Skilsmissebarn!!!!

[Viking]

Hei der.

Har lest endel innlegg fra steforeldre. Vi takler ikke ditt og vi liker ikke datt. X-en er en plage, og det er visst jammen meg barnet også.

Dette er ikke et angrep på steforeldre, bare et utløp for tankene mine.

Vi voksne er noen ufattelig egoistiske vesner. Jeg er selv skilsmissebarn, og ting jeg vendte meg til som barn henger i meg ennå. Jeg er ekstremt opptatt av å gjøre alle til lags. F.eks jul. Vi skulle feire jul annenhvert år, like vanskelig hver gang. Sitter pappa alene nå? Kommer nissen til ham, selvom det ikke er barn hos ham? Og samme med mamma. Hver jul var preget av dårlig samvittighet. Og dette tiltross for at mine foreldre hadde en veldig god dialog. Dette henger i meg ennå, nå feirer vi 3. hver jul. En hos mamma, en hos pappa, og en hos svigers. Har alltid litt dårlig samvittighet i jula.

Frem og tilbake hver helg, bort fra venner, osv. Vil likevel ikke hjem søndag, det var jo så lite tid med pappa, og lenge til neste gang. Men lengter likevel til mamma........

Så kommer det nye partnere inn i bildet. Prøve å bli kjent med en fremmed som skal bo hos, og en annen person annenhver helg og i ferier. Plutselig ble det innført nye grenser. Vi må ta hensyn, vettu, det er ikke lett for noen skulle få to barn i fanget..... Nei, det er jammen ikke lett for to barn å få to nye voksne i fanget heller. I tillegg til de to nye voksne, har disse og familier, foreldre og søsken, som vi må bli kjent med. Så får vi halvsøsken. Det å få søsken kan være vanskelig nok, men når en da merker at særlig steforeldre endrer seg litt i forhold til deg blir det ennå vanskligere.

Dette og masse masse annet følger med det å være skilsmissebarn, fikk i tillegg ei stemor, som hadde litt problemer med å godta at min far hadde en fortid, men det er en annen historie.

Barn er som alle vet utrolig lojale ovenfor foreldrene sine. Dette kan bli et problem for dem. Vi har selv to gutter 4 og 8 år, de satt og spiste kvelds en dag. Så spør eldstemann minsten, om hvor han ville bodd om mamma og pappa ikke bodde sammen. Hos mamma og pappa svarer minstemann. Ja, men hvis de ikke bodde sammen. Da ville jeg flyttet til tante, så kunne mamma og pappa kommet og besøk meg der.........

Hmmmmm.... Spurte så eldsten da, hvilke tanker han hadde om dette. Tjjjaaaa, han ville nå bodd litt hos hver han hvis han måtte...... Dro veldig lenge på det. Jeg sa at han ikke måtte plage seg selv med slike tanker, da mamma og pappa bodde ilag, men og at vi ikke hadde noen garanti for det for alltid.

Vet egentlig ikke helt hvorfor jeg skriver dette. Kanskje for å få noen og enhver til å tenke, at det ikke er bare bare å være stebarn heller.

Voksne har nå tross alt valg situasjonen, det har ikke barna.

[Gjest ikke innlogget Sissi]

Viking - kjempebra innlegg!! Er såååå enig med deg - hva er det egentlig vi gjør mot barna våre?? Er selv skilt og har barn, og jeg tenker mye på hva vi egentlig utsetter barna våre for, fordi VI skal ha det bra. Jeg merker at jeg nærmest beveger meg mot det ekstreme, i den forstand at skilsmisse burde være forbudt, å få barn "alene" burde ikke være lov etc. Er klar over at det ikke ville funke, men skulle virkelig ønske at voksne tenkte litt lenger.

Jeg synes også at sønnen din hadde et klokt svar - da skulle han bo hos tante så fikk dere komme på besøk. Det tror jeg hadde vært det beste for BARNET i svært mange tilfeller! Han ville jo da få lov til å ha sitt liv helt, mens foreldrene måtte dele opp sitt.

Jeg ser det utrolig godt for mitt eget barn. Det er vanskelig å hele tiden skulle bort, ikke få delta på fritidsaktiviteter, ikke få være med venner så og så mange dager i mnd fordi h*n skal bort. MÅ bort, uansett hva som skjer hjemme. Ser det også i forhold til de som praktiserer delt omsorg (dvs. at ungen bor halve tiden hos mor og halve hos far) og bor et stykke fra hverandre, noe man ofte gjør om man f.eks. bor i by. Barna sliter, fordi de stadig skal etablere seg et nytt sted. Som ei jente på 10 sa "jeg får ikke noen besteveninne". Hun kunne jo ikke si at hun ikke ville til den ene eller den andre av foreldrene - som du sier - barn er utrolig lojale og vil ikke såre noen.

Vi bør alle tenke et par hakk lenger.

[Mathias]

Huff dette plager meg også, og har det veldig vondt veldig ofte når jeg tenker framover, både for meg selv og min gutt... (jeg er separert..)

Men noen ganger har man ikke valg. deter vel værre å sitte på julaften å vite hvor mye sinne og hat som sitter i veggene,og hor lite glad foreldrene er i hverandre?

Uansett er dette helt pyton, og ikke en måte JEg ville vokse opp på...

Sukk...

[Gjest Anonymous]

Misforstå meg rett, Lasse, prøver ikke å ta deg personlig.

Men - når jeg leser innlegget ditt så tenker jeg hvorfor kan ikke vi som er voksne, og har valgt å få barn sammen, prøve en gang til? Hvorfor kan vi ikke innse at det at vi har satt barn til verden SAMMEN gjør at vi også skal jobbe hardt for å holde SAMMEN? Jeg vet også at det å "holde sammen for barnas skyld" ikke nødvendigvis er det rette. Vi har vel alle hørt barn/voksne si at "de (foreldrene) burde skilt seg for lenge siden". Samtidig føler jeg ofte at man ikke prøver nok. Vi er alle så opptatte av vår egen lykke, "JEG skal være lykkelig 110% av tiden, og er jeg det ikke sammen med DEG, ja da går jeg. Selv om det fører til at livet til barnet/a blir vanskelig. JEG er ikke villig til å sette mine behov for "instant satisfaction" og "lykke hele tiden" tilside for at barna skal få det bedre." Det er ikke rom for å være "mellomfornøyd", vi skal hele tiden søke mer og bedre, i stedenfor å fokusere på det som faktisk er.

Synes dette er et veldig vanskelig tema, også fordi man hele tiden blir foret med at "en ulykkelig forelder lager ulykkelige barn". Jeg er faktisk ikke helt sikker på det.....

[Gjest Ikke innlogget Sissi]

Ikke innlogget Sissi glemte å skrive brukernavnet sitt, men det var altså jeg som ble helt gjest i forrige innlegg

[Mathias]

Misforstå meg rett, Lasse, prøver ikke å ta deg personlig.  

Men - når jeg leser innlegget ditt så tenker jeg hvorfor kan ikke vi som er voksne, og har valgt å få barn sammen, prøve en gang til? Hvorfor kan vi  ikke innse at det at vi har satt barn til verden SAMMEN gjør at vi også skal jobbe hardt for å holde SAMMEN? Jeg vet også at det å "holde sammen for barnas skyld" ikke nødvendigvis er det rette. Vi har vel alle hørt barn/voksne si at "de (foreldrene) burde skilt seg for lenge siden". Samtidig føler jeg ofte at man ikke prøver nok. Vi er alle så opptatte av vår egen lykke, "JEG skal være lykkelig 110% av tiden, og er jeg det ikke sammen med DEG, ja da går jeg. Selv om det fører til at livet til barnet/a blir vanskelig. JEG er ikke villig til å sette mine behov for "instant satisfaction" og "lykke hele tiden" tilside for at barna skal få det bedre." Det er ikke rom for å være "mellomfornøyd", vi skal hele tiden søke mer og bedre, i stedenfor å fokusere på det som faktisk er.  

Synes dette er et veldig vanskelig tema, også fordi man hele tiden blir foret med at "en ulykkelig forelder lager ulykkelige barn". Jeg er faktisk ikke helt sikker på det.....

Vel, når man har prøvet, ikke bare en gang til men mange, og livet er et helvete og man gruer seg til å dra hjem hver dag...

Når den andre er helt bananas og hysterisk, og den andre absolutt ikke vil... Man er ofte ikke HELT eninge om å gå fra hverandre vet du...

Det er mange grunner, og et vanskelig valg mange ikke tar lett på...

Ps Skriver ikke om mine egne erfaringer, men mer generelt...

[Gjest Anonymous]

mine tanker:

vi må ta hensyn til barna og vi må ta hensyn til oss selv. det tok meg 3-4 år før jeg innså den tanken der. Så nå sitter jeg her med barna mine. Vi har en knøttliten leiligheten og dårlig råd. Men gud bedre så mye bedre vi har det. Jeg bruker all min tid på barna når de er hos meg og tenker på meg selv annenhver helg og ellers den tiden barna er hos faren sin.

Har vi lyst til å gå tur i skauen og droppe middagen - ja så gjør vi det. Tar et kjapt familieråd på hva vi ønsker og gjør det. Hvorfor går dette så mye bedre nå i forhold til når vi var en A4 familie? Jo for da hadde vi voksne vårt program - og DET var viktig det!!! det var SÅ viktig at far fikk se på fotball eller trene og mor fikk trene og holde på med sitt og hadde vi planlagt noe så kunne ikke dette endres NEIDA. Og det var så greit at den ene hentet og den andre leverte for da kunne man jobbe overtid å ha råd til fine ferier osv osv osv - men det gjorde oss ikke særlig lykkelige.

Men nå har jeg satt av meg selv til barna - og vi nyter det alle sammen.

[Gjest Lottemor]

det er mye man kan gjøre for å gjøre ting lettere for barna og seg selv i slike situasjoner,men tanken på barna bør komme først....

Jeg er blitt stemor ,men vi bor så langt bort fra henne at hun ser nesten aldig sin far og derfor når vi da er i Norge så lar jeg hans datter bestemme om jeg skal vere med eller ikke....er jo hennes pappa og er ikke ofte hun ser han,jeg bor med han så jeg sytes det er rett....

Som oftest så finner de på noe sammen og så møter meg om min datter dem litt senere, det er hans datters valg at vi kommer og møter dem....

Jeg vil jo bli kjennt med denne jenten,men kan ikke tvinge henne til å ville bli kjennt med meg,så vi tar det sakt men sikkert....

Kjemmpe flott innleg Viking.....bra at noen viser barnas sie i en slik situasjon,det er jo en veldig vanelig situasjon i våt sammfunn i dag.....

*lottemor*

[Viking]

Intensjonen med innlegget mitt, var ikke en diskusjon for og mot å gå til skrittet samlivsbrudd. Jeg ser helt klart at i noen tilfeller er skilsmisse det beste for barnet/a. I mine foreldres tilfelle var vel dette det beste. Men det gjør ikke situasjonen for barnet bedre. Det gir ikke barnet mindre vanskligheter. Det gir ikke barna mindre dårlig samvittighet. Formålet med mitt innlegg var å få alle dem som allerede er i denne situasjonen, og dem som opptrer som steforeldre i denne situasjonen, til å se litt lenger enn sin egen nesetipp. Det er ikke bare dem det er vanskelig for.

Jeg ville prøve å få dem til å sette seg inn i barnet situasjon. Kanskje senke blikket litt, og se det fra barnets perspektiv.........

Jeg kan forestille meg at det ikke er lett å være steforeldre, men jeg skal fortelle dere at det er jammen ikke lett å være stebarn heller.

[Gjest Starya]

Fikk bare såvidt tid til å skumme gjennom innlegget, og ville bare hive inn en kommentar om julen: Mine foreldre skilte seg da jeg var tenåring, men tilbragte likevel de første julene sammen, så for meg var ikke det et problem. Nå har jeg en sønn som feirer annenhver jul os mor og far. Når han skal være hos faren er jeg veldig bevisst på å ikke si at jeg savner ham veldig osv. Jeg forteller heller at jeg har det hyggelig, og litt om hva jeg koser meg med. Dette er nettopp for å unngå å gi ham noen form for dårlig samvittighet for stakkars mamma.

[diddi]

Og jeg sitter igjen med tårer i øynene, fast bestemt på å gjøre hverdagen fin for vår lille familie. Slik at vi ikke skal oppleve at det "beste er å gå fra hverandre", men heller gi en gnist hver dag. Slik at mor og far kan eldes sammen.

Så kan jeg si til sønnen vår, at slike tanker trenger han ikke å ha.

Jo før man starter å forebygge, jo bedre.

[Gjest Anonymous]

Etter å ha lest disse innleggene ,blir jeg litt bekymret for min datter som er 11/2 år . Jeg er midt oppe i meklings perioden,vi har bestemt oss det blir annen hver uke.Det jeg lurer på om dette vil påvirke min datter siden hun er så liten?

mvh :-? meg.

[Gjest gjest2]

Stakkars lille jenta! 1 1/2 år og skal rives opp annenhver uke. Et så lite barn har kort hukommelse, hun vil antakelig føle seg sviktet hver uke. Av begge foreldrene. Hun slår seg til ro hos den ene, og "glemmer" den andre. Så - bytte igjen. For et slit, for en umulighet det blir for henne å knytte seg til noen - de forsvinner jo hele tiden.

Unnskyld meg - men hvem er det dere tenker på? Dere selv?? På meg høres det ut som om dere er mest opptatt av at begge to skal ha likt antall timer/dager med ungen, helt uavhengig av at hun er så liten at det for henne vil bli helt feil. Tenk deg om en gang til du - før du går inn på en slik ordning - det tror jeg datteren din vil takke deg for senere!

[Bettie]

Det er ikke alltid det er riktig å fortsette et samliv, men jeg har desverre sett mange superegoistiske skilte foreldre der eget hat mot hverandre har førsteprioritet og omsorgen for barnet kommer i annen rekke.

Det er noe helt riv, rav ruskende galt når skilte foreldre ikke kan samarbeid, og ikke en gang kan møte på skolen til samme foreldresamtale, men må ha hver sin. Eller når den ene eller den andre foreldren baksnakker den andre og bruker barnet som "brekkstang", eller når foreldre krangler om hvem som har rett/feil mens barnet forsvinner lengre og lengre inn i rusmisbruk.

Jeg forstår at man finner der riktig å skille lag, men da får man være voksen nok til å fortsette å være foreldre sammen, og ikke sette barnet i klemma - stakkars mamma eller pappa som er alene og lei seg. DET er utpressing, det.

[Gjest ikke innlogget Sissi]

Enig med Bettie!

Til Lasse: jeg VET hvordan det er å ha prøvd og prøvd og prøvd enda en gang..... men det betyr ikke at man ikke skal gjøre det.

Til Viking: jeg oppfattet ikke tråden din dithen at du ville gi noen dårlig samvittighet e.l. men for min egen del så har jeg tenkt mye på dette (bla. ut fra egen situasjon) og jeg opplever som Bettie sier mange superegoistiske voksne. VI - som er voksne og kan velge - velger bort barna våre, i stedenfor å gå i oss selv og se litt lenger enn "jeg har det vondt i dag". Jeg syns at dette er et så viktig tema at det burde vært en samfunnsdebatt (hvor ble det av den utskjelte verdikommisjonen.....).

Det er ingen enkle løsninger, ei heller på dette. Vi har helt andre valgmuligheter enn i tidligere tider, vi er ikke avhengig av å være to for å få det til (iallfall ikke her i Norge - det er og viktig, vi har en del frihet andre bare kan drømme om....) men da er det også viktig å ta det ansvaret på alvor overfor barna. Og den gjesten som skriver at en 1 1/2 års gammel unge skal være en uke hos hver syns jeg beviser de voksnes egoisme i større grad enn å se på hva et barn behøver.

[Gjest sexysadie]

D ligger et skremmende perspektiv i Vikings innlegg; man kan jo få mareritt av tanken: Hva er d folk egentlig gjør imot barna sine....

De har ikke lært å filtrere på d vis vi voksne kan

[Bettie]

Min lille kjepphest i den delte barneverdenen (ei uke her og ei uke der), er at BARNET skulle få BO PÅ ET STED, og så kunne foreldrene PENDLE mellom to hjem.

[Gjest Hilde]

Ja, Bettie - jeg hørte nettopp om et skilt foreldrepar som gjorde det på den måten. Barna bodde fast i barndomshjemmet mens mor og far var hos dem annen hver uke.

Måtte jo vært litt rart det også ... men dette er uansett et fryktelig vanskelig tema - som jeg for all del håper å slippe å forholde meg til.

Jeg har både en søster og en bror som er skilte - og ser hvor slitsomt det er ... for de voksne - og jeg bare aner hvordan det er for ungene deres og ikke minst stebarna ...

Man skal vokte seg vel for å fordømme andre menneskers avgjørelser og livsvalg ... jeg velger å la være å kommentere det mer.

[Ani]

Det er mulig jeg er naiv, men jeg tror det fremdeles er VELDIG få foreldre som velger å bryte opp familien uten god grunn! Selv er jeg enslig mor, og tror bestemt at mine barn har det bedre nå, enn om jeg og faren skulle fortsatt å bo sammen. Når det er sagt, vet jeg at det slett ikke alltid er enkelt for dem slik det er nå heller.

Men jeg kan iallefall med hånden på hjertet si at jeg prøver å gjøre mitt beste for dem! (Ikke at jeg føler innlegget ga meg grunn til å måtte forsvare meg.)

Selvsagt må vi skilte foreldre være voksne og samarbeidsvillige etter et brudd. Personlig skulle jeg bare ønske at BEGGE parter innså dette.

Nå som jula igjen nærmer seg med stormskritt, kjenner jeg at jeg for n`te gang tar i mot den med blandede følelser. Denne tida som skulle være udelt glede og kos for både voksne og barn. For å gjøre det beste for barna, valgte vi å feire jula sammen etter bruddet (på mitt initiativ). Dette er det slutt med fra og med denne jula. Også et bevisst valg. Og faktisk fordi det fungerte dårlig først og fremst for oss voksne. MEN endringen kom først og fremst med tanke på barna. For det er ikke veldig koselig for dem heller å måtte "sense" den dårlige stemningen mellom mor og far. Barna skal være hos meg denne jula. Ja, de kommer kanskje til å føle en lojalitetskonflikt. Sårt og vanskelig. Igjen skal jeg, som til neste jul, gjøre ALT jeg kan for å forsikre dem om at både mor, far og barn skal få feire ei trivelig jul UTEN dårlig samvittighet. Såpass skylder jeg dem da, stakkars skilsmissebarna mine!! :cry:

[Gjest Hilde]

Ani - jeg tror ingen beskylder deg for hverken det ene eller det andre. Her er det snakk om skilsmisse på generelt grunnlag.

Du skrev:

"Det er mulig jeg er naiv, men jeg tror det fremdeles er VELDIG få foreldre som velger å bryte opp familien uten god grunn!"

Jeg for min del synes i tilfellet at det er oppsiktsvekkende at 50 % av de som inngår ekteskap har en veldig god grunn til å bryte opp familien sin.

Skilsmisser vil det alltid være - og i mange tilfeller er det uungåelig. Jeg synes bare det er trist at dette ser ut til å være en trend i tiden