Hva gjør dere når dere møter folk fra oppveksten som ikke viser at de kjenner deg igjen?

[AnonymBruker]

Jeg er vokst opp på ett middels stort sted, og har jo gått på skole,jobbet og gått på fritidsaktiviteter med masse forskjellige folk.

Nå, over 20 år etter, har jeg fått meg en jobb på en skole på stedet jeg vokste opp, etter å ha flyttet tilbake hit for 6 år siden.

I oppveksten var jeg ikke akkurat den kuleste gutten i gata, og vekslet mellom å være så sjenert at jeg ikke klarte å holde øyekontakt med folk, til å gjøre masse rare ting fordi folk ba meg om det. Så alle visste hvem jeg var, selv om mitt største ønske var å være anonym.

På skolen jeg jobber er det flere av foreldrene som var blant de "kule og populære" da vi gikk på ungdomsskolen, og jeg er hyggelig med de og snakker med de på samme måte som med andre foreldre.

MEN, jeg tør ikke å tilkjennegi meg og si: "Gikk ikke du på samme ungdomsskole som meg"? Eller "Spilte ikke vi fotball sammen?" Og de gjør det heller ikke. Og nå har det gått mange måneder, og det blir rart å gjøre det.

Hva gjør dere når dere møter folk dere kjenner igjen, og MÅ prate med, men som ikke sier noe om at dere har en felles fortid?

Anonymkode: 4714a...376

[AnonymBruker]

Jeg husker omtrent alle som gikk i 1-2 kull over meg og ett kull under meg på barne og ungdomsskolen- 40-50 pr kull og alle som gikk i samme russekull (120) og noen i kullene over meg, men jeg er en som kobler navn og ansikt veldig lett. Har aldri skjedd at jeg ikke kjente noen igjen. Selv ser jeg en god del annerledes ut, smalere og annen hårfarge og nå med briller. Jeg forventer ikke at folk kjenner meg igjen 25 år etter jeg var russ, spesielt ikke siden jeg kun har vært på sommerbesøk siden da og har bodd 60-100 mil unna i 15 av disse årene. Nå kun 10 mil..

Det kommer an på om jeg føler jeg får noe ut av å gjøre meg til kjenne at jeg sier hvem jeg er og hvilken relasjon vi har. Ikke flau om noen ikke husker meg, var langt fra russestyrepopulær.

Anonymkode: dd05c...1c1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Jeg husker omtrent alle som gikk i 1-2 kull over meg og ett kull under meg på barne og ungdomsskolen- 40-50 pr kull og alle som gikk i samme russekull (120) og noen i kullene over meg, men jeg er en som kobler navn og ansikt veldig lett. Har aldri skjedd at jeg ikke kjente noen igjen. Selv ser jeg en god del annerledes ut, smalere og annen hårfarge og nå med briller. Jeg forventer ikke at folk kjenner meg igjen 25 år etter jeg var russ, spesielt ikke siden jeg kun har vært på sommerbesøk siden da og har bodd 60-100 mil unna i 15 av disse årene. Nå kun 10 mil..

Det kommer an på om jeg føler jeg får noe ut av å gjøre meg til kjenne at jeg sier hvem jeg er og hvilken relasjon vi har. Ikke flau om noen ikke husker meg, var langt fra russestyrepopulær.

Anonymkode: dd05c...1c1

Utfordringen min er jo at jeg har en profesjonell relasjon til disse foreldrene. Jeg har jo tross alt ansvar for barna deres en stor del av dagen, og møter de i hentesituasjonen stort sett hver dag.

Derfor føler jeg at det er opp til meg å ta første skrittet og spørre om de husker at vi "kjente" hverandre for 20 år siden. Den ene foreldren snakket jeg aldri med da vi gikk på skole sammen, så blir veldig rart å skulle ha en lang samtale nå.

Anonymkode: 4714a...376

[Gjest ti10]

Men TS, kjenner de ikke igjen navnet ditt? Det kan jo ofte være vanskelig å kjenne igjen folk etter så lang tid, spesielt når man rett og slett ikke venter at personen som står foran deg skal være en tidligere bekjent, men med mindre du har et ekstremt vanlig navn, burde det jo ringe en bjelle når de hører navnet ditt.

Det kommer litt an på om jeg selv gjør det, men det har skjedd flere ganger at det har tatt litt tid før jeg har skjønt hvem det var, og så blir det litt som med deg, liksom for sent å si noe etter hvert.

[AnonymBruker]

 

Jeg er ansiktsblind så det er veldig sjeldent at jeg kjenner igjen mennesker jeg ikke har sett på en stund, og spesielt på plasser jeg ikke forventer å møte noen kjente.

Jeg håper at folk som kjenner meg igjen gir seg til kjenne selv om jeg ikke viser tegn til gjenkjennelse. 

Anonymkode: 0328c...709

[AnonymBruker]

ti10 skrev (Akkurat nå):

Men TS, kjenner de ikke igjen navnet ditt? Det kan jo ofte være vanskelig å kjenne igjen folk etter så lang tid, spesielt når man rett og slett ikke venter at personen som står foran deg skal være en tidligere bekjent, men med mindre du har et ekstremt vanlig navn, burde det jo ringe en bjelle når de hører navnet ditt.

Det kommer litt an på om jeg selv gjør det, men det har skjedd flere ganger at det har tatt litt tid før jeg har skjønt hvem det var, og så blir det litt som med deg, liksom for sent å si noe etter hvert.

De kjenner meg igjen, det vet jeg. Som jeg skrev, jeg er en alle visste hvem var.

Har et veldig vanlig navn ja. Topp 3 av navn det året jeg ble født

Anonymkode: 4714a...376

[AnonymBruker]

Hvis det ikke var mine beste venner en gang i tiden så hadde jeg bare latt som ingenting. Men sånn er jeg.

Anonymkode: 9f988...4c1

[Gjest ti10]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

De kjenner meg igjen, det vet jeg. Som jeg skrev, jeg er en alle visste hvem var.

Har et veldig vanlig navn ja. Topp 3 av navn det året jeg ble født

Anonymkode: 4714a...376

Ok, men selv om de visste hvem du var før i tiden, er det jo ikke sikkert at de kjenner deg igjen nå?

Jeg tror (og håper) jeg ville kjent igjen de fleste som gikk i klassen min, men jeg er slett ikke sikker på at jeg hadde gjenkjent elevene på de andre trinnene, eller folk som gikk på samme aktiviteter som meg, så det kan jo godt være at ikke alle kjenner deg igjen.

En annen ting er at de som er sjenerte gjerne også er de som er ganske observante og får med seg veldig mye, så det kan også være en grunn til at du husker dem bedre enn de husker deg.

Men er det egentlig så viktig? Hvis du vil, kan du jo bare flette det inn i samtalen en gang du får anledning. 

[AnonymBruker]

Folk jeg ikke har snakket med på over 20 år tror jeg neppe jeg hadde gitt meg tilkjenne overfor, eller begynt å snakke om  fortiden eller spørre "kjente ikke vi hverandre en gang i 1998?"

Bare la det være. Hvis noen spør kan du svare, men ellers ville jeg bare latt det passere som tilfeldige ansikter.

Anonymkode: f84a1...334

[AnonymBruker]

Jeg tror det er et problem som bare eksisterer i hodet ditt. Jeg ser ingen grunn til du skulle «tilkjennegi» deg overfor foreldrene. Du snakker med dem i jobbsammenheng, som deres barns lærer. Er vel komplett likegyldig om dere har vært på samme idrettslag for hundre år siden? 

Anonymkode: 2e67f...268

[AnonymBruker]

Jeg husker så å si ingen og later ofte som at jeg ikke kjenner igjen noen om jeg ser de på gata for å slippe å hilse. Men i din situasjon ville jeg kanskje tatt det opp hvis det ble en passende og ikke malplassert anledning. Bare si noe som" du gikk du på den og den skolen? Ja syns jeg kjente igjen navnet /at det var noe kjent skjønner du men jeg klarte ikke helt å plassere deg først! "  de svarer sikkert bare det det var hyggelig og syns ikke det er rart

Anonymkode: 5a1d6...44d

[AnonymBruker]

For meg er dette tids- og stedsavhengig. Jeg ville vel bare stilt spørsmål om vi kjente hverandre fra før hvis vi møttes et helt annet sted. Dersom vi møttes på hjemstedet ville jeg bare hilst vanlig, men forutsatt at de visste hvem jeg var. Tidligere bekjentskap ville da bare bli trukket gram hvis det var relevant.

Anonymkode: eccb0...e5b

[ruffen29]

For mange var de årene bare midlertidige plasser uten særlig betydning utover de man var mest med. Men etter at man slutter på ungdomsskolen og går forskjellige veier så blir det et avsluttet kapittel. Man er ikke samme personen som voksen når man har levd og funnet seg selv som på ungomsskolen. Det er et tilbakelagt kapittel mange ikke har særlig nostalgi for å gjenoppleve. Ikke fordi det er vondt men fordi det ikke betyr så mye.

Endret 5. mai 2023 av ruffen29

[MyMichelle]

Jeg blir veldig glad for at de ikke gjenkjenner meg. Jeg var tjukk, og verken røykte eller drakk meg dritings da jeg begynte på ungdomsskolen i bygda. Så var alt annet enn kul. Ble livredd andre ungdommer. Så jeg ville ikke fortalt hvem jeg var. 

Endret 5. mai 2023 av MyMichelle
Fiksa skrivefeil.