Alkoholproblemer i familien

[AnonymBruker]

Hei.

Min mor har store alkoholproblemer. Min far døde når jeg var tenåring og siden den gang har hun vært hard på flaska og blir en fryktelig person så fort hun får i seg litt. Hun er også hva jeg vil kalle veldig ødelagt i edru tilstand på grunn av langtidseffektene. På dagtid hvis hun er edru kan hun være hyggelig å prate med, men kun hvis man snakker om helt trivielle ting. 
 

Det hadde gitt meg litt mer ro i sjela om vi klarte å holde det sånn på dagtid, men hun skal alltid begynne å pirke i mitt personlige liv, ta opp fortiden eller spørre hvorfor jeg aldri åpner meg opp for henne lenger; og det er da helvette er løs.
 

Hun lar det gå utover meg, samboer og søsken - ringer og sender meldinger rundt til alle om vedkommende hun har en «krangel» med (krangler med veggen) og vi får ikke hjulpet henne heller. Det er jo umulig å hjelpe en så sta og egen person!? Eller? 

Dette har pågått i over 10 år, og i perioder må jeg rett og slett bare blokkere henne på absolutt alle sosiale medier fordi det tar så mye av energien min å få meldinger på meldinger med vas og virkelig slemme ting som at jeg har «problemer», «manipulerer» og at jeg «juger og skjuler ting» fordi jeg ikke åpner meg for henne. 
 

Dette gir kanskje ikke så mye mening, men dette med juging og skjuling er en direkte referanse til hvordan jeg var som tenåring, noe som sårer meg enda mer. Ja, jeg var en veldig problematisk tenåring som røyka hasj og stakk til typen hver dag så jeg slapp å være hjemme, men hva forventes det egentlig når man mister far, men mor samtidig i prosessen? Man mister rett og slett absolutt hele grunnen man står på og når den ene omsorgspersonen som er igjen bare driter fullstendig i barna sine og heller velge å dyrke sin egen sorg så er det ikke så rart man utagerer? Uansett, dette er ikke meg idag. Jeg har fast jobb, er snart ferdig med studiene mine (master) og alle forholdene mine ellers i livet er bra.
 

Så til poenget; hvordan håndterer man dette? Jeg har tydeligvis ikke klart å håndtere dette frem til nå, og grunnen er vel den gnagende samvittigheten over at hun er min mor og at hun kommer til å dø i denne tilstanden helt alene. Det knuser meg og jeg skjønner ikke hvordan jeg skal komme meg over det.
 

Er det noen her inne som muligens kjenner seg igjen i dette og kan gi meg noen gode råd? Eller noen gode ord for den saks skyld, føler meg så utrolig maktesløs når det eneste jeg vil er at hun skal bli frisk - men jeg har ikke psykisk eller fysisk kapasitet til å prøve å hjelpe henne igjen. Sist knakk det meg nesten helt (hun har vært innlagt privat 2 ganger for lengesiden)

 

mvh psykisk sliten

Anonymkode: 6a35a...c38

[AnonymBruker]

Må i hvertfall sette grenser for henne og oppførselen. Hun har ikke rett til å ødelegge deg.

Anonymkode: 5af1e...ef5

[SnartMammaLykke]

Her må du sette grenser tydelig 

[AnonymBruker]

Situasjonen din høres hjerteskjærende ut, jeg forstår veldig godt at det føles som en umulig situasjon. 

Du får ikke gjort noe for å hjelpe henne, men du må gjøre noe for å hjelpe deg selv. Finn noen å snakke med, og søk støtte. Psykolog eller samtalegrupper, det finnes garantert en forening for pårørende med alkoholproblemer, for denne situasjonen er jo ganske vanlig. Blå Kors? 

Anonymkode: 72517...230