Mannen er mye sint og hissig, tendenser til aggressiv

[AnonymBruker]

Og dette tar humøret mitt fullstendig. Går utover prestasjonene på jobb til tider. Klarer ikke å ha den gode livskvaliteten jeg ønsker, med så mye dårlig stemning. Eksempel: Jeg åpner opp med å fortelle om en ting som er leit/vanskelig for meg. Og han reagerer med å være hissig.

Han kan være verdens beste til tider. Og vi har barn sammen, som er veldig knyttet til han. (Blir skjermet for dette, men noe kan han jo få med seg når han sover etc.)

Siden han har gjort ting som grenser opp mot aggressiv mot meg (aldri fysisk vold), så vurderer jeg å gå. Ønsker jo ikke at dette skal gå utover barnet.

Samtidig lurer jeg på: Kan han bli bedre? Hva skal jeg gjøre for å skjerme meg selv mot det dårlige humøret hans, og ikke la meg bli påvirket av det?

 

Anonymkode: c15e5...5b0

[AnonymBruker]

* Grenser opp mot var feil forresten, han HAR vært aggressiv flere ganger (men altså ikke fysisk vold).

Selv er jeg i en sårbar posisjon (har slitt med bl.a. angst), og føler det siste jeg trenger er sinne rundt meg i hjemmet... 

Har spurt om han vil ut av forholdet, men han sier det ikke er det - og at han er redd for at jeg skal gå. Jeg synes nærmest han virket psykisk ustabil til tider...

Håper på svar

Anonymkode: c15e5...5b0

[Andro]

Du har krav på respekt, og å få snakke fritt, uten å bli møtt med kjefting eller annen adferd som skremmer deg.
Kanskje syns han at det er vondt at du har det leit, kjenner seg avmektig, og blir sint på deg for det han ikke kan hjelpe deg med. Istedet for å forholde seg til sin egen hjelpeløshet projiserer han det på deg.
Vi skal kjenne oss trygge når vi er hjemme, og vi kan sette krav til andres adferd. Vi kan sette grenser for hva vi finner oss i.
Jeg tenker at dere må lage dere regler for hvordan dere snakker sammen. Du har lov til å si at: "Jeg har et høyt angstnivå, og tåler dårlig at du hever stemmen og svarer meg med aggresjon. Det er ikke nødvendig med sinne for å bli hørt."
Det er ellers umulig for en ukjent å vite om aggresjonen hans skyldes hans egen engstelse, eller om han gjør det for å kontrollere adferden din. Måten han responderer på gjør det nær umulig for deg å snakke om ting han ikke vil forholde seg til. Han stilner deg. Nekter deg å få dekket et behov for å snakke med ham.
Hadde jeg vært deg så ville jeg ha ringt et krisesenter for å få veiledning på telefon. De kan mye om aggresjon og handlingsmønstre, og kan hjelpe deg å sortere tankene og følelsene dine. Da blir det ofte lettere å velge handlemåte.

[AnonymBruker]

Nei det blir ikke bedre 

Anonymkode: 5df7d...175

[AprilLudgate]

AnonymBruker skrev (32 minutter siden):

* Grenser opp mot var feil forresten, han HAR vært aggressiv flere ganger (men altså ikke fysisk vold).

Selv er jeg i en sårbar posisjon (har slitt med bl.a. angst), og føler det siste jeg trenger er sinne rundt meg i hjemmet... 

Har spurt om han vil ut av forholdet, men han sier det ikke er det - og at han er redd for at jeg skal gå. Jeg synes nærmest han virket psykisk ustabil til tider...

Håper på svar

Anonymkode: c15e5...5b0

Men er ikke en utredning/psykolog for hans del første pri da?

Sånn før skilsmisse? 

[AnonymBruker]

Jeg hadde også en eks som hadde problemer med aggresjon, det gikk så langt at han brakk sin egen arm på grunn av sinnet sitt. Er mannen din interessert i å få hjelp? 

Anonymkode: b3168...179

[AnonymBruker]

Du må jo si hva han har gjort, for dette kan være du som ser ting som ikke er der eller det kan være en mann du bør forlate i dag. 

Anonymkode: 89380...a64

[Andro]

AnonymBruker skrev (50 minutter siden):

Samtidig lurer jeg på: Kan han bli bedre? Hva skal jeg gjøre for å skjerme meg selv mot det dårlige humøret hans, og ikke la meg bli påvirket av det?

Du må i alle fall ikke flykte unna aggresjonen, eller unnlate å si høyt at det er ugreit.
Om han ikke får klare beskjeder så blir det en slags kvittering på at du tåler det og ikke bryr deg.
Det finnes også folk som rett og slett tenner på å gjøre andre engstelige eller ubekvemme.
Du er et voksent menneske, og du må ta tak i adferden hans. Forlang at han oppsøker hjelp, om han ikke kan styre seg.

[AnonymBruker]

Tusen takk for kjempefine svar, og @Andro for gode innspill  Det er nettopp dette jeg føler på; at jeg ikke får lov til å ytre min mening heller. (Og jeg er ikke den som klager ofte heller om problemer, og særlig ikke til ham, for det har jeg dårlig erfaring med). Rakk såvidt å ytre to setninger før han ble hissig.

Han har allerede fått hjelp, gått på kurs i sinnemestring, psykolog og hos parterapeut. (Over tid).

Jeg tør ikke å skrive så mye detaljer her, siden det er offentlig. Hva han har gjort, er at han har et ustabilt humør. Humøret kan skifte fra blid og sjarmerende –  til giftig og sint på sekunder. Det har vært noen hendelser av materiell vold (kaste et møbel i gulvet, etc.) og en gang gikk han så langt som at han angrep meg (ble skremt, var ikke fysisk vold, men en tydelig trussel om det). (Barnet var ikke til stede da, så det er heldigvis "kun meg" det har gått utover).

Han sier han gjorde dette fordi "det jeg sa trigget noe vondt i ham". Han tar i grunn en del ansvar for det som skjedde, men sier han ikke har kontroll på temperamentet.

Vil gjerne vite hva dere synes om dette?

Anonymkode: c15e5...5b0

[AnonymBruker]

PS. Ofte blir han sint helt uavhengig av krangler også. Det kan være at jeg påpeker noe om husarbeid e.l, eller noe annet ubetydelig som ikke faller heeelt i god jord hos ham. Han virker usedvanlig krenkbar, ofte er jeg ikke selv klar over at det jeg sier kan være egnet til å opprøre noen.

Han har også noen forhold bak seg som tok slutt av samme grunn, temperamentet....

Anonymkode: c15e5...5b0

[Andro]

Jeg er ikke av dem som gir mange sjanser. Er jeg ikke trygg og komfortabel, da er forholdet slutt.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (55 minutter siden):

* Grenser opp mot var feil forresten, han HAR vært aggressiv flere ganger (men altså ikke fysisk vold).

Selv er jeg i en sårbar posisjon (har slitt med bl.a. angst), og føler det siste jeg trenger er sinne rundt meg i hjemmet... 

Har spurt om han vil ut av forholdet, men han sier det ikke er det - og at han er redd for at jeg skal gå. Jeg synes nærmest han virket psykisk ustabil til tider...

Håper på svar

Anonymkode: c15e5...5b0

Psykisk og verbal vold er også vold. Jeg hadde ikke orket å være sammen med en aggressiv partner. Det er heller ikke så heldig for barna. Selvfølgelig vil han ikke ut av forholdet - hvem skal han la frustrasjonen gå utover når du er borte?

Anonymkode: af43b...5ea

[AnonymBruker]

Andro skrev (Akkurat nå):

Jeg er ikke av dem som gir mange sjanser. Er jeg ikke trygg og komfortabel, da er forholdet slutt.

Det er et godt poeng. Har du noen spesifikke innspill til de situasjonene/tingene jeg nevner? Du hadde så mange fine poenger

Han har mange fine sider ellers, og jeg hadde aldri hatt et ønske om å gått fra han, hadde det ikke vært for temperamentet.. Vi kan ha en fin uke - eller en måned, som er rekorden - men så skjer det noe som fullstending ødelegger stemningen igjen.

Dette har ført til at jeg deltar på langt mindre sosialt enn før, for det er ikke alltid jeg tør å legge planer...

Anonymkode: c15e5...5b0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Tusen takk for kjempefine svar, og @Andro for gode innspill  Det er nettopp dette jeg føler på; at jeg ikke får lov til å ytre min mening heller. (Og jeg er ikke den som klager ofte heller om problemer, og særlig ikke til ham, for det har jeg dårlig erfaring med). Rakk såvidt å ytre to setninger før han ble hissig.

Han har allerede fått hjelp, gått på kurs i sinnemestring, psykolog og hos parterapeut. (Over tid).

Jeg tør ikke å skrive så mye detaljer her, siden det er offentlig. Hva han har gjort, er at han har et ustabilt humør. Humøret kan skifte fra blid og sjarmerende –  til giftig og sint på sekunder. Det har vært noen hendelser av materiell vold (kaste et møbel i gulvet, etc.) og en gang gikk han så langt som at han angrep meg (ble skremt, var ikke fysisk vold, men en tydelig trussel om det). (Barnet var ikke til stede da, så det er heldigvis "kun meg" det har gått utover).

Han sier han gjorde dette fordi "det jeg sa trigget noe vondt i ham". Han tar i grunn en del ansvar for det som skjedde, men sier han ikke har kontroll på temperamentet.

Vil gjerne vite hva dere synes om dette?

Anonymkode: c15e5...5b0

Dette er overhodet ikke greit. Hos oss var det også jeg som trigget eksen min, heldigvis ikke barnet. 

At han har prøvd å få hjelp og likevel ikke klarer å håndtere følelsene sine er ganske urovekkende, da blir det i hvert fall ikke bedre. Og jeg må innrømme at jeg etter hvert ble redd for min eks. Da jeg skulle prate med ham om noe jeg visste han kom til å reagere dårlig på, ryddet jeg bort alle knivene på kjøkkenet, for eksempel. Da det ble slutt satte jeg sikkerhetslenke på døra. Venninna mi ba samboeren sin som er politi om å ta noen ekstra runder i nabolaget mitt av og til, osv. Det er så lite greit for et barn å leve i dette. 

Virkelig tenk deg om ❤️ Kanskje du burde ta et par runder til en psykolog om du ikke har gjort det? Få en utenforstående som er utdannet innenfor dette sitt perspektiv? 

Anonymkode: b3168...179

[Friluftsmann70]

Jeg tror alle kan endre seg, men en må ha et genuin eget ønske om å gjøre det, og en må forstå hva en gjør som er galt. 

Må være åpen for å bli stoppet med, hører du nå, du reagerer med sinne. 

Kan han ha forståelse for deg og det du føler, så kan han forandre seg. 

[Andro]

Han har gjennomgått mye fra før, men han har valgt å ikke endre adferd. Han har full kontrol over egen adferd. Hadde han ikke hatt det så ville han ha oppført seg slik i andre sosiale sammenhenger også, på jobben, på butikken og i det hele tatt. Han går inn for å skremme deg. Du kan til en viss grad velge om du skal bli skremt, eller svare med:
"Jeg ser at du prøver å skremme meg, men det du driver med nå er uakseptabelt."

Han skylder sin egen adferd på deg ved å si at du har trigget noe i ham, istedet for å ta ansvar for seg selv.

Du kan ikke endre ham. Du kan ikke velge hvordan han oppfører seg. Det du kan velge er hvordan du selv skal svare på aggresjon, hvilke grenser du setter, og hvilke konsekvenser det får å bryte dem.
Hver gang han slipper unna med å bryte grensene dine får han mindre respekt for deg. Du viser at det er "tomme trusler" eller ord uten mening, dersom du ikke hiver ham ut eller svarer med bortimot samme mynt.
 

Sitat

Han kan være verdens beste til tider.

Det kunne nok Dahmer også, uten at det gjorde ham til noe bra menneske totalt sett. Alle mennesker har gode og dårlige sider, men noen av dem er likevel ikke til å leve med. 
Aggressiv adferd er ikke noe man bare har, eller som bare rammer som en flom eller et snøskred. Det er en måte å gi respons på som er valgt. Han kan velge å la være, men han syns det er mer effektivt/komfortabelt/gøy å skremme deg.

Du blir utsatt for psykisk vold.

[Nymerïa]

Har du noen gang spurt han om hvordan han tror det er for deg å være sammen med noen som oppfører seg sånn? Tenker han at han er et kupp av en partner?

Hadde han selv gidda å være sammen med en slik person?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (35 minutter siden):

Dette er overhodet ikke greit. Hos oss var det også jeg som trigget eksen min, heldigvis ikke barnet. 

At han har prøvd å få hjelp og likevel ikke klarer å håndtere følelsene sine er ganske urovekkende, da blir det i hvert fall ikke bedre. Og jeg må innrømme at jeg etter hvert ble redd for min eks. Da jeg skulle prate med ham om noe jeg visste han kom til å reagere dårlig på, ryddet jeg bort alle knivene på kjøkkenet, for eksempel. Da det ble slutt satte jeg sikkerhetslenke på døra. Venninna mi ba samboeren sin som er politi om å ta noen ekstra runder i nabolaget mitt av og til, osv. Det er så lite greit for et barn å leve i dette. 

Virkelig tenk deg om ❤️ Kanskje du burde ta et par runder til en psykolog om du ikke har gjort det? Få en utenforstående som er utdannet innenfor dette sitt perspektiv? 

Anonymkode: b3168...179

Uff, så leit å høre at du har opplevd liknende 🥰 Jeg er også slik at jeg kan finne på å rydde vekk kniver om jeg skal ta opp noe som er betent (selv om han ALDRI har truet meg på den måten, så er det vel en frykt i meg....) Absolutt ikke greit for et barn å leve i dette!

Jeg har også snakket med psykolog (om bl.a angst), men hadde egentlig sluttet nå, fordi jeg følte at det gikk bedre en stund. Psykologen sa at det var åpenbart at min partner har ganske store, psykiske problemer. Men han ga egentlig ikke et klart svar på om jeg burde gå eller ikke. Fikk også råd om at jeg måtte prøve å ikke la meg påvirke så veldig av hans humør. Jeg sliter jo (i noe grad) med angst, og har kanskje lav toleranse for å leve med sinne rundt meg.

Har  noen ganger lurt på: Er det jeg som har et problem? Nå sist (når jeg tok opp dette om at noe var leit/vanskelig for meg), så ble han hissig på den måten at han: Ble synlig rasende, og dunket hardt borti en dørkarm. Og gikk ut i sinne (tok seg en tur for å roe seg, sa han). 

Nå var jo ikke dette en stoor episode av raseri. Men jeg trives ikke med at han viser aggresjon, og synes ikke det er ålreit. Særlig ikke fordi det har vært episoder som har vært langt mer alvorlig enn ovennevnte..

Tør som sagt ikke skrive veldig detaljert her, men jeg setter så stor pris på alle svarene deres!  🥰 

 

 

 

 

Anonymkode: c15e5...5b0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (51 minutter siden):

Tusen takk for kjempefine svar, og @Andro for gode innspill  Det er nettopp dette jeg føler på; at jeg ikke får lov til å ytre min mening heller. (Og jeg er ikke den som klager ofte heller om problemer, og særlig ikke til ham, for det har jeg dårlig erfaring med). Rakk såvidt å ytre to setninger før han ble hissig.

Han har allerede fått hjelp, gått på kurs i sinnemestring, psykolog og hos parterapeut. (Over tid).

Jeg tør ikke å skrive så mye detaljer her, siden det er offentlig. Hva han har gjort, er at han har et ustabilt humør. Humøret kan skifte fra blid og sjarmerende –  til giftig og sint på sekunder. Det har vært noen hendelser av materiell vold (kaste et møbel i gulvet, etc.) og en gang gikk han så langt som at han angrep meg (ble skremt, var ikke fysisk vold, men en tydelig trussel om det). (Barnet var ikke til stede da, så det er heldigvis "kun meg" det har gått utover).

Han sier han gjorde dette fordi "det jeg sa trigget noe vondt i ham". Han tar i grunn en del ansvar for det som skjedde, men sier han ikke har kontroll på temperamentet.

Vil gjerne vite hva dere synes om dette?

Anonymkode: c15e5...5b0

Når han sier rett ute at han ikke har kontroll på temperamentet, har han ikke lært nok av sinnesmestringskurs. Dette holder ikke. Han må FÅ kontroll på temperamentet. Han kan ikke gi det opp. Dette er det mest udugelige man kan få høre i et forhold. Jeg ER bare sånn. Nei, dette må han jobbe med.

Anonymkode: e9cfa...60f

[AnonymBruker]

Nymerïa skrev (24 minutter siden):

Har du noen gang spurt han om hvordan han tror det er for deg å være sammen med noen som oppfører seg sånn? Tenker han at han er et kupp av en partner?

Hadde han selv gidda å være sammen med en slik person?

Jeg spurte han om dette i dag, og han svarte: "Jeg tror det er fælt for deg, og at du føler at mye av livet ble ødelagt."

Det andre har jeg ikke spurt om....

Anonymkode: c15e5...5b0