Tenker hver dag på barnet vi valgte å ikke få

[AnonymBruker]

Ønsket oss to barn, men første var svært krevende, kunne krysse av for alle punktene på high need baby, vi var helt utslitte. Spesielt jeg som tok på meg det meste, hadde rundt midten av 30 årene da første kom, så kunne ikke vente mange år på å få en til. Jeg var så redd for å ikke mestre det, å bukke under, ikke nyte barnet vi hadde fra før fordi det ville bli for mye jobb.

Men det vet vi jo ikke, for vi gikk aldri for en til. Og nå angrer jeg og tenker på det hver dag, nå som vi har voksent barn. Og spesielt mannen ønsket seg en datter og gjør det enda. 

Hvordan kommer vi oss videre her i fra, føler både anger og sorg, og litt sinne for at det ble så krevende for oss med første barnet, hadde det vært mer normalt ville vi hatt to voksne barn nå. 

Anonymkode: 9fec1...cc0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Ønsket oss to barn, men første var svært krevende, kunne krysse av for alle punktene på high need baby, vi var helt utslitte. Spesielt jeg som tok på meg det meste, hadde rundt midten av 30 årene da første kom, så kunne ikke vente mange år på å få en til. Jeg var så redd for å ikke mestre det, å bukke under, ikke nyte barnet vi hadde fra før fordi det ville bli for mye jobb.

Men det vet vi jo ikke, for vi gikk aldri for en til. Og nå angrer jeg og tenker på det hver dag, nå som vi har voksent barn. Og spesielt mannen ønsket seg en datter og gjør det enda. 

Hvordan kommer vi oss videre her i fra, føler både anger og sorg, og litt sinne for at det ble så krevende for oss med første barnet, hadde det vært mer normalt ville vi hatt to voksne barn nå. 

Anonymkode: 9fec1...cc0

Litt samme situasjon her. Bortsett fra at vår er i barnehagealder. Men vi er i slutten av 30 og midten av 40årene, travelt opptatt med karriere, og er utslitte av vårt krevende barn. High need her også, mistenker mulig adhd.  

Var uplanlagt gravid men mistet, så vi har lagt flere barn på hylla. Vi må heller konsentrere oss om å følge opp det ene barnet vårt på en god måte.

Skjønner at dere savner å ha ett til. Men man vet aldri hvordan det ville gått. Et like krevende barn kunne ført deg/dere rett ut i utbrenthet. Det er noe jeg har tenkt på. Og så er det mange som ikke får barn i det hele tatt, og opplever en sorg over det. Dere har jo ett barn (en sønn?) i det minste. Så dere er ikke barnløse. 

Har dere vurdert fosterbarn? Å være et avlastningshjem? 

Anonymkode: 08ab1...bee

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Litt samme situasjon her. Bortsett fra at vår er i barnehagealder. Men vi er i slutten av 30 og midten av 40årene, travelt opptatt med karriere, og er utslitte av vårt krevende barn. High need her også, mistenker mulig adhd.  

Var uplanlagt gravid men mistet, så vi har lagt flere barn på hylla. Vi må heller konsentrere oss om å følge opp det ene barnet vårt på en god måte.

Skjønner at dere savner å ha ett til. Men man vet aldri hvordan det ville gått. Et like krevende barn kunne ført deg/dere rett ut i utbrenthet. Det er noe jeg har tenkt på. Og så er det mange som ikke får barn i det hele tatt, og opplever en sorg over det. Dere har jo ett barn (en sønn?) i det minste. Så dere er ikke barnløse. 

Har dere vurdert fosterbarn? Å være et avlastningshjem? 

Anonymkode: 08ab1...bee

Har vurdert forsterhjem og avlastningshjem som ikke aktuelt, mannen vil kun ha egne barn og vi er ferdig med den type oppfølging av barn nå som vi er eldre, ønsker bare vi hadde et søsken til vår sønn og et voksent barn til, ikke lite barn. 

Anonymkode: 9fec1...cc0

[AnonymBruker]

,.

Anonymkode: 9fec1...cc0

[AnonymBruker]

Jeg tenker at det er lov å føle på anger og kjenne at du mangler noen i familien og at dette ikke står i veien for å sette pris på livet slik det nå ble samtidig. Gi deg selv lov til å tenke på det og være lei deg for det, men minn også deg selv på at du tok det beste valget du kunne gitt situasjonen slik den var da. 

Anonymkode: e094f...cc2

[AnonymBruker]

Tenker du har lov til å føle på angeren men det er ikke gitt at dere fikk en jente, så du kunne feks hatt 2 gutter. Det siste barnet kunne vært enda mere krevende, eller ikke. Du vet ikke men lengter etter et bilde du har i hodet ditt nå. At dere hadde fått den jenta og familien hadde vært komplett.

Jeg skjønner problemstillingen for jeg er i en situasjon nå der vi er småbarnsforeldre, jeg går mot slutten av tredveårene og vi vil jo egentlig ha et barn til. Men er så slitne og vet ikke hvordan det skal gå med en til. Det er et vanskelig valg.

Anonymkode: dd78d...c98

[AnonymBruker]

Vår første var også svært krevende. Og vår andre. Men vi valgte likevel å få tre, i håp om å få ei jenta. Og hun (7 år yngre enn yngste gutt) har vært en sann glede hele veien. Nå bli vi straks besteforeldre til hennes barn, det er vi sp takknemlige for (guttene lar vente på seg, ikke klare for barn selv om de er eldre). Uff, trost at dere valgte å la være, de krevende årene går fort og er glemt for lenge siden

Anonymkode: ac379...a9b

[AnonymBruker]

Så meningsløst å sitte å gnage på dette. Gjort er gjort lite dere kan gjøre med det nå. Har dere overskudd så kan dere jo melde dere som avlastningshjem eller noe slikt. Men valget om å ha fått et barn vil ikke endre seg uansett hva dere gjør.

Anonymkode: 51aa8...3d0

[AnonymBruker]

Det er selvsagt lov til å være lei seg for noe som ikke ble noe av, men det er helt umulig å vite hvordan det ville vært med en til. Det er ikke sikkert at barna ville gått godt overens. Har selv en søster jeg ikke går så veldig godt overens med. Da blir det mer bekymringer og sorg å ha et søsken.

Håper du klarer å slå deg til ro med hvordan det ble og glede deg over han dere har❤️

Anonymkode: 35b8e...b44

[AnonymBruker]

Skjønner godt at dette er tungt❤️ kan dere åpne hjemmet for et fosterbarn i tenårene? Søskenbarnet mitt gjorde det og de ser på dette barnet som deres eget  er jo ikke helt det samme, men kanskje verdt et forsøk? Vi har to barn, har alltid ønsket meg tre men nå ligger det an til at mannen gir seg på to. Her blir det neope fosterbarn eller adopsjon😅 Så føler veldig med deg❤️ føler jo ikke at familien er komplett

Anonymkode: a1e54...6d0

[AnonymBruker]

Så alltid for meg at jeg skulle få tre barn. Fikk først ett barn, hun var så rolig og det var en drøm å ha en så rolig baby. Så fikk vi en datter til, to år etterpå. Hun var det stikk motsatte. Hun ville henge på brystet hele tiden, sov max 1 time av gangen. Mannen tok ulønnet perm for å være hjemme med oss så ikke jeg skulle gå på veggen. Vi ønsket oss fortsatt en til, men ville vente til minste ble litt større og ting hadde roet seg. Men føler at det skjedde aldri. Nå er de 13 og 11 år, minste er fortsatt lik som da de var små og det samme med eldste. Nå når jeg tenker tilbake skulle jeg ønske at vi bare fikk nr 3 mens de andre var små, vi var jo slitne uansett. Fordi nå orker jeg virkelig ikke å starte på nytt med småbarn når de eldste har blitt så store. Jeg er i starten av 30 årene, så vet at muligheten fortsatt er der. Men jeg kjenner på en angst og uro med å begynne på nytt.. og det er sårt..

Anonymkode: f9eb2...f5a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 4.5.2023 den 20.57):

Ønsket oss to barn, men første var svært krevende, kunne krysse av for alle punktene på high need baby, vi var helt utslitte. Spesielt jeg som tok på meg det meste, hadde rundt midten av 30 årene da første kom, så kunne ikke vente mange år på å få en til. Jeg var så redd for å ikke mestre det, å bukke under, ikke nyte barnet vi hadde fra før fordi det ville bli for mye jobb.

Men det vet vi jo ikke, for vi gikk aldri for en til. Og nå angrer jeg og tenker på det hver dag, nå som vi har voksent barn. Og spesielt mannen ønsket seg en datter og gjør det enda. 

Hvordan kommer vi oss videre her i fra, føler både anger og sorg, og litt sinne for at det ble så krevende for oss med første barnet, hadde det vært mer normalt ville vi hatt to voksne barn nå. 

Anonymkode: 9fec1...cc0

Hadde nøyaktig samme opplevelse som deg. Var bikket 36 da vi fikk vårt første barn, og han var high need på alle punkter, i tillegg til ekstremgulper, hadde veldig lav vekt og la ikke på seg og fikk ikke i ham nok mat, sov elendig, kolikk, og nektet bæretøy, og vi var så ufattelig slitne.. Og måtte da også ta valget om småsøsken pga alder.. 

Vi landet en god stund på nei.. Ikke fordi vi ikke ønsket et barn til, for det gjorde vi. Men fordi vi var redde for at vi ikke kom til å klare det, ha overskudd og energi til det. 

Vi endte opp med å få et barn til likevel, og nettopp det med at vi var redde for å sørge over "barnet vi aldri fikk" var en avgjørende årsak.. 

Varme tanker til deg, det må være veldig vondt og vanskelig ❤️ 

Anonymkode: 0147a...0c3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Hadde nøyaktig samme opplevelse som deg. Var bikket 36 da vi fikk vårt første barn, og han var high need på alle punkter, i tillegg til ekstremgulper, hadde veldig lav vekt og la ikke på seg og fikk ikke i ham nok mat, sov elendig, kolikk, og nektet bæretøy, og vi var så ufattelig slitne.. Og måtte da også ta valget om småsøsken pga alder.. 

Vi landet en god stund på nei.. Ikke fordi vi ikke ønsket et barn til, for det gjorde vi. Men fordi vi var redde for at vi ikke kom til å klare det, ha overskudd og energi til det. 

Vi endte opp med å få et barn til likevel, og nettopp det med at vi var redde for å sørge over "barnet vi aldri fikk" var en avgjørende årsak.. 

Varme tanker til deg, det må være veldig vondt og vanskelig ❤️ 

Anonymkode: 0147a...0c3

Hvordan gikk det med to for dere da? Og har high need "babyen" roet seg? Hvor gamle er de i dag?

Anonymkode: 9fec1...cc0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Hadde nøyaktig samme opplevelse som deg. Var bikket 36 da vi fikk vårt første barn, og han var high need på alle punkter, i tillegg til ekstremgulper, hadde veldig lav vekt og la ikke på seg og fikk ikke i ham nok mat, sov elendig, kolikk, og nektet bæretøy, og vi var så ufattelig slitne.. Og måtte da også ta valget om småsøsken pga alder.. 

Vi landet en god stund på nei.. Ikke fordi vi ikke ønsket et barn til, for det gjorde vi. Men fordi vi var redde for at vi ikke kom til å klare det, ha overskudd og energi til det. 

Vi endte opp med å få et barn til likevel, og nettopp det med at vi var redde for å sørge over "barnet vi aldri fikk" var en avgjørende årsak.. 

Varme tanker til deg, det må være veldig vondt og vanskelig ❤️ 

Anonymkode: 0147a...0c3

Hvis du ser tilbake på det med erfaring med både et og to barn, ville dere levd like fint med bare et barn? 

Anonymkode: 9fec1...cc0

[Akuline]

Feil tråd

Endret 2. juni 2023 av Akuline
feil tråd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Hvordan gikk det med to for dere da? Og har high need "babyen" roet seg? Hvor gamle er de i dag?

Hvis du ser tilbake på det med erfaring med både et og to barn, ville dere levd like fint med bare et barn? 

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Anonymkode: 9fec1...cc0

Det gikk over all forventning. Minstemann var "normal", ikke high need, ikke kolikk. Amming og mat gikk som smurt, han la helt fint på seg, null stress. Kunne fint sitte i bæresele, og kunne ligge på gulvet og underhodle seg selv. 

Nå er de 2 og 5, og det går kjempebra. 

Eldstemann er fremdeles litt "mye" og ganske intens. Han er rævva på å leke aleine, og utagerende om han ikke får nok oppmerksomhet. 

Men minsten er fremdeles velsignet enkel i forhold, han leker fremdeles fint alene, osv. 

Jeg er veldig glad vi valgte å få to. Jeg hadde nok ikke levd like fint med bare ett barn. Jeg kjenner på en veldig takknemlighet for at vi fikk en til. Da vi "bare" hadde én, føltes ikke familien komplett. Det var noe som manglet. Nå føles alt helt rett, det er sånn det skal være. 

Men det er meg. En venninne valgte å stoppe etter ett barn, fordi hun ikke følte de hadde overskudd til en til. Og hun er like fornøyd med sitt valg som jeg er med mitt. 

Anonymkode: 0147a...0c3