Finner du en kjønnet essens når du ser inn i deg selv?

[Cuckold]

I den senere tid har det vært mye fokus på at noen mennesker har et annet kjønn enn kroppen de er født med. Jeg kan ikke se at det skulle true noen om en og annen på et tidspunkt i livet ønsker å endre på kroppen og bytte juridisk kjønn. Det jeg derimot oppfatter som litt problematisk er om vi alle - og den oppvoksende generasjon - lærer at kjønn med nødvendighet må forstås som noe du finner inni deg - ved introspeksjon. Når jeg vokste opp var det progressive ideal at gutter og jenter kunne ha de interesser de bare ville uten at man ble mindre gutt eller jente av den grunn. 

En gutt som lekte med dukker og likte rosa var fortsatt like mye gutt, og en jente som lekte med biler og sparket fotball var like mye jente. Når man vokste opp i en slik kultur var det aldri snakk om å lete etter kjønnet inne i seg selv, kjønnet var kroppen man var født med og noe gitt, på samme måte som man var født i Norge og derfor norsk. Jeg har nok på mange måter mer til felles med den gjennomsnittlige danske enn med den gjennomsnittlige nordmann, jeg er mindre orientert mot konsensus og mer stridbar, legger mer vekt på frihet, nytelse og urban kultur, mindre på fred og fordragelighet enn den gjennomsnittlige nordmann, men det gjør meg jo ikke dansk, jeg er fortsatt 100 % norsk. På mange måter er nok rollefiguren Lara Croft mer «mann» enn meg, hun er mer aktiv, snarrådig, handlekraftig, har flere av de tradisjonelle mannlige dyder, men siden kjønn etter min oppfatning handler om kropp har jeg ikke noe problem med å mene at hun likevel er fullt ut kvinne - og jeg fullt ut mann. 

Derfor tror jeg det kan være uheldig om barn på skolen eller i barnehagen oppfordres til å kjenne etter om de virkelig er gutt eller virkelig er jente - jeg er ikke agender, jeg er mann og har aldri hatt noe problem med det, men min status som mann handler slik jeg oppfatter det neppe om noen mannlig essens i min personlighet, men bare om at jeg har en mannskropp. Det er hverken slik at jeg er mann fordi jeg har flere interesser og personlighetstrekk som er typiske for menn enn for kvinner, og heller ikke slik at jeg finner en slags mystisk mannlig essens i mitt indre - som jeg liksom skulle finne om jeg kjenner etter. Så hvor bringer det et barn å skulle kjenne etter? Jeg mistenker at den mannlige essens jeg ikke finner i mitt indre ved introspeksjon - en mann som aldri har hatt problem med å kalle seg mann - at denne essensen vil kunne være enda vanskeligere å finne for en liten gutt - eller en gutt i tenårene.

Så jeg tror slik sett vi kan skape mer forvirring og risikere at flere begynner å tvile på at de hører hjemme i egen kropp hvis vi lærer de unge at kjønnet sitter i vår personlighet, at vi bør kjenne etter og at vi helst bør finne en kjønnet essens i vårt indre. Og at alternativet er at vi eventuelt er agender eller på annen måte en androgyn mellomposisjon. Jeg har alltid vært fascinert av det androgyne, jeg har hatt mange androgyne helter i oppveksten, men det er ikke nødvendigvis slik at den som ikke finner en mannlig essens i sitt indre må være androgyn - eller agender. Man kan rett og slett bare være oppvokst i en kultur der man ser det annerledes, der man ser det som at den mentale delen av meg ikke er kjønnet slik kroppen er det, selv om det åpenbart er statistiske forskjeller mellom kjønnene, slik at mannshjernen og kvinnehjernen statistisk sett adskiller seg fra hverandre. Men selv om Lara Croft skulle oppfylle flere av vår kulturs klassiske maskuline personlighetstrekk enn meg, er denne rollefiguren fullt ut kvinne - og jeg er, til tross for at jeg ikke har giddet regne over hvor mange maskuline personlighetstrekk jeg har, på samme vis fullt ut mann. Tenker jeg. Er dette rare og kjetterske tanker i 2023?

Endret 4. mai 2023 av Cuckold

[AnonymBruker]

Jeg er mann. "Føler" meg ikke som noe kjønn. Hvordan føles et kjønn ut? Jeg skjønner ikke spørsmålet.

Anonymkode: f265b...1d3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jeg er mann. "Føler" meg ikke som noe kjønn. Hvordan føles et kjønn ut? Jeg skjønner ikke spørsmålet.

Anonymkode: f265b...1d3

Samme her, bare at jeg er dame. «Føler» meg overhodet ikke som noe kjønn, men har det fint allikevel. Aldri ønsket å være noe annet.

Anonymkode: 1c1e3...0f2

[AnonymBruker]

Jeg er kvinne ut fra biologi, og har aldri vurdert hva jeg føler meg som. Vokst opp i en tid med aktiviteter som var delt på kjønn og kunne ønske at jeg var gutt for f.eks å få mer sløyd på skolen. Det betyr ikke at jeg følte meg som gutt. Tror jeg i liten grad har kjønnsidentitet utover å vite at jeg er det jeg er.

Anonymkode: ba5c9...eb6

[AnonymBruker]

Hva som ligger i definisjonen av et kjønn er i stor grad kulturelt, og det er trist at den definisjonen blir smalere og smalere slik at mange ikke lenger klarer å definere seg som det kjønnet de er født som. 

Jeg føler ingen kjønnslig identitet, men er født kvinne. Kjønn er ikke viktig for meg, utover at jeg blir sint når noen diskrimineres eller trakasseres på grunn av det, uansett hva man definerer seg som. 

Anonymkode: 896c8...b72

[AnonymBruker]

Godt spørsmål egentlig, fint for folk å reflektere over.

Jeg er kvinne, og i det livet her føler jeg at det er riktig for meg.

Skriver fra mitt personlige perspektiv, da jeg er spirituell!

Tror at i mitt indre er jeg begge deler. Det er vi alle, sånn egentlig. Energien fra det feminine og maskuline er delt opp her på jorden, men de er en del av den samme energien - kraften. 

På en måte føler jeg at den maskuline energien er mer 'meg', og tror nok jeg har levd flere liv som mann enn kvinne på jorden. Så da er det fint å variere litt. 

Anonymkode: 1d45f...29f

[Andro]

Jeg er glad for å ha vært barn på 70-tallet, som ikke var særlig kjønnet. Rosa var på en måte ikke oppfunnet, og ingen stusset over at du likte fotball og mopeder bedre enn turn og popmusikk. Kjønnsidentiteten min har aldri vært tydelig kvinnelig, men kroppen min er alt for overtydelig. Mitt androgyne indre stemmer ikke med den kroppen jeg har utviklet som voksen.
Kanskje er jeg ikke-binær eller kanskje er jeg bare en kvinne som ikke liker kjønnsstereotypier, og blir mismodig av å bli behandla som kvinne.
Med denne kjønnsrollebrytningen og mange kontakter i queermiljøet har jeg også fått mange venner som er trans eller ikke-binære, og møter også ungdommer som ikke føler seg hjemme i sin egen kropp.
Vi har i alt for stor grad prøvd å beslutte på andres vegne hvem de skal være og hva de skal framstå som ut fra de kjønnsorganene de har fått eller ikke fått. Nå er vi heldigvis der at aksepten for individuell selvråderett øker.
Kunnskapen om menneskelig biologi øker også, og viser seg å være veldig mye mer nyansert mtp. kjønnsbestemmelse enn det man tidligere har skjønt og visst. Dessverre fører dette til at også vitenskapsfornektelse øker i folkelige og politiske miljøer, som heller vil ta beslutninger for andre basert på verdier, følelser og myter, enn på ny kunnskap.

[AnonymBruker]

Jeg liker å sove og spise. Jeg gidder ikke barbere leggene, så der har jeg glissen «pels» Det betyr ikke at jeg er en katt.

Anonymkode: 0c723...ff5

[Cuckold]

3 hours ago, AnonymBruker said:

Jeg er mann. "Føler" meg ikke som noe kjønn. Hvordan føles et kjønn ut? Jeg skjønner ikke spørsmålet.

Anonymkode: f265b...1d3

Det er nettopp mitt poeng. Jeg vet ikke engang hva jeg egentlig ser etter når jeg leter etter en mannlig essens i min personlighet, jeg vet ikke hvordan en slik mannlig essens skulle arte seg. Jeg vet bare at jeg ikke har funnet noe bevis på at jeg er mann i mitt indre.

Og rent logisk tenker jeg at noen må mene vi har en slik essens hvis de hevder at man kan finne sitt kjønn i sitt indre (en kjønnet psyke) og samtidig avviser at det er en kulturelt betinget forestilling av hva som er typisk mannlig og typisk kvinnelig som avgjør om du er «mann nok» eller «kvinne nok» eller heller må regnes som agender. 

Jeg er agnostiker når det gjelder forestillingen om mannlighet og kvinnelighet hvis vi med mannlighet og kvinnelighet mener mer enn et veldig snevert sett av fysiske trekk, så å si alle kroppslig betingede (som ansikt, kroppsform, hudkvalitet, hårkvalitet, bevegelser, fakter, øyeform, stemme). Jeg tror det er ganske vilkårlig hvordan de som har en mindre minimalistisk forståelse av kjønn enn meg samler egenskaper, interesser og trekk og hevder at de tilhører det ene eller det andre kjønn. Litt på samme måte som jeg tror yin og yang er to ganske tilfeldig sammenraskede sett av fenomener som like gjerne kunne vært fordelt på en helt annen måte og kalt yum og yong.  

3 hours ago, AnonymBruker said:

Samme her, bare at jeg er dame. «Føler» meg overhodet ikke som noe kjønn, men har det fint allikevel. Aldri ønsket å være noe annet.

Anonymkode: 1c1e3...0f2

Nettopp. Slik jeg ser det har jeg et kjønn bestemt av min kropp, mitt sinn utfyller denne og danner en helhet, og det er ikke slik at det er et slags mystisk samsvar mellom min personlighet og min kropp, det er ikke slik at jeg har vært heldig som ikke opplever kjønnsinkongruens, når min personlighet befinner seg i en mannskropp er jeg en mann, jeg kunne hatt akkurat de samme interessene og egenskapene og personligheten - ja, kanskje mer typiske «guttete» interesser og personlighetstrekk og likevel vært kvinne - hvis jeg hadde vokst opp i en jentekropp. Som eksemplet jeg viste til, Lara Croft. En feminin kvinne til tross for alle sine «guttete» interesser og egenskaper. 

3 hours ago, AnonymBruker said:

Jeg er kvinne ut fra biologi, og har aldri vurdert hva jeg føler meg som. Vokst opp i en tid med aktiviteter som var delt på kjønn og kunne ønske at jeg var gutt for f.eks å få mer sløyd på skolen. Det betyr ikke at jeg følte meg som gutt. Tror jeg i liten grad har kjønnsidentitet utover å vite at jeg er det jeg er.

Anonymkode: ba5c9...eb6

Der er vi helt på linje. 

3 hours ago, AnonymBruker said:

Hva som ligger i definisjonen av et kjønn er i stor grad kulturelt, og det er trist at den definisjonen blir smalere og smalere slik at mange ikke lenger klarer å definere seg som det kjønnet de er født som. 

Jeg føler ingen kjønnslig identitet, men er født kvinne. Kjønn er ikke viktig for meg, utover at jeg blir sint når noen diskrimineres eller trakasseres på grunn av det, uansett hva man definerer seg som. 

Anonymkode: 896c8...b72

Jeg er enig, jeg har alltid oppfattet meg som gutt/mann, men ikke fordi min personlighet er så full av maskuline trekk - hva nå det måtte innebære - og heller ikke fordi jeg har følt på en slags mystisk mannlig essens i mitt indre, jeg er mann rett og slett fordi min ikke spesielt kjønnede personlighet befinner seg i en mannskropp. Og jeg har ikke opplevd ubehag ved å forholde meg til meg selv som mann. Men mitt kjønn ligger i min kropp. I hvert fall slik jeg har opplevd det.

Endret 4. mai 2023 av Cuckold

[AnonymBruker]

Jeg er meg og definerer meg ikke så mye bortsett fra at jeg har det bedre med en kvinnelig kropp (som hormoner sørger for) enn den guttekroppen jeg ble født med. Om jeg bruker herreklær og gjør aktiviteter som er typisk for menn så foranderer ikke det forholdet til kroppen og den jeg er.

Anonymkode: c1294...858

[Cornix]

Jeg er det noe vil kalle "maskulin" kvinne. Men føler meg absolutt ikke som noe annet et mitt kjønn, selv om jeg deler interesser med flere menn enn kvinner. Jeg kler meg "feminint" fordi jeg liker stilen. Det er samfunnet (religion) som har satt mennesker i bås basert på kjønn, og det er fortsatt den forestillingen om at blå er for gutter, rosa er for jenter. 

Biologisk er vi forskjellig. Menn har mer testosteron som har sine fysiske fordeler, kvinner har mer østrogen som har sine fordeler. Så klart det vil være interesser, yrker hvor det er mer praktisk å være mann. 

Jeg mener menn og kvinner mentalt og emosjonelt er like fra fødselen. Det er samfunnet som f.eks oppfordrer menn til å ikke vise følelser, det er samfunnet som preger mennesker og derfor skaper forskjellen. 

Og nå preger samfunnet mennesker i den grad at man lett som bare det kan skifte kjønn om man ønsker - og at det er akseptabelt. Jeg synes det er feil å la barn ta denne avgjørelsen, da man som barn ikke er mentalt utviklet til å ta slike avgjørelser. Man er ikke mentalt ferdig utviklet før man er ca. 22-23 år. Det er først da man bør kunne ta den avgjørelsen. 

Å skifte kjønn basert på følelser eller innflytelse fra andre er svært destruktivt. Det er ikke noe man bare kan fikse på om man angrer. Man har ødelagt kroppen for alltid. Noen har endt opp med å ta selvmord som følge av anger. De har etter min mening bl.a vært altfor unge. 

Jeg synes begrepene maskulin og feminin bør forsvinner. Bare la menneske være menneske, man er ikke motsatt kjønn bare fordi man liker noe som flere av det motsatte kjønn liker. 

 

PS. Jeg mener forresten ikke at det er feil å skifte kjønn, jeg mener bare at mange skifter kjønn på feil premisser. Og at man ikke bør la barn/unge skifte kjønn før de er ferdig utviklet. Jeg støtter og respekterer de som virkelig vet at de er født i feil kropp. 

 

[AnonymBruker]

Jeg kan føle meg feminin og sexy når jeg kler meg deretter og kan også føle meg maskulin og tøff når jeg kler meg deretter. 

Men jeg vet hvordan det er å ikke føle seg som seg selv i kroppen sin, uten at det hadde noe med kjønn å gjøre for min del men identitet. Tok meg over ti år å føle meg som meg igjen når jeg så meg i speilet. 

Anonymkode: 23425...1bf

[AnonymBruker]

Cornix skrev (7 minutter siden):

 jeg mener bare at mange skifter kjønn på feil premisser. Og at man ikke bør la barn/unge skifte kjønn før de er ferdig utviklet.

Det vet du strengt talt ingenting om. Hvor mange transpersoner kjenner du eller har du snakket med? En anti trans artikkel om noen som angret er ikke representativt. Folk angrer på å ha operert vekk hemoroider, kjøpt feil bil eller operert puppene eller penisfortrykkelse også men man skal ikke la de overskygge alle som ikke angrer. 

Jeg syns ingen barn og unge skal lide seg gjennom unødvendige år i lidelse i feil kropp. Å gjøre det forbudt for unge vil bare føre til økt selvmord. Forresten er aldersgrensen i Norge allerede 18 år 

Anonymkode: 23425...1bf

[Lava Anne]

Nei ass. Jeg er ganske androgyn i sjela. Men jeg har pupper og fitte og det er greit for meg. Føler meg ikke som noe kjønn, men aksepterer at hjernen min er inne i hode som kroner på toppen av kvinnekroppen min.

[AnonymBruker]

Jeg er kvinne fordi jeg har en kvinnes kropp men utover det har jeg ingen følelse av å være ett kjønn, jeg er bare meg. Jo dypere jeg kjenner etter jo mere kjønnsløst føles det.

Anonymkode: 69a67...9dd

[AnonymBruker]

Jeg er kvinne, har aldri lurt på hvilket kjønn jeg er. Men som barn var jeg såkalt «guttejente», jeg likte ting og aktiviteter som var regnet som gutteting. Heldigvis for meg, så var det ingen som av den grunn lurte på om jeg var født i feil kropp. Jeg hadde bare andre interesser enn det de andre jentene i klassen hadde. 

Jeg synes synd på den oppvoksende slekt. Spekteret har blitt så smalt for hva man kan og ikke kan gjøre. Det var mye bedre før, selv om ting var regnet som jentete eller guttete, så var det ikke noe galt med deg om du likte det motsatte.

Anonymkode: 517e6...086

[AnonymBruker]

Jeg har alltid lurt på om det å være trans er å faktisk ha selve denne følelsen av at kropp og sjel ikke går sammen. Jeg mener - jeg føler meg jo ikke som kvinne, men aksepterer jo kroppen min. Det virker som de fleste transpersoner hater kroppen sin, synes den er feil, og føler seg bedre i den andre. Så kanskje jeg føler meg som kvinne siden jeg ikke hater kroppen min, om dere skjønner? Og at dersom du puttet min hjerne i en mannskropp så hadde jeg hatet den kroppen.

Anonymkode: e1132...082

[AnonymBruker]

Nei. Føler ikke at jeg har noen hårfarget essens selv om jeg har rødt hår, eller en 176 cm høydeessens.

Det er bare biologiske fakta om meg.

Hva de som har utfordringer med kjønnsopplevelse osv. gjør bryr meg ikke, la de finne det ut sammen med leger om de vil det. Om det så er kirurg eller psykolog eller begge deler bryr meg ikke

Anonymkode: 28197...2eb

[Lillemor_Meg]

Jeg siterer meg selv fra en annen tråd: 

På 70- og 80-tallet var det veldig mange som jobbet for å få bort kjønns-stereotyper av typen "far leser avisen, mor syr".  Vi skulle bort fra at kjønn hadde en betydning ut over biologi. "Kjønn forteller ingenting om hvem du er, og hva du kan gjøre" ble ofte sagt.

Nå føler jeg at vi går baklengs inn i fremtiden,  og at kjønn har fått en sterkere rolle enn noen gang.

Når noen sier "jeg føler meg som en kvinne/mann", "jeg føler meg hverken som en kvinne eller mann", eller "jeg føler meg både som en kvinne og mann",  forteller det meg at de har en forestilling om hvordan dette kjønnet er/skal være, hvilke egenskaper og følelser en person har basert på kjønn, og det synes jeg er både trist og skremmende.

 

Så svaret må bli nei, jeg finner ikke en kjønnet essens i meg selv.

[AnonymBruker]

Jeg er enig i at det virker misforstått at man føler seg som mann eller kvinne. De aller fleste har nok ikke engang stilt seg det spørsmålet. 

Anonymkode: 5833f...027