Luksusproblem, kanskje. Jeg har to menn som vil ha meg. Velger jeg med fornuften eller hjertet?

[AnonymBruker]

Jeg tror jeg vet svaret selv, men velger å høre med dere O` smarte damer og menn på KG.

Jeg er samboer på 15. året med en mann, har barn, hus og hele familien as. Vi er gått i den klassiske fella med å være superforeldre, og har glemt hverandre oppi det hele. Samboer er ok, midt på treet. Han gir meg ikke mye mentalt da jeg anser han som litt kort, dessverre. Han er pen og fin å se på og gjør jobben som far til barna bra. Vi sluttet å ligge sammen for et år siden, etter åresvis med pliktsex som har gitt meg delvis avsmak. Jeg klarer knapt en klem. Terapi, psykolog og sexolog er forsøkt uten bedring.

Så er det denne andre mannen. Godt utdannet, morsom, og som gir meg masse mentalt. Vi snakker sammen som jeg aldri har snakket med et menneske før. Ofte ender vi opp i bilen hans eller på en tur i nærmiljøet der han bor der vi prater og prater og prater. Jeg elsker disse stundene. Han er litt mindre å se på enn samboer, litt tykk og bomsete, men av en eller annen grunn, bryr jeg meg ikke om det slik jeg gjorde før.

De vil begge ha meg, og jeg må snart ta et valg før jeg blir gal. Jeg vet alt om barn, skilsmisse, to hjem, samarbeid osv.osv, så dere trenger ikke peise samtalen inn på det. Jeg har en plan, og jeg tror den kan bli bra.

Hjertet sier løp, men fornuften sier bli. Fornuften tenker utelukkende på barna og at de skal få slippe et brudd mellom mor og far. Men å vokse opp og se at mor og far ikke elsker hverandre er vel heller ikke rett. Er det riktig å holde sammen for enhver pris? Eller kan jeg gå, oppleve kjærlighet igjen og føle jeg lever?

Anonymkode: fb20d...078

[AnonymBruker]

Ingen av dem! Gå fra nåværende mann, og finn deg selv! Bruk tid på deg selv. Glem den nye fristelsen. Han er bare spennende nå for han er helt motsatt av det du har hjemme.  

Anonymkode: bcc05...e5e

[AnonymBruker]

Han nye er ikke så spennende som du tror. Du er bare så sulteforet på mental stimulans at selv en gjøk ville klart å gi deg mental spenning.

Selv tørt og muggent brød smaker helt himmelsk når man er nær å omkomme av sult.

Anonymkode: a27a2...ad6

[AnonymBruker]

Tror ikke KG er stedet å spørre om slik 😂 Svaret blir alltid "ingen av dem", "dump" etc.

Anonymkode: c95ee...a28

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Tror ikke KG er stedet å spørre om slik 😂 Svaret blir alltid "ingen av dem", "dump" etc.

Anonymkode: c95ee...a28

Om du har et bedre svar, si det heller 

Ts spørr om hun skal dumpe, da er det ikke revolusjonerende at noen faktisk svarer på spørsmålet 

Anonymkode: b4dd9...a24

[AnonymBruker]

Kan du ikke bli med mannen og ha han andre som samtalepartner? Du kan ikke prate om alt med alle. Jeg har en Jeg prater om mat med, en og hage osv.... er alle menn. Hverken jeg er tiltrukket av dem eller de. Men jeg er da tiltrukket av mannen min noe som utgjør hele forskjellen. Og har mange områder jeg interesserer meg i. Mannen er da helt ok, er smart som bare det, bare ikke deler alle interesser med meg.

Anonymkode: 160de...307

[Flowery]

Jeg tror du bruker det at det hjemme er litt trist som en unnskyldning for deg selv til å kunne gå for det spennende. Hvis han ikke hadde dukket opp, hadde du ikke tenkt tanken en gang. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Ingen av dem! Gå fra nåværende mann, og finn deg selv! Bruk tid på deg selv. Glem den nye fristelsen. Han er bare spennende nå for han er helt motsatt av det du har hjemme.  

Anonymkode: bcc05...e5e

Glemme «den nye fristelsen» er sjanseløst. Det har jeg prøvd på i snart to år. Jeg er godt voksen, og har aldri opplevd tiltrekning som dette før.

 

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Kan du ikke bli med mannen og ha han andre som samtalepartner? Du kan ikke prate om alt med alle. Jeg har en Jeg prater om mat med, en og hage osv.... er alle menn. Hverken jeg er tiltrukket av dem eller de. Men jeg er da tiltrukket av mannen min noe som utgjør hele forskjellen. Og har mange områder jeg interesserer meg i. Mannen er da helt ok, er smart som bare det, bare ikke deler alle interesser med meg.

Anonymkode: 160de...307

Jo, men da er det ikke helt sammenlignbart. Jeg er svært tiltrukket av han andre, og ingenting av samboer. Og beholde i pose og sekk er ikke holdbart i lengden for noen av oss. Samboer vil ha sex, jeg vil ikke med han. Han nye har jeg ikke prøvd i senga enda, men der tror jeg det hadde eksplodert.

Ts

Anonymkode: fb20d...078

[Veggdyret]

1 minutt siden, AnonymBruker said:

Jo, men da er det ikke helt sammenlignbart. Jeg er svært tiltrukket av han andre, og ingenting av samboer. Og beholde i pose og sekk er ikke holdbart i lengden for noen av oss. Samboer vil ha sex, jeg vil ikke med han. Han nye har jeg ikke prøvd i senga enda, men der tror jeg det hadde eksplodert.

Ts

Anonymkode: fb20d...078

Ble du virkelig sammen med og fikk barn med en mann som du synes var "litt kort" intellektuelt samt lite tiltrekkende og lite spennende i senga? For det høres virkelig ut som om du har falt i "alt nytt er mer spennende"-fella. 

[AnonymBruker]

Har samme problem og har landet på å beholde kjernefamilien for så å finne andre arenaer der jeg kan få intellektuelt påfyll. Det viktigste for meg er at han er en god far og at vi er en samlet familie. Har vært eneforsørger i 10 år og det var ikke akkurat noen dans på roser, så sikkert derfor det er ekstra viktig for min del. Du får tenke på hva som er viktigst for deg. Så er det jo viktig å ha i bakhodet at alle er spennende i begynnelsen. Hverdagen tar de fleste før eller siden. 

Anonymkode: f6323...07f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (26 minutter siden):

Jeg tror jeg vet svaret selv, men velger å høre med dere O` smarte damer og menn på KG.

Jeg er samboer på 15. året med en mann, har barn, hus og hele familien as. Vi er gått i den klassiske fella med å være superforeldre, og har glemt hverandre oppi det hele. Samboer er ok, midt på treet. Han gir meg ikke mye mentalt da jeg anser han som litt kort, dessverre. Han er pen og fin å se på og gjør jobben som far til barna bra. Vi sluttet å ligge sammen for et år siden, etter åresvis med pliktsex som har gitt meg delvis avsmak. Jeg klarer knapt en klem. Terapi, psykolog og sexolog er forsøkt uten bedring.

Så er det denne andre mannen. Godt utdannet, morsom, og som gir meg masse mentalt. Vi snakker sammen som jeg aldri har snakket med et menneske før. Ofte ender vi opp i bilen hans eller på en tur i nærmiljøet der han bor der vi prater og prater og prater. Jeg elsker disse stundene. Han er litt mindre å se på enn samboer, litt tykk og bomsete, men av en eller annen grunn, bryr jeg meg ikke om det slik jeg gjorde før.

De vil begge ha meg, og jeg må snart ta et valg før jeg blir gal. Jeg vet alt om barn, skilsmisse, to hjem, samarbeid osv.osv, så dere trenger ikke peise samtalen inn på det. Jeg har en plan, og jeg tror den kan bli bra.

Hjertet sier løp, men fornuften sier bli. Fornuften tenker utelukkende på barna og at de skal få slippe et brudd mellom mor og far. Men å vokse opp og se at mor og far ikke elsker hverandre er vel heller ikke rett. Er det riktig å holde sammen for enhver pris? Eller kan jeg gå, oppleve kjærlighet igjen og føle jeg lever?

Anonymkode: fb20d...078

Tenk pose & sekk og ja takk til begge deler.

 

Anonymkode: f62c0...997

[Andro]

Kjenner meg litt igjen i det du skriver. Ikke helt lik situasjon, men fellestrekk, og kanskje de samme dilemma.

Det finnes ingen fasitsvar på dette. Jeg forstår om du biter deg fast i et samliv, for å spare barna for brudd, når det ikke er noen åpen konflikt med en samboer som høres grei ut. Samtidig skjønner jeg at det er vondt og håpløst å leve uten nærhet. Når så mye er prøvd for å finne sammen igjen intimt så er det også vanskeligere å se for seg at håp om ny gnist skal gå i oppfyllelse. Jeg levde og åndet for håpet om den gnisten... til det ble så nakent og kjølig at jeg ikke orket mer, og ba ham om å flytte. Det er en beslutning som jeg aldri har angret på, selv om det fortsatt kan kjennes sårt å undres over hvorfor det ble som det ble.

I slutten av samlivet hadde også jeg en kompismann som lokket med mer enn vennskap. Jeg holdt tilbake, selv om jeg var betatt. Visste godt at sånne relasjoner lett blir bare et "overgangsrituale" til en ensligtilværelse eller et annet forhold. Å gå inn i et nytt forhold med sorg i ballasten og store krav til omstilling og logistikken med barn, det framstod som håpløst.
Likevel ble det til at vi møttes en del etter at jeg ble separert. Vi gikk fra venner til elskere, og det ble egentlig en dårlig relasjon. Han var på ingen måte den han gav inntrykk av å være mens vi bare var venner, uten den erotikkfaktoren.  Vi er ikke lenger venner, og jeg kjenner at det å bli kvitt ham også er en del av frigjøringsprosessen jeg tok til på ved å bryte opp ekteskapet.

Jeg har fått et friere og lykkeligere liv som aleneboer, og har ikke hatt de store utfordringene med hverken økonomi, hjemmeoppgaver eller ansvar for barn. Samarbeidet med barnas far har også gått som smurt, og vi er gode venner. Vi fikk en mer avslappa relasjon etter samlivsbruddet, og kan også gjøre felles aktiviteter med ungene, som å gå ut på restaurant eller se en fotballkamp sammen. Han har også en fabelaktig kjæreste som ungene er glad i og jeg setter pris på. Det har gjort alt enklere.

Mitt romantiske og erotiske liv har også fått tatt en vending som jeg ikke så for meg tidligere i livet, men som jeg kjenner er det som passer meg aller best. Min elsker og gode venn gir meg armslag og pusterom, og vi har det fabelaktig når vi er sammen. Ingen av oss har ønske om å endre form på forholdet oss imellom, og vi skal aldri ha noen felles postkasse.

[Solanum tuberosum]

Tenk om noen skulle gitt deg en kjeks om du ikke hadde spist på 14 dager? Den hadde smakt jævlig godt. 

Han bomsen du flørter med er kjeksa di.

[AnonymBruker]

Det er faktisk ikke spørsmålet. 

Spørsmålet er hvorfor du innleder eller ønsker å innlede forhold til folk du synes er dumme, mindre pene osv. Det er jo store feil ved begge "mennene i ditt liv" - ifølge deg.

Er det fordi du ikke tror du har sjans på menn du faktisk beundrer? 

Anonymkode: 8d6b3...29b

[Fremmed fugl]

TS,

Når var det som du og samboeren din gikk i terapi?

Når dere gjorde det, hadde du samme negative fokus på hans personlighet og deres forhold som du nå beskriver?

[AnonymBruker]

Ts her.

Ja, jeg ble sammen med en jeg syntes var litt kort, helt bevisst. Jeg tenkte at han hadde så mye annet bra at det kom til å gå seg til. Men så ble det aldri sånn, og de små tingene han ikke forstår, gjør at jeg føler meg litt overlegen og muligens at jeg ser litt ned på han. Det irriterer meg at han ikke vet helt basic allmennkunnskap, som hva f.eks platonisk betyr, eller forskjellen på et demokrati og et diktatur. Og at han ikke greier å sende en rask sms, men må tenke på den et døgn.

Sexen har heller aldri vært spesielt bra, han kjører én stil og er ikke villig til å verken endre seg eller prøve noe nytt. Tidvis har det til og med vært vondt, men han brydde seg ikke. Nå er det null sex og kos.

Jeg vil ikke si han andre er «en tørr kjeks». Han er flott og god på alle mulige måter, det er kun at han er litt tykk og utrent som er uvant for meg. Men skal man egentlig legge så mye vekt på det ytre? Jeg er sikkert ingen premieblomst jeg heller. 

Anonymkode: fb20d...078

[AnonymBruker]

Fremmed fugl skrev (1 minutt siden):

TS,

Når var det som du og samboeren din gikk i terapi?

Når dere gjorde det, hadde du samme negative fokus på hans personlighet og deres forhold som du nå beskriver?

Ts her.
Litt mindre enn et år siden omtrent. Nei, jeg sa ingenting om hans personlighet der. Det ville vært som å stikke en kniv i han og vri rundt. Jeg sa at følelsene var vekk og at jeg ikke greide å finne de igjen. Vi fikk noen oppgaver, hjemmelekser, men de førte ikke til noen endring.

Anonymkode: fb20d...078

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (24 minutter siden):

Det er faktisk ikke spørsmålet. 

Spørsmålet er hvorfor du innleder eller ønsker å innlede forhold til folk du synes er dumme, mindre pene osv. Det er jo store feil ved begge "mennene i ditt liv" - ifølge deg.

Er det fordi du ikke tror du har sjans på menn du faktisk beundrer? 

Anonymkode: 8d6b3...29b

Ts her.

Jeg vet ikke. Sånn er jeg bare. Han første jeg valgte, valgte jeg på bakgrunn av utseende. Han andre velger jeg antageligvis på tross av utseendet. 

Anonymkode: fb20d...078

[Carrot]

Du har jo egentlig alt forlatt AS Familien mentalt sett så det er bare å kjøre på reelt sett også, så får tiden vise.. 

[Exinferis]

Å be om hjelp rundt slike temaer her inne er som andre sier ganske dødfødt. Det ender alltid i en circlejerk rundt røde flagg og dumping.

Utfra det du sier her er jo det egentlig bare ett utfall, og det er at forholdet med sambo kommer til å ryke. Du har som du sier prøvd terapi uten at det hjalp. Jeg antar det også har blitt kommunisert hva forholdet mangler også til mannen, uten at det har hjelpt (nevneverdig).

Og da er du jo ved veis ende, er du ikke?

At han andre er der for deg nå er egentlig ikke noe å tenke på. Det du først må finne ut av er om ditt originale forhold med unger står til å redde eller ikke. Nå vet vi ikke alt, men det høres ikke lovende ut, vi kan vel si såpass.

Og når det utfallet er gitt, så får du da eventuelt få orden i sysakene der, og etterhvert da vurdere den nye flammen som en potensiell partner. 

Så spørsmålet her føler jeg ikke er "skal jeg velge han, eller han", men mer "er forholdet mitt over?"