Kan man som voksen bli et "skilsmissebarn"?

[AnonymBruker]

Man er jo ikke like utsatt som når man bor sammen med sine foreldre og er helt avhengige av dem. Det er en ekstrem, og vond, forandring i livet - det tror jeg på.

Nå skal mine foreldre mest sannsynlig skilles, og jeg blir et VOKSENT skillsmissebarn. Deres avkom. Det påvirker ikke meg på samme måte, men jeg kjenner at det faktisk påvirker meg på en eller annen måte... Trist... Føler barndommen var en løgn (mye som har kommet frem her), føler jeg har levd i en løgn rett og slett. 

Jeg sliter psykisk fra før av, med PTSD, så det kan hende det påvirker meg i mye større grad enn "normale" mennesker?

Anonymkode: 26e96...211

[AnonymBruker]

Må legge til at det er utroskap i bildet noe som gjør alt verre.

Anonymkode: 26e96...211

[AnonymBruker]

Ja, jeg ble det i en alder av 26. Syns det var/ er kjempetrist. Det er 13 år siden nå, og begge har nye (hyggelige) partnere. De har det bedre nå enn da de var gift, men jeg syns fremdeles det er litt sårt. Hadde en veldig fin barndom, og savner på en måte det som kunne vært. Samtidig er det fint at de blomstrer. 

Anonymkode: 8df5a...6f4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Ja, jeg ble det i en alder av 26. Syns det var/ er kjempetrist. Det er 13 år siden nå, og begge har nye (hyggelige) partnere. De har det bedre nå enn da de var gift, men jeg syns fremdeles det er litt sårt. Hadde en veldig fin barndom, og savner på en måte det som kunne vært. Samtidig er det fint at de blomstrer. 

Anonymkode: 8df5a...6f4

Det er fint at de har det godt, og at de nye partnerne er snille Skjønner dog at det fortsatt er trist... Påvirket det deg utover tristheten over det som kunne ha vært?

Det er en av bekymringene mine, at de skal finne seg noen nye brødhuer eller noen irriterende mennesker som skal bestemme over dem eller ødelegge familieforhold ytterligere. De er begge "ressurssterke" økonomisk sett og det er nok mange som kunne utnyttet dem for penger... Sosialt sett er de klønete (ikke utad, de kan småprate og sjarmere til tusen på fest og jobb, men de eier ikke kontakt med egne følelser).  

Det er så mye som blir ødelagt. Ting de eier sammen som må selges/deles på, fritidsboliger som sklir ut av familien. Det er så mange store konsekvenser bare fordi én av dem har hatt slag eller noe og vært utro med en svindler på facebook.

Anonymkode: 26e96...211

[AnonymBruker]

Ja dette er en konsekvens av å «holde sammen for barnas skyld» eller som noen tenker: «holde ut til barna er utflyttet» 

klart hele barndommen blir nesten som en løgn. 

Anonymkode: b610a...a89

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Ja dette er en konsekvens av å «holde sammen for barnas skyld» eller som noen tenker: «holde ut til barna er utflyttet» 

klart hele barndommen blir nesten som en løgn. 

Anonymkode: b610a...a89

Ja, det er nok det. I alle fall fra den enes side.

MEN som voksen, vil jeg si at dette er mye bedre enn at de hadde skilt seg da jeg var barn/ungdom. Jeg hadde nok å slite med og det å ha et hus å komme hjem til, barndomshjemmet, var i det minste en trygghet jeg hadde å klamre meg til. 

Det hadde vært myyye verre for meg om de skilte seg da jeg var 14 år. 

Anonymkode: 26e96...211

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Det er fint at de har det godt, og at de nye partnerne er snille Skjønner dog at det fortsatt er trist... Påvirket det deg utover tristheten over det som kunne ha vært?

Det er en av bekymringene mine, at de skal finne seg noen nye brødhuer eller noen irriterende mennesker som skal bestemme over dem eller ødelegge familieforhold ytterligere. De er begge "ressurssterke" økonomisk sett og det er nok mange som kunne utnyttet dem for penger... Sosialt sett er de klønete (ikke utad, de kan småprate og sjarmere til tusen på fest og jobb, men de eier ikke kontakt med egne følelser).  

Det er så mye som blir ødelagt. Ting de eier sammen som må selges/deles på, fritidsboliger som sklir ut av familien. Det er så mange store konsekvenser bare fordi én av dem har hatt slag eller noe og vært utro med en svindler på facebook.

Anonymkode: 26e96...211

Ja, jeg har alltid vært en pappajente, og det var han som ville skilles. Dette har kanskje påvirket meg på den måten at jeg ikke klarer helt å stole på menn. Vet ikke, men jeg ble å utrolig såret over at han gikk. Mine er også ressurssterke, og de klarer seg helt fint. Men hos meg sitter det igjen en del sår. Har ikke tenkt på det der på lenge😅 Kjenner at det fortsatt gjør vondt, faktisk. Det var litt overraskende igrunnen. Jeg tror også det hadde vært mye verre for min del om de hadde skilt seg da jeg var barn. Samtidig er det trist om de kun holdt sammen for barnas skyld. Jeg ville jo unt dem å ha det bra da også. 

Anonymkode: 8df5a...6f4

[AnonymBruker]

Utroskap gjør det selvfølgelig verre, ja. For du får et nytt syn på forelderen som gjorde dette. Man blir jo skuffa over at den du kanskje så opp til før, viser seg å ha så dårlig moral.

Det er jo noe med å sørge over hvordan det gikk. Og det kan være veldig krevende å sjonglere behov og følelser hos de to partnene. I min familie er det i alle fall veldig nøye at de får like mange høytider, like mange besøk, osv. osv., ellers blir det surmuling og kritikk fra ene parten.

Anonymkode: 3230b...ae9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Ja dette er en konsekvens av å «holde sammen for barnas skyld» eller som noen tenker: «holde ut til barna er utflyttet» 

klart hele barndommen blir nesten som en løgn. 

Anonymkode: b610a...a89

Det trenger nødvendigvis ikke være det! Herregud! Ting kan ha endret seg i den senere tid. Folk altså....

Anonymkode: 81bf0...576