Opprivende krangel med kjæresten på telefon og veien videre

[AnonymBruker]

Hadde i går kveld en halvannen time lang telefonsamtale med kjæresten som bestod av 90% krangling. Det var smertefullt, og nå aner jeg ikke hva jeg skal gjøre.

Vi er særboere (c. 25 minutter med bil unna hverandre), og er sammen nå på fjerde året.

Han skulle komme til meg og overnatte etter jobb på torsdag. Han ringte og sa at han var stresset fordi han hadde hatt mye å gjøre på jobb, og en del ting å fikse hjemme. Han lurte på om vi heller kunne ha en avtale for fredagen. At han skulle komme til meg etter jobb, og spise middag sammen emd meg og barna. Gå tur, ha en fin kveld sammen. Jeg sa at ja, det hørtes ut som en god plan, og sa at jeg gledet meg. Sendte han en fin melding før jeg la meg torsdag kved, at jeg savnet han og gledet meg veldig til fredagen.

Fikk aldri noe svar på den meldingen. Gjorde meg litt trist. Og så da jeg laget middag, hadde han heller ikke ringt for å si han var forsinket eller noe annet. Hadde ikke hørt noe siden kvelden før. Jeg utsatte å begynne å lage middagen faktisk, men innså at han ikke kom tidsnok og barna var sultne så vi spiste. Datteren min skulle kjøres til overnatting hos en venninna, klokka var blitt 19.

På vei hjem igjen ringte jeg han i bilen. Han sa at han var hjemme, han stresset med å vanne planter (tomater, paprika, mais etc. som skal plantes ut snart), og rydding etc., og så skulle han komme til meg rundt halv ni sa han. Greit. Han virket litt stresset, så jeg spurte om han heller ville at jeg skulle komme til han lørdag kveld istedet? Jo, det kunne være bedre, så vi avtalte å snakkes mer rundt 22 og avtale tid etc., og han skulle svare på meldingen sa han.

Klokka ble 22. Hadde ikke hørt et pip. Ringte han rundt 22.30. Han sa han hadde sovnet litt. Jeg var litt lei meg fordi han ikke hadde svart på meldingen jeg sendte dagen før, og ikke ringt som avtalt. Jeg ville snakke om hva vi kunne gjøre på lørdagskvelden. Kjente på et stort savn, har ikke sett han siden mandag. Sa at jeg hadde lagt meg og lå under dyna. Håpet på at han ville si noe søtt og romantisk, at han savnet meg og skulle ønske han lå inntil meg f.eks. Ingenting av det. Istedet begynte han å komponere et slags rart dikt på liksom-nynorsk om at det var godt å legge seg under dyna etter en lang dag, og ikke bli tyna. Det var mye lenger enn det.

Først sa jeg at det var morsomt, og så gjentok jeg at jeg lå under dyna....Og da prøvde han seg på noe mer liksom-poetisk om dyne, søvn, slutten på arbeidsdagen etc. Da sa jeg at jeg håpet han kunne si noe varmt og romantisk. Da ble han irritert og sa at jeg ikke satte pris på at han "komponerte" et dikt til meg på dialekt. Ble bare mer irritert og skuffet nå, og sa at jeg ønsket jo ikke et dikt, jeg ønsket å snakke om noe romantisk og fint, deilig, planlegge kvelden i morgen/lørdag. Da sa han at jeg kunne komme kl.19, men ble ikke noe flørtende og romantisk planlegging. Han var trøtt sa han. Da ble jeg irritert og sa at hvorfor kom han med et meningsløst dikt når jeg spesfikt etterlyste noe annet?!

Han begynte da å si at jeg aldri setter pris på noe. Jeg mente dette var urettferdig, for nå hadde altså kvelden vi skulle ha blitt utsatt to ganger allerede og jeg følte jeg hadde vært raus og gitt han tid og rom til å gjøre sine ting. Uten at det ble satt pris på. Minte han på at vi hadde faktisk en avtale om å ha middag og en fin kveld på fredagen, og at jeg følte meg dum som stod der og laget en altfor stor middag til fire personer når kun tre var tilstede og spiste. Og sa til barna at han skulle komme, men at han ikke kom. Vond følelse, men at jeg likevel sa at greit, vi kan møtes lørdag istedet.

Altså, ville ikke en som elsker kjæresten sin prioritert å komme for å spise middag en fredag kveld som avtalt, heller enn å prioritere å dra hjem til seg selv for å vanne planter istedet og la meg vente med en middag han visste jeg hadde laget? Så det utartet etterhvert til en krangel hvor han anklaget meg for sjalusi basert på episoder tidligere i forholdet hvor jeg mente han flørtet og skrøt for mye av andre kvinner. Da sa han at "alle mennesker er fantastiske." Og spurte meg om hvem mener jeg er fantastiske? Ingen? Mente at jeg ikke liker noen, at jeg krever for mye?

Begynte etterhvert å gråte, og lurte på om det var slutt. Ja, hvorfor ikke, sa han. Dette var bare søppel, han gadd ikke å kaste bort livet sitt på dette, han fortjener noe bedre. Jeg prøvde å si at når han sårer meg, trenger jeg ikke kjeft og å bli fortalt at alle andre er fantastiske, da trenger jeg bekreftelser. Om alle er fantastiske, hva sier det om oss? Kan han bytte meg ut med hvem som helst, når som helst? Om alle er fantastiske, hvorfor være sammen med meg? Hvilken trygghet gir det i et forhold?

Han sier jeg må gå i meg selv og få meg litt selvsikkerhet. Jeg sa at det blir jo vanskelig når han sier at alle er fantastiske, at da er det jo ikke noe spesielt det vi har, eller hvem jeg er og han er. Når jeg kunne vært hvem som helst. Da ville han ikke svare. Samtalen endte med at han sa han måtte ta av seg headsettet, men at han ikke la på. Men det hjalp jo ikke, når han ikke engang gadd å svare når jeg snakket til han. Så jeg bare la på, fordi han stoppet bare å snakke.

Føler meg så utrolig tråkka på. Er lei av å måtte forsvare meg selv mot han hele tiden, at han så ofte tror det verste om meg, at jeg alltid er den som spør om å møtes, og så blir det utsatt og at han alltid kommer sent. I går trodde jeg at vi skulle få en fin kveld sammen, med middag til og med for en gangs skyld!

Ofte når han sier han skal komme f.eks. kl 20, kommer han klokka 22 eller 23. Barna mine legger merke til meg, og jeg må stadig vekk si at han har hatt mye på jobb etc. Datteren min sa en gang at "han kommer alltid så sent, sånn rundt 22, rett etter at vi har lagt oss." Er så flaut, vondt. Det er som om han ikke prioriterer meg, og hvilket signal sender det til barna? At kjæresten min ikke synes det er verdt det å tilbringe mer tid med meg og oss enn en liten time før vi legger oss om kvelden, og en kjapp frokost om morgenen før vi skal på skole og jobb, eller i helger at han må raskt hjem og drive med planter og rydde i huset sitt, jobbe i hagen.... Er jeg ikke verdt mer tid enn som så?

Leser om andre særboerpar som møtes mange ganger i uka, tilbringer masse tid sammen, utvikler forholdet. Dette føles ofte ikke som et forhold, vi møtes så sjelden kanskje bare en gang i uka noen ganger. Jeg er sliten, og trist. Er dette egentlig kjærlighet? Lengte etter en mann som sjelden tar seg tid til meg, som utsetter når han kan, kjefter på meg fordi jeg er usikker. Jeg blir jo ikke trygg når han bruker så lite tid på meg heller. Jeg er låst fast, jeg elsker han men det virker ikke som om jeg er så viktig for han.

Hva kan jeg gjøre her? Sette ultimatum?

Anonymkode: 4eba8...f82

[AnonymBruker]

Han gidder ikke å involvere seg med barna, derfor kommer han sent. 

I tillegg er han som de fleste særboere lite fleksibel og sta. Typisk de som har bodd lenge alene. 

Du er nok kravstor i forhold til særboerformen - antar at du helst skulle ønske dere var samboere. 

Sett gjerne ultimatum, det liker sta og sære personer 🙄

Anonymkode: fb1f4...40b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Han gidder ikke å involvere seg med barna, derfor kommer han sent. 

I tillegg er han som de fleste særboere lite fleksibel og sta. Typisk de som har bodd lenge alene. 

Du er nok kravstor i forhold til særboerformen - antar at du helst skulle ønske dere var samboere. 

Sett gjerne ultimatum, det liker sta og sære personer 🙄

Anonymkode: fb1f4...40b

Ja, jeg hadde ønsket at vi bodde sammen. Synes det er dårlig å alltid komme så sent, han viser jo i handling at hverken jeg eller barna er verdt å bruke særlig tid på. Det gjør meg deprimert.

Anonymkode: 4eba8...f82

[Blåttvann]

Jeg synes du virker ganske needy, men samtidig så virker det ikke som han respekterer deg. Og dette fører til en veldig negativ spiral for dere begge. Jeg forstår deg og jeg forstår han.

Men slutt å kommander når folk skal gi deg romantikk, det fører ikke til at man ønsker å gi det. Sånt må komme innenfra.

[AnonymBruker]

Jeg synes også du virker needy og må jobbe med selvsikkerheten din. Han har absolutt feil han også, for å ikke holde avtaler og slutte og prate er barnslig. Men sånn helt ærlig synes jeg du har mye av skylden her. 

Anonymkode: 3bcdd...0d0

[AnonymBruker]

Blåttvann skrev (Akkurat nå):

Jeg synes du virker ganske needy, men samtidig så virker det ikke som han respekterer deg. Og dette fører til en veldig negativ spiral for dere begge. Jeg forstår deg og jeg forstår han.

Men slutt å kommander når folk skal gi deg romantikk, det fører ikke til at man ønsker å gi det. Sånt må komme innenfra.

Jeg er nok litt needy ja. Samtidig føles det feil at det skal være sånn, fordi i et forhold med gjensidige følelser skulle jeg jo ikke trengt å oppføre meg så "needy." Ting hadde vel gått mer av seg selv om det var et mer gjensidig forhold?

Anonymkode: 4eba8...f82

[AnonymBruker]

Tror ikke du kommer noen vei med å gi ham et ultimatum.  Han er tydeligvis på sted der du ikke prioriteres, så da tror jeg du provoserer fram et brudd.

Det er kanskje den veien det går uansett.

Anonymkode: 8e66e...8ce

[AnonymBruker]

Jeg leste halvparten. 
 

Han var stresset og du fokuserte kun på at det gjorde ditt liv kjipt. Du bør ha mer forståelse for at andres liv kan bli hektisk og at folk kan bli slitne.

Anonymkode: bb939...f18

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg er nok litt needy ja. Samtidig føles det feil at det skal være sånn, fordi i et forhold med gjensidige følelser skulle jeg jo ikke trengt å oppføre meg så "needy." Ting hadde vel gått mer av seg selv om det var et mer gjensidig forhold?

Anonymkode: 4eba8...f82

Ikke nødvendigvis. At du er needy kan være et problem du har uavhengig av hvordan han er. 

Anonymkode: 3bcdd...0d0

[AnonymBruker]

Du skjønner vel at han ikke elsker deg?

Anonymkode: 84add...6be

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg synes også du virker needy og må jobbe med selvsikkerheten din. Han har absolutt feil han også, for å ikke holde avtaler og slutte og prate er barnslig. Men sånn helt ærlig synes jeg du har mye av skylden her. 

Anonymkode: 3bcdd...0d0

Hvordan mener du jeg har mye av skylden? Mener ikke at jeg er perfekt på noen måte altså, men jeg synes ikke at jeg var den som ønsket krangel her.

Anonymkode: 4eba8...f82

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Hvordan mener du jeg har mye av skylden? Mener ikke at jeg er perfekt på noen måte altså, men jeg synes ikke at jeg var den som ønsket krangel her.

Anonymkode: 4eba8...f82

Du fremprovoserte jo krangelen. 

Anonymkode: 3bcdd...0d0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Du skjønner vel at han ikke elsker deg?

Anonymkode: 84add...6be

Det begynner å synke inn ja dessverre. Er det noe som kan endres, eller kan ikke følelser endres slik?

Anonymkode: 4eba8...f82

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Du fremprovoserte jo krangelen. 

Anonymkode: 3bcdd...0d0

Hvordan?

Anonymkode: 4eba8...f82

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jeg er nok litt needy ja. Samtidig føles det feil at det skal være sånn, fordi i et forhold med gjensidige følelser skulle jeg jo ikke trengt å oppføre meg så "needy." Ting hadde vel gått mer av seg selv om det var et mer gjensidig forhold?

Anonymkode: 4eba8...f82

Da må du finne noen andre du er mer kompatibel med for å få det du ønsker deg. 

Anonymkode: e3709...93d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Ikke nødvendigvis. At du er needy kan være et problem du har uavhengig av hvordan han er. 

Anonymkode: 3bcdd...0d0

Jeg er faktisk veldig selvstendig ellers. Har klart meg selv siden jeg var ferdig på vgs. Har aldri elsket noen før, så dette er nytt. Hadde aldri sett for meg at jeg skulle bli "needy" noengang, men ja, er vel det nå.

Anonymkode: 4eba8...f82

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Jeg leste halvparten. 
 

Han var stresset og du fokuserte kun på at det gjorde ditt liv kjipt. Du bør ha mer forståelse for at andres liv kan bli hektisk og at folk kan bli slitne.

Anonymkode: bb939...f18

Jeg skjønner at man kan bli stresset, og mente jeg var raus som sa det var greit å møtes neste dag istedet for - to ganger på rad. Men "takken" var å bli kjeftet på, det er sårende.

Anonymkode: 4eba8...f82

[AnonymBruker]

Jeg er også den needye i mitt forhold. Det løser ingenting å kreve at den andre skal fikse problemet ved å bare elske deg mer. Du må også vise mer forståelse for han.

Anonymkode: bb939...f18

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Ja, jeg hadde ønsket at vi bodde sammen. Synes det er dårlig å alltid komme så sent, han viser jo i handling at hverken jeg eller barna er verdt å bruke særlig tid på. Det gjør meg deprimert.

Anonymkode: 4eba8...f82

Ikke sant, ønskedrømmen er vel at han skal ta over farsrollen, ta på seg spanderbuksene slik at du fikk romsligere økonomi - da går depresjonen bort, men etter en tid kommer den tilbake skal du se. For da er det andre ting du ikke er fornøyd med. Bagateller for de fleste, men ikke for deg. 

Menn fleste som har levd et liv og går inn i et nytt forhold hvor hun har barn fra før tar ikke lenger det ansvaret som menn i tidligere generasjoner gjorde.. Den tid er nok forbi. Barna har allerede en mor og de har en far som er ansvarlig for de, økonomisk såvel som alt annet. 

Du har funnet en mann som ønsker å være særboer, og som ikke ønsker å tilbringe tid med deg og barna. Det må du enten akseptere eller så får du gå videre. 

Lykke til med å finne en mann som ønsker å leve som menn for 20+ år siden. 

 

 

Anonymkode: fb1f4...40b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Jeg er også den needye i mitt forhold. Det løser ingenting å kreve at den andre skal fikse problemet ved å bare elske deg mer. Du må også vise mer forståelse for han.

Anonymkode: bb939...f18

Jeg mente jo at jeg viste forståelse, men når det ikke er noe kjærlighet i retur blir jeg deprimert og motløs.

Anonymkode: 4eba8...f82