Andre som blir trigget av barns utrygghet?

[AnonymBruker]

Min datter på 12 år er ganske forsiktig, og sier ofte nei til ting pga hun er utrygg/skeptisk (tror jeg). Det handler typisk om ting som går utenfor en normal hverdag, f.eks overnatting, hyttetur, sove i telt i hagen, konkurranser av ulike slag osv. Jeg får vondt inni meg når datteren min på 12 sier nei til alt mulig, og jeg føler selv at jeg håndterer det på en veldig dårlig måte. Jeg pusher nok litt for mye, men det fører jo ingenting godt med seg. Det fører  ikke til at hun vil bli med allikevel, det blir jo bare dårlig stemning og jeg er redd for jeg gir henne følelsen at at hun skulle vært annerledes, litt mer «ja-menneske» som venninnene. Og det er tungt å innrømme, men på sett og vis skulle jeg ønske akkurat det. Jeg er så redd at hun skal gå glipp av mye kjekt og bli utenfor, da hun er den eneste i jentegjengen som sier nei. Disse følelsene stammer nok fra at jeg var litt samme type som barn, og følte meg mye utenfor. Venninner ble jo vant til å få nei, så de sluttet å spørre meg, og jeg er jo livredd for at min datter skal oppleve det samme. Dette trigger virkelig noe i meg og jeg klarer ikke la være å projisere disse følelsene over på henne. Når jeg hører om et tilfelle sier jeg til meg selv «ikke si noe dumt, det e helt greit hun ikke vil være med», men så går det 5 min og så sier jeg noe dumt allikevel i form av at jeg maser om hun er sikker på hun ikke vil, hvorfor vil hun ikke osv. Istedet burde jeg vel støttet hennes styrke i at hun tør å si nei og på sett og vis virker trygg i den avgjørelsen? Men de vonde følelsene bare bobler inni meg og jeg strever skikkelig med å takle dette på en god måte. 
Noen som har opplevd lignende greier og har noen gode råd? Jeg er redd jeg gjør min datter enda mer utrygg, noe som er det motsatte av hva jeg ønsker…

Har for øvrig  lurt om jeg bør gå til psykolog og rydde litt opp i gamle følelser, mulig det kan hjelpe også…

Anonymkode: ab45f...881

[AnonymBruker]

Det er ikke lett å avgrense sine egne følelser i oppdragelsen. Det krever mye selvrefleksjon og arbeid med seg selv. Så psykolog høres ikke dumt ut. Kanskke din datter og burde få hjelp utenifra.. 

Anonymkode: 94a92...b40

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Det er ikke lett å avgrense sine egne følelser i oppdragelsen. Det krever mye selvrefleksjon og arbeid med seg selv. Så psykolog høres ikke dumt ut. Kanskke din datter og burde få hjelp utenifra.. 

Anonymkode: 94a92...b40

Ja jeg har tenkt på dette med hjelp utenifra til henne også, men hun sier nei og da er det ikke så mye vi kan gjøre. Samtidig fungerer hun jo ganske greit i hverdagen (men liker ikke friminutt, noe som er også noe jeg synes er urovekkende), så er ikke noe jeg føler vi kan kreve heller. Da vil det jo mer være pga jeg strever med disse følelsene, ikke fordi hun strever. For enn så lenge virker det jo som at hun selv ikke bryr seg nevneverdig om at hun tidvis faller utenfor…

TS

Anonymkode: ab45f...881

[AnonymBruker]

Høres ut som et barn som er avhengig av rutiner, struktur og forutsigbarhet? Mange er jo sånn. Noen har diagnoser, andre ikke. Jeg tenker forsiktig pushing er bra, men ikke overdriv. Fortell henne at hun er bra nok akkurat som hun er, at det ikke spiller noen rolle om hun ikke vil disse tingene, men at det kan hende hun vil oppdage at det er gøy. Prøv å trigge nysgjerrigheten hennes. 

Anonymkode: 7f167...e47

[AnonymBruker]

Jeg tror mye av løsningen ligger i at du er så bevisst på og reflektert rundt dette, TS. Og så sier du at du tror det handler om utrygghet hos datteren din, jeg ville kanskje startet der. Å snakke mer med henne om det, og finne ut hvilke følelser som ligger bak hos henne. Da vet du mer om hva hun trenger i dette også. 

Jeg var en som trakk meg unna, og sa nei jeg også. Og hos meg handlet det noen ganger om utrygghet, men ganske ofte om at jeg ikke hadde så lyst. Uansett førte det til en følelse av utenforskap, som sitter litt i meg enda. Jeg ble ikke pushet i det hele tatt av mine foreldre. Og hadde kanskje trengt litt av det. Jeg tenker det kan være av det gode hvis det fører til at det forsiktige barnet deltar på ting det innerst inne vil delta på, og har glede av det. Men mest av alt hadde jeg trengt at de snakket med meg, og hjalp meg å oppdage at jeg ikke var så unormal som ikke hadde lyst til å være med, at det fantes andre som meg.  

Mine barn er i barnehagealder. Men jeg har en som er veldig sosialt anlagt, kaster seg med på alt som skjer og vil være med, og en som ser ut til å være mer lik meg (foreløpig i hvert fall, hun er bare 3). Og jeg kjenner allerede frykten for at de skal kjenne seg utenfor og annerledes. Jeg er livredd for at de skal oppleve det, for jeg vet hvor vondt det kan være. Så uten at jeg har erfart det enda, tror jeg at jeg fort kan ende opp i noe av de samme utfordringene som deg. Og da skal jeg i hvert fall prøve å ha like stor forståelse for hvor påvirket jeg blir av egne erfaringer og følelser som det høres ut som du har  

Anonymkode: 64ac6...cac

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (24 minutter siden):

Høres ut som et barn som er avhengig av rutiner, struktur og forutsigbarhet? Mange er jo sånn. Noen har diagnoser, andre ikke. Jeg tenker forsiktig pushing er bra, men ikke overdriv. Fortell henne at hun er bra nok akkurat som hun er, at det ikke spiller noen rolle om hun ikke vil disse tingene, men at det kan hende hun vil oppdage at det er gøy. Prøv å trigge nysgjerrigheten hennes. 

Anonymkode: 7f167...e47

Takk for godt tips om å trigge nyskjerrigheten! Der tror jeg nemlig jeg er ganske dårlig… Ellers virker hun ikke så veldig opptatt av rutiner faktisk, eller kan være hun er det uten at jeg er oppmerksom på det. Noe å tenke på…men tror det handler mer om at hun er engstelig. Blir også fort satt ut hvis hun har litt vondt en plass og tåler ikke så godt å stå i ubehag. Så mens jeg skriver tenker jeg at dette kan jo være en direkte årsak til hun kvier seg for overnatting f.eks🤔

 

ts

Anonymkode: ab45f...881

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Jeg tror mye av løsningen ligger i at du er så bevisst på og reflektert rundt dette, TS. Og så sier du at du tror det handler om utrygghet hos datteren din, jeg ville kanskje startet der. Å snakke mer med henne om det, og finne ut hvilke følelser som ligger bak hos henne. Da vet du mer om hva hun trenger i dette også. 

Jeg var en som trakk meg unna, og sa nei jeg også. Og hos meg handlet det noen ganger om utrygghet, men ganske ofte om at jeg ikke hadde så lyst. Uansett førte det til en følelse av utenforskap, som sitter litt i meg enda. Jeg ble ikke pushet i det hele tatt av mine foreldre. Og hadde kanskje trengt litt av det. Jeg tenker det kan være av det gode hvis det fører til at det forsiktige barnet deltar på ting det innerst inne vil delta på, og har glede av det. Men mest av alt hadde jeg trengt at de snakket med meg, og hjalp meg å oppdage at jeg ikke var så unormal som ikke hadde lyst til å være med, at det fantes andre som meg.  

Mine barn er i barnehagealder. Men jeg har en som er veldig sosialt anlagt, kaster seg med på alt som skjer og vil være med, og en som ser ut til å være mer lik meg (foreløpig i hvert fall, hun er bare 3). Og jeg kjenner allerede frykten for at de skal kjenne seg utenfor og annerledes. Jeg er livredd for at de skal oppleve det, for jeg vet hvor vondt det kan være. Så uten at jeg har erfart det enda, tror jeg at jeg fort kan ende opp i noe av de samme utfordringene som deg. Og da skal jeg i hvert fall prøve å ha like stor forståelse for hvor påvirket jeg blir av egne erfaringer og følelser som det høres ut som du har  

Anonymkode: 64ac6...cac

Her traff du noe hos meg kjente jeg, for jeg er nemlig litt bitter på mine foreldre som pushet meg i veldig liten grad. Og ja, de snakket heller ikke med meg om hva og hvorfor…var litt andre tider da😅 Så ja, mulig jeg er litt vel PÅ fordi jeg ikke vil være som foreldrene mine også. Samtidig som jeg må passe meg for å jeg ikke trår over hennes grenser heller…noe som er forferdelig vanskelig når jeg kjenner den vonde klumpen inni meg. Men som du sier, bra å være bevisst på egne følelser, og så må jeg kanskje prøve å finne en gyllen mellomvei💛

ts

Anonymkode: ab45f...881

[AnonymBruker]

For sent ..

Personlighet blir satt i en alder av 7 år, 0-3 år hjerneaktiviteten. 

Mange foreldre feiler her 

 

Anonymkode: 66f84...d48

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

For sent ..

Personlighet blir satt i en alder av 7 år, 0-3 år hjerneaktiviteten. 

Mange foreldre feiler her 

 

Anonymkode: 66f84...d48

Oppmuntrende🤪

Til oppmuntring for andre endret er jeg selv ikke den samme sjenerte og forsiktige jenta jeg var for 30 år siden, så jo, jeg tenker det fortsatt er håp for jeg har blitt til et «ja menneske» nå i voksen alder. Men det jeg bærer med meg er jo følelsen av utenforskap som jeg ikke tror min datter føler så mye på enda, så er jo derfor jeg blir litt fortvilet. 
 

Ts

Anonymkode: ab45f...881

[AnonymBruker]

Hei. Har barnet ditt forandret seg? Jeg tenker at dersom barnet ditt har gått fra å være en som tørr å prøve ting/være med på ting etc, til å bli mer engstelig så er det bekymringsfullt. Men dersom barnet ditt er fornøyd og ikke bryr seg, så er det jo ikke noe mer å tenke på. 

Anonymkode: b71fb...5cf

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (22 minutter siden):

Hei. Har barnet ditt forandret seg? Jeg tenker at dersom barnet ditt har gått fra å være en som tørr å prøve ting/være med på ting etc, til å bli mer engstelig så er det bekymringsfullt. Men dersom barnet ditt er fornøyd og ikke bryr seg, så er det jo ikke noe mer å tenke på. 

Anonymkode: b71fb...5cf

Ja hun har egentlig endret seg.  Var tidlig ute med overnatting og var med på hytteturer med besteforeldre og venner, men endret seg for noen år siden og har egentlig lagt det på «koronakvoten». Men kan såklart være andre ting…Hun har også en lillebror med diagnose som krever mye, så kan være noe her også som spiller inn. Er litt derfor det hadde vært greit for henne å komme seg bort litt også, for kan være ganske kaotisk hjemme til tider. Har faktisk fått tilbud fra bup om samtale med søsken men hun nektet, så kanskje vi bare må si at det skjer enten hun vil eller ikke. Sånn i tilfelle det er noen sammenhenger vi ikke ser, så tror jeg det kunne vært fint for henne å snakke med noen.

ts

Anonymkode: ab45f...881

[AnonymBruker]

Kjenner meg igjen. Begynner av og til nesten å kjefte på 5-åringen når hen ikke vil delta på ting, eller ikke tørr å skli på den store sklia (som "alle" andre). 

Selv deltok jeg aldri i spill og konkurransepreget lek som barn, pga utrygghet og redsel for å tape, eller bli ledd av. Det har ødelagt så mye for meg, og jeg er redd for at barna mine blir lik meg. 

De som sier at det ikke er problem så lenge barnet sier nei, men virker fornøyd, har ikke peiling. Jeg har satt opp en falsk fasade hele livet, og hatt det utrolig tungt inni meg. Jeg ville også spille tvspill, ikke bare se på i timesvis mens jeg smilte falskt.

Når barnehagen tar lett på at barnet ikke vil delta på ting fyrer jeg meg skikkelig opp. De forstår ikke at det kan ligge mer bak. De svarer bare at hen ikke virker interessert. 

Vi skal ikke tvinge barna, men man må hjelpe dem til å tørre, så de kan innse at ting ikke er så farlig som de ser for seg. 

Synes det er fantastisk at du er bevisst dette ts. Fortsett å være trygge voksne, som støtter og gir rom for jentas tanker og følelser, selv om det tar tid.

Anonymkode: 102f2...e8b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

For sent ..

Personlighet blir satt i en alder av 7 år, 0-3 år hjerneaktiviteten. 

Mange foreldre feiler her 

 

Anonymkode: 66f84...d48

Dette er synsing. Selv var jeg utrolig sjenert og usikker da jeg var 7år. Min beste venninne likeså. Vi begge er ikke slik i det hele tatt som voksne.

Anonymkode: 3bd4a...85a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Kjenner meg igjen. Begynner av og til nesten å kjefte på 5-åringen når hen ikke vil delta på ting, eller ikke tørr å skli på den store sklia (som "alle" andre). 

Selv deltok jeg aldri i spill og konkurransepreget lek som barn, pga utrygghet og redsel for å tape, eller bli ledd av. Det har ødelagt så mye for meg, og jeg er redd for at barna mine blir lik meg. 

De som sier at det ikke er problem så lenge barnet sier nei, men virker fornøyd, har ikke peiling. Jeg har satt opp en falsk fasade hele livet, og hatt det utrolig tungt inni meg. Jeg ville også spille tvspill, ikke bare se på i timesvis mens jeg smilte falskt.

Når barnehagen tar lett på at barnet ikke vil delta på ting fyrer jeg meg skikkelig opp. De forstår ikke at det kan ligge mer bak. De svarer bare at hen ikke virker interessert. 

Vi skal ikke tvinge barna, men man må hjelpe dem til å tørre, så de kan innse at ting ikke er så farlig som de ser for seg. 

Synes det er fantastisk at du er bevisst dette ts. Fortsett å være trygge voksne, som støtter og gir rom for jentas tanker og følelser, selv om det tar tid.

Anonymkode: 102f2...e8b

Kjenner meg så godt igjen. Husker jeg sa nei til ting på skolen, og istedet sto og så på med en masse vonde følelser på innsia… eller takka nei til mat og snop jeg ble tilbudt pga ren beskjedenhet, men egentlig hadde jeg jo kjempelyst på. Kan fortsatt kjenne de vonde følelsene enda når jeg tenker tilbake, og det er jo det jeg er redd jenta mi også gjør. Kan jeg være åpen med henne om dette, eller vil det være å legge min smerte over på henne?

Jeg har jo blitt såkalt ja menneske som voksen både til sosiale ting og fart/spenning. Sitter jo her og undrer meg nå om dette er en mestringsmekanisme der jeg overkompenserer litt for alt jeg ikke turte som barn. Var den psykologen da..😅

 

Ts

Anonymkode: ab45f...881

[AnonymBruker]

Utifra svarene dine fremstår det som om datteren din sier nei til det meste.. Og når det i tillegg går utover venner/friminutt, så tenker jeg det kunne vært lurt å koblet inn bupp. Mange barn fikk angst og depresjoner etter pandemien, og spesialisthelsetjenesten merker en stor økning i antall henvendelser når det gjelder psykisk helse hos barn. 

Anonymkode: b71fb...5cf

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Utifra svarene dine fremstår det som om datteren din sier nei til det meste.. Og når det i tillegg går utover venner/friminutt, så tenker jeg det kunne vært lurt å koblet inn bupp. Mange barn fikk angst og depresjoner etter pandemien, og spesialisthelsetjenesten merker en stor økning i antall henvendelser når det gjelder psykisk helse hos barn. 

Anonymkode: b71fb...5cf

Nei altså det gjør hun ikke. Hun har noen nære gode venner og hun er med de på dagtid, går på fritidsaktiviteter, i bursdag, går alene med venner på kino osv. Det er spesielt overnattingssituasjoner eller ting som innebærer konkurranse av ulike slag at hun trekker seg unna. F.eks alle mulig ballaktiviteter i friminuttene, ikke lett når hun hverken liker ball eller konkurranse… Men ja, tror også selv hun kunne hatt godt å snakke med noen, men vanskelig når hun nekter… 

 

ts

Anonymkode: ab45f...881

[AnonymBruker]

Da skjønner jeg ikke hva som er problemet.. Støtt barnet ditt og prøv å motiver! Kanskje det er du som hadde hatt godt av samtaler med psykolog, så du slipper å overtenke.

Anonymkode: b71fb...5cf

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Nei altså det gjør hun ikke. Hun har noen nære gode venner og hun er med de på dagtid, går på fritidsaktiviteter, i bursdag, går alene med venner på kino osv. Det er spesielt overnattingssituasjoner eller ting som innebærer konkurranse av ulike slag at hun trekker seg unna. F.eks alle mulig ballaktiviteter i friminuttene, ikke lett når hun hverken liker ball eller konkurranse… Men ja, tror også selv hun kunne hatt godt å snakke med noen, men vanskelig når hun nekter… 

 

ts

Anonymkode: ab45f...881

Jeg skjønner heller ikke problemet når jeg leser dette. Ikke alle barn er komfortable med alt. Jeg har heller aldri likt verken ballsport eller konkurranser, ingenting galt med meg. Overnatting kommer når det kommer. 

Anonymkode: 7f167...e47

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Da skjønner jeg ikke hva som er problemet.. Støtt barnet ditt og prøv å motiver! Kanskje det er du som hadde hatt godt av samtaler med psykolog, så du slipper å overtenke.

Anonymkode: b71fb...5cf

Ja hvis du leser hovedinnlegget mitt så var jo egentlig det essensen; hvordan skal JEG håndtere dette basert på egne erfaring/triggere, og at jeg selv vurderer psykolog. Foreløpig lite konkrete råd hvordan jeg selv skal håndtere mine egne triggere i forhold til min datter. Men ja, kanskje ikkje KG er rette plass for akkurat det problemet… Så takk for bekreftelsen at kanskje psykolog er beste plassen for meg😉

 

ts

Anonymkode: ab45f...881

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg skjønner heller ikke problemet når jeg leser dette. Ikke alle barn er komfortable med alt. Jeg har heller aldri likt verken ballsport eller konkurranser, ingenting galt med meg. Overnatting kommer når det kommer. 

Anonymkode: 7f167...e47

Jeg har vel ikke sagt at barnet er problemet, problemet er jo meg og mine triggere og det er i hovedsak det hovedinnlegget handler om.

 

Ts

Anonymkode: ab45f...881