Dere som er skilte og har barn, evnt skilsmissebarn selv:

[AnonymBruker]

Hvordan har barna eller du selv følt på skilsmissen? 

Er selv skilsmissebarn og skilt selv. 

Ofte hører en om folk som mener at folk gir opp for lett, men jeg føler mange ganger at man lar det gå litt for langt før man innser at dette er til det beste for alle parter. 

 

Hva tenker dere? Gir man opp for fort? 

Anonymkode: e006c...889

[AnonymBruker]

Tenker motsatt, at man prøver for lenge.

Anonymkode: bf3a6...fba

[Andro]

Nei, jeg tenker at de fleste tåler for mye, og sliter seg langt ned før de tar beslutningen.
De siste to årene jeg var gift var et slit, og det var en lettelse da det var over.
Det har fungert bedre enn jeg fryktet for ungene. Vi har samarbeidet godt, og lagd trygge rammer.

[AnonymBruker]

Fra en som helst skulle vært skilsmissebarn: skill dere hvis dere hater hverandre eller misliker hverandre.

Anonymkode: 20e68...42c

[AnonymBruker]

Uavhengighet er viktig for kvinners frigjøring!!

Anonymkode: be124...2fc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Tenker motsatt, at man prøver for lenge.

Anonymkode: bf3a6...fba

Enig. Mine foreldre skilte seg ikke og det var en stor FEIL. Det har jeg sagt til mora mi. 

Anonymkode: c8e2a...ff8

[AnonymBruker]

Er selv gift, men foreldrene mine ble skilt etter 27 års ekteskap. De holdt ut for lenge. Eller, dvs. hun holdt ut for lenge, han påstår at det kom som lyn av klar himmel. Men de hadde ikke hatt det bra sammen på lenge.

Anonymkode: b8ee3...337

[Flintis]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Hvordan har barna eller du selv følt på skilsmissen? 

Er selv skilsmissebarn og skilt selv. 

Ofte hører en om folk som mener at folk gir opp for lett, men jeg føler mange ganger at man lar det gå litt for langt før man innser at dette er til det beste for alle parter. 

 

Hva tenker dere? Gir man opp for fort? 

Anonymkode: e006c...889

I vårt tilfelle ble vi nok utsatt for bygdedyret og til stadighet meldt til barnevernet.  Dette førte til veldig stress på familien samtidig ønsket vi å bo sammen med barna og se de vokse opp.

Det ble da så de flyttet og barnevernet i den kommunen de flyttet til konkluderte med at omsorgen var bra og de har ikke blitt meldt noe mer til barnevernet, (bank i bordet). 

Jeg har pga arbeid ikke mulighet til å flytte og bor i den kommunen vi bodde i og ønsker derfor ikke å ha noe formelt samvær med barna. Jeg ser dem omtrent en gang i måneden.

I hodet mitt har de flyttet ut. 

Denne situasjonen varte selvfølgelig for lenge og vi skulle ha flyttet, bare at en gjør ikke det fra fast jobb og hus.

De kunne ha flyttet før, men da hadde nok jeg krevd mer samvær og ikke blitt kvitt bygdedyret.

Nå har alle mindre stress og jeg begynner å kjenne på mindre ptsd.

Har nok kjent på traumatisk stress i den perioden. Mener ikke å gjøre de som virkelig lider av dette og har en diagnose små i sin lidelse, bare at jeg kjenner på de samme mekanismene. Jeg har ingen diagnose sånn sett.

[AnonymBruker]

Hva kan man forvente når man får barn når man har kjent et menneske i 1-2 år? Sykt mange par er for kjapt ute med å få barn og når de først blir kjent med hverandre så finner de ut at de ikke passer sammen allikavel og barnet kommer tapende ut av det

Anonymkode: 35fae...f40

[Raven.Writingdesk]

AnonymBruker skrev (50 minutter siden):

Hvordan har barna eller du selv følt på skilsmissen? 

Er selv skilsmissebarn og skilt selv. 

Ofte hører en om folk som mener at folk gir opp for lett, men jeg føler mange ganger at man lar det gå litt for langt før man innser at dette er til det beste for alle parter. 

 

Hva tenker dere? Gir man opp for fort? 

Anonymkode: e006c...889

Jeg er ikke skilt. 

Ja; jeg mener mange gir opp for lett.

Jeg kjenner flere tilfeller hvor par har gått fra hverandre, og en eller begge har angret i ettertid.
 

Typisk tidspunkt for å skilles, er når barna er i 2-4 års alder. 
 

Da har man akkurat kommet seg over den værste småbarns kneika også begynner man å rette fokuset innover for å oppdage at man ikke er fornøyd.

Jeg kjenner tre tilfeller bare i min nære krets hvor kvinnene ønsket skilsmisse for å angre seg, i ett av tilfellene ble se sammen igjen. 
Jeg mener at folk «gir opp for lett» fordi de :

1.) Har urealistiske forventninger. 

2.) Manglende kommunikative evner/samarbeidsevner (hadde de hatt bedre «verktøy» i forholdet ville de kanskje lykkes) 

3.) Er for selvsentrerte. 
 

[AnonymBruker]

Nei syns man gir opp for sent og burde gitt opp mye tidligere. 

Skillsmissen til foreldrene mine har ikke preget meg negativt. At de holdt sammen de ekstra årene har. 

Anonymkode: 2411e...30c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Hva kan man forvente når man får barn når man har kjent et menneske i 1-2 år? Sykt mange par er for kjapt ute med å få barn og når de først blir kjent med hverandre så finner de ut at de ikke passer sammen allikavel og barnet kommer tapende ut av det

Anonymkode: 35fae...f40

Mange 10+ års forhold ryker etter barn og. Man kjenner ikke hverandre før man sitter i det med en baby med kolikk 

Anonymkode: ca9b2...3d3

[Raven.Writingdesk]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Mange 10+ års forhold ryker etter barn og. Man kjenner ikke hverandre før man sitter i det med en baby med kolikk 

Anonymkode: ca9b2...3d3

Enig. Jeg og ektefelle fikk barn etter ca 2 år i et forhold. Vi er fortsatt sammen og har det bra.

En tante av meg som nå nærmer seg 80 år påpekte selv at veldig mange hun kjente som ble gift ung og fikk barn tidlig, har tilsynelatende klart seg bedre enn mange av de som fikk barn senere og ble etablert senere..

Jeg tror fordelen med å være «relativt» ung er både økt energinivå, kanskje evne til å tilpasse seg (mange sier de blir mer sta med årene) men jeg tror også at det å fortsatt være såpass nyforelsket at man har en del hormoner som gjør en tilbøyelig til å tilgi, være hengiven og «medgjørlig» - er gode «booster» i en slik småbarnsfase. 
Det værste man kan gjøre er å få barn etter 10 år i et forhold for at barnet skal «redde forholdet». Da tenker jeg at en er dømt til å feile. 

[Fremmed fugl]

Både og.

Er alt for mange som holder sammen alt for lenge uten å faktisk prøve å ha en god kjærlighetsrelasjon.

Så er det dem som opplagt har matchet dårlig (kjærlighet gjør blind), og som byrde ha gjort det slutt tidligere.

Så har vi dem som ikke byrde være i forhold da dem ikke klarer å være gode empiriske medmennesker.

Så da kom noe grupper som holder sammen alt for lenge.

Men samtidig, så har vi dem som egentligen er relativt gode matcher, som har klart å ha et velfungerende familieliv, men som tuller til det og ikke klarer å forstå at vi mennesker faktisk kan påvirke ting som "følelser" i mye større grad enn hva mange tror. Eller som av uforsiktighet eller dumskap blir emosjonelt eller fysisk utro. Eller dem som våkner en morgen med angst for den grå hyggelige hverdagen.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Hva kan man forvente når man får barn når man har kjent et menneske i 1-2 år? Sykt mange par er for kjapt ute med å få barn og når de først blir kjent med hverandre så finner de ut at de ikke passer sammen allikavel og barnet kommer tapende ut av det

Anonymkode: 35fae...f40

Ikke enig. Fikk barn med eksmannen etter 6 år, det gikk likevel ikke. Fått barn med min nye etter 1 år og 4 mnd etter vi møttes første gang. Det må ikke alltid være sånn. 

Anonymkode: e006c...889

[AnonymBruker]

Har skilte foreldre, de skilte seg vel når vi var 3, så har vokst opp mesteparten av livet med skilte foreldre. Min sak her er kanskje ikke representabel for allmennheten, men far var særdeles lite i bildet. Han var vel kanskje med på noen juler et par år etter og et par bursdager. Etter det er han ikke i bildet. Får så vidt bursdagsmelding nå når jeg er 34 år, i alle fall ikke noen gave. Gjør jo noe med synet på menn det vil jeg si. Men har ikke savnet at de er sammen. Det er kanskje fordi han har vært så lite tilstede, at det var ikke logisk at han skulle blitt siden jeg har aldri sett han som en dedikert pappa. Men jeg har alltid ønsket å hatt en pappa som var dedikert og som ville være en far. Det savner jeg fremdeles. 

Men, lever i et forhold med en mann som er skilt. Vi har vært sammen i 10 år nå. Han har et barn på 16 som har annenhver uke mellom oss og mor. De ble skilt når barnet var 1 år. Alt fungerer fint der. Barnet husker jo ikke at de har bodd sammen. Og barnet husker ikke tiden før jeg kom inn i bildet heller så det er liksom ikke å savne savne. Men om barnet gjerne skulle ønske at mamma og pappa var sammen i stedet for å ha hver sin kjæreste og hvert sitt hjem som det rives mellom hver uke kan jeg jo tenke meg. H*n har aldri nevnt noe om det selv om vi har lagt opp til at det selvfølgelig alltid er lov å si noe om situasjonen hvis h*n kjenner på noe. Viktigste er at barnet har det bra selv om det skulle resultere i fast bosted hos den ene eller andre. 

Anonymkode: 192c8...996

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Hva kan man forvente når man får barn når man har kjent et menneske i 1-2 år? Sykt mange par er for kjapt ute med å få barn og når de først blir kjent med hverandre så finner de ut at de ikke passer sammen allikavel og barnet kommer tapende ut av det

Anonymkode: 35fae...f40

Mange vet ikke hva det innebærer å få barn tror jeg. De gir etter for samfunnets forventninger og kjører på, gjerne alt for tidlig. Man hører jo ofte hvordan småbarnslivet gjør at forhold sklir fra hverandre og ender i brudd. 

Jeg personlig ønsker ikke barn. Det kan gjerne være en konsekvens av egen barndom, men jeg ser ikke hypen med det. Tidkrevende, risiko for å ødelegge forholdet til partner, økonomisk belastning. For de som ønsker så har jeg full forståelse for det. Men tror mange må tenke seg godt om og ha noen dype, planleggende samtaler før en planlegger å få barn. Tiden holder sjeldent til både partner og barn. Det må en jo være forberedt på. 

Anonymkode: 192c8...996

[AnonymBruker]

Jeg prøvde for lenge, har dårlig samvittighet for at jeg lot sønnen min bo i det utrygge miljøet med en redd mamma. 

Anonymkode: fbd2e...b89

[anonymius1]

Her gikk det alt for lang tid..

Jeg trodde barna ikke visste hva som foregikk, og far sov på sofaen i over 2 år. Vi skulle gått fra hverandre lenge før. Både vi voksne og barna har det mye bedre nå, med glade foreldre på hver sin kant.

[AnonymBruker]

Jeg hadde det forferdelig i forholdet i fem år før jeg brøt ut. Utviklet depresjon og angst til slutt. Jeg følte enormt på det å skulle bryte opp en familie, utsette barna for en 50/50-tilværelse, så på det som noe nærmest utilgivelig. Ingen i vår familie i generasjonene før har vært skilt, og det føltes ille å være den første som mislyktes. Man har jo en enorm kjærlighet til barna og vil dem bare det beste. Jeg så på kjernefamilielivet som et ideal, elsket å bo i rekkehus og leve A4-livet med unger og jobb, selve drømmen, rett og slett. 

Og så klarte vi ikke å få forholdet til å fungere. Vi prøvde terapi og alt mulig. Så bestemte jeg for å bare holde ut, helt til det gikk på helsa løs til slutt. 

Jeg tror det er både-og. Noen bryter kanskje for lett, men jeg kjenner ingen slike. I så fall er man kanskje veldig ung og umoden? Jeg ser mye oftere situasjoner som min, med par som åpenbart ikke har det godt sammen, men som ikke orker å ta konsekvensen av det. 

Jeg har vært så redd for at barna skulle få det dårlig, men de er harmoniske og veltilpassede, så den biten synes jeg har gått over all forventning.

Anonymkode: 74d0b...80c