Hvor godt fungerer du som har Asperger?

[AnonymBruker]

Jeg har selv Asperger og sliter ganske mye i hverdagen.

Noen dager er jeg helt som i en tåke og klarer ikke å tenke klart. Regner med at det er fordi jeg er sliten.

Vanskelig å vite hvor mye man tåler før man krasjer..😔

Men så prøver jeg å tenke positivt og å være glad for at jeg tross alt lever og kan oppleve dette vidunderlige livet.

Det er kanskje mye skam i samfunnet over å være lat som gir meg sånne følelser 🤔

Jeg klarer å få satt på vaskemaskin og oppvaskmaskin i løpet av dagen, og lage middag. På en god dag orker jeg en tur og å brette tøy.

Må vel bare senke kravene litt.. 

Men det er vanskelig 😔

Anonymkode: 423d5...f5d

[AnonymBruker]

Jeg er under utredning og jeg trodde jeg bare var gått på en smell og blitt utmattet og utbrent. Fungerer ikke i det hele tatt slik at det går rundt liksom.. trenger mye alene tid og er ekstremt sliten veldig mye. Fikk du noe hjelp eller tilrettelegging?🩵

Anonymkode: 07711...07f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg er under utredning og jeg trodde jeg bare var gått på en smell og blitt utmattet og utbrent. Fungerer ikke i det hele tatt slik at det går rundt liksom.. trenger mye alene tid og er ekstremt sliten veldig mye. Fikk du noe hjelp eller tilrettelegging?🩵

Anonymkode: 07711...07f

Jeg fikk behandling ved autismesenteret. Det lærte jeg å lytte mer til kroppen og å velge bort uviktige ting. At man bruker mye mer ressurser på ting når man har Asperger. Og at det er greit og nødvendig.

Jeg må bare lære meg å godta at det er sånn, og der er jeg ikke helt i mål ennå.

Men jeg har fått det bedre etter utredning, og det håper du også gjør💛

Anonymkode: 423d5...f5d

[AnonymBruker]

*håper jeg du også gjør 💛

Anonymkode: 423d5...f5d

[AnonymousBruker]

Jeg hadde helt enormt med problemer i forhold til angst og depresjon store deler av barndommen og ungdomstiden fordi jeg UVITENDE var aspergers. Jeg begynte på medisiner (antidepressiva) ganske raskt etter at jeg nesten holdt på å ta livet av meg, som hjalp meg veldig mye. Diagnosen fikk jeg dog ikke før et par år etter starten på medisineringen, som gjorde det enda lettere å være meg. Jeg forstod endelig hvem jeg var. Men nå som jeg prøver å leve uten medisiner, innser jeg hvor mye de medisinene faktisk hjalp, fordi nå, nå uten antidepressiva føler jeg meg totalt ubrukelig og på vei ned den samme veien - bare veldig mørk, sliten og utbrent. Aspergers trekkene mine er altså veldig plagsomme, og jeg føler meg egentlig mislykka i verden, fordi det føles ut som at jeg antakelig ikke klarer å ha det bra uten medisiner. Målet var egentlig å leve uten, men er i tvil. Merker dette handler veldig mye om medisiner nå (beklager, ikke hensikten), men samtidig ser jeg også nå hvor mye til hjelp det var.

Så hvor godt jeg fungerer som Aspergers, er dessverre helt forferdelig. Jeg fatter ikke en gang at jeg har en helt fantastisk kjæreste som respekterer hvem jeg er, til tross for problemene og diagnosen, men jeg, jeg aner ikke hvordan jeg skal gi noe i gjengjeld. Jeg er bare konstant utbrent, sliten, lei, sur og negativ til ALT. Hater sosiale ting og har ingen motivasjon for noe mer. Og dette hadde jeg ikke med medisiner, men samtidig føler jeg meg bare syk som medisineres for en diagnose. Men det er kanskje bare en teit tankegang. Helt ærlig, så bare vet jeg ingenting. Jeg er lei av diagnosen og hvordan det hemmer meg i hverdagen. Jeg blir sliten av lyder og alt av ytre stimuli, alt er bare helt overveldende.

Dette ble lengre enn jeg trodde, og helt kaotisk skrevet, men akkurat nå er jeg dessverre så sliten og utmattet at jeg ikke vet hva jeg skal. Humørsvingninger er også og egentlig det aller verste med det her. Sliter meg ut konstant...

 

[AnonymBruker]

Jeg er såkalt høyt fungerende under utredning. Har mann, barn og jobb. Utenfra ser det kanskje ut som jeg får til det meste, sannheten er at jeg egentlig ikke fungerer så godt. Jeg har lav eksekutiv evne, kan gå en uke mellom hver gang jeg dusjer, 14 dager mellom gulvvaskene og gudbedre mellom sengetøyskift. Heldigvis har jeg en fantastisk mann som hjelper meg! 

Jeg har ingen venner - bare bekjente, og ingen energi å bruke på sosiale lag. Stort behov for rutiner og repetisjon og bruker all fritid etter barna er lagt på min spesielle interesse.

Dette hørtes grusomt ut, men det som tar knekken på meg er 8 timer på jobb hver dag. Jeg brenner så mye energi på det at jeg ikke evner ta vare på leg selv. Går forhåpentligvis mot en uføregrad.

Anonymkode: ab268...86d