Føler meg som verdens verste mor

[AnonymBruker]

Sønnen min drikker, røyker, lyver og stjeler, havner fort i konflikter og gjør det dårligere på skolen.  Han er 15 år. Har adhd. 

Han sier at alt er bra og ingenting han plages med, han bare utforsker og sier han aldri skal gjøre det igjen før han gjør det igjen. 

Vi skal få hjelp av bv da jeg er meldt inn flere ganger. Og det synes jeg er bra, for jeg aner ikke hva jeg skal gjøre mer. Jeg føler at jeg virkelig kommer til kort her og at han kanskje vil få det bedre hos noen andre. 

Jeg har også snakket med legen, skolen, helsesøster, andre foreldre, vært på cos kurs, gått til psykolog og han har gått til psykolog. 

Han får konsekvenser. Jeg snakker med han. Jeg forklarer. Jeg lytter. Jeg prøver å løfte han og si positive ting, men er desverre ikke så mye positivt han gjør om dagen. 

Han er en veldig god gutt når man er alene med han, men med engang han er sammen med andre eller alene (med telefonen) skal han tøffe seg. Men vennene hans er ikke i nærheten av å oppføre seg slik. Han kommer alltid hjem når han skal, han ringer å sier ifra hvis det har skjedd noe eller han er tom for strøm på telefonen. Andre foreldre skryter av at han er høflig på besøk. Han sier unnskyld hvis han en sjeldent gang er frekk mot meg. 

Men jeg må ha trådde virkelig feil på veien. Jeg får vondt av han og ekstremt bekymret for fremtiden hans. Jeg føler at hvis han fortsetter å bo med meg så vil jeg ødelegge fremtiden hans. Jeg føler meg så maktesløs. 

Jeg trenger sårt råd og synspunkter. 

Anonymkode: e74af...006

[AnonymBruker]

Kom deg ut av offerrollen, ta fra ungen telefonen og ta grep.

Anonymkode: e14d2...b62

[PM75]

Fortsett å være der for han, slik som du gjør. Og fortsett med å be om hjelp. Noen ganger trenger vi det. Og husk at du er verdens beste mamma for han! 

[AnonymBruker]

Må være fortvilende situasjon å være i.

Kan komme med moen tanker:H

Har sønnen din nok tilrettelegging på skole? Opplever han mestring på skolen og på fritiden? Har han noen positive interesser, eller er det noe han kunne tenke seg å begynne med? Føler han seg inkludert blant venner? Har han snakket med psykolog om hva det vil si å ha adhd? Forsøkt grupper hvor han kan møte andre med adhd, sånn han ser at han ikke er alene? Eller er han redd for å "bli satt i bås" og forsøker å finne annen identitet enn "adhd gutten"?

Har adhd -forening eller kjenner dere noen "interessante eller kule" som har adhd som har foredrag eller kan ha 1-1 samtaler? Kan av og til hjelpe om noen man ser opp til sier at det man driver med ikke er bra.

Har sønnen din noen konkrete drøm er for fremtiden? Utdanning, jobb, penger, kjøreste, hus osv. Ved å fokusere på hva han ønsker i fremtiden vil han kanskje selv se at han ikke kan stjele og få noe på rullebladet mtp visse yrker. Eller kanskje kommer det frem at han ikke har noen konkrete drømmer fordi han har lav mestringstro og tenker han er "dømt til å feile pga ahdh". Da er det om å styrke mestringstroen.

Du kan lese om motiverende intervju på Helsenorge. Tenker ikke du skal ha strukturerte samtaler som gjør at du blir en terapeut for sønnen din, men du vil lære om hva som bidrar til endring av atferd og hva du kan gjøre for å forsterke endring.

Håper det ordner seg❤️

 

 

Anonymkode: 66759...6f7

[Anneofgreengables]

Du høres ut som en god, tilstedeværende mor med en sønn med utfordringer. Ikke skyld på deg selv! Har han deg, så går det nok bra til slutt! 

[AnonymBruker]

Du står i det, og vil det beste for gutten. Han får det ikke bedre hos andre! Men du skulle fått litt hjelp. Guttens far? Annen familie? En lærer han har et godt forhold til? Ny medisinvurdering hos BUP?

Anonymkode: d8b92...95e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Kom deg ut av offerrollen, ta fra ungen telefonen og ta grep.

Anonymkode: e14d2...b62

Jeg skjønner hva du mener. 

Jeg er ikke et offer i dette, men i går hadde jeg en knekk. 

Konsekvenser som å ta fra telefonen, husarrest, ta fra ukelønn eller pc har jeg selvsagt gjort. Også i samråd med gutten. Men det har resultert i at han lyver mer og gjør mer bøll i det skjulte og prater mindre med meg i redsel for Konsekvenser. Ikke oppfører seg bedre i redsel for Konsekvenser. 

Ta grep! Ja. Jeg må nok bli mer tydelig, sette flere krav og følge opp bedre. Det er tiltider tungt. Hver dag må jeg passe på at han gjør normale ting som pusse tenner, ta medisin, lage matpakke, spise frokost. Ingenting går automatisk selv om vi har hatt de samme rutinene i åresvis. 

Og slik er det på skolen også. Men han får ingen oppfølging tross jeg har bedt om dette mange ganger. Jeg skulle ha vært enda strengere med skolen der. 

Ts

Anonymkode: e74af...006

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Må være fortvilende situasjon å være i.

Kan komme med moen tanker:H

Har sønnen din nok tilrettelegging på skole? Opplever han mestring på skolen og på fritiden? Har han noen positive interesser, eller er det noe han kunne tenke seg å begynne med? Føler han seg inkludert blant venner? Har han snakket med psykolog om hva det vil si å ha adhd? Forsøkt grupper hvor han kan møte andre med adhd, sånn han ser at han ikke er alene? Eller er han redd for å "bli satt i bås" og forsøker å finne annen identitet enn "adhd gutten"?

Har adhd -forening eller kjenner dere noen "interessante eller kule" som har adhd som har foredrag eller kan ha 1-1 samtaler? Kan av og til hjelpe om noen man ser opp til sier at det man driver med ikke er bra.

Har sønnen din noen konkrete drøm er for fremtiden? Utdanning, jobb, penger, kjøreste, hus osv. Ved å fokusere på hva han ønsker i fremtiden vil han kanskje selv se at han ikke kan stjele og få noe på rullebladet mtp visse yrker. Eller kanskje kommer det frem at han ikke har noen konkrete drømmer fordi han har lav mestringstro og tenker han er "dømt til å feile pga ahdh". Da er det om å styrke mestringstroen.

Du kan lese om motiverende intervju på Helsenorge. Tenker ikke du skal ha strukturerte samtaler som gjør at du blir en terapeut for sønnen din, men du vil lære om hva som bidrar til endring av atferd og hva du kan gjøre for å forsterke endring.

Håper det ordner seg❤️

 

 

Anonymkode: 66759...6f7

Tusen hjertelig takk for gode spørsmål og tips 🙏 Dette innlegget satt jeg ufattelig stor pris på og skal undersøke flere av tingene du skriver her. ❤

Ts

Anonymkode: e74af...006

[AnonymBruker]

Høres ut som han har grunnleggende lavt selvbilde.

Alle gjør handlinger fordi de er motivert til å gjøre handlingene. Du må finne ut hva som driver han til å stjele osv. Hvilke følelser og tanker ligger bak motivasjonen til å stjele?

Anonymkode: 38676...ef1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Sønnen min drikker, røyker, lyver og stjeler, havner fort i konflikter og gjør det dårligere på skolen.  Han er 15 år. Har adhd. 

Han sier at alt er bra og ingenting han plages med, han bare utforsker og sier han aldri skal gjøre det igjen før han gjør det igjen. 

Vi skal få hjelp av bv da jeg er meldt inn flere ganger. Og det synes jeg er bra, for jeg aner ikke hva jeg skal gjøre mer. Jeg føler at jeg virkelig kommer til kort her og at han kanskje vil få det bedre hos noen andre. 

Jeg har også snakket med legen, skolen, helsesøster, andre foreldre, vært på cos kurs, gått til psykolog og han har gått til psykolog. 

Han får konsekvenser. Jeg snakker med han. Jeg forklarer. Jeg lytter. Jeg prøver å løfte han og si positive ting, men er desverre ikke så mye positivt han gjør om dagen. 

Han er en veldig god gutt når man er alene med han, men med engang han er sammen med andre eller alene (med telefonen) skal han tøffe seg. Men vennene hans er ikke i nærheten av å oppføre seg slik. Han kommer alltid hjem når han skal, han ringer å sier ifra hvis det har skjedd noe eller han er tom for strøm på telefonen. Andre foreldre skryter av at han er høflig på besøk. Han sier unnskyld hvis han en sjeldent gang er frekk mot meg. 

Men jeg må ha trådde virkelig feil på veien. Jeg får vondt av han og ekstremt bekymret for fremtiden hans. Jeg føler at hvis han fortsetter å bo med meg så vil jeg ødelegge fremtiden hans. Jeg føler meg så maktesløs. 

Jeg trenger sårt råd og synspunkter. 

Anonymkode: e74af...006

For meg høres du ut som en god mor. Nå nevner du ikke hva han gjør så mye galt. Men har en med adhd jeg også. Og han vet jo at ting er galt, men når en tanke har festet seg er det svært vanskelig å ikke gjøre det.

Feks han må alltid kaste noe, og det ender med ødelagte ting, og skade andre. Feks.

Når du sier han er høflig osv , så er det et tegn på at du har vært en god mor.

Er det slåssing,  han sliter med..Så kan det være at andre sier noe han ikke styrer følsene sine over . Min begynte å sloss mye, så sendte han tidlig i løpet der på tar kwondo, pga disiplinen de kjører. Og det funket. Og stoppet at han dengte løs på alt og alle.

 

Anonymkode: bf549...5ef

[AnonymBruker]

Det er ikke sikkert at medisinene han går på fungerer optimalt for han. Har du mangel på impulskontroll samtidig som kroppen produserer kjønnshormoner i bøtter og spann, kan det å ta gode å veloverveide valg blir vanskelig. 

Konsekvenstenking er utfordrende når impulsene går amok. 

Kanskje det vil hjelpe han å snakke med noen utenforstående om hva som skjer når han gjør alle disse tingene? For du beskriver jo veldig mange positive egenskaper han viser, både på skolen, på besøk hos venner og hjemme. Disse egenskapene bør forsterkes og kan kanskje fort "bli borte" i fokuset på alt han gjør som er feil. 

En dårlig mor ville ikke bedt om råd, en dårlig mor ville lagt skylden på ungdommen, uffet og akket seg. 

Stå på, jeg heier på deg. 

Anonymkode: c2bfa...2ee

[Ma.Ya]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Sønnen min drikker, røyker, lyver og stjeler, havner fort i konflikter og gjør det dårligere på skolen.  Han er 15 år. Har adhd. 

Han sier at alt er bra og ingenting han plages med, han bare utforsker og sier han aldri skal gjøre det igjen før han gjør det igjen. 

Vi skal få hjelp av bv da jeg er meldt inn flere ganger. Og det synes jeg er bra, for jeg aner ikke hva jeg skal gjøre mer. Jeg føler at jeg virkelig kommer til kort her og at han kanskje vil få det bedre hos noen andre. 

Jeg har også snakket med legen, skolen, helsesøster, andre foreldre, vært på cos kurs, gått til psykolog og han har gått til psykolog. 

Han får konsekvenser. Jeg snakker med han. Jeg forklarer. Jeg lytter. Jeg prøver å løfte han og si positive ting, men er desverre ikke så mye positivt han gjør om dagen. 

Han er en veldig god gutt når man er alene med han, men med engang han er sammen med andre eller alene (med telefonen) skal han tøffe seg. Men vennene hans er ikke i nærheten av å oppføre seg slik. Han kommer alltid hjem når han skal, han ringer å sier ifra hvis det har skjedd noe eller han er tom for strøm på telefonen. Andre foreldre skryter av at han er høflig på besøk. Han sier unnskyld hvis han en sjeldent gang er frekk mot meg. 

Men jeg må ha trådde virkelig feil på veien. Jeg får vondt av han og ekstremt bekymret for fremtiden hans. Jeg føler at hvis han fortsetter å bo med meg så vil jeg ødelegge fremtiden hans. Jeg føler meg så maktesløs. 

Jeg trenger sårt råd og synspunkter. 

Anonymkode: e74af...006

Føler med deg! Er ikke sikkert du gjør så veldig mye galt. Hvis han har adhd og allerede ikke opplever mestring på skolen eller andre arenaer er det lett å søke tilhørighet der man finner det. Som f.eks. i et rusmiljø..

Støtter det som ble nevnt om lavt selvbilde. Også er det jo dessverre slik at miljøet og vennene rundt ham spiller en stor rolle. Har han andre venner enn de han "bøller" med? 

Å komme ut av sånt krever også at han tar avstand fra venner som driver med det samme. 

Hva med å sende ham på folkehøyskole ett år? Tror noen har tilbud ned til 15-16 år. En med et tilbud han synes er spennende. Enten det er film og foto, ekstremsport, musikk, osv.. kanskje han bare trenger å dras ut av miljøet rundt ham nå. Det er selvfølgelig en risiko for at han også der vil finne måter å ruse seg på eller gjøre andre dumme ting.. til syvende og sist kan du ikke tvinge ham til endring. Det er fortvilende men det er realiteten. 

Endret 9. mai 2023 av Ma.Ya

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Jeg skjønner hva du mener. 

Jeg er ikke et offer i dette, men i går hadde jeg en knekk. 

Konsekvenser som å ta fra telefonen, husarrest, ta fra ukelønn eller pc har jeg selvsagt gjort. Også i samråd med gutten. Men det har resultert i at han lyver mer og gjør mer bøll i det skjulte og prater mindre med meg i redsel for Konsekvenser. Ikke oppfører seg bedre i redsel for Konsekvenser. 

Ta grep! Ja. Jeg må nok bli mer tydelig, sette flere krav og følge opp bedre. Det er tiltider tungt. Hver dag må jeg passe på at han gjør normale ting som pusse tenner, ta medisin, lage matpakke, spise frokost. Ingenting går automatisk selv om vi har hatt de samme rutinene i åresvis. 

Og slik er det på skolen også. Men han får ingen oppfølging tross jeg har bedt om dette mange ganger. Jeg skulle ha vært enda strengere med skolen der. 

Ts

Anonymkode: e74af...006

Dropp straff. Prat med han istedenfor,  spør og grav uten å dømmende. Og heller få frem hva han føler selv, bli enige om hva dere gjør for å rette opp det som blir galt.

Straff fører bare til at han lukker seg, lyver osv. Og da mister han også den ene voksne man kan snakke trygt med.

Med adhd er det ikke engang sikkert de forstår at de har vært kjipe.

Min kunne komme hjem å si, jeg tror jeg kanskje ikke var så snill med Kari i dag. Jeg: å hvorfor tror du det. Han: forteller da en historie om hvem som gjorde hva, og Kari ble sinna,  og sier men jeg tide vi hadde det gøy, fordi Kari lo jo først.

Litt iht hvor alvorlig ting er, så diskuterte vi ofte om han ville ringe Kari eller foreldre selv, eller om jeg ringte foreldre.  Som regel tok han en tlf til foreldrene,  og sa at han har hadde vært kjip, og ba om unnskyld. På den måten lærte han litt mer om konsekvenser av sine handlinger  og å gjøre ting godt igjen. Dersom mottaker ønsker det . Og at det også skal respekteres om de ikke ønsker det

Også tar vi praten om grenser mellom når ting går fra gøy, til kjipt. Fikk da mulighet til å snakke om ar når man tuller, så må man se på fjeset om noe gjør vondt,  og ar det betyr at grensen for gøy er brutt.

Drit I dette med straff, det blir bare værre. Vær heller den gan kan komme til når ting går galt

Anonymkode: bf549...5ef

[AnonymBruker]

Takk så mye for støtte og råd fra dere som har svart. 

Jeg vet jeg har feilet han. Jeg har nok vært alt for slapp og lite konsekvens. Han tar mye av energien min uten at jeg har forstått det selv. 3 åringen min er flinkere på rutiner enn 15 åringen. Han krever langt mer oppfølging på ting som egentlig burde nå gå automatisk. Jeg har aldri hatt avlastning, for jeg har ikke sett behovet. Men jeg er sliten, og dette går utover han. 

I tillegg blir han ofte misforstått på skolen. Har enormt med anmerkninger for han glemmer ting. Jeg har ikke vært tøff nok mot skolen og satt nok krav. For han trenger mer oppfølging på skolen enn det han har fått. De behandler han som en helt vanlig gutt, som blir helt feil når han ikke fungerer normalt. Jeg tror dette har påvirket han negativt. 

På noen områder fungerer han over normalt, andre områder under normalt. Jeg tror dette er ganske forvirrende for han og oss rundt. 

Jeg er glad vi nå får hjelp. 

Ts

Anonymkode: e74af...006

[Carrot]

Det beste rådet er å snakke med han, selv om han har ADHD fritar det ikke for ansvar for egne valg og handlinger og det er viktig å få kommunisert. Selv om han mangler impulskontrol, evne til å se konsekvenser osv er det kanskje derfor det er så viktig å terpe på det igjen og igjen og igjen.. Dessuten er det mange mange mange som har hatt "utagerende" fortid som klarer seg utmerket som voksne, se på kronprinsessen eller Røkke - to helt ulike men begge har da klart seg helt fin, og Røkke har definitivt en form for diagnose.. Han sier det selv - skole var ikke for han, men han er en fantastisk forretningesmann.. 

Endret 9. mai 2023 av Carrot

[hocane]

Hvor er barnefaren?

Kan være utfordrende å oppdra sønner for alenemødre.

[AnonymBruker]

hocane skrev (3 minutter siden):

Hvor er barnefaren?

Kan være utfordrende å oppdra sønner for alenemødre.

Barnefar har ikke særlig samvær, men de snakker mye sammen på telefon og er en viktig del av sønnen våres liv. Vi har et godt samarbeid og ingen konflikter. Men jeg står alene med det meste. Ikke fordi far ikke ønsker eller er veldig glad i sønnen din, men han sliter veldig med div ting som gjør at samvær er vanskelig. 

Jeg kan alltid snakke med far, rådføre meg osv. 

Ts 

Anonymkode: e74af...006

[AnonymBruker]

Carrot skrev (13 minutter siden):

Det beste rådet er å snakke med han, selv om han har ADHD fritar det ikke for ansvar for egne valg og handlinger og det er viktig å få kommunisert. Selv om han mangler impulskontrol, evne til å se konsekvenser osv er det kanskje derfor det er så viktig å terpe på det igjen og igjen og igjen.. Dessuten er det mange mange mange som har hatt "utagerende" fortid som klarer seg utmerket som voksne, se på kronprinsessen eller Røkke - to helt ulike men begge har da klart seg helt fin, og Røkke har definitivt en form for diagnose.. Han sier det selv - skole var ikke for han, men han er en fantastisk forretningesmann.. 

Det er så viktig at han forstår det med ansvar for egne valg og handlinger. Han skal videre i livet uten meg eller andre til å passe på. Jeg skjønner ikke hvordan dette skal gå. Jeg er nødt å steppe opp ihvertfall. 

Takk for oppløftningen 🥰

Ts 

Anonymkode: e74af...006

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Ts 

Anonymkode: e74af...006

...du skuffet meg, det der var skikkelig click-bait. Jeg tror ikke du vet hva en dårlig mor er, heldigvis! Det gjør jeg, og når min mor var sliten, som du nok er, blir vi ikke alle?, så spurte hun ingen om råd. Hun dro sin vei og overlot oss til faren vår som ble sinna og gav oss rimelig fysisk "konsekvenser" for vår eksistens. 

Du har fått gode råd. Sørg for at du får hvile så du ser forskjell på sliten/utslitt og vrak. Det første du skal vrake er tanken om at du er en dårlig mor. Se om du kan finne en likeperson hos ADHD-Norge og jeg støtter fravær av negative konsekvenser. Foreslår heller at dere begge tar en lur på sofa om noe har skjedd også prater dere ut hendelser sammen med hjerner som ikke er i "feilstilling". At din tror den er inni en dårlig mor er feil og det er ikke et godt utgangspunkt for konstruktive tanker. 

Husk å ta på egen oksygenmaske først, og hvor feil det høres ut første gang vi blir så fortalt, men som voksne forstår vi hele konsekvensrekka av hvorfor. 🤗

Anonymkode: 0254e...57e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

...du skuffet meg, det der var skikkelig click-bait. Jeg tror ikke du vet hva en dårlig mor er, heldigvis! Det gjør jeg, og når min mor var sliten, som du nok er, blir vi ikke alle?, så spurte hun ingen om råd. Hun dro sin vei og overlot oss til faren vår som ble sinna og gav oss rimelig fysisk "konsekvenser" for vår eksistens. 

Du har fått gode råd. Sørg for at du får hvile så du ser forskjell på sliten/utslitt og vrak. Det første du skal vrake er tanken om at du er en dårlig mor. Se om du kan finne en likeperson hos ADHD-Norge og jeg støtter fravær av negative konsekvenser. Foreslår heller at dere begge tar en lur på sofa om noe har skjedd også prater dere ut hendelser sammen med hjerner som ikke er i "feilstilling". At din tror den er inni en dårlig mor er feil og det er ikke et godt utgangspunkt for konstruktive tanker. 

Husk å ta på egen oksygenmaske først, og hvor feil det høres ut første gang vi blir så fortalt, men som voksne forstår vi hele konsekvensrekka av hvorfor. 🤗

Anonymkode: 0254e...57e

Utrolig synd å høre om hvordan du hadde det med foreldrene dine ❤ Jeg skulle ønske ingen måtte oppleve noe sånt. og takk for gode tips. 

Jeg hadde selv en tøff oppvekst med mye traumer og omsorgssvikt. Jeg føler jeg går litt i fotsporene til foreldrene mine på enkelte punkter. Forskjellen er jo at jeg oppsøker hjelp, det gjorde aldri de. Både til meg og sønnen min, men jeg har nok vært litt for slapp med tanke på sønnen. De tok heller ikke imot hjelp, var mer opptatt av status og manipulere psykologer, skolen etc til å tro at de var gode foreldre og jeg var grusom. De fleste beit på. Men når jeg gikk på ungdomsskolen var det en lærer som satte ned foten for foreldrene mine og jeg flyttet ut. 

Men jeg føler jeg har videreført litt den tafattheten foreldrene mine hadde. Ikke vet jeg helt hvordan en "normal" familie fungerer og dette synes jeg er ekstra vanskelig. For mange ganger klør jeg meg i hode og undrer - gjør jeg det riktige nå? Det blir mye googling 😅😔 Jeg er mye sliten og tenker mye på hvordan dette påvirker barna og at de fortjener bedre. Samtidig jobber jeg hardt med å ja, ta på egen oksygenmangel først. For som du sier, det er veldig viktig. Jeg må jo bare stå på for å gjøre det beste for barna. 

Akkurat nå kjenner jeg at jeg har sunket litt ned i offerollen. Men noen ganger trenger man vel det for å få til endringer. Jeg kjenner tråden her har gitt meg mye positivt - giv, nye synspunkter osv. Og jeg skal kjempe hardere for sønnen min fremover. Både med tanke på alt rundt han og meg selv som mor. 

Ts

 

Anonymkode: e74af...006