Føler meg emosjonelt utslitt

[AnonymBruker]

5 hours ago, Anonym-bruker said:

Har prøvd å ikke tatt telefonen. Men da blir jeg ringt av andre i familien, om hvorfor jeg ikke svarer. Og at de skal klage over hvor slitsom han er. Som om jeg ikke har merket det, eller har ubegrenset overskudd 

Når andre ringer så kan du prøve å være ærlig? Å kunne sette grenser er veldig viktig for psykisk helse, øv deg på det! Si at du ikke orker mer av å bli kjeftet på og at du holder på å bli syk av det. Si at hvis de synes det er slitsomt så kan de prøve å forestille seg hvordan det har vært for deg hver eneste dag i 2 år, og at du i tillegg må ta i mot skjellsord.

Angående samboeren, tror jeg ville tatt en siste prat. Sagt at han lover ting skal bli bedre, men han følger ikke opp. Fortelle at han enten må han vise med handlinger at han vil jobbe med forholdet på den ene eller andre måten, eller så må dere gå hver til dere.

Det er ikke lett noe av det her som jeg skriver ovenfor, men det er nok denne innsatsen som vil gjøre at du får det bedre på lengre sikt.

Anonymkode: 80f4d...172

[AnonymBruker]

Aseksuelle personer må nesten leve med andre aseksuelle.

 

Anonymkode: 1e302...3cf

[Anonym-bruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Jeg skjønner det er en slitsom situasjon, men du høres altså noe hjelpeløs ut selv. (Eks. 1: Du forsøkte å ikke svare telefonen når din far ringte, men så ringte noen andre for å klage... og så ga du bare opp. Hva med å ikke svare dem heller?! Eks. 2: Du tenker din far nok ikke vil ha besøksvenn... og allerede her kaster du inn håndkleet? Eks. 3.: Du sier du og samboer ikke klarer å snakke om sexproblemet. Hvorfor krever du ikke at han blir med til parterapi og i det minste gjør et forsøk?). Du kjemper ikke, du gir bare opp hele tiden. Hvorfor er det ikke mere fight i deg? 

Anonymkode: cc528...900

Nei, jeg vet ikke. Føler liksom det ikke hjelper uansett. Jeg skjønner det er helt feil innstilling. Men når man hele tiden møter motstand føles det litt håpløst.