Hvorfor skal man ikke synes synd på noen?

[AnonymBruker]

Når noen går igjennom sykdom eller er psykisk syk så sier de ofte "jeg vil ikke at noen skal synes synd på meg"? Hvorfor ikke? Hva er det med det som er så ille? Jeg tenker jo for egen del at hvis jeg har det ille at jeg gjerne vil at andre (dvs, mine nære) skal føle med meg?

Anonymkode: ee5e0...0ac

[AnonymBruker]

For min del vil jeg helst distansere meg mest mulig fra det som plager meg, så sympati er det siste jeg vil ha.

Anonymkode: 04fc3...7a3

[AnonymBruker]

Det er forskjell på medfølelse og det å synes synd på.

Anonymkode: 9f60a...c65

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Når noen går igjennom sykdom eller er psykisk syk så sier de ofte "jeg vil ikke at noen skal synes synd på meg"? Hvorfor ikke? Hva er det med det som er så ille? Jeg tenker jo for egen del at hvis jeg har det ille at jeg gjerne vil at andre (dvs, mine nære) skal føle med meg?

Anonymkode: ee5e0...0ac

Jeg er ingen stakkar. Når jeg sier ifra mine begrensinger iht min helse. Er det for å få forståelse iht alt som ikke går og som skjærer seg. Feks jeg vet aldri hvor ille formen min blir, og må kanskje avlyse avtaler. Da vil jeg bare ha forståelse for at min avlysning, handler om mine begrensninger og ikke pga personen jeg skal møte. Samt mye bedre for vennen som vet det, at møte med meg kan være plan A, og at de kanskje bør ha en plan B om jeg ikke kan.

Jeg trenger ikke at andre syntes synd på meg, jeg trenger ikke å syntes synd på meg selv heller. Jeg har det som jeg har det, og vil bare prøve å leve så normalt som mulig.  Og trenger kun forståelse for at noen ganger går det, andre ganger ikke. Uten å bli negativt bedømt ut fra det. Hadde jeg mister en fot, så hadde jo det vært åpenbart når ting ikke går.   Og har vel bare mest behov for samme respekt for min helse. Som er kronisk utfordrende. 

M3n myen om at alle som er kronisk syke, vil ha sympati og syntes synd på seg selv, lever i beste velgående. Da folk ikke skjønner forskjell på info og klaging. Også er det svært synd på de jeg må avlyse med da. Forstår det av og til er kjipt når jeg melder avbud. Men detcer ikke synd på noen av oss. Ingen døde 

Anonymkode: 08184...b8f

[AnonymBruker]

55 minutter siden, AnonymBruker said:

Det er forskjell på medfølelse og det å synes synd på.

Anonymkode: 9f60a...c65

Hvordan da? For meg er det det samme.

Anonymkode: ee5e0...0ac

[AnonymBruker]

54 minutter siden, AnonymBruker said:

Jeg er ingen stakkar. Når jeg sier ifra mine begrensinger iht min helse. Er det for å få forståelse iht alt som ikke går og som skjærer seg. Feks jeg vet aldri hvor ille formen min blir, og må kanskje avlyse avtaler. Da vil jeg bare ha forståelse for at min avlysning, handler om mine begrensninger og ikke pga personen jeg skal møte. Samt mye bedre for vennen som vet det, at møte med meg kan være plan A, og at de kanskje bør ha en plan B om jeg ikke kan.

Jeg trenger ikke at andre syntes synd på meg, jeg trenger ikke å syntes synd på meg selv heller. Jeg har det som jeg har det, og vil bare prøve å leve så normalt som mulig.  Og trenger kun forståelse for at noen ganger går det, andre ganger ikke. Uten å bli negativt bedømt ut fra det. Hadde jeg mister en fot, så hadde jo det vært åpenbart når ting ikke går.   Og har vel bare mest behov for samme respekt for min helse. Som er kronisk utfordrende. 

M3n myen om at alle som er kronisk syke, vil ha sympati og syntes synd på seg selv, lever i beste velgående. Da folk ikke skjønner forskjell på info og klaging. Også er det svært synd på de jeg må avlyse med da. Forstår det av og til er kjipt når jeg melder avbud. Men detcer ikke synd på noen av oss. Ingen døde 

Anonymkode: 08184...b8f

Jeg er helt uenig med deg. Jeg lever med en kronisk smertetilstand. Jeg syns det er rart når mine nære (ikke fremmede!!) ikke føler med meg. Hva er det med det at noen kan synes synd på deg som ville vært ille eller feil? jeg forstår det helt oppriktig ikke.

Anonymkode: ee5e0...0ac

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Jeg er helt uenig med deg. Jeg lever med en kronisk smertetilstand. Jeg syns det er rart når mine nære (ikke fremmede!!) ikke føler med meg. Hva er det med det at noen kan synes synd på deg som ville vært ille eller feil? jeg forstår det helt oppriktig ikke.

Anonymkode: ee5e0...0ac

Fordi det er en del av livet mitt. Min nye normal.  Å bli syntes synd på forandrer jo ingenting annet enn å føle på å bli sett på som en stakkar. Har smerte helvete hver dag. Og jo mer man fokuserer på det, jo værre blir dagene. Så finner på annet å tenke på. Jeg kan også bli liggende i flere dager, uten å knapt klare å stå på beina. Da er mitt fokus, å kose meg, da det er det eneste jeg kan gjøre. Da bringer jeg serier, som får meg til å tenke på noe annet enn smertene.  Tenner lys på bordet og pakker meg inn i varmen pledd.  Helst så jeg blir for varm, da det gjør godt på smertene.  Men nå har jeg vært syk i 25år da. Så psyken min hadde vært tynnslitt om jeg skulle gått rundt å syntes synd på meg selv i 25 år. Lov å ha noen kjipe dager, max 2 dager. Så man kan unngå depresjon oppå det hele.  Der er jeg streng. Utover det, har jeg det helt fint. Og lever ganske greit, med utfordringer og smerter.

Anonymkode: 08184...b8f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Fordi det er en del av livet mitt. Min nye normal.  Å bli syntes synd på forandrer jo ingenting annet enn å føle på å bli sett på som en stakkar. Har smerte helvete hver dag. Og jo mer man fokuserer på det, jo værre blir dagene. Så finner på annet å tenke på. Jeg kan også bli liggende i flere dager, uten å knapt klare å stå på beina. Da er mitt fokus, å kose meg, da det er det eneste jeg kan gjøre. Da bringer jeg serier, som får meg til å tenke på noe annet enn smertene.  Tenner lys på bordet og pakker meg inn i varmen pledd.  Helst så jeg blir for varm, da det gjør godt på smertene.  Men nå har jeg vært syk i 25år da. Så psyken min hadde vært tynnslitt om jeg skulle gått rundt å syntes synd på meg selv i 25 år. Lov å ha noen kjipe dager, max 2 dager. Så man kan unngå depresjon oppå det hele.  Der er jeg streng. Utover det, har jeg det helt fint. Og lever ganske greit, med utfordringer og smerter.

Anonymkode: 08184...b8f

Glemte å skrive. Jeg er ikke en svak og stusselig person. Jeg føler meg sterk, som klarer alt jeg klarer på tross av utfordringene.  Jeg finner måter å fungere innenfor mine begrensinger. Og kun på den måten så kan jeg ha en form eller følse av et verdig liv.  Så jeg blir egentlig litt fornærmet, når jeg blir sett på som svak og noe man skal syntes synd på. For jeg vet at mange av de rundt meg hadde ikke tallet en brøkdel av min hverdag.  Men det sier jeg selvfølgelig ikke til noen. Men jeg er supersterk, som klarer det jeg klarer 

Anonymkode: 08184...b8f

[AnonymBruker]

54 minutter siden, AnonymBruker said:

Glemte å skrive. Jeg er ikke en svak og stusselig person. Jeg føler meg sterk, som klarer alt jeg klarer på tross av utfordringene.  Jeg finner måter å fungere innenfor mine begrensinger. Og kun på den måten så kan jeg ha en form eller følse av et verdig liv.  Så jeg blir egentlig litt fornærmet, når jeg blir sett på som svak og noe man skal syntes synd på. For jeg vet at mange av de rundt meg hadde ikke tallet en brøkdel av min hverdag.  Men det sier jeg selvfølgelig ikke til noen. Men jeg er supersterk, som klarer det jeg klarer 

Anonymkode: 08184...b8f

Må være ansett som svak og stusselig når noen syns synd på deg? Jeg ville ansett det som en anerkjennelse av at man har det kjipt, uavhengig av hvor sterk/kapabel man er til å deal'e med resten av livet sitt. Men jeg har kanskje ikke samme forakt for svakhet som du kanskje har.

Anonymkode: ee5e0...0ac

[AnonymBruker]

Jeg er avhengig av en viss forståelse. Folk som ikkje kjenner meg og min helsesituasjon kan fort bli sinte eller frustrererte over meg. Men kommentarer om at jeg ikke har noe liv fordi jeg ikke jobber, det gjør meg bare nedtrykt. Har jeg bursdag og besøk et par timer, så er det gjerne kommentarer»hva skal du resten av dagen, du må jo feire?» Eh dette var liksom markeringen da…

Og en kompis kan ringe meg, vi legger på kl 21.30, og han spør hva jeg skal finne på en fredags kveld. Uhm, blir senga next… And so the list goes on. De syns synd på meg men det føles ikke særlig bra😔

Anonymkode: 74ab4...0b6

[AnonymBruker]

Jeg har hatt en veldig traumatisk barndom, dette vet nesten ingen. Og det er fordi jeg orker ikke å bli sett på som offer, at noen skal synes synd på meg. Jeg står på og kjemper, og klarer meg bra. Og jeg ønsker heller ikke noe fokus på det jeg har gått igjennom. 

Anonymkode: f99c5...51d

[AnonymBruker]

55 minutter siden, AnonymBruker said:

Jeg har hatt en veldig traumatisk barndom, dette vet nesten ingen. Og det er fordi jeg orker ikke å bli sett på som offer, at noen skal synes synd på meg. Jeg står på og kjemper, og klarer meg bra. Og jeg ønsker heller ikke noe fokus på det jeg har gått igjennom. 

Anonymkode: f99c5...51d

Ikke fra dine nærmeste engang? Hva ved det å være offer er negativt? Er det en form for forakt for svakhet? Jeg har aldri vært ansett som svak eller et offer selvom jeg har vokst opp med daglige overgrep. Jeg syns det er helt feil. Jeg er en sterk person, med jobb og utdanning og det meste på stell. Men jeg skulle gjerne hatt forståelse for at jeg OGSÅ har vært et offer og en slags anerkjennelse av den biten der. Ikke fra gud og hvermann men mine aller nærmeste. Men jeg har ingen forakt for svakhet, som dessverre er veldig vanlig å ha.

Anonymkode: ee5e0...0ac

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Hvordan da? For meg er det det samme.

Anonymkode: ee5e0...0ac

Hvis man «synes synd på» så nedgraderer man personen til å være stakkarslig og hjelpeløs. «stakkars deg- du har det så grusomt. du får ikke vært ute på fest hele kvelden (inspirert av eksemplet i et annet innlegg her) huffameg det er synd på deg du får ikke levd livet»  (antagelser og definisjoner på hva som er det gode i livet, det verdifulle, gjør situasjonen verre, kun fokus på det negative»

dersom man føler med, respekterer og forstår så opprettholdes personens autonomi. «Jeg forstår og respekterer  at du ikke orker å komme i kveld, men så hyggelig at vi fikk en time sammen på kafé idag. Ta vare på deg selv og kos deg med en god bok i senga i kveld»

Anonymkode: aa172...068

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg er helt uenig med deg. Jeg lever med en kronisk smertetilstand. Jeg syns det er rart når mine nære (ikke fremmede!!) ikke føler med meg. Hva er det med det at noen kan synes synd på deg som ville vært ille eller feil? jeg forstår det helt oppriktig ikke.

Anonymkode: ee5e0...0ac

Å føle med noen er ikke det samme som å synes synd på noen. Det siste er ladet av en litt «jeg har det bedre enn deg og synes derfor synd på deg». Mange mennesker som trenger ekstra omsorg og medfølelse er ekstremt ressurssterke og trenger ikke å bli syntes synd på. Da ser man forbi hvordan de takler sine utfordringer som for mange er ekstremt ressurskrevende. 

Anonymkode: d37c9...8b8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Hvis man «synes synd på» så nedgraderer man personen til å være stakkarslig og hjelpeløs. «stakkars deg- du har det så grusomt. du får ikke vært ute på fest hele kvelden (inspirert av eksemplet i et annet innlegg her) huffameg det er synd på deg du får ikke levd livet»  (antagelser og definisjoner på hva som er det gode i livet, det verdifulle, gjør situasjonen verre, kun fokus på det negative»

dersom man føler med, respekterer og forstår så opprettholdes personens autonomi. «Jeg forstår og respekterer  at du ikke orker å komme i kveld, men så hyggelig at vi fikk en time sammen på kafé idag. Ta vare på deg selv og kos deg med en god bok i senga i kveld»

Anonymkode: aa172...068

Uff dette traff meg❤️vil du hjelpe meg med formuleringer jeg kan lage meg neste gang min veninne synes synd på meg fordi jeg ikke kan feste og danse. Jeg har akseptert for lengst at mage tarm sykdom, alkohol og dritt mat er en dårlig kombo. I tillegg måtte jeg tatt smertestillende for en sånn kveld. Som heller ikke går sammen med alkohol. Hjemme har jeg spesial møbler da jeg heller ikke kan sitte oppreist pga smerter og kvalme. Hun presterte å si at alle har godt av å feste og sosialisere seg. Har heldigvis andre måter å være sosial på uten alko, men blir provosert og nedtrykt likevel🥲

Anonymkode: 74ab4...0b6

[AnonymBruker]

Hun presiserte sterkt hvor lite verdt livet mitt er😔Som sliter med reise, fest etc.

Anonymkode: 74ab4...0b6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Uff dette traff meg❤️vil du hjelpe meg med formuleringer jeg kan lage meg neste gang min veninne synes synd på meg fordi jeg ikke kan feste og danse. Jeg har akseptert for lengst at mage tarm sykdom, alkohol og dritt mat er en dårlig kombo. I tillegg måtte jeg tatt smertestillende for en sånn kveld. Som heller ikke går sammen med alkohol. Hjemme har jeg spesial møbler da jeg heller ikke kan sitte oppreist pga smerter og kvalme. Hun presterte å si at alle har godt av å feste og sosialisere seg. Har heldigvis andre måter å være sosial på uten alko, men blir provosert og nedtrykt likevel🥲

Anonymkode: 74ab4...0b6

Huff så vondt. 
Jeg tenker at dette kan overføres til mye, feks det med å velge å ikke drikke alkohol er ett eksempel. (Du må leve et kjedelig liv..)

Folk har mange (ureflekterte) ideer om hva som er det gode liv (ofte inspirert av rådene klisjeer og trender i samfunnet) og alt som avviker fra det blir på en måte sett på som dårligere? Man kan tenke seg alle som har interesser som er litt mindre vanlige på en måte blir sett på som litt rare eller stakkarslige som ikke nyter godt av det gode (satt på spissen; piker vin og sang) 😝 

Heldigvis synes jeg samfunnet nå dreier mer i retning av at det er «kulere» å være litt nerdete eller ha andre perspektiver og interesser og se verdien av det. 
 

når det er sagt så er det vel antagelig godt ment fra de som er som din venninne? Men som du sier og som jeg også mener med innlegget mitt så oppfattes det bare som en nedgradering og lite respekt og forståelse og forståelse for at livet kan være mye forskjellig. 
Vi har vel alle vårt eget utgangspunkt og perspektiv når vi prøver å forstå andre- så antagelig bunner det i at venninnen din selv synes det hun synes synd på deg for å gå glipp av er viktige ting og som hun selv tenker det er vanskelig å leve uten? Og sånn antar vi ting om andre og vurderer ut fra. Så generelt burde ALLE lære seg å møte folk på deres premisser;  hva er viktig for deg? Hvordan er det best for deg å gjøre ting ut fra din situasjon? Dette tror jeg er vanskelig å «omlære» folk til over natta, det må erfares kanskje?

Alle har sine ting- så derfor er dette relevant uansett om det er sykdom eller andre ting som påvirker hvordan en velger / må leve livet. 
 

det var kanskje ikke svar på spørsmålet ditt, men noen refleksjoner. Spør mer konkret om du trenger noe ang formulering/svar til folk. 

Anonymkode: aa172...068

[AnonymBruker]

Fordi det faktisk ikke er synd på meg. Når jeg selv ikke er stakkarslig er det nedlatende å bli stakkarsliggjort av andre. 

Anonymkode: 57c71...74d

[AnonymBruker]

Jeg har en medfødt sykdom og jeg synes det er lite trivelig at andre synes synd på meg (eller enda verre, blir ✨inspirert✨av å se meg gjøre helt vanlige ting). De tar ett kikk på meg og antar at jeg må ha det jævlig fordi jeg ikke ser 100% ut som dem. Jeg har det helt fint jeg, så lenge jeg slipper å bli konfrontert med fordommene til en eller annen tulling.

Anonymkode: 13edc...019

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Hvordan da? For meg er det det samme.

Anonymkode: ee5e0...0ac

Dersom man inviterer en kronisk syk med på noe og de melder avbud, så er det er forskjell på "stakkars deg! Kanskje vi ikke skal mase så mye om å finne på ting" og "Så synd, god bedring! Vi tar det igjen senere!"

Anonymkode: d8615...f55