Jeg synes kommunikasjon er så vanskelig

[AnonymBruker]

Jeg har så lenge jeg og samboer har vært sammen, hatt problemer med å si hva jeg tenker og føler om ting. Og da ting som er litt sårt/betent/vanskelig/konfronterende. Jeg fryser til hver gang jeg prøver, og kommer ikke særlig langt ut i samtalen før jeg gir opp. Jeg synes det er så utrolig vanskelig og ubehagelig, er utrygg og usikker i meg selv, på hva jeg ønsker å formidle, blir lett usikker på om mine egne meninger og følelser er «innafor», og jeg hater å være konfronterende ovenfor andre.

Og jeg har prøvd å øve, utfordre meg selv. Jeg greier ikke. Det blir bare sånn halvveis. Det gjør at jeg holder mye inni meg, det bygger seg opp og jeg bærer nag til samboer for ting jeg har reagert på, men som jeg ikke har greid å være tydelig nok på. Det har blitt et gjentagende mønster i forhold vårt; vi lar bare ting fare, fremfor å snakke ordentlig om ting. Samboer er også ganske dårlig på å kommunisere og er ikke så god på å lytte, noe som gjør at jeg føler jeg må være enda tydeligere når jeg skal formidle noe..

Jeg er nå i et forhold hvor jeg ikke er lykkelig - og selv om samboer ikke er den beste på å lytte og vise respekt, så føler jeg at mye skyldes meg, og at det er selvforskyldt.

Noen som kjenner seg igjen? Noen tips? 

Anonymkode: ee06f...433

[AnonymBruker]

Kjenner meg veldig igjen, og var akkurat lik før i mitt forrige forhold. Hver gang jeg prøvde å formidle hva jeg følte og tenkte, var det som om ordene stoppet opp i halsen min og tårene presset på. Endte opp som deg - med å holde ting inne og la de bygge seg opp. Dette ble til slutt drepen på forholdet. 
I mitt nye forhold er det stikk motsatt. Jeg har virkelig skjønt hvor utrolig viktig det er å være ærlig og ta opp ting med en gang, før det rekker å bygge seg opp til noe som er omtrent umulig å rydde opp i. I tillegg til å forstå hvor viktig det er har jeg også jobbet mye med min egen selvfølelse og blitt sterkere i meg selv og mer trygg på mine egne følelser. 
Jeg synes fortsatt det kan være vanskelig å ta opp ting, men jeg har også vært så heldig å møte en partner som er veldig flink til å møte meg på følelsene mine og lytte til det jeg har å si og som er veldig forståelsesfull. 
Jeg tror også en stor del av det er hvordan man legger det fram. Uten å være anklagende og rette noen feil, men på en måte hvor du ønsker å forstå han og at han skal få bedre forståelse for deg. 
Til slutt er det en tanke som hjelper mye for meg: de få gangene jeg lar være å si noe angrer jeg alltid på at jeg ikke bare fikk det overstått. Det er så mye verre å gå med en dårlig følelse over lengre tid, enn å ta det med en gang. I alle tilfeller hvor jeg har tatt det opp, har vi begge følt oss mye bedre og fått en bedre forståelse for hverandre. 

Anonymkode: e2917...36b

[AnonymBruker]

Sjeldent jeg foreslår parterapi fordi jeg mener at i de fleste tilfeller man oppsøker det så er forholdet allerede over og umulig å redde. Men å lære seg å kommunisere bedre som par er en av de tingene parterapi virkelig kan hjelp med! I motsetning til saker der utroskap osv har skjedd og løpet er kjørt. 

Anonymkode: 936e6...be3

[AnonymBruker]

Samme her. 

Blir stum som en østers når jeg tenker at det er noe jeg bør si. 

Føler som deg at jeg bærer nag til samboer.. Og er redd at følelsene er i ferd med å bli borte.

Men skal også sies at når jeg en sjelden gang har sagt noe, så har jeg heller ikke møtt noe forståelse, nysgjerrighet elns. Kanskje bare at ting blir kasta litt tilbake på meg. 

Men jeg og gubben er nok litt like. Jeg hater at han ikke sier i fra til meg om han er irritert e.l., han blir gjerne stille, så må jeg gå rundt å tenke på om jeg innbiller meg at jeg har gjort noe han er irritert for, eller om han bare er sliten. 

Har en hel liste over ting jeg har lyst å si, tenker hver dag at jeg skal gjøre det, men det går ikke.. Har vært til familiekontoret alene. Hun jeg snakket med sier at jeg må holde fast på det jeg føler og stå for det. Øve meg på det. Si hva jeg trenger. Så skal begynne å øve nå.. 

Ellers tenker jeg ofte at jeg hadde vært gladere og livet hadde vært sykt mye enklere som singel... 

 

Anonymkode: 4a8e2...33a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Kjenner meg veldig igjen, og var akkurat lik før i mitt forrige forhold. Hver gang jeg prøvde å formidle hva jeg følte og tenkte, var det som om ordene stoppet opp i halsen min og tårene presset på. Endte opp som deg - med å holde ting inne og la de bygge seg opp. Dette ble til slutt drepen på forholdet. 
I mitt nye forhold er det stikk motsatt. Jeg har virkelig skjønt hvor utrolig viktig det er å være ærlig og ta opp ting med en gang, før det rekker å bygge seg opp til noe som er omtrent umulig å rydde opp i. I tillegg til å forstå hvor viktig det er har jeg også jobbet mye med min egen selvfølelse og blitt sterkere i meg selv og mer trygg på mine egne følelser. 
Jeg synes fortsatt det kan være vanskelig å ta opp ting, men jeg har også vært så heldig å møte en partner som er veldig flink til å møte meg på følelsene mine og lytte til det jeg har å si og som er veldig forståelsesfull. 
Jeg tror også en stor del av det er hvordan man legger det fram. Uten å være anklagende og rette noen feil, men på en måte hvor du ønsker å forstå han og at han skal få bedre forståelse for deg. 
Til slutt er det en tanke som hjelper mye for meg: de få gangene jeg lar være å si noe angrer jeg alltid på at jeg ikke bare fikk det overstått. Det er så mye verre å gå med en dårlig følelse over lengre tid, enn å ta det med en gang. I alle tilfeller hvor jeg har tatt det opp, har vi begge følt oss mye bedre og fått en bedre forståelse for hverandre. 

Anonymkode: e2917...36b

Så fint å høre at det har endret seg for deg. Det gir meg håp. Men tror du hvem du er sammen har noe å si for hvor vanskelig dette er? Mener ikke å skylde på samboer, men opplever veldig ofte at jeg prøver å si fra (og jeg sier fra), men så blir jeg ikke lyttet til/får ingen responds. Min samboer er nok litt konfliktsky og ikke så veldig bevisst på hva jeg sier, med mindre jeg gjør en stor sak ut av det (noe som faller meg veldig unaturlig). Og det må jo gå an å formidle noe, uten å gjøre en stor sak ut av det hele tiden for å bli hørt?

Her føler jeg litt at det allerede har vært drepen på forholdet, som du sier. Aner ikke hvor jeg skal begynne for å «rydde opp», og føler det blir så teit å dra opp ting som skjedde for 2 år siden osv.

Synes det hele er utrolig vanskelig.

Jeg opplever også ganske ofte at samboer benekter noe han har sagt/gjort som jeg tar opp, også går det ikke an å bygge en samtale videre på, fordi han rett og slett nekter, mener han ikke har sagt/gjort det, ikke husker osv.

Ts

Anonymkode: ee06f...433

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Sjeldent jeg foreslår parterapi fordi jeg mener at i de fleste tilfeller man oppsøker det så er forholdet allerede over og umulig å redde. Men å lære seg å kommunisere bedre som par er en av de tingene parterapi virkelig kan hjelp med! I motsetning til saker der utroskap osv har skjedd og løpet er kjørt. 

Anonymkode: 936e6...be3

Vi har faktisk gått i parterapi for noen år siden, der han hadde begått et tillitsbrudd (ikke utroskap) som vi behøvde å komme oss videre fra. Fikk da noen tips til kommunikasjon. Prate sammen når ting ikke er så opphetet, ha fokus på å prøve og se ting fra hverandres perspektiv, tenke over hvordan vi prater til hverandre, ha fokus på hva vi ønsker fra den andre, fremfor hva vi er misfornøyd med osv.

Men vi er så dårlig på å ta dette inn i hverdagen. Det er så vanskelig å bryte mønstre, og vi klarer kun dette når begge er «på» (som den perioden vi gikk i terapi).

Ts

Anonymkode: ee06f...433

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Samme her. 

Blir stum som en østers når jeg tenker at det er noe jeg bør si. 

Føler som deg at jeg bærer nag til samboer.. Og er redd at følelsene er i ferd med å bli borte.

Men skal også sies at når jeg en sjelden gang har sagt noe, så har jeg heller ikke møtt noe forståelse, nysgjerrighet elns. Kanskje bare at ting blir kasta litt tilbake på meg. 

Men jeg og gubben er nok litt like. Jeg hater at han ikke sier i fra til meg om han er irritert e.l., han blir gjerne stille, så må jeg gå rundt å tenke på om jeg innbiller meg at jeg har gjort noe han er irritert for, eller om han bare er sliten. 

Har en hel liste over ting jeg har lyst å si, tenker hver dag at jeg skal gjøre det, men det går ikke.. Har vært til familiekontoret alene. Hun jeg snakket med sier at jeg må holde fast på det jeg føler og stå for det. Øve meg på det. Si hva jeg trenger. Så skal begynne å øve nå.. 

Ellers tenker jeg ofte at jeg hadde vært gladere og livet hadde vært sykt mye enklere som singel... 

 

Anonymkode: 4a8e2...33a

Merker også at jeg kjenner litt på om dette påvirker mine følelser for samboer. Og da i negativ forstand. 

Jeg opplever nemlig som deg å heller ikke bli møtt med så veldig mye forståelse eller nysgjerrighet, og det gjør det jo vanskeligere. Samtidig skulle jeg ønske at jeg var så mye hardere og greide å stå mer på mitt. Ikke lot meg skygge av banen så lett. 

Håper det ordner seg for deg! Tenker også noen ganger at singellivet virker lettere, men vi har barn sammen, som gjør terskelen så mye høyere for å gå.

Ts

Anonymkode: ee06f...433

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Så fint å høre at det har endret seg for deg. Det gir meg håp. Men tror du hvem du er sammen har noe å si for hvor vanskelig dette er? Mener ikke å skylde på samboer, men opplever veldig ofte at jeg prøver å si fra (og jeg sier fra), men så blir jeg ikke lyttet til/får ingen responds. Min samboer er nok litt konfliktsky og ikke så veldig bevisst på hva jeg sier, med mindre jeg gjør en stor sak ut av det (noe som faller meg veldig unaturlig). Og det må jo gå an å formidle noe, uten å gjøre en stor sak ut av det hele tiden for å bli hørt?

Her føler jeg litt at det allerede har vært drepen på forholdet, som du sier. Aner ikke hvor jeg skal begynne for å «rydde opp», og føler det blir så teit å dra opp ting som skjedde for 2 år siden osv.

Synes det hele er utrolig vanskelig.

Jeg opplever også ganske ofte at samboer benekter noe han har sagt/gjort som jeg tar opp, også går det ikke an å bygge en samtale videre på, fordi han rett og slett nekter, mener han ikke har sagt/gjort det, ikke husker osv.

Ts

Anonymkode: ee06f...433

Det var jeg som svarte deg et par hakk ovenfor her. Jeg går med de samme tankene, om det hadde vært lettere med en annen, som gav respons på en annen måte. Opplever også det at jeg på en måte blir bremset når jeg har prøvd å si noe. Som i: det jeg føler er feil, han kjenner seg ikke igjen - og så vips er samtalen over. 

Jeg har ting jeg ønsker å ta opp som er nesten et år siden. Økonomisk tillitsbrudd fra hans side. Og en del andre ting. Jeg hater meg selv litt for å være så jævla feig. 

Det er liksom som at jeg er redd for å være slem, at jeg føler feil og at jeg ikke har tillit til at mine følelser og opplevelser er rett. 

Hadde jeg skulle gitt råd til en venninne er jeg ikke i tvil om hva jeg hadde sagt: vær tydelig, si hva du trenger og hvorfor. 

Men han er stille som en østers han også egentlig. Med mindre han er full. Lurer av og til på om han er litt manipulerende på sitt vis.. Han er selger og egentlig ganske flink med ord. Men ikke nære ting. Trives mindre og mindre med denne mannen

Anonymkode: 4a8e2...33a

[AnonymBruker]

Jeg prøvde her en dag for ikke så lenge siden å ta opp hans språkbruk rundt barnet med han. Da benektet han bare eksemplene jeg tok opp på hva han hadde sagt (og ofte sier). Så sier jeg «men du kan jo ikke nekte for noe jeg hører med mine egne ører». Han fortsetter å benekte, og jeg avslutter med at han må tenke over hvilke ord han bruker rundt barnet (han kan bruke ganske stygge ord, verre enn typisk banneord). Men ingen respons. Og det var den samtalen.

Ts 

Anonymkode: ee06f...433

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Det var jeg som svarte deg et par hakk ovenfor her. Jeg går med de samme tankene, om det hadde vært lettere med en annen, som gav respons på en annen måte. Opplever også det at jeg på en måte blir bremset når jeg har prøvd å si noe. Som i: det jeg føler er feil, han kjenner seg ikke igjen - og så vips er samtalen over. 

Jeg har ting jeg ønsker å ta opp som er nesten et år siden. Økonomisk tillitsbrudd fra hans side. Og en del andre ting. Jeg hater meg selv litt for å være så jævla feig. 

Det er liksom som at jeg er redd for å være slem, at jeg føler feil og at jeg ikke har tillit til at mine følelser og opplevelser er rett. 

Hadde jeg skulle gitt råd til en venninne er jeg ikke i tvil om hva jeg hadde sagt: vær tydelig, si hva du trenger og hvorfor. 

Men han er stille som en østers han også egentlig. Med mindre han er full. Lurer av og til på om han er litt manipulerende på sitt vis.. Han er selger og egentlig ganske flink med ord. Men ikke nære ting. Trives mindre og mindre med denne mannen

Anonymkode: 4a8e2...33a

Kjenner meg igjen i så mye av det du skriver.

Her tror jeg problemet er en sammensetning av oss begge. Jeg som sliter med dette fra før, og han som ikke gjør det noe lettere. Føler meg også delvis manipulert til tider, som når han nekter for ting som jeg vet er sant. Hva med å istedet bare stå for det du sier og gjør, og ta til deg konstruktiv kritikk!? Jeg forstår ikke denne benektingen..

Men så blir jeg usikker. Er det jeg som tolker det hele feil - responderer han helt normalt, også er det jeg som er problemet? Ville det vært sånn uansett hvem jeg var sammen med? Det er nok mye av grunnen til at jeg ikke går også, fordi jeg er så overbevist om at det er jeg som er problemet. «Som man ruger, ligger man».

Ts

Anonymkode: ee06f...433

[Ma.Ya]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg har så lenge jeg og samboer har vært sammen, hatt problemer med å si hva jeg tenker og føler om ting. Og da ting som er litt sårt/betent/vanskelig/konfronterende. Jeg fryser til hver gang jeg prøver, og kommer ikke særlig langt ut i samtalen før jeg gir opp. Jeg synes det er så utrolig vanskelig og ubehagelig, er utrygg og usikker i meg selv, på hva jeg ønsker å formidle, blir lett usikker på om mine egne meninger og følelser er «innafor», og jeg hater å være konfronterende ovenfor andre.

Og jeg har prøvd å øve, utfordre meg selv. Jeg greier ikke. Det blir bare sånn halvveis. Det gjør at jeg holder mye inni meg, det bygger seg opp og jeg bærer nag til samboer for ting jeg har reagert på, men som jeg ikke har greid å være tydelig nok på. Det har blitt et gjentagende mønster i forhold vårt; vi lar bare ting fare, fremfor å snakke ordentlig om ting. Samboer er også ganske dårlig på å kommunisere og er ikke så god på å lytte, noe som gjør at jeg føler jeg må være enda tydeligere når jeg skal formidle noe..

Jeg er nå i et forhold hvor jeg ikke er lykkelig - og selv om samboer ikke er den beste på å lytte og vise respekt, så føler jeg at mye skyldes meg, og at det er selvforskyldt.

Noen som kjenner seg igjen? Noen tips? 

Anonymkode: ee06f...433

Tips? Gå i terapi for å jobbe med usikkerheten din. Det er helt sikkert noen traumer eller ting du har opplevd i barndommen som har gjort deg slik. 

Prøver ikke å si at deres kommunikasjonsproblemer bare er din skyld, for det er det nok ikke. Parterapi er også en god idé. Men har du mye bagasje selv er det er fint sted å starte med terapi for egen del. Det vil også styrke deg i å ta gode valg for deg selv i livet, enten det gjelder relasjoner eller andre ting.. 

[lillevill]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg har så lenge jeg og samboer har vært sammen, hatt problemer med å si hva jeg tenker og føler om ting. Og da ting som er litt sårt/betent/vanskelig/konfronterende. Jeg fryser til hver gang jeg prøver, og kommer ikke særlig langt ut i samtalen før jeg gir opp. Jeg synes det er så utrolig vanskelig og ubehagelig, er utrygg og usikker i meg selv, på hva jeg ønsker å formidle, blir lett usikker på om mine egne meninger og følelser er «innafor», og jeg hater å være konfronterende ovenfor andre.

Og jeg har prøvd å øve, utfordre meg selv. Jeg greier ikke. Det blir bare sånn halvveis. Det gjør at jeg holder mye inni meg, det bygger seg opp og jeg bærer nag til samboer for ting jeg har reagert på, men som jeg ikke har greid å være tydelig nok på. Det har blitt et gjentagende mønster i forhold vårt; vi lar bare ting fare, fremfor å snakke ordentlig om ting. Samboer er også ganske dårlig på å kommunisere og er ikke så god på å lytte, noe som gjør at jeg føler jeg må være enda tydeligere når jeg skal formidle noe..

Jeg er nå i et forhold hvor jeg ikke er lykkelig - og selv om samboer ikke er den beste på å lytte og vise respekt, så føler jeg at mye skyldes meg, og at det er selvforskyldt.

Noen som kjenner seg igjen? Noen tips? 

Anonymkode: ee06f...433

Men har du alltid følt at meningene dine ikke er viktige? Og blir ikke din mann trist over at du tenker han ikke bryr seg om meningene dine og tankene dine ?

[AnonymBruker]

Ma.Ya skrev (Akkurat nå):

Tips? Gå i terapi for å jobbe med usikkerheten din. Det er helt sikkert noen traumer eller ting du har opplevd i barndommen som har gjort deg slik. 

Prøver ikke å si at deres kommunikasjonsproblemer bare er din skyld, for det er det nok ikke. Parterapi er også en god idé. Men har du mye bagasje selv er det er fint sted å starte med terapi for egen del. Det vil også styrke deg i å ta gode valg for deg selv i livet, enten det gjelder relasjoner eller andre ting.. 

Har gått masse i terapi, uten at jeg helt har opplevd å bli tryggere i meg selv. Jeg har fortalt terapeuten de tingene jeg skriver her, men hvordan blir jeg tryggere i meg selv, bare ved å fortelle? Så sier kanskje terapeuten det du sier her.. at det trolig bunner i barndommen, tidligere erfaringer osv. Jeg blir bevisstgjort på det, men det gjør meg likevel ikke tryggere..

Tar meg selv ofte i å lure på om det jeg føler er rett og galt. Er det teit av meg å tenke og mene det her, osv. 

Ts

Anonymkode: ee06f...433

[lillevill]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Jeg prøvde her en dag for ikke så lenge siden å ta opp hans språkbruk rundt barnet med han. Da benektet han bare eksemplene jeg tok opp på hva han hadde sagt (og ofte sier). Så sier jeg «men du kan jo ikke nekte for noe jeg hører med mine egne ører». Han fortsetter å benekte, og jeg avslutter med at han må tenke over hvilke ord han bruker rundt barnet (han kan bruke ganske stygge ord, verre enn typisk banneord). Men ingen respons. Og det var den samtalen.

Ts 

Anonymkode: ee06f...433

Han gasslighter deg jo. Det er en manipulasjonsteknikk  

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Så fint å høre at det har endret seg for deg. Det gir meg håp. Men tror du hvem du er sammen har noe å si for hvor vanskelig dette er? Mener ikke å skylde på samboer, men opplever veldig ofte at jeg prøver å si fra (og jeg sier fra), men så blir jeg ikke lyttet til/får ingen responds. Min samboer er nok litt konfliktsky og ikke så veldig bevisst på hva jeg sier, med mindre jeg gjør en stor sak ut av det (noe som faller meg veldig unaturlig). Og det må jo gå an å formidle noe, uten å gjøre en stor sak ut av det hele tiden for å bli hørt?

Her føler jeg litt at det allerede har vært drepen på forholdet, som du sier. Aner ikke hvor jeg skal begynne for å «rydde opp», og føler det blir så teit å dra opp ting som skjedde for 2 år siden osv.

Synes det hele er utrolig vanskelig.

Jeg opplever også ganske ofte at samboer benekter noe han har sagt/gjort som jeg tar opp, også går det ikke an å bygge en samtale videre på, fordi han rett og slett nekter, mener han ikke har sagt/gjort det, ikke husker osv.

Ts

Anonymkode: ee06f...433

Jeg føler absolutt at måten min kjæreste møter meg på gjør det enklere for meg å ta opp ting. Hver gang jeg kvier meg for å ta praten minner jeg meg selv på hvor fint han tar det hver gang, og det gjør det mye enklere for meg. 
Men det skal sies at han har heller ikke vært like enkel å prate med i tidligere forhold (hans egne ord), men han sier nå at han synes jeg tar opp ting på en veldig fint måte. Så det går nok begge veier. Klart vil det være helt håpløst å prøve og kommunisere godt med en vegg. Men om det er noen mulighet for å få han på glid, kan det hjelpe å være veldig bevisst på hvordan du ordlegger deg.

Mitt fokus er alltid å ikke være anklagende, være tydelig på at dette er hvordan jeg har opplevd det, men at det kan godt være at jeg tar feil. Jeg er også veldig åpen for å høre hans side av saken. Jeg opplever at med en gang man blir litt ydmyk selv, blir man også møtt med det samme tilbake. Jeg har merket noen ganger at han kan være litt defensiv til å begynne med, men han mykner veldig når han merker at jeg er åpen for å høre hva han har å si og viser at jeg lytter til han. 

Anonymkode: e2917...36b

[lillevill]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Har gått masse i terapi, uten at jeg helt har opplevd å bli tryggere i meg selv. Jeg har fortalt terapeuten de tingene jeg skriver her, men hvordan blir jeg tryggere i meg selv, bare ved å fortelle? Så sier kanskje terapeuten det du sier her.. at det trolig bunner i barndommen, tidligere erfaringer osv. Jeg blir bevisstgjort på det, men det gjør meg likevel ikke tryggere..

Tar meg selv ofte i å lure på om det jeg føler er rett og galt. Er det teit av meg å tenke og mene det her, osv. 

Ts

Anonymkode: ee06f...433

Jeg har en følelse av at det er mannen din som har fått deg til å tvile på dine meninger og ideer. Ihvertfall når han driver å gasslighter deg. "det du sier er ikke sant" når han vet det godt selv. Da er han ikke interessert i dine meninger i det hele tatt. Faktisk så liker han ikke at du har noen, tydeligvis.

[AnonymBruker]

lillevill skrev (1 minutt siden):

Men har du alltid følt at meningene dine ikke er viktige? Og blir ikke din mann trist over at du tenker han ikke bryr seg om meningene dine og tankene dine ?

Har nok alltid hatt litt vansker for å si hva jeg tenker og mener, ja. Vært redd for å fremstå teit, urimelig osv.

Jeg vet ikke, min samboer er ikke så «dyp», så jeg vet ikke om han tenker så mye på denne måten? Han vet jo at jeg har veldig vanskelig for å ta opp ting. Si hva jeg mener osv. Det snakket vi litt om, da vi gikk i terapi for 3 år siden.

Ts

Anonymkode: ee06f...433

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Kjenner meg igjen i så mye av det du skriver.

Her tror jeg problemet er en sammensetning av oss begge. Jeg som sliter med dette fra før, og han som ikke gjør det noe lettere. Føler meg også delvis manipulert til tider, som når han nekter for ting som jeg vet er sant. Hva med å istedet bare stå for det du sier og gjør, og ta til deg konstruktiv kritikk!? Jeg forstår ikke denne benektingen..

Men så blir jeg usikker. Er det jeg som tolker det hele feil - responderer han helt normalt, også er det jeg som er problemet? Ville det vært sånn uansett hvem jeg var sammen med? Det er nok mye av grunnen til at jeg ikke går også, fordi jeg er så overbevist om at det er jeg som er problemet. «Som man ruger, ligger man».

Ts

Anonymkode: ee06f...433

Som jeg skulle skrevet det selv. Er redd jeg misforstår og er vanskelig og kravstor. Alle andre syns denne mannen er verdens snilleste. Men han er faen ikke lett å leve med. 

Skjønner at det sikkert er vanskelig å leve med med også. 

Har slitt mye med stress og søvn i det siste. Så lurer på om det er best å gå, har det virkelig ikke bra. Ingen felles barn her, jeg har flyttet inn til han. Men har egen leilighet som er leid ut for tiden. Savner den noe sykt. 

Skjønner at det sitter lenger inne for deg å gå siden dere har felles barn. Men tipper det ikke kommer til å bli lett å endre dynamikken..

Da må dere være to som jobber bevisst og målretta.. 

Viss han ikke innser at han har noe problem med kommunikasjon blir det utfordrende..!

 

Anonymkode: 4a8e2...33a

[AnonymBruker]

 sier han noe av disse tingene da ?

Anonymkode: 3237d...8a6

[AnonymBruker]

lillevill skrev (2 minutter siden):

Han gasslighter deg jo. Det er en manipulasjonsteknikk  

Mulig, jeg tror bare det er en måte for han å komme seg unna på, for å slippe en ubehagelig samtale. Mistenker at han er litt konfliktsky selv. Pusher jeg han enda lengre, kan han nemlig si «ja, da kan det vel være, men det husker jeg ikke isåfall».

Ts

Anonymkode: ee06f...433