det beste sånn rent kjærestemessig, særlig hvis jeg treffer en ny som jeg har det mye bedre med. Men jeg er redd at sorgen over det tapte ikke skal bli bedre likevel. Fordi det ikke hjelper barna mine at jeg er forelsket i en ny. Og jeg vil ikke forelske meg heller. Jeg vil ikke bringe en ny mann inn i livet deres. Og jeg kan ikke se for meg å være med en annen. Tanken på sex og nærhet med en annen føles helt umulig. 

Barna har mistet hjemmet sitt, tryggheten. De savner alltid en, de føler aldri at alle er samlet. Vi kan ikke gi dem de livet de hadde før. Vi bodde fritt og fint, med grønnsakshage og kjæledyr, og nå bor vi trangt med bare en liten balkong. Jeg kan ikke se for meg at det noen gang vil føles som hjemme for noen av oss. Jeg mistrives så utrolig mye med det livet jeg nå kan gi dem.

Jeg takler heller ikke å være alene om alt. Har nok blitt litt uselvstendig av å være gift i 10+ år. Blir redd for ting som må fikses, enten det er praktisk, økonomisk eller mer det å ta avgjørelser. Jeg savner sånn å være to om alt. Det er så utrolig skremmende, og en så stor sorg å ikke dele alt det gode også. Alle opplevelsene med barna.  Og så strever jeg med å skjule sorgen for barna. Ser allerede tegn til at de gruer seg for ukene hos meg. Eksen kan gi dem et liv som ligner mer på det vi hadde. 

Anonymkode: 717b0...6cf

Jeg heller ønsket ikke en ny mann før og ønsket ikke at barna mine skulle måtte forholde seg til en ny.

Trodde heller ikke at jeg kunne ha like bra sex med noen som med eksen. 

Så utrolig feil jeg tok. Alle disse følelsene slipes litt bort med årene. Ungene blir vant med situasjonen så lenge de har kontakt med dere begge. De er som regel mer tilpasningsdyktige enn oss voksne. Og så lenge de slipper å forholde seg til konflikter mellom dere voksne eller å måtte velge mellom dere så kommer de mest sannsynligvis til å klare seg fint.

Alt det praktiske går seg også til. Jeg var sammen med en veødig handy bilmekaniker og var vant til at han ordnet opp. Første gang det var noe feil med bilen følte jeg meg helt lost. Hadde lyst å legge meg ned og gråte.

Men jeg fant ut at da måtte jeg gjøre som de fleste andre. Kontakte et bilverksted.

Oppussing lærte jeg meg gradvis selv. Det finnes veldig mange videoer på nett som viser hvordan du kan fikse utrolig mye selv. Resten må du få hjelp av andre til. Veien går seg til mens man går rett og slett. Selv om det kan virke veldig overveldende å plutselig ha ansvar for alt selv.

Du må snakke seg selv opp! Si til deg selv at dette klarer du! Du kan ikke gå rundt å være avhengig av et annet menneske. Du må finne lykken i deg selv. Så lett og så vanskelig er det.

Ferier kan være hengekøyetur i skogen. Camping på en strand i telt. Mange låner bort hytter til aleneforeldre som ikke har god råd. Man kan være tidlig ute og bestille campinghytter i feks Danmark og kjøre ned dit.

Det finnes også tilbud gjennom frivillighetssentralen mange steder. Jeg og en annen alenemor og ungene våres har vært på mange sånne turer. Til dyreparken, tusenfryd, besøksgårder, badeland, sirkuskurs, osv. 

Aleneforeldreforeningen har også tilbud mange steder. Der kommer man i kontakt med andre i samme situasjon og kan utvide nettverket sitt.

Jeg lover deg at dette kommer til å gå helt fint ❤️ sorgen er stor nå og det føles noen ganger ut som at for akkurat deg kommer det ikke til å gå over. Sånn følte jeg det også. Men tiden leger alle sår heldigvis. Nå kjenner jeg ikke på savn eller sorg etter verken eksen eller kjernefamilien vi hadde.

Anonymkode: 5ea9e...148

[AnonymBruker]

Ja, det vil bli bedre! Ikke ha hastverk med å komme videre. Gi deg selv tid til å sørge det som har vært og det som har skjedd. Det er lov å ha det skikkelig dritt etter en skilsmisse! Ta den tiden du trenger til å stable livet på beina igjen og til å finne nye ting å glede deg over. Tillat deg selv å ha det fælt, men pass på at du ikke blir bitter og graver deg ned i negativitet i all evighet. Skap deg selv en ny hverdag og et nytt liv og prøv å sette pris på at du selv kan bestemme fargen på veggene og pynten på bordet, hva dere skal spise til middag og hvor dere skal dra på ferie. Gled deg over de tingene som faktisk er positive. Dette kommer til å gå bra! 

Anonymkode: 191b9...849

[Visla]

Jeg sendte med eksmannen mesteparten av de store møblene, kjøpte nye, malte alle vegger og la nytt gulv. 
 

gjorde mye for å holde meg selv og hodet aktivt og ha andre ting å tenke på. Første halvåret var helt jævlig. Greide ikke å lese bøker eller se på tv, hadde det ikke vært for babyen og de eldre barna hadde jeg nok lagt i senga hele dagen. 
 

men ble gradvis bedre. Etter 3 år møtte jeg en helt fantastisk mann og som er det stikk motsatte av eksen❤️

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 10.5.2023 den 9.46):

Dere som ble skilt mot deres vilje, og ble knust av det. Som fikk livet rasert og savnet ektefellen også, ikke bare familien. Som satt i et hus som ikke føltes som et hjem, og sørget over alt en hadde. Når ble det bedre? Blir det bedre? 

Anonymkode: 717b0...6cf

Heldig du er. Jeg satt igjen med gjeld han hadde påført oss, og tre barn..og måtte i leid leilighet .

Det gikk veldig godt 😊 Fikk ryddet opp, kom over savnet (ja, jeg savnet tosken ) ...og kjøpte meg hus, fant en fantastisk mann og ble gift med han. 

Anonymkode: 3e447...ca6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 10.5.2023 den 9.46):

Dere som ble skilt mot deres vilje, og ble knust av det. Som fikk livet rasert og savnet ektefellen også, ikke bare familien. Som satt i et hus som ikke føltes som et hjem, og sørget over alt en hadde. Når ble det bedre? Blir det bedre? 

Anonymkode: 717b0...6cf

Tja.

Etter 3 mnd begynte jeg å føle meg litt normal. Etter 5-6 mnd begynte jeg å føle glede igjen.

Men etter 6 mnd begynte eksen å opptre veldig interessert i meg. Det var bare ekkelt for meg som hadde brukt mye krefter for å komme over han. Ikke ba ham og ny sjanse på ordentlig heller, bare var veldig rar og dukket plutselig opp overalt hvor jeg var. Jeg syntes det var enda verre enn rein avvisning. Plutselig var han i bursdagen til søsknene mine mens han snakket om meg hele tiden, som om vi var nygifte. Han ble også opptatt av mitt datingliv og jeg følte meg overvåket. Han var aldri kontrollerende da vi var sammen. Så ble han mer og mer kald igjen, og nøyaktig 1 år og 1 dag etter separasjonen, leverte han inn søknad om skilsmisse. Egentlig var det bra vi ble raskt skilt, selv om det kjentes som et slag i magen. Jeg fikk fokus på å komme meg videre.

Anonymkode: 32c4e...ab4

[AnonymBruker]

Nå var ikke eksen min så handy, men det var likevel overgang med å gjøre ting uten ham.  Vi hadde mange felles venner, ingen har vel trukket seg bort, men jeg har lagt vekt på å holde mest kontakt med de jeg kjente fra før ham, pluss skaffe meg nye venner. 

Har også fått nye hobbier og tatt opp gamle favoritter. Ikke at han egentlig nektet meg noe, men jeg følte for noe nytt. Fikk meg også katt, noe han var helt imot. Nåværende kjæreste elsker katten! Jeg tok også videreutdanning og kom meg i full jobb. Lærte meg å reise aleine og føler meg veldig selvstendig nå. 

Anonymkode: 32c4e...ab4

[AnonymBruker]

Jeg blir helt rørt over at fremmede mennesker tar seg tid til å oppmuntre og trøste på denne måten ❤

Dere som har funnet ny kjæreste. Føles det rart å tilpasse seg et nytt forhold? Jeg har ikke hatt andre lange forhold enn eksen, og det er jo bare han jeg har barn med. Ser for meg at jeg aldri vil kunne venne meg til en som gjør ting på helt andre måter. I huset, i senga, humor, hvordan han er mot barna... 

Og har sorgen over å ikke være sammen om de gode tingene gått over? Det å glede seg over barna sammen.  Og så plutselig er de bare noe man skal samarbeide praktisk om. 

Anonymkode: 717b0...6cf