Gjest Pet Skrevet 6. januar 2006 #61 Skrevet 6. januar 2006 Vet om et par unge bridezillaer som har vært veldig oppsatt på å gifte seg og har hatt bryllup som prosjekt i over et år. Etter at bryllupet var over ble det liksomt litt tomt og kjedelig og så var det ikke så stas å være gift allikevel og så ble de skilt. Noen gifter seg for å gifte seg, ikke fordi de har lyst til å være gift.
Gjest 2324 Skrevet 6. januar 2006 #62 Skrevet 6. januar 2006 Hva jeg tenker om folk som skiller seg unge? At de har giftet seg for tidlig eller At de ikke gidder å jobbe for ekteskapet. ← Tenker du dette om alle som skiller seg, eller kun unge par?
Gjest Gjest Skrevet 6. januar 2006 #63 Skrevet 6. januar 2006 Har du disse holdningene i fht folk som flytter fra hverandre etter å ha vært samboere også? Eller er det ikke så nøye bare de ikke har papir på at de er gift? ← Det er ikke det samme. Når man gifter seg, lover man man faktisk for hverandre, foran familie og venner (og Gud) at man skal holde sammen. Det løftet gir man ikke når man flytter sammen. Samboerskap er for meg mer "jeg elsker deg og vil gjerne prøve å leve sammen med deg".
Lassie Skrevet 6. januar 2006 #64 Skrevet 6. januar 2006 Synes Embla og Barne- og familemedister har veldig mye bra her, signerer deres innlegg!
Gjest skilt Skrevet 6. januar 2006 #65 Skrevet 6. januar 2006 Jeg ble skilt før jeg ble 30. Og mange folks generelle holdning til dette er svært plagsom. Og jeg syns egentlig hele skilsmissen var plagsom nok i seg selv om jeg ikke skal dra det med meg resten av livet i tillegg... Jeg jobbet og slet meg nesten ut for å få det til å fungere. Men man må være to for å få et ekteskap til å fungere. Offesielt "vokste vi fra hverandre", den private versjonen av det hele er det meget få som vet og ikke særlig flere som får vite. I det store og hele er jeg en sterk motstander av generalisering. Angående dette spørsmålet så tror jeg det er en meget liten andel av de som skiller seg før 30 som gjør det på grunn av at det var "lite gjennomtenkt" og "at de ikke jobbet for å få det til å gå". Hvorfor skal de ytterst få sette rammen for holdningen til unge skilte?
Leo Skrevet 7. januar 2006 #66 Skrevet 7. januar 2006 Jeg er da ikke så grunn at jeg mener at alle 25-åringer som skiller seg har gjort det fordi de er umoralske og har valgt den mest lettvint løsningen. ← Nei vel, men du tillater deg å være så "grunn" at det er årsaken til at de du møter som har valgt den løsningen er slik du beskriver uten at du har fått noen annen utførlig forklaring? Etter to avbrutte ekteskap skal det litt mer til før jeg føler meg tråkket på... Ellers takk! Alltid godt å se hvordan de som aldri har prøvd alltid vet best!
Helene Skrevet 7. januar 2006 #67 Skrevet 7. januar 2006 Jeg var 24 da jeg giftet meg og 29 da jeg skilte meg. Det var gjennomtenkt og ment å vare i "gode og onde dager". Dessverre ble det så mange onde dager at jeg ikke orket mer. Og det var ikke noe overilt eller lite gjennomtenkt - vi hadde vært samboere i flere år, men mennesker forandrer seg og dessverre kunne vi like lite som andre se hva fremtiden ville bringe. Greit å si i etterkant at selvfølgelig skulle vi ikke giftet oss - egentlig hadde det beste vært om vi bare gikk videre i stede for å stoppe opp da vi traff hverandre - men man vet ikke på forhånd det man ser i ettertid. Og, egentlig syns jeg ikke det er noe verre å være skilt som ung enn å ha en fortid av mange samboerforhold, snarere tvert imot... Og, Rusket, det er ikke lett å skille seg. Det er en prosess som tar minst ett år såsant ikke særskilte grunner som vold eller lignende gir deg skilsmisse på dagen. Ikke er det særlig morsomt heller så jeg vil slettes ikke kalle det for lettvindt! ← Hvis man likevel skiller seg, har det vel ikke noe å si om man "holdt ut" i 2 eller 10 år? Jeg syns ikke det er så prisverdig å holde ut for enhver pris (spesielt ikke hvis man holder ut fordi man er redd for fordømmelse..) ←
Gjest Miloine Skrevet 7. januar 2006 #68 Skrevet 7. januar 2006 Alltid godt å se hvordan de som aldri har prøvd alltid vet best! ← ja, ikke sant........
Gjest baby-E Skrevet 7. januar 2006 #69 Skrevet 7. januar 2006 da tenker jeg at de har vært uheldige...
Gjest Bodillen Skrevet 7. januar 2006 #70 Skrevet 7. januar 2006 Nei vel, men du tillater deg å være så "grunn" at det er årsaken til at de du møter som har valgt den løsningen er slik du beskriver uten at du har fått noen annen utførlig forklaring? Etter to avbrutte ekteskap skal det litt mer til før jeg føler meg tråkket på... Ellers takk! Alltid godt å se hvordan de som aldri har prøvd alltid vet best! ← Neimen, herregud, nå må du lese det jeg skriver, da. Jeg har forsøkt å forklare deg hvilke unyanserte førstetanke som dukker opp i hodet på et unyansert spørsmål som det som ble gitt i denne tråden! Jeg går da ikke rundt og dømmer gud og hvermann selv om dette er den første tanken som dukker opp hos meg! Tror du jeg slenger ut av meg i hytt og pine eller sier direkte til alle unge, skilte mennesker jeg får nyss om, at de er umoralske og nok har valgt minste motstands vei??? Kan vel hende jeg tenker det inne i meg, men uten at jeg kjenner vedkommende eller fakta, så blir tanken akkurat der. Og er det sånn at jeg får kjennskap til fakta som sier det motsatte, så kan det vel hende at jeg forandrer oppfatning! Og fordi jeg aldri har vært skilt, så kan jeg altså ikke uttale meg? Jeg har vært både samboer og gift i ganske mange år, med både ups and downs, så jeg føler jeg vet endel om både ekteskapets sorger og gleder. Jeg har dessuten skilte venninner og søsken som jeg har vært container for. Noen av dem har jeg støttet 100% i sine valg, mens andre har jeg forsøkt å oppmuntre i retning av mer intens jobbing med problemene. Selv om jeg ikke selv har fylt ut skillmissepapirene x antall ganger, så er jeg et menneske med livserfaring...
Gjest Betty Boop Skrevet 7. januar 2006 #71 Skrevet 7. januar 2006 Noen ser kanskje litt for lett på dette med giftermål og skilsmisse og gir litt for lett opp rett og slett. Skulle vært mer som i katolismen, at man må søke om skilsmisse og at det er litt mer komplisert å skille seg. ← Da tror jeg heller det er for lett å gifte seg ærlig talt. Og jeg ønsker absolutt ikke at det skal bli mer komplisert å skille seg. Det ER vanskelig å skille seg. Det ligger mye tanker, følelser og vurderinger til grunn før man tar skrittet. Det er der selve jobben ligger. Papirarbeidet er ingen jobb. Det var likevel en enorm følelsesmessig lettelse da jeg papirene var i orden. En følelse av å endelig kunne legge et kapittel bak seg og begynne på neste. Hva nå det måtte bringe. Det irriterer meg GRENSELØST med alle disse trådene om "hva hadde du gjort/tenkt hvis du så/møtte ditt eller datt" Slike tråder er med på å skape fordommer Og dessuten, so what om man skilles/separeres i en alder av 25? ← Jeg er ikke enig. Dersom disse trådene har noen påvirkning i det hele tatt tror jeg ikke de skaper fordommer. I beste fall gjør de bare nytten ved å belyse fordommene. Har ikke selv følt meg plaget av fordommer ved skilsmissen. Skilte meg da jeg var 31. Har støtt på mer fordommer om alenemødre. Hva jeg tenker når jeg treffer unge skilte mennesker? Synd at livets realiteter skal treffe dem så tidlig i livet. Vi gjør da tabber uansett alder.
Gjest Gjest Skrevet 8. januar 2006 #72 Skrevet 8. januar 2006 Men disse 40-åringene har da formodentlig et noe lengre ekteskap bak seg før går hver til sitt...?? ← Det kan vi vel ikke vite, kan vi det. 40 åringer kan ha hatt et kort ekteskap bak seg også...
Gjest Bodillen Skrevet 8. januar 2006 #73 Skrevet 8. januar 2006 Det kan vi vel ikke vite, kan vi det. 40 åringer kan ha hatt et kort ekteskap bak seg også... ← Eh...jeg sa formodentlig...
Leo Skrevet 9. januar 2006 #74 Skrevet 9. januar 2006 Neimen, herregud, nå må du lese det jeg skriver, da. Jeg har forsøkt å forklare deg hvilke unyanserte førstetanke som dukker opp i hodet på et unyansert spørsmål som det som ble gitt i denne tråden! Jeg går da ikke rundt og dømmer gud og hvermann selv om dette er den første tanken som dukker opp hos meg! Tror du jeg slenger ut av meg i hytt og pine eller sier direkte til alle unge, skilte mennesker jeg får nyss om, at de er umoralske og nok har valgt minste motstands vei??? Kan vel hende jeg tenker det inne i meg, men uten at jeg kjenner vedkommende eller fakta, så blir tanken akkurat der. Og er det sånn at jeg får kjennskap til fakta som sier det motsatte, så kan det vel hende at jeg forandrer oppfatning! Og fordi jeg aldri har vært skilt, så kan jeg altså ikke uttale meg? Jeg har vært både samboer og gift i ganske mange år, med både ups and downs, så jeg føler jeg vet endel om både ekteskapets sorger og gleder. Jeg har dessuten skilte venninner og søsken som jeg har vært container for. Noen av dem har jeg støttet 100% i sine valg, mens andre har jeg forsøkt å oppmuntre i retning av mer intens jobbing med problemene. Selv om jeg ikke selv har fylt ut skillmissepapirene x antall ganger, så er jeg et menneske med livserfaring... ← Det er jo nettopp å lese hva du skriver jeg gjør! (Finnes ingen andre valgmuligheter så vidt jeg vet...). Jeg vet ikke hvordan det er med deg, men mine første tanker er som oftest relatert til hva jeg innerst inne mener om en sak. Det er selvfølgelig helt greit for meg hvis du til daglig misliker f.eks. homofile, men plutselig skifter standpunkt i det det er søsteren din/broren din det gjelder.... (Det var bare et eksempel! IKKE ment som et utgangspunkt for videre diskusjon). Selvfølgelig kan du uttale deg! Siden du aldri er skilt, kan du imidlertid ikke vite akkurat hvor langt nettopp du må gå før du tar det skrittet. Nå går det imidlertid helt fint an å mene ting uten å samtidig fordømme!
Gjest glamourgirl Skrevet 10. januar 2006 #76 Skrevet 10. januar 2006 Da tenker jeg at det skjedde med meg. Og at de som dømmer eller fordømmer meg ikke vet hva faen de snakker om. De vet ikke hvordan det var å være redd hele tida, og å til slutt måtte rømme ei natt og ikke få med seg noe av det man eier. De vet ikke hvordan det er å ha truffet drømmemannen, som plutselig forandrer seg til noe helt annet når bryllupsnatta er over. De vet ikke hvordan det er å sove på gulvet, ikke få ut i helgene, ikke ha noen venner og få lommepenger... De vet ikke hvordan det er å være ei sterk og tøff jente som blir redusert til en skjelvende redd liten lort, som ikke skjønner hva som skjer med en. De som dømmer vet ingenting.... Jeg syns det står respekt av folk som tør våge å innrømme at de har gjort en feil, og fortsette med hevet hode!
Champagnepiken Skrevet 10. januar 2006 #77 Skrevet 10. januar 2006 Da tenker jeg at det skjedde med meg. Og at de som dømmer eller fordømmer meg ikke vet hva faen de snakker om. De vet ikke hvordan det var å være redd hele tida, og å til slutt måtte rømme ei natt og ikke få med seg noe av det man eier. De vet ikke hvordan det er å ha truffet drømmemannen, som plutselig forandrer seg til noe helt annet når bryllupsnatta er over. De vet ikke hvordan det er å sove på gulvet, ikke få ut i helgene, ikke ha noen venner og få lommepenger... De vet ikke hvordan det er å være ei sterk og tøff jente som blir redusert til en skjelvende redd liten lort, som ikke skjønner hva som skjer med en. De som dømmer vet ingenting.... Jeg syns det står respekt av folk som tør våge å innrømme at de har gjort en feil, og fortsette med hevet hode! ← Du er tøff du! Noen av oss andre har vel ikke sånne historier å vise til. Men enkelt - nei, det er det pokker ta meg ikke likevel!
Gjest glamourgirl Skrevet 10. januar 2006 #78 Skrevet 10. januar 2006 Ble hakket revet med her, fordi dette er personlig for meg, selvsagt. Og nettopp derfor anbefaler jeg folk å tenke seg godt om før de gjør forholdet sitt alvorlig og formelt. Men dømming skal man passe seg veldig for!
Gjest Jalileh Skrevet 10. januar 2006 #79 Skrevet 10. januar 2006 Da tenker jeg at det skjedde med meg. Og at de som dømmer eller fordømmer meg ikke vet hva faen de snakker om. De vet ikke hvordan det var å være redd hele tida, og å til slutt måtte rømme ei natt og ikke få med seg noe av det man eier. De vet ikke hvordan det er å ha truffet drømmemannen, som plutselig forandrer seg til noe helt annet når bryllupsnatta er over. De vet ikke hvordan det er å sove på gulvet, ikke få ut i helgene, ikke ha noen venner og få lommepenger... De vet ikke hvordan det er å være ei sterk og tøff jente som blir redusert til en skjelvende redd liten lort, som ikke skjønner hva som skjer med en. De som dømmer vet ingenting.... Jeg syns det står respekt av folk som tør våge å innrømme at de har gjort en feil, og fortsette med hevet hode! ←
Gjest Melk Skrevet 10. januar 2006 #80 Skrevet 10. januar 2006 Og nettopp derfor anbefaler jeg folk å tenke seg godt om før de gjør forholdet sitt alvorlig og formelt. ← Synes denne setningen sa mye av det som ligger til grunn for meg og mitt livssyn. Kloke ord.
Anbefalte innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Opprett en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå