Usikker på om jeg er i et sunt forhold?

[AnonymBruker]

Etter å ha vært sammen i snart 9 år, er jeg kommet til et stadie hvor jeg har begynt å bli litt usikker på forholdet til min samboer. Vi ble sammen da jeg var veldig ung, og jeg føler vi på en måte har vokst litt fra hverandre. Han er en del år eldre enn meg, men jeg tar meg selv flere ganger i å synes at han er barnslig, umoden og litt usjarmerende.

Kommunikasjon har alltid vært litt fraværende i forholdet. Vi er dårlige på å snakke sammen, reparere, snakke gjennom ting om noe ble litt feil/vanskelig og jeg føler meg ofte ikke helt sett og respektert i forholdet. Synes han noen ganger opptrår litt hensynsløst.

Et eksempel på det, er når vi søkte barnet vårt inn i barnehage da hun var 2,5 år. Vi fikk da plass et lite stykke unna, men min samboer takket nei til denne plassen, uten å drøfte med meg, og uten å ha noen annen barnehageplass i bakhånd.

Jeg er hjemmeværende av helsemessige årsaker, så dette endte med at jeg måtte ha barnet alene hjemme på fulltid, med de utfordringene jeg har. Altså, hverken optimalt for hverken meg eller barnet.

Jeg har i ettertid latt samboer få vite at jeg synes dette var helt uakseptabelt, og at jeg følte at han satte egne ønsker og behov først (han ønsket å ha barnet hjemme fra barnehage så lenge som mulig). Likevel har han aldri anerkjent at det han gjorde var feil her.

Ellers har han litt spesielle meninger og jeg føler noen ganger han er ute etter å provosere. Han har blant annet uttalt at han er i mot abort, men plutselig for abort, om det sto på å ta abort basert på kjønn for å få det kjønnet han ønsket seg (vi skal ikke ha flere barn, så det er ikke et tema engang, men en fryktelig provoserende uttalelse).

Han er i mot barnehage, og om det var opp til han, hadde barnet vårt vært hjemme frem til skolestart. Dette til tross for at jeg ikke har den kapasiteten som trengs for å legge opp til en innholdsrik og lærerik hverdag hele tiden, og han selv er ok med at barnet sitter inne på nettbrett dagen lang.

Ellers er han ganske slaskete av seg. Har en dårlig livsstil, et dårlig kosthold (som han ikke bryr seg om han fører videre til vårt barn). Mener at kosthold ikke betyr noe og orker ikke bry seg om det, fordi han mener at helseproblemer kan man få uansett. Dårlig på å rydde opp etter seg, kaster søppel under sofaen osv.

Det er tydelig at han er glad i meg og barnet vårt og bryr seg om oss, men samtidig føler jeg liksom at noe mangler. Noe er ikke helt som det skal være. Jeg vet ikke, jeg klarer ikke helt å sette fingeren på det. 

Hva tenker dere, ut i fra det «lille» jeg skriver her?

 

Anonymkode: 437da...9c4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Etter å ha vært sammen i snart 9 år, er jeg kommet til et stadie hvor jeg har begynt å bli litt usikker på forholdet til min samboer. Vi ble sammen da jeg var veldig ung, og jeg føler vi på en måte har vokst litt fra hverandre. Han er en del år eldre enn meg, men jeg tar meg selv flere ganger i å synes at han er barnslig, umoden og litt usjarmerende.

Kommunikasjon har alltid vært litt fraværende i forholdet. Vi er dårlige på å snakke sammen, reparere, snakke gjennom ting om noe ble litt feil/vanskelig og jeg føler meg ofte ikke helt sett og respektert i forholdet. Synes han noen ganger opptrår litt hensynsløst.

Et eksempel på det, er når vi søkte barnet vårt inn i barnehage da hun var 2,5 år. Vi fikk da plass et lite stykke unna, men min samboer takket nei til denne plassen, uten å drøfte med meg, og uten å ha noen annen barnehageplass i bakhånd.

Jeg er hjemmeværende av helsemessige årsaker, så dette endte med at jeg måtte ha barnet alene hjemme på fulltid, med de utfordringene jeg har. Altså, hverken optimalt for hverken meg eller barnet.

Jeg har i ettertid latt samboer få vite at jeg synes dette var helt uakseptabelt, og at jeg følte at han satte egne ønsker og behov først (han ønsket å ha barnet hjemme fra barnehage så lenge som mulig). Likevel har han aldri anerkjent at det han gjorde var feil her.

Ellers har han litt spesielle meninger og jeg føler noen ganger han er ute etter å provosere. Han har blant annet uttalt at han er i mot abort, men plutselig for abort, om det sto på å ta abort basert på kjønn for å få det kjønnet han ønsket seg (vi skal ikke ha flere barn, så det er ikke et tema engang, men en fryktelig provoserende uttalelse).

Han er i mot barnehage, og om det var opp til han, hadde barnet vårt vært hjemme frem til skolestart. Dette til tross for at jeg ikke har den kapasiteten som trengs for å legge opp til en innholdsrik og lærerik hverdag hele tiden, og han selv er ok med at barnet sitter inne på nettbrett dagen lang.

Ellers er han ganske slaskete av seg. Har en dårlig livsstil, et dårlig kosthold (som han ikke bryr seg om han fører videre til vårt barn). Mener at kosthold ikke betyr noe og orker ikke bry seg om det, fordi han mener at helseproblemer kan man få uansett. Dårlig på å rydde opp etter seg, kaster søppel under sofaen osv.

Det er tydelig at han er glad i meg og barnet vårt og bryr seg om oss, men samtidig føler jeg liksom at noe mangler. Noe er ikke helt som det skal være. Jeg vet ikke, jeg klarer ikke helt å sette fingeren på det. 

Hva tenker dere, ut i fra det «lille» jeg skriver her?

 

Anonymkode: 437da...9c4

Jeg tenker at han verken respekterer deg eller lytter til dine meninger og tanker om ting. Han gjør kun det som er best for deg selv til en hver tid. 

Hvis han bryr seg om barnet sitt, ville han ikke sagt nei til bhg tilbud i alder av 2.5 år hvis du ikke har helse til å ta nok vare på barnet ditt over tid. Han hadde heller ikke gitt faen i hvilket holdninger og verdier han lærer videre til ungen. 

Dette kommer ikke til å endre seg når han er sånn når ungen er 2.5 år.. til 8 år. Barnet kommer til å se at han kaster boss hvor som helst og spiser hva som helst og tilslutt gjør ungen det samme. 

Har du satt deg ordentlig ned å snakket om disse tingene ? Når dere begge er opplagte ? Hva sier han da evt ?

Basert på det du sier hadde jeg dratt min vei.. det høres ut som du oppdrar 2 barn og skal lære 2 barn hvordan man kommuniserer, handler og lære bruken av respekt. 

Anonymkode: 11cd6...063

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Etter å ha vært sammen i snart 9 år, er jeg kommet til et stadie hvor jeg har begynt å bli litt usikker på forholdet til min samboer. Vi ble sammen da jeg var veldig ung, og jeg føler vi på en måte har vokst litt fra hverandre. Han er en del år eldre enn meg, men jeg tar meg selv flere ganger i å synes at han er barnslig, umoden og litt usjarmerende.

Kommunikasjon har alltid vært litt fraværende i forholdet. Vi er dårlige på å snakke sammen, reparere, snakke gjennom ting om noe ble litt feil/vanskelig og jeg føler meg ofte ikke helt sett og respektert i forholdet. Synes han noen ganger opptrår litt hensynsløst.

Et eksempel på det, er når vi søkte barnet vårt inn i barnehage da hun var 2,5 år. Vi fikk da plass et lite stykke unna, men min samboer takket nei til denne plassen, uten å drøfte med meg, og uten å ha noen annen barnehageplass i bakhånd.

Jeg er hjemmeværende av helsemessige årsaker, så dette endte med at jeg måtte ha barnet alene hjemme på fulltid, med de utfordringene jeg har. Altså, hverken optimalt for hverken meg eller barnet.

Jeg har i ettertid latt samboer få vite at jeg synes dette var helt uakseptabelt, og at jeg følte at han satte egne ønsker og behov først (han ønsket å ha barnet hjemme fra barnehage så lenge som mulig). Likevel har han aldri anerkjent at det han gjorde var feil her.

Ellers har han litt spesielle meninger og jeg føler noen ganger han er ute etter å provosere. Han har blant annet uttalt at han er i mot abort, men plutselig for abort, om det sto på å ta abort basert på kjønn for å få det kjønnet han ønsket seg (vi skal ikke ha flere barn, så det er ikke et tema engang, men en fryktelig provoserende uttalelse).

Han er i mot barnehage, og om det var opp til han, hadde barnet vårt vært hjemme frem til skolestart. Dette til tross for at jeg ikke har den kapasiteten som trengs for å legge opp til en innholdsrik og lærerik hverdag hele tiden, og han selv er ok med at barnet sitter inne på nettbrett dagen lang.

Ellers er han ganske slaskete av seg. Har en dårlig livsstil, et dårlig kosthold (som han ikke bryr seg om han fører videre til vårt barn). Mener at kosthold ikke betyr noe og orker ikke bry seg om det, fordi han mener at helseproblemer kan man få uansett. Dårlig på å rydde opp etter seg, kaster søppel under sofaen osv.

Det er tydelig at han er glad i meg og barnet vårt og bryr seg om oss, men samtidig føler jeg liksom at noe mangler. Noe er ikke helt som det skal være. Jeg vet ikke, jeg klarer ikke helt å sette fingeren på det. 

Hva tenker dere, ut i fra det «lille» jeg skriver her?

 

Anonymkode: 437da...9c4

«Det er tydelig at han er glad i meg og barnet vårt og bryr seg om oss»

Er det? 
Jeg får ikke det inntrykket basert på det du skriver. En slask som roter, har et dårlig kosthold, ikke respekterer dine ønsker og behov, og driter i hvordan datterens hverdag er, både med tanke på at hun ikke får den sosiale stimulien hun trenger sammen med andre barn og voksne, og at han er ok med at hun sitter på nettbrett mesteparten av dagen? 
Ingenting av dette er greit. Ingenting.

I grunn trenger dere profesjonell oppfølging. Kan du snakke med helsesykepleier om dine bekymringer?

Anonymkode: e3a2b...706

[Carrot]

Jeg tenker at du kan starte med / jobbe med å klare snakke med han om dine behov og hva dine tanker er i fht oppdragelse og barnets behov. Hvis måten du kommuniserer på ikke når frem, kan du kommuniser på en annen måte? Bruke andre ord, bygge setningen ulikt osv? 
Dersom det er slik at du har kommet så langt at du tenker dette forholdet er fordi så må du huske at kommunikasjon og samarbeid vil prege hverdagen deres som foreldre selv om dere går fra hverandre så om det er mulig å bedre den ville jeg startet der. 

[Andro]

Jeg ser ingen tegn til at han er glad i dere.
Han tar beslutninger om livet ditt uten å rådføre seg med deg.
Han ivaretar ikke beovene til barnet sitt.
Han endrer "mening" for å provosere og gjøre deg utilpass.
Motstanden mot barnehageplass handler om foreldrebetaling i barnehagen og kontroll over at du må være sammen med barnet, så han vet hvor du er.
Han tar ikke ansvar for hjemmet deres. Å kaste søppel under sofaen er hærverk, og totalt respektløst.
Han er en lat, egosentrisk bølle.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

«Det er tydelig at han er glad i meg og barnet vårt og bryr seg om oss»

Er det? 
Jeg får ikke det inntrykket basert på det du skriver. En slask som roter, har et dårlig kosthold, ikke respekterer dine ønsker og behov, og driter i hvordan datterens hverdag er, både med tanke på at hun ikke får den sosiale stimulien hun trenger sammen med andre barn og voksne, og at han er ok med at hun sitter på nettbrett mesteparten av dagen? 
Ingenting av dette er greit. Ingenting.

I grunn trenger dere profesjonell oppfølging. Kan du snakke med helsesykepleier om dine bekymringer?

Anonymkode: e3a2b...706

Jeg skjønner at det ikke virker sånn basert på det jeg skriver her. Og det jeg skriver her, får meg jo til å tvile. Jeg mener bare han gjør ting i hverdagen som får det til å virke sånn også.

Sørger for at jeg og barnet har det vi trenger hjemme før han drar på jobb, når det er fint vær ute, er han flink til å ta med barnet ut, han sier han er glade i oss osv.

Vi går i terapi, men jeg synes det er vanskelig å alltid si ting rett ut som de er i timene, så terapeuten vet nok ikke hvor ille det er. Samboer har blant annet bedt meg ikke ta opp hvor slaskete han er, om vi først skal gå i terapi. Da vil han at det skal være andre ting som er viktigere å ta opp. Merker jeg synes det er vanskelig å «kaste han under bussen», og sette han i et så dårlig lys..

Ts

Anonymkode: 437da...9c4