Noen som har fått livet ødelagt av maladaptiv dagdrømming? Det er ganske alvorlig lidelse.

[AnonymBruker]

Det er avhengighetsskapende. Det er som narkotika eller alkohol eller matavhengighet. Det er faktisk bevist at under dagdrømmer lyser delene av hjernen som er ansvarlige for avhengighet opp (det samme skjer når en alkoholiker blir vist et bilde av martini/vodka/whatever)

Det sies mye i denne artikkelen https://www.theatlantic.com/health/archive/2015/04/when-daydreaming-replaces-real-life/391319/

 

Pluss MD er dissosiativ . Det er du som ikke vil være deg. Og det spiller ingen rolle om du dagdrømmer om deg selv eller en annen karakter, det handler alltid om deg. Her er problemet. Du ønsker desperat ikke å være deg selv, men du kan tydeligvis ikke være noen andre. Dette fører til at din personlighet splittes. Mens du prøver å finne ut hvem du egentlig er, går livet ditt etter hvert, du har ikke tid eller energi til å leve det. Det minste møte med virkeligheten gjør deg deprimert og du går igjen til dagdrømmer. Det er en ond sirkel.

Så ja, det er ganske alvorlig.

Og det verste: MD er ikke per i dag anerkjent som en diagnose, så du kan ikke behandles for det...

Anonymkode: dc946...340

[AnonymBruker]

Hatt md, dissosiativ lidelse, cptsd m.m. Livet snudde med god behandling på Modum bad.

Anonymkode: 49990...837

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (30 minutter siden):

Det er avhengighetsskapende. Det er som narkotika eller alkohol eller matavhengighet. Det er faktisk bevist at under dagdrømmer lyser delene av hjernen som er ansvarlige for avhengighet opp (det samme skjer når en alkoholiker blir vist et bilde av martini/vodka/whatever)

Det sies mye i denne artikkelen https://www.theatlantic.com/health/archive/2015/04/when-daydreaming-replaces-real-life/391319/

 

Pluss MD er dissosiativ . Det er du som ikke vil være deg. Og det spiller ingen rolle om du dagdrømmer om deg selv eller en annen karakter, det handler alltid om deg. Her er problemet. Du ønsker desperat ikke å være deg selv, men du kan tydeligvis ikke være noen andre. Dette fører til at din personlighet splittes. Mens du prøver å finne ut hvem du egentlig er, går livet ditt etter hvert, du har ikke tid eller energi til å leve det. Det minste møte med virkeligheten gjør deg deprimert og du går igjen til dagdrømmer. Det er en ond sirkel.

Så ja, det er ganske alvorlig.

Og det verste: MD er ikke per i dag anerkjent som en diagnose, så du kan ikke behandles for det...

Anonymkode: dc946...340

Fytti grisen det er det største pisspreiket jeg har hørt på lenge. Du beskriver en tilstand som er en vanlig del av livet.

Anonymkode: e54dc...68e

[AnonymBruker]

Jeg har nok hatt det. I flere år elsket jeg å være alene og stirre i taket mens jeg dagdrømte et annet liv som en annen person. Det var som en rus. Jeg begynte med det da jeg oppdaget at det overdøvet vonde tanker og følelser som gjorde at jeg kunne få panikk når jeg var alene. Jeg hadde ikke kontroll på mitt eget hode. Men dagdrømmingen hjalp meg. 
Så fikk jeg plutselig et barn. Da ble jeg dratt ut av det og sto helt uten mulighet til å være for meg selv med dagdrømmingen. Det er jeg uendelig glad for i dag❤️

Anonymkode: ca7a3...319

[Topsi]

Jeg sliter med det, mye..både når jeg har det bra og ikke. Men vil ikke si det har ødelagt noe, selv om jeg skulle ønske jeg ikke gjorde det. Det er en copingmekanisme.

[AnonymBruker]

Jeg dagdrømmer alt for mye. Kan faktisk bli litt irritabel når jeg må ut av boblen og forholde meg til virkeligheten. Men jeg lever et svært begrenset liv pga sykdom. Hva ellers skal jeg ta meg til? Jeg har alltid hatt et rikt indre liv. Det har nok reddet meg fra verre ting.

 

Anonymkode: c72e9...73e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Hatt md, dissosiativ lidelse, cptsd m.m. Livet snudde med god behandling på Modum bad.

Anonymkode: 49990...837

 

Topsi skrev (35 minutter siden):

Jeg sliter med det, mye..både når jeg har det bra og ikke. Men vil ikke si det har ødelagt noe, selv om jeg skulle ønske jeg ikke gjorde det. Det er en copingmekanisme.

Samme. Dette er en coping mekanisme på at jeg var mishandlet. Har ptsd på papiret, men hadde cptsd hatt en kode så hadde det blitt det. Jeg kan dagdrømme så intenst at jeg drar fantasiene med i det virkelige liv. Det har ført til noen triste situasjoner. Jeg rådfører meg alltid med mine nærmeste nå for å skille fantasi og realitet, jeg har blitt veldig god på å være i realiteten fordi jeg takler livet og traumene mine bedre.

Men denne dagdrømminga har gjort at jeg holdt ut voldelige forhold, dårlige vennskap, mistet mange gode år i starten av livet. Jeg lærte aldri å være folk, vokste opp i en sektlignende tilstand hvor jeg ikke lærte å være sosialisert og åpen med andre før jeg selv brøt ut og gjorde en innsats i slutten av 20årene. 

Jeg kan den dag i dag, under stress, tenke en fantasi jeg trodde på og ville skulle være sann, og oppleve at jeg blir lykkelig eller gladere. 

Anonymkode: 94072...a9c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Fytti grisen det er det største pisspreiket jeg har hørt på lenge. Du beskriver en tilstand som er en vanlig del av livet.

Anonymkode: e54dc...68e

Folk vil ha diagnoser.

Anonymkode: 7f82e...7ee

[AnonymBruker]

Jeg husker første gang jeg kom over begrepet MD og leste om det, og jeg bare... åh shit 😐 Jeg slet mye med det før, ville ikke legge planer, eller gå ut, for jeg ville leve i hodet mitt istedet. Gledet meg til å legge meg, for da kunne jeg dagdrømme i timesvis uforstyrret. Som mange andre var det en coping mekanisme for meg og, etter omsorgssvikt i barndommen. Å ikke bli hørt, sett, tatt vare på, eller følt meg trygg førte til dagdrømmer hvor jeg endelig var hovedpersonen, og ble sett og anerkjent. 

Og til skeptikerne, MD er MYE mer enn vanlig dagdrømming. MD er når du setter livet ditt på pause og forsvinner inni hodet ditt, når du blir lei deg og/eller irritert hvis du blir avbrutt, og når det føles ut som det livet du lever ikke skjer utenfor, men inni deg. Jeg kunne dagdrømme i timesvis og om jeg ble rastløs så reiste jeg meg og gikk timesvis rundt i ring i stua. Ikke sunt.

Jeg tror MD kan være bra å ha som coping mekanisme for oss med traumer, men det blir problemstisk når det tar overhånd. Jeg faller tilbake til dagdrømming så og si hver dag, men som et supplement til livet jeg lever, ikke som erstatning. Jeg skjerpet meg og rev meg ut av mønsteret selv, men fikk og et sunt forhold til det da jeg traff han som er forloveden min - vil mye heller leve ute i den virkelige verdenen nå. 

Anonymkode: 3fe93...33f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Jeg husker første gang jeg kom over begrepet MD og leste om det, og jeg bare... åh shit 😐 Jeg slet mye med det før, ville ikke legge planer, eller gå ut, for jeg ville leve i hodet mitt istedet. Gledet meg til å legge meg, for da kunne jeg dagdrømme i timesvis uforstyrret. Som mange andre var det en coping mekanisme for meg og, etter omsorgssvikt i barndommen. Å ikke bli hørt, sett, tatt vare på, eller følt meg trygg førte til dagdrømmer hvor jeg endelig var hovedpersonen, og ble sett og anerkjent. 

Og til skeptikerne, MD er MYE mer enn vanlig dagdrømming. MD er når du setter livet ditt på pause og forsvinner inni hodet ditt, når du blir lei deg og/eller irritert hvis du blir avbrutt, og når det føles ut som det livet du lever ikke skjer utenfor, men inni deg. Jeg kunne dagdrømme i timesvis og om jeg ble rastløs så reiste jeg meg og gikk timesvis rundt i ring i stua. Ikke sunt.

Jeg tror MD kan være bra å ha som coping mekanisme for oss med traumer, men det blir problemstisk når det tar overhånd. Jeg faller tilbake til dagdrømming så og si hver dag, men som et supplement til livet jeg lever, ikke som erstatning. Jeg skjerpet meg og rev meg ut av mønsteret selv, men fikk og et sunt forhold til det da jeg traff han som er forloveden min - vil mye heller leve ute i den virkelige verdenen nå. 

Anonymkode: 3fe93...33f

Dagdrømming og md er som å sammenligne den rusen man får av 2-3 øl og den en får av feks heroin. I allefall føltes det så kraftig for meg, dagdrømmene i md versjon var en helt annen verden og det føltes helt ekte for meg, jeg følte og levde etter det som skjedde i fantasiene, kunne gråte eller le pga noe i hodet mitt. Heldigvis er det mye bedre nå. Godt å høre at det er det for deg også.

Som barn og unge voksne så har nok dette redder oss, men som med alle andre coping mekanismer vi overlevde på i barndommen, det bare skader oss som voksne. Det er så ondskapsfullt ironisk at først måtte vi lære dette for å overleve, og så må vi kvitte oss med det for å leve videre. Rart vi har utfordringer. 

Anonymkode: 94072...a9c

[AnonymBruker]

Ødelagt er litt å ta i, men at det er et kronisk og seriøst problem for meg er helt sikkert. Har ruslidelser og synes det er vanskeligere å slutte med dagdrømming enn rus faktisk. Prioriteter dagdrømming over plikter, er ikke tilstede når andre prater til meg og på den måten går det utover relasjoner. Det enkelte i denne tråden ikke forstår er at diagnoser utløser rettigheter til behandling/hjelp for noe som styrer livet ditt og har store konsekvenser.

Anonymkode: 4ec41...ad2