Din helse etter narsissistisk mishandling

[AnonymBruker]

Tenkte å lage en tråd her som støtte for oss som har blitt utsatt for narsissistisk mishandling. Fysisk, psykisk, økonomisk og materiell vold. 
Hvordan har du det. Hvilke vansker/symptomer sliter du med etter dette? 
 

Jeg har det veldig vannskelig akkuratt nå. Kom meg ut av ett slikt forholdt for 5 år siden. Og først for ca 2 år siden begynte jeg å slite med angst, ptsd, kronisk stress, insomni. Føler meg helt ødelagt. 😔

Anonymkode: 2d869...792

[AnonymBruker]

❤️❤️ 

Min eks gjorde meg til scapegoat I hans fam. Alle mente at jeg er en skikkelig taper. Mens det er han som overtalte meg til å sette penger i aksjer slik at jeg tapte masse penger. Og han som har tulla bort all sin EK etter at vi eide bolig sammen. 

Nå er det jeg som har egen bolig og klatrer karrieremessig. Men han prøver allikevel å få meg til å virke som "taperen"

For å svare deg TS så sliter jeg veldig med en kritisk indre monolog. Det har med at han og familien hans har prenta inn at jeg er et null. 

Jeg tror man må gå i terapi etter sånt. Man må prioritere seg selv for å begynne å tenke positivt om seg selv igjen.  

Anonymkode: 74916...8c2

[AnonymBruker]

Hadde ei slik venninne gjennom store deler av barndom og ungdomstid. Hun ødela meg, og jeg har store problemer med tilknytning og relasjoner som voksen pga det. 

Anonymkode: 33e2d...d82

[AnonymBruker]

Jeg ble veldig syk med panikkangst av et slikt av og på forhold med en sånn person (forholdet varte i 4 år). Heldigvis ble jeg bra da jeg kom meg ut av forholdet, men det tok sin tid!

Anonymkode: 3b781...1d8

[AnonymBruker]

Ptsd og ufør etter årevis med mishandling 

 

Anonymkode: 27fdc...f4f

[AnonymBruker]

Vokst opp med en mor som hadde det. Blitt veldig redd for å bli skikkelig glad i noe, å binde meg til noen har vært en skikkelig erfaring. Moren min truet med selvmord hver gang noe ikke gikk hennes vei. Kunne være at jeg lykkes i noe, eller ønsket å delta på noe. Så ble jeg heller selvmordsvakt. 

Først etter jeg fikk barn, følte jeg på kjærlighet. Hva det faktisk var. Og heldigvis for mannen, ble jeg faktisk mer bundet til ham. 

Har en bror og en søster også. Men de ble skremmende lik moren vår. Fungerer ikke i samfunnet. Aldri fungert verken på skole eller jobb. 

Selv har jeg høyere utdanning, høyere nivå. Men jeg lærte tidlig å klare meg selv.. Fikk første jobb som 11 åring og flyttet ut så raskt jeg klarte. 

Følelsesmessig er jeg nok alltid ødelagt, men det har blitt bedre. Har fremdeles litt angst i sosiale settinger, og bruker ekstremt med energi på å være med andre. Men i familien trives jeg godt. Og intet problem å engasjere meg med andre foreldre, i barnas aktiviteter osv. Det er mitt eget personlige plan, der har jeg problemer med å få gode venner, fordi jeg ikke klarer å bli glad i noen andre. Jeg er redd for å miste dem.. Heldigvis med unntak av min egen familie. 

Anonymkode: 6deea...a75

[AnonymBruker]

Jeg har også fått diagnosen PTSD og er blitt ufør etter et lengre forhold. Har jevnlig mareritt, sliter med å være rundt andre over tid - for jeg ble så vant til at det ble slått hardt ned på at jeg hadde sagt noe dumt, skjemt ham ut, ledd for mye eller for lite, var for vennlig eller for avvisende ...

På en måte er jeg programmert til at alt jeg gjør eller sier vil være galt, og det er ganske slitsomt.

 

Anonymkode: a697a...ced

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Hadde ei slik venninne gjennom store deler av barndom og ungdomstid. Hun ødela meg, og jeg har store problemer med tilknytning og relasjoner som voksen pga det. 

Anonymkode: 33e2d...d82

Samme hadde jeg. Og det førte nok til at jeg traff flere som henne iløpet av livet. Først nå i en alder av 33 år har jeg klart å «bryte» mønsteret. Urettferdig at vi ble frarøvet gode barndomsvenninner på denne måten😞

Anonymkode: 5b4f1...8ea

[AnonymBruker]

Vokst opp med mor med flere personslighetsforstyrrelser hvor narsissistisk er en av de. Kuttet kontakt som 16 åring, ba barnevernet hente meg ut av hjemmet da de aldri gjorde noe. Det har gjort at jeg alltid har klart meg selv, aldri vært avhengig av noen. Det har gitt meg litt den fighter-ånden til at jeg aldri skal la ho få gleden av at jeg ikke får til ting. Så derfor har jeg klart å ta en bachelor tross hvor jævlig vanskelig det var, jeg har hus, stabilt forhold og gjør det bra på både jobb og privat. MEN, det har også ført til at jeg trenger veldig mye mer bekreftelse fra relasjoner, og at jeg brenner meg ut på både privat og jobb fordi hele verdien min er bygget på hva andre tenker om meg, så selv etter mye hjelp er det noe som er stuck i meg at jeg er ikke verdt noe hvis ikke andre ser verdi i meg. Men jeg klarer meg, og tror det er mye takket være besteforeldre som oppdro meg når foreldre stakk av/ikk var fysisk/emosjonelt tilstede.

Anonymkode: 78ece...23b

[AnonymBruker]

Vokst opp med en egosentrisk far og en mor i offerrolle og victimblaming, mye gaslighting og sosial kontroll hele barndommen, giftet meg og ble utsatt for psykisk og materiell vold med tilløp til fysisk utagering i 17 år langt samliv, selvvalgt sølibat og singel etter skilsmisse for 6 år siden.

Sliter med emosjonell ubalanse og utfordringer med nære relasjoner, ptsd og stress samt økte fysiske plager som hodepine og svimmelhet. 

Er tilfreds i livet mitt nå, men er langt mer preget av livets tidligere utfordringer enn jeg så for meg. 

Anonymkode: 97e7e...fc2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Vokst opp med en mor som hadde det. Blitt veldig redd for å bli skikkelig glad i noe, å binde meg til noen har vært en skikkelig erfaring. Moren min truet med selvmord hver gang noe ikke gikk hennes vei. Kunne være at jeg lykkes i noe, eller ønsket å delta på noe. Så ble jeg heller selvmordsvakt. 

Først etter jeg fikk barn, følte jeg på kjærlighet. Hva det faktisk var. Og heldigvis for mannen, ble jeg faktisk mer bundet til ham. 

Har en bror og en søster også. Men de ble skremmende lik moren vår. Fungerer ikke i samfunnet. Aldri fungert verken på skole eller jobb. 

Selv har jeg høyere utdanning, høyere nivå. Men jeg lærte tidlig å klare meg selv.. Fikk første jobb som 11 åring og flyttet ut så raskt jeg klarte. 

Følelsesmessig er jeg nok alltid ødelagt, men det har blitt bedre. Har fremdeles litt angst i sosiale settinger, og bruker ekstremt med energi på å være med andre. Men i familien trives jeg godt. Og intet problem å engasjere meg med andre foreldre, i barnas aktiviteter osv. Det er mitt eget personlige plan, der har jeg problemer med å få gode venner, fordi jeg ikke klarer å bli glad i noen andre. Jeg er redd for å miste dem.. Heldigvis med unntak av min egen familie. 

Anonymkode: 6deea...a75

Har aldri hørt om/møtt noen med samme opplevelse som barn av en mor med dette, så takk for at du skrev dette. Det var på en måte «godt» å lese, at jeg ikke er eneste med denne opplevelsen/perspektivet.

Anonymkode: 78ece...23b

[AnonymBruker]

Jeg gikk ut av et slikt forhold for to år siden. Jeg var så redd da jeg dro, men jeg klarte bare ikke mer. Det var så mye vold, så mange stygge ting han sa og gjorde, og vi hadde barn som jeg prøvde å beskytte. Han truet med å ta sitt eget liv, ved flere anledninger sto han og brølte og hadde en skrutrekker ved siden av hodet sitt som han ville stikke inn i øret og ta selvmord, fordi han mente at jeg var gal og ødela livet hans  

Jeg vil ikke dele flere detaljer, men det har vært et helvete. Og etterpå føler jeg bare ødelagt. Skitten, verdiløs, mislykket, dum, jeg skammer meg så. Jeg føler at jeg har sviktet ungene mine, sviktet meg selv, at jeg er svak og stakkarslig. Jeg har kompleks ptsd og får ikke behandling. Jeg legger det på meg selv og tenker at det er fordi jeg ikke er verdt det, fordi helsevesenet også ser hvor ødelagt og dum og fæl jeg er, og derfor er det ingen som ønsker å hjelpe meg. Det gir mening, selv om en del av meg ser at det er usannsynlig og nesten litt paranoid å tenke sånn.

Familien min tar hans parti, fordi han er så «blid og snill», så nettverket mitt er marginalt. 

Jeg jobber hardt for å ikke drukne i alle disse negative følelsene og bare ta vare på barna mine. De ba ikke om å bli født og de var så høyt ønsket, jeg skylder dem alt, og da er det å gi opp ikke et alternativ. Men jeg har det veldig vondt. Kronisk migrene og svimmelhet, kvalme, mageproblemer, ser farer overalt, redd for menn, redd for alt. Og samtidig: Er det sånn livet skal være? Kan det bli bedre? Eller skal det være sånn til jeg dør?

Jeg holder pusten, fokuserer på rutinene, står opp, dusjer, jobber, henter og kjører unger, lager middag, hjelper med lekser, går lange turer med hunden hvor jeg bare gråter og gråter, og så hjem igjen, husarbeid, legge seg, mareritt og flashbacks hele natta, så våkne og starte på nytt. I to år. Jeg er så sliten. 

Anonymkode: 576be...9eb

[AnonymBruker]

Jeg hadde et av og på forhold til en mann i flere år, vekselvis venn, elsker og noe kjæresteaktig. Noe gjorde at jeg holdt ham litt på avstand, og jeg hadde et par andre forhold gjennom denne 7-8-årsperioden. 
Men så skjedde det noe dramatisk livet mitt, og han stilte som en bergende ridder. Hjalp til med praktiske oppgaver, ga meg støtte og oppmuntring og lagde gode rammer for meg når vi var sammen. Intensiteten og varmen snudde meg, og jeg gikk på limpinnen ved å bli utsatt for det jeg har forstått var lovebombing. Han ga meg et flott år, innen han gikk tilbake til gamle takter med av og på, doble signaler, andre damer, gaslighting, tilbakeholdelse av sex, silent treatment... Ulne forklaringer om travelhet, stress og unnskyld og greier, inntil jeg så at dette hadde et mønster, og jeg skjønte at han plaget meg med vilje.
Det var ikke uflaks at han glemte å ringe, det var ikke dårlig lyst som fikk ham til å slutte å tilfredsstille meg slik jeg liker best eller misforståelser som lå bak at det han sa og gjorde ikke stemte sammen... Det var maktdemonstrasjoner.
Da jeg så mønsteret la jeg noen feller, som han gikk rett oppi, og ter seg som narsissister gjør. Jeg dro, og har ikke sett meg tilbake.

Det er deilig å ikke forholde seg til ham. Han var bare en falsk forestilling. Jeg puster lettere, er mer avslappet, og nyter enda mer enn før å være alene, Tror jeg må passe meg for å ikke bli helt isolert, da det faller så naturlig for meg at jeg holder meg for meg selv.
Jeg tenker alt for mye på ham, og det irriterer meg. Jeg tenker på ham med vemmelse, og er trist over å ha gått i fella.

Erfaringen gjør at jeg stoler mindre på min egen dømmekraft med relasjoner til andre, og jeg har ingen tillit til at noen er den de presenterer seg som. Dermed klarer jeg heller ikke å slippe folk innpå meg mer.
Denne erfaringen faller sammen med å ha vært gift i to tiår med en som rett og slett skifta personlighet de siste par årene vi bodde sammen. Det var uforståelig og skremmende, og jeg tenker at det også kan skje en hvilken som helst annen partner. Derfor vil jeg ikke ha en vanlig kjæreste eller samboer igjen noen sinne.

Jeg holder meg heller med gode venner, men jeg er skeptisk til folk generelt, og slipper dem ikke innom mi inste grind.

Anonymkode: 41ac8...dc4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 timer siden):

Samme hadde jeg. Og det førte nok til at jeg traff flere som henne iløpet av livet. Først nå i en alder av 33 år har jeg klart å «bryte» mønsteret. Urettferdig at vi ble frarøvet gode barndomsvenninner på denne måten😞

Anonymkode: 5b4f1...8ea

Jeg traff ikke flere som henne, men jeg fikk ekstrem lav selvfølelse/sosial angst og tiltrakk meg mye avvisning og hva jeg opplevde som utrygge situasjoner. Har dessverre ikke klart å bryte ut og tiltrekke meg stabile og trygge relasjoner (slik jeg oppfatter "trygt"), og har generelt store tilknytningsvansker som gjør at jeg ikke har særlig venner i godt voksen alder. 

Godt å høre at du kom deg ut av mønsteret  

Anonymkode: 33e2d...d82