Min alvorlig deprimerte sønn nekter å spise sunt, og jeg blir frustrert og forbanna. Hva bør jeg gjøre?

[AnonymBruker]

Han er tidlig i tjueåra, og rundt juletider opplevde han en dyp personlig tragedie som ledet til et selvmordsforsøk. I etterkant av dette ønsket både vi og han at han skulle bo hos oss en stund. Han har bodd hjemmefra siden han var 19.

Lege og psykolog har bedt ham om å ordne opp i kosthold, da det ble klart at han levde på energidrikker, søplemat (take-out og godteri, mer eller mindre), sov enten altfor lite eller nesten hele døgnet, ikke fikk i seg nok vann og manglet en haug vitaminer. Han kjøpte en mengde vitaminer fra noen nettsider, og laget tilogmed et lite skjema for hvilke han skulle ta når, som henger på kjøleskapet. Han ordnet dosett og planla ukesvis med vitamin-inntak. Han har ikke rørt disse siden. Jeg vet at depresjonen sitter i sjela, men en sjel kan jo ikke trives i et legeme der alt mangler. Man må jobbe både utenfra og inn, samt innenfra og ut. Han tar ikke vare på infrastrukturen sin i det hele tatt.

Vi har alltid spist sunt hjemme hos oss, så jeg skjønner ikke helt hvor dette kommer fra. Godteri på lørdager, og grønnsaker, fisk og kylling i ukedagene. Han var dessuten aktiv da han bodde hjemme som tenåring, var med på sport, trente på treningssenter. Nå er det ingenting. 

Hva vi gjør for å hjelpe ham?
Han vil ikke spise middag med oss, eller på kjøkkenet for den saks skyld (selv om vi ikke er der), og han vil ikke spise middag selv om jeg setter en porsjon utenfor døra hans, bare banker lett på og går. Det kan virke som om det bunner i at han heller vil spise mat han bestiller på døra. Det handler ikke om penger eller verdighet, tror jeg. Dette med å sette maten utenfor døra var en nødløsning etter månedsvis med det tullet her. Jeg er desperat, jeg anerkjenner dette. Livredd for å miste ham. Jeg har prøvd å sette et glass med vitaminer på badet, ved tannbørsten hans. Jeg lærte altfor sent at han ikke pusser tenner lenger, så vitaminene vet jeg ikke om han har sett, engang. Han har aldri vært slik eller hatt disse behovene tidligere. Han har spist med oss, aldri klaget på maten, og jeg har aldri vært en sånn dullete mamma før. Dette er helt nytt.

Vi har dessuten fylt skapene med sunn snacks; nøtter, tørket frukt, osv. Om han vil kose seg er det ingenting det skorter på. Vi spør ham før vi drar og handler, om det er noe han ønsker seg, men han sier nei, han ordner det selv. 
Jeg har prøvd å snakke med ham utallige ganger og med alle innfalsvinkler, med straff, med belønning, med likegyldighet, krav... Det hjelper ikke. Monster-boksene hoper seg opp i gangen til han panter dem, og så kjøper han flere med de pengene. 

Jeg føler meg skyldig fordi jeg er SINT på en ung mann som helt klart har det vanskelig, men jeg vet virkelig ikke hva jeg skal gjøre. 
Forslag?

Anonymkode: 2bd11...b99

[Topsi]

Det er ikke uvanlig å bare spise drittmat når en er deprimert... Men det er jo viktig å få i seg nødvendige vitaminer og mineraler, da mangler i seg selv kan utløse og forverre depresjon. Kanskje en kan begynner der ihvertfall? Gi han et pilleglass i hånda?

[AnonymBruker]

Det er vanlig å spise usunt som deprimert, jeg har gjort det selv.

Problemet nå er vel for dere (og han) at han er så langt nede at det finnes null motivasjon til å endre på det. Og jeg synes egentlig det er litt å begynne i feil ende. I utgangspunktet hjelper det muligens med endret kost for å komme seg litt ovenpå, men det virker her som om behandlerne må prøve å løfte ham litt opp før de krever slike tiltak. 

Det er ingenting du kan gjøre, han må ha lyst til å endre på det selv, eventuelt energi/motivasjon til å pushe seg selv. 

Håper det løser seg for sønnen din ❤️

Anonymkode: ff440...592

[AnonymBruker]

Noen får dårlig matlyst av depresjon og orker ikke tanken på å spise annet enn junk

Anonymkode: 9c22e...da9

[Carrot]

jeg tenker at når man er syk er det viktigere ting å fokusere på enn om man spiser junk eller grønt... at du blir sint tyder på at du har behov for noen å snakke med selv også.. 

Endret 9. mai 2023 av Carrot

[Golf-gti]

Jeg skjønner din frustrasjon, og kjenner meg delvis igjen. Mitt råd er å fokusere på å snakke med gutten, vêr snill med han og prøv å finne på noe bra ilag. Se film, kjøretur, shopping e.l. Gjør tenestene for han slik at livet blir enklere. Det går over, selv om det kan se mørkt ut. Du må heller ikke glemme deg selv, viktig med egenpleie og gjøre ting som gir deg energi. Lykke til❤️

Endret 9. mai 2023 av Golf-gti

[Aristoteles]

❤️

Huff, for en vond situasjon. Når din sønn har alvorlige depresjoner, så tror jeg at det for ham blir helt likegyldig hva han gjør. Det blir for mye å ta tak i, det du sier kan oppleves som mas, og hvis det er så ille at han er likegyldig med om han lever eller dør, så ser han ikke konsekvensene av noe. Det vil si at han nok vet om konsekvensene, men det betyr ingenting for ham. Han kan også oppleve det som fullstendig meningsløst at legen, psykologen og familien fokuserer på mat og vitaminer. Det blir trivielt og "liksom-problemer" når man selv strever for i det hele tatt å ville leve.

Jeg tror kanskje du også helst vil ta tak i disse tingene du kan gjøre noe med. Du vil vise omsorg gjennom praktiske ting, som dessuten legen har sagt er viktig, men så nekter sønnen din å ta imot omsorgen. Du føler deg hjelpeløs i situasjonen, og det gjør deg sint. Det er enklere å føle seg sint, enn å føle seg redd og hjelpeløs.

Men jeg har ingen gode råd 😕 Det er vanskelig å nå fram til psykisk syke mennesker. Det eneste jeg kan si, er at jeg tror du må prøve å fokusere på deg selv. Fortsett å forsøke å hjelpe, men du får ikke endret noe, om ikke din sønn selv vil/klarer å endre seg selv. Ta en dag om gangen og kjenn på dine egne, ekte, følelser. Av og til må man bare innse at "jeg får ikke gjort mer enn dette".

Håper det går bra til sist ❤️ 

[AnonymBruker]

Kjære deg. Du har en alvorlig deprimert sønn, og det er helt normalt at en som lider av depresjon (særlig alvorlig depresjon) ikke føler egenkjærlighet og dermed ikke bryr seg om hva de spiser eller hva som skjer med dem. Junkmat gir også en kort lindring der og da. Dette er en grunn til at mange overvektige har underliggende psykosomatiske lidelser, fordi de døyver følelser med usunn mat.

Jeg har også hatt sterke depresjoner pga traumer, men så fant jeg senere også ut at jeg hadde vesentlig d vitaminmangel oppå det hele. Så jeg tok høye doser tilskudd og fikk det bedre. Men vanskelig hvis han ikke vil ta tilskuddene. Det er vanlig for noen som er i hans situasjon, og ikke ønske seg selv vel. 

Jeg forstår veldig frustrasjonen din, det må være tøft å se på. Men å reagere med sinne og true med straff er nok ikke så konstruktivt mtp å hjelpe han. Jeg ville søkt råd hos psykologforeningen e.l for å få hjelp til å håndtere dette på best mulig måte. Samtidig må han få den hjelpen han trenger av fagfolk. 

Anonymkode: 04d83...d11

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Han er tidlig i tjueåra, og rundt juletider opplevde han en dyp personlig tragedie som ledet til et selvmordsforsøk. I etterkant av dette ønsket både vi og han at han skulle bo hos oss en stund. Han har bodd hjemmefra siden han var 19.

Lege og psykolog har bedt ham om å ordne opp i kosthold, da det ble klart at han levde på energidrikker, søplemat (take-out og godteri, mer eller mindre), sov enten altfor lite eller nesten hele døgnet, ikke fikk i seg nok vann og manglet en haug vitaminer. Han kjøpte en mengde vitaminer fra noen nettsider, og laget tilogmed et lite skjema for hvilke han skulle ta når, som henger på kjøleskapet. Han ordnet dosett og planla ukesvis med vitamin-inntak. Han har ikke rørt disse siden. Jeg vet at depresjonen sitter i sjela, men en sjel kan jo ikke trives i et legeme der alt mangler. Man må jobbe både utenfra og inn, samt innenfra og ut. Han tar ikke vare på infrastrukturen sin i det hele tatt.

Vi har alltid spist sunt hjemme hos oss, så jeg skjønner ikke helt hvor dette kommer fra. Godteri på lørdager, og grønnsaker, fisk og kylling i ukedagene. Han var dessuten aktiv da han bodde hjemme som tenåring, var med på sport, trente på treningssenter. Nå er det ingenting. 

Hva vi gjør for å hjelpe ham?
Han vil ikke spise middag med oss, eller på kjøkkenet for den saks skyld (selv om vi ikke er der), og han vil ikke spise middag selv om jeg setter en porsjon utenfor døra hans, bare banker lett på og går. Det kan virke som om det bunner i at han heller vil spise mat han bestiller på døra. Det handler ikke om penger eller verdighet, tror jeg. Dette med å sette maten utenfor døra var en nødløsning etter månedsvis med det tullet her. Jeg er desperat, jeg anerkjenner dette. Livredd for å miste ham. Jeg har prøvd å sette et glass med vitaminer på badet, ved tannbørsten hans. Jeg lærte altfor sent at han ikke pusser tenner lenger, så vitaminene vet jeg ikke om han har sett, engang. Han har aldri vært slik eller hatt disse behovene tidligere. Han har spist med oss, aldri klaget på maten, og jeg har aldri vært en sånn dullete mamma før. Dette er helt nytt.

Vi har dessuten fylt skapene med sunn snacks; nøtter, tørket frukt, osv. Om han vil kose seg er det ingenting det skorter på. Vi spør ham før vi drar og handler, om det er noe han ønsker seg, men han sier nei, han ordner det selv. 
Jeg har prøvd å snakke med ham utallige ganger og med alle innfalsvinkler, med straff, med belønning, med likegyldighet, krav... Det hjelper ikke. Monster-boksene hoper seg opp i gangen til han panter dem, og så kjøper han flere med de pengene. 

Jeg føler meg skyldig fordi jeg er SINT på en ung mann som helt klart har det vanskelig, men jeg vet virkelig ikke hva jeg skal gjøre. 
Forslag?

Anonymkode: 2bd11...b99

Junkfood og godteri trigger ofte dopamin-nivået i hjernen og det kjennes ut som en liten medisin for depresjon b.la. Så det er jo faktisk veldig logisk at han foretrekker dette. 

Anonymkode: 3e080...c5b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Han er tidlig i tjueåra, og rundt juletider opplevde han en dyp personlig tragedie som ledet til et selvmordsforsøk. I etterkant av dette ønsket både vi og han at han skulle bo hos oss en stund. Han har bodd hjemmefra siden han var 19.

Lege og psykolog har bedt ham om å ordne opp i kosthold, da det ble klart at han levde på energidrikker, søplemat (take-out og godteri, mer eller mindre), sov enten altfor lite eller nesten hele døgnet, ikke fikk i seg nok vann og manglet en haug vitaminer. Han kjøpte en mengde vitaminer fra noen nettsider, og laget tilogmed et lite skjema for hvilke han skulle ta når, som henger på kjøleskapet. Han ordnet dosett og planla ukesvis med vitamin-inntak. Han har ikke rørt disse siden. Jeg vet at depresjonen sitter i sjela, men en sjel kan jo ikke trives i et legeme der alt mangler. Man må jobbe både utenfra og inn, samt innenfra og ut. Han tar ikke vare på infrastrukturen sin i det hele tatt.

Vi har alltid spist sunt hjemme hos oss, så jeg skjønner ikke helt hvor dette kommer fra. Godteri på lørdager, og grønnsaker, fisk og kylling i ukedagene. Han var dessuten aktiv da han bodde hjemme som tenåring, var med på sport, trente på treningssenter. Nå er det ingenting. 

Hva vi gjør for å hjelpe ham?
Han vil ikke spise middag med oss, eller på kjøkkenet for den saks skyld (selv om vi ikke er der), og han vil ikke spise middag selv om jeg setter en porsjon utenfor døra hans, bare banker lett på og går. Det kan virke som om det bunner i at han heller vil spise mat han bestiller på døra. Det handler ikke om penger eller verdighet, tror jeg. Dette med å sette maten utenfor døra var en nødløsning etter månedsvis med det tullet her. Jeg er desperat, jeg anerkjenner dette. Livredd for å miste ham. Jeg har prøvd å sette et glass med vitaminer på badet, ved tannbørsten hans. Jeg lærte altfor sent at han ikke pusser tenner lenger, så vitaminene vet jeg ikke om han har sett, engang. Han har aldri vært slik eller hatt disse behovene tidligere. Han har spist med oss, aldri klaget på maten, og jeg har aldri vært en sånn dullete mamma før. Dette er helt nytt.

Vi har dessuten fylt skapene med sunn snacks; nøtter, tørket frukt, osv. Om han vil kose seg er det ingenting det skorter på. Vi spør ham før vi drar og handler, om det er noe han ønsker seg, men han sier nei, han ordner det selv. 
Jeg har prøvd å snakke med ham utallige ganger og med alle innfalsvinkler, med straff, med belønning, med likegyldighet, krav... Det hjelper ikke. Monster-boksene hoper seg opp i gangen til han panter dem, og så kjøper han flere med de pengene. 

Jeg føler meg skyldig fordi jeg er SINT på en ung mann som helt klart har det vanskelig, men jeg vet virkelig ikke hva jeg skal gjøre. 
Forslag?

Anonymkode: 2bd11...b99

Du har en alvorlig deprimert sønn i tyveårene og du straffer han for å velge sitt eget kosthold når han er alvorlig psykisk syk? Det høres ut som at du mangler svært mye kunnskap om denne tematikken selv, og du behandler jo mannen som en liten gutt? 

Anonymkode: 3e080...c5b

[skreppamedleppa]

Her nå du rett og slett stikke fingeren i jorden og dempe forventninger, krav og ønsketenkning. Og si til deg selv/tenke "jada i følge kartet så bør han spise sunt og næringsrik, få i seg alle vitaminer og drikke vann og gjøre slik og sånn men kartet stemmer ikke med virkeligheten slik den er nå. Og da må/bør du se situasjonen slik den er fremfor å tviholde på kartet.. 

Junk food er bedre enn ingen mat (dette er faktisk realiteten, lik det eller ei!)

Å spise 3 Brixit kjeks på et døgn på sengen er bedre enn ingen mat rundt kjøkkenbordet 

Å spise en halv kebab på sengen er bedre enn ingen mat.

Du må faktisk gjøre det enkelt!! Litt er bedre enn ingenting og det er realiteten slik den er nå. Det betyr ikke at den allttid skal være slik.

 

Det finnes ingen (i alle fall fryktelig få deprimerte som prioriterer å ta seg en neve nøtter fordi det er sunn snaks, og en skal prioritere at en skal være sunn for det er det viktigste. Det er ingen deprimerte som mener at det å være sunn er det viktigste (ivartfall veldig veldig få) 

Depresjon er en sykdom som endrer hormoner, serotonin, noradrealin, dopamin og en hel rekke andre funksjoner så at han ikke akkurat prioriterer å spise tørket frukt og bær og at hans egen mor blir forbanna på han?? Slikt blir det nok bare værre av, og her bør du nok gå litt i deg selv

Men begynn gjerne i det små, en mor som maser, tyter, kjefter og gnåler om absolutt allt fra Monster drikker, taket out mat og ingenting utenom tørkede frukter og fisk 4 ganger i uken er godt nok er dømt til å bli et mislykket prosjekt både for deg og for han. Legg listen lavt så kanskje det er mulig å gjennomføre og det er jo det beste utfallet her. Han må ha hjelp til mestring på små men viktige oppgaver og ting.

Begynn med en ting og ha fokus på den ene rutinen, lær deg å lukk øynene for resten, ha litt fokus på den ene tingen, om det nå enn er vitaminer også maser du ikke mer om verken take out eller monster bokser men har fokuset ditt på at han skal ta vitaminer til fast tid eller om det er at han pusser tennene hver kveld. For hver av disse "oppgavene" dine føles som å springe maraton når en er deprimert, da er det ikke så rart at han gitt opp lenge før du har sluttet å mase om halvparten. Han er syk, og det er utrolig flott av deg å prøve å hjelpe og jeg skjønner at det er en vond situasjon for deg og jeg kan ha forståelse for desperasjonen din men jeg tror du legger listen litt høyt kanskje. 

❤️

 

Endret 9. mai 2023 av skreppamedleppa

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Han er tidlig i tjueåra, og rundt juletider opplevde han en dyp personlig tragedie som ledet til et selvmordsforsøk. I etterkant av dette ønsket både vi og han at han skulle bo hos oss en stund. Han har bodd hjemmefra siden han var 19.

Lege og psykolog har bedt ham om å ordne opp i kosthold, da det ble klart at han levde på energidrikker, søplemat (take-out og godteri, mer eller mindre), sov enten altfor lite eller nesten hele døgnet, ikke fikk i seg nok vann og manglet en haug vitaminer. Han kjøpte en mengde vitaminer fra noen nettsider, og laget tilogmed et lite skjema for hvilke han skulle ta når, som henger på kjøleskapet. Han ordnet dosett og planla ukesvis med vitamin-inntak. Han har ikke rørt disse siden. Jeg vet at depresjonen sitter i sjela, men en sjel kan jo ikke trives i et legeme der alt mangler. Man må jobbe både utenfra og inn, samt innenfra og ut. Han tar ikke vare på infrastrukturen sin i det hele tatt.

Vi har alltid spist sunt hjemme hos oss, så jeg skjønner ikke helt hvor dette kommer fra. Godteri på lørdager, og grønnsaker, fisk og kylling i ukedagene. Han var dessuten aktiv da han bodde hjemme som tenåring, var med på sport, trente på treningssenter. Nå er det ingenting. 

Hva vi gjør for å hjelpe ham?
Han vil ikke spise middag med oss, eller på kjøkkenet for den saks skyld (selv om vi ikke er der), og han vil ikke spise middag selv om jeg setter en porsjon utenfor døra hans, bare banker lett på og går. Det kan virke som om det bunner i at han heller vil spise mat han bestiller på døra. Det handler ikke om penger eller verdighet, tror jeg. Dette med å sette maten utenfor døra var en nødløsning etter månedsvis med det tullet her. Jeg er desperat, jeg anerkjenner dette. Livredd for å miste ham. Jeg har prøvd å sette et glass med vitaminer på badet, ved tannbørsten hans. Jeg lærte altfor sent at han ikke pusser tenner lenger, så vitaminene vet jeg ikke om han har sett, engang. Han har aldri vært slik eller hatt disse behovene tidligere. Han har spist med oss, aldri klaget på maten, og jeg har aldri vært en sånn dullete mamma før. Dette er helt nytt.

Vi har dessuten fylt skapene med sunn snacks; nøtter, tørket frukt, osv. Om han vil kose seg er det ingenting det skorter på. Vi spør ham før vi drar og handler, om det er noe han ønsker seg, men han sier nei, han ordner det selv. 
Jeg har prøvd å snakke med ham utallige ganger og med alle innfalsvinkler, med straff, med belønning, med likegyldighet, krav... Det hjelper ikke. Monster-boksene hoper seg opp i gangen til han panter dem, og så kjøper han flere med de pengene. 

Jeg føler meg skyldig fordi jeg er SINT på en ung mann som helt klart har det vanskelig, men jeg vet virkelig ikke hva jeg skal gjøre. 
Forslag?

Anonymkode: 2bd11...b99

Du må droppe den dømmende og barnslige  holdningen

Anonymkode: afd1c...e9f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Det er vanlig å spise usunt som deprimert, jeg har gjort det selv.

Problemet nå er vel for dere (og han) at han er så langt nede at det finnes null motivasjon til å endre på det. Og jeg synes egentlig det er litt å begynne i feil ende. I utgangspunktet hjelper det muligens med endret kost for å komme seg litt ovenpå, men det virker her som om behandlerne må prøve å løfte ham litt opp før de krever slike tiltak. 

Det er ingenting du kan gjøre, han må ha lyst til å endre på det selv, eventuelt energi/motivasjon til å pushe seg selv. 

Håper det løser seg for sønnen din ❤️

Anonymkode: ff440...592

Dette. Man må lære seg å krabbe før man kan gå

Anonymkode: afd1c...e9f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

 Du må droppe den dømmende og barnslige  holdningen

 Anonymkode: afd1c...e9f

velkommen til Kvinneguiden-forumet!  

Anonymkode: d9fda...7e1

[AnonymBruker]

Føler med dere ❤️

Anonymkode: 16e92...de1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Du må droppe den dømmende og barnslige  holdningen

Anonymkode: afd1c...e9f

Jeg leser en mor som er fortvilet og som inderlig ønsker det beste for sin sønn. Den som dømmer er vel deg selv? 

Anonymkode: 18afe...a46

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Jeg leser en mor som er fortvilet og som inderlig ønsker det beste for sin sønn. Den som dømmer er vel deg selv? 

Anonymkode: 18afe...a46

Og jeg leser en mor som driver med straff og belønning ovenfor et voksent menneske og ikke har tatt seg bryet med å lese seg opp og skaffe seg kunnskap om depresjon.

Anonymkode: afd1c...e9f

[Sofakona]

Hva med å joine sønnen din...hva om dere bestiller junk food sammen i noen dager . spiser der han vil...kjøp godteri til han du vet han liker. Å fokusere på vitaminer og subst kosthold np er det siste du må gjøre. Å være deprimert er skikkelig tøft. 

[AnonymBruker]

Har en lignende situasjon med min sønn på samme alder. Men han bor for seg selv og kommer hjem hver helg. Han jobber ikke og studerer ikke. Driver bare dank. Jeg blir nesten gal av det, men kommer ingen vei med å snakke med han. Jeg er jo veldig glad i han og vil så gjerne at han skal få et bedre liv.

Har fått til noen små endringer da som at han har begynt å ta vitaminer. Han fikk sår i munnen og når jeg sa det er pga vitaminmangel kjøpte han vitaminer selv. Han ble helt kvitt sår i munnen så han så jo at det var riktig. Han dusjer bare når han er hos meg i helgen, men da må jeg gjerne mase litt. Da dusjer han og skifter klær.

Tannpuss var vanskelig å få til, men nå har han endelig begynt med å pusse tenner. Vet ikke om han pusser to ganger om dagen, men hvertfall pusser han noe. Jeg vet at er utrolig fortvilende å ha det sånn. Jeg vet nesten ikke ut eller inn selv, men masing nytter ikke. Siden sønnen din har kontakt med hjelpeapparatet ville jeg overlatt litt til dem å snakke med han om kosthold. Det er bra at han får hjelp. Sønnen min har sagt at han skal søke fastlegen for å komme til psykolog, og det har han aldri sagt før. Så det ble jeg jo glad for og håper inderlig at han får hjelp.

Anonymkode: 0e278...f2f

[AnonymBruker]

Jeg har kjøpt d vitamin dråper på tights.no. Svært potente greier, trenger bare en dråpe. Kanskje dette kan være noe?

Anonymkode: 3f929...0a1