Foreldrerollen, mor vs. far.

[AnonymBruker]

Det sies at foreldrerollen forandrer oss som mennesker og at dette gjerne går i retning av at mor til slutt føler at hun mister seg selv og knapt husker hvem hun var før hun fikk barn mens menn egentlig ikke forandrer seg så mye og om så kanskje i en retning der de føler en større ydmykhet ved livet enn før de fikk barn. Med andre ord at morsrollen påvirker mor i en mer negativ retning enn det farsrollen gjør på far. 

Her i huset er dette spot on! Jeg husker knapt det menneske jeg var før jeg ble mor og føler hverdagen min nå består av å være kokke, hushjelp og mor mens far er relativt fornøyd med tilværelsen. Stemmer dette for din/deres del også?  

Anonymkode: 9e5a1...0b1

[AnonymBruker]

Nei, er føler meg fremdeles som meg. Kan være fordi mannen min absolutt elsker papparollen og er veldig engasjert. Han lager middag, skifter bleier, går med søpla, følger opp på skolen, ser på fotballtreningen, vet om og engasjerer seg i kampene ungene skal spille, kjenner ungenes venner, gjør gjøremål for familien AS, digger å tilbringe tid med barna, tegner, spiller spill, hopper på trampoline osv osv. 

Anonymkode: ed149...d12

[AnonymBruker]

Nei. Føler meg ikke så forandret fra før jeg fikk barn, egentlig. Klart barn kommer først og det er en del oppgaver knyttet til det, men jeg har fortsatt hatt god kontakt med venninner og gjort mine ting utenfor morsrollen. 

Anonymkode: 997c3...f53

[AnonymBruker]

I perioder gjerne. Men ikke sånn hele tiden. Det blir jo et oppgjør, og man skyver mer over på den andre part. 

Slutt å lag mat! Si at det er hans jobb. Gå i streik! Møt venner, gjør dine ting. Hvem hindrer deg? 

Du må ta tilbake fin tid og deg selv, og sette grenser. Det er dessverre ingen som gjør det for deg. 

Anonymkode: 25008...f07

[AnonymBruker]

Ja. Jeg føler meg spist opp av ansvarsfølelse. Barna og jobben krever alt, og jeg føler jeg aldri har tid til meg selv. Mannen har all verdens tid til alt han måtte ønske. 

Anonymkode: 27709...7b4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Det sies at foreldrerollen forandrer oss som mennesker og at dette gjerne går i retning av at mor til slutt føler at hun mister seg selv og knapt husker hvem hun var før hun fikk barn mens menn egentlig ikke forandrer seg så mye og om så kanskje i en retning der de føler en større ydmykhet ved livet enn før de fikk barn. Med andre ord at morsrollen påvirker mor i en mer negativ retning enn det farsrollen gjør på far. 

Her i huset er dette spot on! Jeg husker knapt det menneske jeg var før jeg ble mor og føler hverdagen min nå består av å være kokke, hushjelp og mor mens far er relativt fornøyd med tilværelsen. Stemmer dette for din/deres del også?  

Anonymkode: 9e5a1...0b1

Ja. Har forsørget to barn alene. Far stakk begge gangene. Første gang. Drittsekk før under og etter graviditeten. Drittsekk hele barndommen, og nå er barnet voksen. Andre gang. Voksen med egne issues før under og etter gravisiteten. Far er fortsatt en voksen mann med helt egne issues, og nå er barnet snart voksen. Barnet vet knapt nok hva far heter til etternavn. Han har brydd seg nada om barnet, og ikke vært flink til å etablere kontakt. Jeg som mor har tatt alt. All omsorg, tidsbruk og regninger kommer fra min energi, min kjærlighet og min lommebok. Så dette var jammen spot on her i mitt hus også. Fedre forsvinner fort.

Anonymkode: 65691...b94

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Ja. Har forsørget to barn alene. Far stakk begge gangene. Første gang. Drittsekk før under og etter graviditeten. Drittsekk hele barndommen, og nå er barnet voksen. Andre gang. Voksen med egne issues før under og etter gravisiteten. Far er fortsatt en voksen mann med helt egne issues, og nå er barnet snart voksen. Barnet vet knapt nok hva far heter til etternavn. Han har brydd seg nada om barnet, og ikke vært flink til å etablere kontakt. Jeg som mor har tatt alt. All omsorg, tidsbruk og regninger kommer fra min energi, min kjærlighet og min lommebok. Så dette var jammen spot on her i mitt hus også. Fedre forsvinner fort.

Anonymkode: 65691...b94

Godt gjort å gå i samme tabben to ganger. 

Anonymkode: 2dea6...f11

[AnonymBruker]

Jeg har mistet meg selv mye pga mannen min har nedprioritert familien as og drevet med hobbyer i stede. Jeg har tatt hånd om familien, matlaging, husarbeid samtidig som jeg jobbet 100% og studerte 50% for å øke inntekten min. I tillegg, mye i bagasjen. 

Det gikk ikke langt før jeg gikk på en real smell. Jobber nå med meg selv. Men kan heller ikke kun skylde på han. Jeg tok på meg for mye og godtok for mye fra han. 

Nå bidrar han mye mer med alt og sakte men sikkert finner jeg meg selv igjen. 

Anonymkode: ec88d...1a0

[AnonymBruker]

Jeg er sintere og har kortere lunte. Pleide å tro at jeg er en rolig, sindig type, det er det folk som møter meg for første gang tror at jeg er. Men jeg går fra 0 til 100 på null komma nix nå, fra rolig og greit humør til sint og oppgitt.

Det er ikke fordi far ikke trør til. Jeg bare takler foreldreskap dårlig. Og er en del alene med barna pga. fars jobb.

Anonymkode: 9cdaf...b67

[AnonymBruker]

Jeg leste nettopp at det tar 7 år for kroppen fysisk og psykisk i "post-partum" å hente seg inn fra fødsel. Og når barnet når den alderen er det trassalder og pubertet som er tappende og frustrerende, så kommer ungdomsopprør og etter det er man gjerne så fortapt i morsrollen at det tar mange år etter barna har flyttet ut til man finner tilbake til sin identitet. Det er ekstremt viktig at far trår til ekstra og mer enn mor de 7 første årene etter fødsel så mor kan få komme seg gjennom post-partum på en sunnere måte uten å miste seg selv 

Anonymkode: f233d...ee2